Hvorfor valgte du den/de rasen(e) du har valgt?

[LizbethOsnes]

Det er alltid morsomt å lese om andres rasevalg, så; hvorfor valgte du akkurat den rasen/blandingen du har valgt? 

[Gjest]

Ift de tre rasene jeg har nå:
Dachs: Ble overtatt "brukt" siden datter allerede da hadde lånt denne hunden en del ganger i juniorhandler-konkurranser. Hunden skulle selges, og da var vi allerede forelsket i henne etter å ha lånt henne i lange perioder. Så vi kjøpte henne.

Engelsk springer spaniel: Jeg ville ha en "alarounder" som primært skulle brukes til nesearbeid. Jeg kjente tispa som skulle parres, og eieren/oppdretteren og likte begge veldig godt. Så da ble det springervalp.

Mellompuddel: Datter trengte egen hund til agility, hun ønsker å konkurrere og har ambisjoner. Mine "Krav" var en hund med høy grad av sosialitet og lite hundeaggresjon, og mellomstor størrelse, med fysikk som egner seg for hoppogsprett. Valget falt på mellompuddel etter en del research.

[Garp]

Pyreneisk gjeterhund med korthåret hode: ønsket en gjeterhund med ikke for stor fysikk, fornuftig bygd, lite stress og med en personlighet som passer meg. Og de passer meg som hånd i hanske. Herlige klovner, deilige skruer og knallartige å trene. 

[Meg]

Jeg har siberian husky. Har alltid vært fascinert av rasen og drømte om eget hundespann, men det tok noen år før jeg kunne eie selv (fikk lov å være med å trene andres før det). Overtok en 1,5 år gammel siberian i studietiden, vel vitende om at hun var nokså udugelig i selen Etterhvert passet det å realisere drømmen- et eget spann! Og hun første, hun er blitt en veldig gammel dame.

[Luma]

Shetland sheepdog her i huset, jeg ville ha en enkel allrounder som ikke krever for mye, men som kan være med på det meste. Og der passer sheltien meg perfekt. Jeg kan trene hva jeg vil med dem, eller jeg kan la være og bare traske på tur istedet, de er like blide uansett. De er enkle å ha med seg rundtom, de er enkle å ha i hus, størrelsen er praktisk og pelsen gjør at selv når jeg vil ut i -25 å gå langtur så kunne de ikke vært mer fornøyde, de er også stortsett enig med meg i at å gå tur i 20plussgrader kan man godt drite i og heller ligge inne i skyggen med vifta på

[Heidihj]

Malamute: Jeg ønsket meg en hardfør turhund for turer året rundt. En leken hund med god motor og som er positive å ha med på tur. Fordi jeg bare skulle ha 1-2 hunder i første omgang, ønsket jeg meg en polarhund med litt størrelse til kløving og pulk. Malamuten passet meg helt perfekt!

Shiba: Ønsket en tøff, hardfør, liten hund. Ville ha en hund som er sprek nok og med motivasjon nok til å ønske å være med oss på tur året rundt, uansett vær. Jeg liker generelt spisshunder veldig godt, men ettersom jeg er småalergisk mot bjeffing, ble shibaen et naturlig valg hos meg. Igjen; perfekt hund hos oss! 

[Orca]

Cocker-blandingen: Helt tilfeldog. Hun var pen og kjempesøt. Fin farge. Derfor ble det henne.

Field spaniel: Jeg ønsket meg en hund med mer futt og fart, en som likte å bade og generelt en enkel og grei hund. Pluss jeg hadde veldig lyst på noe som var utseendemessig lignende blandingen jeg hadde. Traff tilfeldig på noen field spaniels og falt pladask, og det jeg leste om dem og hørte hørtes ut til å passe meg. Så da ble det en slik! Har bare hatt henne noen måneder enda, men foreløpig ser hun lovende ut iforhold til hva jeg ønsket meg

[Bellare]

Etnahund: Var eit lite impulskjøp frå mi side  Var eigentleg dødsforelska og veldig bestemt på Saluki, men så dukka plutseleg Etnahunden opp. Var veldig fascinert av LC på den tida, og ønskte ein hund som kunne brukast til det, utstilling og ellers ein "familiehund".
Fant ein oppdretter som holdt til ikkje så langt unna der eg budde på den tida, så eg og ei venninne tok turen for og hilse på. Dei hadde då nett fått ei avbestilling og satt igjen med ein kvalp. Var veldig bestemt på at eg ikkje skulle ha ho då, men når ho fortsatt låg ute for salg på finn noke veker etter at vi hadde vert på besøk, klarte eg ikkje lenger dy meg  

Elghund: Sambuar flytta inn med ein forvokst hannhund på slep, så han vart med på "kjøpet". Og sidan han er veldig aktiv med jakt, ettersøk og slikt, ville han ha ein til. Eg er ikkje så veldig gira på elgbikkjer då dei røytar noko heilt sinnsjukt og bjeffar/varslar for ingenting, men gav klarsignal så lenge det vart tispe. Er trivlege bikkjer sånn sett, så ingenting og sei på det 

[Anooni]

Oppvokst med elghund, men med null interesse for jakt, så følte jeg at valget ble helt feil. Stefaren min er oppvokst med collie langhår, og han har veldig bestemt på at skulle det komme noen hund, så skulle det være en ny collie. Så han gjorde valget rimelig enkelt, i grunn  

[Wilhelmina]

Cavalier: Først og fremst gemytt. Jeg ville ha en hund som var tvers igjennom snill og god og som aldri ville finne på noe tull. Jeg ville også ha en liten hund, men jeg hadde vel ikke helt sett for meg at den skulle bli fullt så liten som bare 6 kilo... Ellers ønsket jeg meg en hund som kunne tåle både dagsturer på fjellet og rolige dager i sofaen, og som kunne brukes i ulike typer hundesport. Føler jeg traff blink på alle punkter, er superfornøyd med cavalieren men det er klart at "helsespøkelset" sitter i bakhodet og gnager, og jeg holder pusten hver gang vi er på helsesjekk. So far so good... Hadde dette vært en friskere rase hadde det vært den ultimate hund for meg i alle fall.

Edit: Skulle jeg valgt rase i dag med den kunnskapen jeg har nå ville det trolig blitt en engelsk springer.

[WelshenNemi]

Delvis litt impuls. Skulle egentlig ha jaktcocker, men måtte da til Sverige, og har ikke allverdens helse til å reise, så tok en siste sjekk på lignende raser. Fant tilfeldigvis en oppdretter 30-45 min fra meg som skulle ha kull. Hadde ikke vurdert welshen før, for synes de var(og er) stygg i utstillingsklipp. 

Likte moren og alle helsetester var gjennomført og svarte greit på alle spm. Var på besøk på mandagen og lørdsgen var kullet født og det ble en tispe til meg.

Edit: ville ha en mellomstor hund jeg kunne trene spor/nesearbeid for moro skyld med, og som kunne gå løs der det ikke er mye folk. 

Endret 16. April 2017 av WelshenNemi
La til litt.

[Mentha]

Har sikla på ambull siden jeg så Den utrolige reisen på film når jeg var lita, så da bare ble det sånn! Ville ikke ha fra noen som avla på kreti og pleti,men fikk en god følelse når jeg tok kontakt med oppdretter for å stille spørsmål osv  

Syntes amerikanske bulldogs type som Alvin er utseendemessig er noe av det vakreste som finnes  i tillegg til et utseende som tiltaler meg, SKAL ambullen være en sportshund som kan brukes til det meste, akkurat det jeg ser etter i en hund <3 Så da var det ikke noe spørsmål om at jeg skulle ha eller ikke når oppdretter sa jeg kunne kjøpe Alvin. 

Vi driver med spor, begynt med rundering, og prøver oss med litt lydighet.. 

[Havalapp]

Havanais: Mamma er allergisk, og vi hadde egentlig bestemt oss for Bichon Frise, men så såg mamma bilde av en havanais, så då blei det den. Eg kjøpte samme rase eit par år seinare fordi eg likte den godt.

 

Finsk Lapphund: sambuaren min ville ha ein hund som var større en Havanaisen, og han likte utsjånad på malamute o.l. hunderasar med mykje pels, men eg ville ikkje ha ein slik pga størrelse og at eg syns det blei litt for mykje hund. Huska så den der "pomskyen", den finske lapphundkvalpen Tequila. Søkte opp rasen, las om den, meldte meg inn i grupper på Facebook, spurte, fekk vite at rasen var veldig allsidig og ein fin familiehund, fekk hilse på ein av den rasen og blei heilt forelska. Så no får vi finsk lapphund nr 2 første veka i mai ?

[Gjest]

Golden retriever: Jeg ville ha stor hund, mamma var redd store hunder utenom golden. Da ble det golden.  Neida, men det var gemyttet og aktivitetsnivået som gjorde at vi valgte denne rasen, dens vennlige vesen passet veldig godt inn i vår familie. 

[Guest *Kat84*]

Det var ganske tilfeldig at jeg kom over beauceron. Det var papillonoppdretteren min som sendte et bilde til meg og sa at en sånn en skulle jeg hatt! 
Grunnen til at hun sa det var fordi hun visste at mannen egentlig mente at alt over knehøyde var digert, så det var bare humoristisk ment fra hennes side.   
Etter å ha googlet helsestatus, lest om rasen, sett bilder, gått gjennom rasestandard, sett videoer, og egentlig brukt ganske mye tid på å sette meg litt inn i rasen og hvordan de er så skrev jeg tilbake til henne at ja, det skulle jeg faktisk!  

De neste 2-3 årene brukte jeg mye tid på å sette meg inn i rasen, bli kjent med eiere og oppdrettere, og fikk dannet meg et inntrykk av dem i det daglige, og også hvordan de er å trene. 
Det var noe med dem som gjorde at det var ikke noen andre raser som kunne måle seg. Det er nok av raser som teoretisk sett er like i egenskaper, men de traff meg ikke like godt.  

Jeg har enda ikke funnet noen andre som er bedre, eller noen "feil" jeg ikke vil ha, så det kommer aldri til å bli en annen rase her igjen  

[SFX]

Mine foreldre hadde hund hver for seg før de giftet seg - mamma en spinnvill boxer, og pappa en blanding av vorsteh og st. bernhardshund (det var nok også en eller annen elghund eller annen jakthund på gården da han var yngre, men denne blandingen var hans), så de var enig om at de skulle ha hund. De bodde i et rekkehus "uti byen" mens det ble bygget stort hus på landet, og hver dag gikk en mann tur med en stor og vakker hund forbi det rekkehuset. Pappa var på jobb, men mamma fikk stoppet mannen og spurt hva slags rase det var, for DET var en pen hund. Det tok noen forsøk, men til slutt lærte hun seg rasenavnet berner sennenhund, og de fant en raseklubb og tok kontakt. På den tiden kunne det være over et års ventetid - mer for tispevalp, om en ville kjøpe av oppdrettere som fulgte klubbens avlsregler, men de valgte å gjøre det framfor å handle fra noen "valpespekulanter" de var blitt frarådet (oppdrettere som viste seg å ha opptil 13-14 kull på hver tispe - disse var årsaken til at NKK begynte på arbeidet med etiske retningslinjer for avl og oppdrett). I mellomtiden fikk de meg, men før jeg var blitt året så var digre Laika kommet i hus. 

Det ble ti bernere til i den heimen, både hjemmelagede og innkjøpte, og 28 år (1982-2010) med rasen før pappa måtte ta farvel med den siste berneren. De hadde også to shih tzu'er, for å ha en mindre hund som var lettere for min lillesøster å håndtere på tur, stille i barn & hund, etc.

Jeg var ferdig student i 2007, og hadde brukt tiden før det til å tenke godt gjennom hva slags rase jeg ville ha - for jeg visste at det ble hund så snart studietiden var over, men jeg syntes ikke det passet å kombinere. Jeg tittet på et par andre raser, men kom hele tiden tilbake til berner - og ti år senere har jeg fire av dem (to er riktignok på fôr).

Berner sennenhund er en rase som passer meg ypperlig - jeg liker størrelsen og synes den er praktisk. Jeg liker utseendet og synes de er vakre. Jeg liker anvendeligheten, at jeg kan få leke meg med ulike hundesporter og at vi kan konkurrere i ting jeg synes er morsomt - men de må ikke trenes hver dag som blir litt for mye forpliktende i min hverdag. De har - når de er skrudd sammen som de skal - et fantastisk gemytt, og jeg elsker at de er så avslappa og tilpasningsdyktige, så sosiale og nysgjerrige at de er med på hva som helst. De er kosegriser, men kan også være gode arbeidshunder, det er nok vokt i dem til at jeg aldri er redd selv om jeg både bor og ferierer alene.

En annen ting er selvfølgelig at jeg kjenner rasen innmari godt, etter å ha vært i rasemiljøet så å si hele mitt liv. Jeg kjenner rasen på godt og vondt, og har tiår med kunnskap om helse og mentalitet og linjer - jeg vet veldig mye om hva jeg vil unngå når jeg skal velge avlshannhund eller kjøpe tispe. Det tar mange år å erverve seg slik kunnskap, og det er en himla jobb å sette seg inn i en ny rase. Så selv om det finnes flere raser jeg er sikker på at jeg kunne trivdes like bra med, så har 35 års erfaring med rasen gjort at jeg kan så mye at jeg dermed blir veldig bevisst på hva jeg vil ha. Jeg ville jo aldri fått kjøpt valp av annen rase, for innen jeg fant ut nok om linjene bakover så var valpene halvannet år og solgt  Da måtte det eventuelt blitt som da mine foreldre kjøpte shih tzu - et rent spontankjøp, hvor de hadde snakket om å finne en mindre rase, men ikke en gang landet på hvilken før det ble med en shih tzu-gutt hjem. Ingen research, gikk imot ALLE råd vi ga når folk ønsket seg berner, og var helt kunnskapsløse  Når det er sagt, så ble den valpen kjøpt av venner som også hadde berner, så vi hadde jo kjent dem og hundene i mange år. 

Det er for øvrig en rase jeg er glad i fordi den var en del av oppveksten og vi hadde to snille og gode gutter, med et så fantastisk gemytt at de var selvsagte flokkedere blant bernerne - men det er ikke rasen for meg. Det var for mye sykdom og plager på disse to til sammen, til at jeg orker tanken - kombinert med for mye pels og for liten hund. Jeg kan stoppe på utstilling og se på dem, men de blir ikke med hjem.

Edit: Jeg er den første som også gjerne legger ut om ulemper ved å ha en berner, men det er ting som enten ikke sees på som ulemper hos meg, eller så er det ting jeg velger å leve med fordi alternativet er å leve uten rasen i det hele tatt. Ingen er perfekt, og det er forbedringspotensiale i en berner også - en av årsakene til at en orker å være oppdretter, fordi en er så glad i rasen, men ser at den kunne blitt enda bedre.

[Symra&Pippin]

Jeg tilstår uten å blunke at det første vi gjorde da eksen og jeg bestemte oss for å skaffe oss hund var å bla i hundebøker for å finne ut hva vi syntes var pene raser. Utseendet var utgangspunktet, og sånn er det egentlig fremdeles. Men når man har funnet en rase man liker utseende på så begynner jo den store elimineringsprosessen. Vi ville ha en mellomstor hund. Jakthunder passer ikke vår livsstil, vi jakter ganske enkelt ikke. Tandre raser med dårlig rykte når det gjelder helse og gemytt utgikk. Svært aktive raser bør få være hos folk som er ute i timesvis hver dag og som har konkrete planer om å bruke hundene til det de er avlet fram for. Heldigvis forsvant ikke irish softcoated wheaten terrier i elimineringsprosessen. Jeg begynte å sjekke rundt og fant ut at dette er en sunn og robust allroundhund. Vi lurte litt på om terrier egnet seg som førstegangshund, men nå hadde vi etterhvert blitt så forelsket i rasen at vi bestemte oss for å kjøpe en. Og det gjorde vi.

Etter et par år ville jeg ha en hund til. Pippin ble en høyt elsket kompis som jeg ikke ville ha vært foruten, men han var/er en håndfull, mye terrier. Jeg ville ha en pjuskehund med mye pels neste gang også, og fortsatt skulle det være en mellomstor allroundhund. Men denne gangen ville jeg ha en med mildere gemytt, og valget falt på bearded collie. Symra er bare snill og god, verdens mest elskelige hund! 

Jeg er fornøyd med de to rasene jeg har, men jeg sliter litt med pelsarbeidet, det henger liksom alltid over meg! Kanskje er det alltid noe som ikke er perfekt med en rase, man får bare prøve å eliminere seg fram til det som passer best av de 436 (sånn omtrent) rasene som finnes.

[Siri]

Jeg skulle ha riesenschnauzer for jeg ville ha en stor, robust og solid turkompis som jeg kunne kløve med, som kunne trekke på ski og som kunne være med meg på det meste (utstilling, brukskonkurranser, lp etc var overhodet ikke med i tankene mine den gangen). Jeg studerte sammen med ei som hadde hatt noen riesenkull, og ut fra hva hun fortalte om dem så var jeg sikker på at DETTE måtte være rasen for meg. 

Da jeg begynte å nærme meg slutten på studiene og ønsket om hund ble sterkere, var det ei anna venninne av meg som fortalte at hos oppdretteren hun hadde kjøpt irsk ulvehund av, så var det også noen dritkule hunder med lang pels. Briard ble visst rasen kalt. Javel? Hmmmmmm... det hørtes jo artig ut, så jeg begynte å lese i ei hundebok om dem (det var jo ikke internett den gangen). Jeg skjønte sikkert ikke så mye av det som ble skrevet om rasen, det stod vel strengt tatt ikke så mye heller, men min venninne hadde sådd en idé - og når jeg får idéer så blir de ofte satt ut i livet også. Jeg tror muligens jeg så et par briarder i Holmenkollen en gang, og en ung briard som nekta å gå inn i bilen sin en gang... det var vel alt jeg hadde sett av dem "live" før jeg kontaktet en oppdretter som hadde kull og bestilte valp  Og siden har det blitt den rasen... og jeg greier liksom ikke å se for meg hvilke andre raser jeg kunne hatt nå  

[Snøfrost]

Jeg ville ha en allsidig turkompis som skulle være med på fjellet og i skogen, som jeg kunne stå på ski med og sykle med. Første tiltenkte rase var schäfer, men så kom jeg over Siberian Husky en en dansk hundebok jeg hadde lånt på biblioteket (før internettets tid dette her), og fant ut at det var en SÅNN hund jeg ville ha! 
Fikk min første som 17 år gammel, og har siden hatt rasen. Drømmen var hele tiden å en gang ha nok til et spann, men det gikk ganske mange år før jeg bodde et sted hvor det kunne bli en realitet. Jeg ønsket samtidig en hund jeg kunne gå på utstilling med uten å få 0 pga størrelse. Det fikk jeg først i 2009, da min tredje Siberian kom i hus. I dag har jeg 10 stk av rasen her hjemme og en deleid en oppi Tromsø.

Jeg ønsker meg en gang i fremtiden en maskot, den må være litt tøff, gjerne litt mindre enn en Siberian. Samtidig må den klare å være med på turer med de andre hundene så altfor smått kan det ikke bli. Jeg har vel egentlig peilet meg ut hva jeg ønsker, så får tiden vise om det blir en slik en her også  

[Rocket]

Ehm joda, jeg og mamma ville ha hund. Pappa ville ikke, så vi gjorde et kompromiss *kremt* og kjøpte hund når han var på jobbreise.  Totalt utseende basert. Vi ville ha noe korthåret, ikke stor, måtte være hannhund og "se ut som en hund".
Vi sto mellom JRT, Beagle og DSG. Jacken til naboen synes vi var litt vel turbo selvom han var kul så vi slo fra oss den, den og den andre vi kjente til var heller ikke helt god mot andre hunder. En annen nabo hadde en gårdshund som hele tiden sto og bjeffa når noen gikk forbi, og det gadd vi i hvertfall ikke. Så da sto vi igjen med Beagle da. Mamma var oppvokst med fuglehunder også, så hun var nok litt biased deifra. 

Jeg har lært himla mye på de 10åra vi/jeg har hatt ham, men det blir aldri Beagle i hus igjen. (Med mindre jeg eller en eventuel partner jakter) Han har veldig mange egenskaper jeg setter pris på, men pga jaktinnstinkt og stahet så funker ikke rasen i mitt liv optimalt. Neste gang blir det en av de andre britiske rasene, langhåret Collie!  Litt større, mer pels, men forhåpentligvis så og si alle de gode egenskapene jeg er ute etter + mer førerorientert og uten den jakt driven som Rocky har. 

Gøy å se deg her forresten Lizbeth!  (Jeg red Tassen når han sto på lerstad.  )

[Guest 2ne]

Alaska husky fikk jeg fordi jeg jobbet for oppdretteren, og han hadde den igjen. Den daværende kjærsten min kjøpte broren før jeg fikk min, han ønska seg en hund "friluftshund", han - eksen - var mye ute og fiska og dro på fjellturer osv. Det var våre to første hunder. 

Så ville jeg etterhvert ha en hund som var mer lettrent og allround enn hva AH er, og jeg ønsket meg egentlig storpuddel, men de oppdretterne jeg tok kontakt med hadde enten ikke valper på lenge, eller svarte ikke i det hele tatt, så jeg hadde en sånn "hvilken rase ønsker jeg meg"-tråd på et hundeforum. Da var det noen (@Belgerpia) som foreslo belgisk fårehund, tervueren, så etter litt om og men så fikk jeg meg min første terv. 

At det etterhvert ble en groenendael i tillegg er mer eller mindre tilfeldig, jeg satte bort ene terven på trening og fikk igjen en groenendael som selskap i mens, og når groenendaelen skulle leveres tilbake så ble hun og jeg enige om at hun skulle bli boende hos meg  

Så ble datterbarnet så stort at hun skulle få oppfylt sin mangeårige drøm om egen hund, og vi hadde lange rasediskusjoner - et par av hennes valg var skikkelig ikke-raser for meg , så vi ble etterhvert enige om mellompuddel. Da fikk datterbarnet oppfylt drømmen om egen hund, og jeg fikk oppfylt drømmen om puddel  

[Mardina]

Jeg fant hunden min på Gies bort på Finn.no. Og falt pladask for han. Visste nok ikke helt hva jeg gikk til, da han et blanding av to jakthunder... Var på nippet til å gi han bort etter den første uka, men beit tenna sammen og holdt ut... DET er jeg glad for i dag, fordi jeg ville ikke byttet han ut for alt i verden 

Forrige hunden var en Airedale terrier, som familien hadde. Der var det vel pappa som til slutt fikk trumfet gjennom rasevalg. Skulle vi ha hund (som jeg hadde mast om i mange år), så skulle det være en av de store terrierne... Vi vurderte først Irsk terrier, men de var vanskelig å få tak i på den tiden. Så da ble det Airedale, da vi fant en oppdretter 1 times tid unna.

Airedale terrier er fortsatt rasen i mitt hjerte, så skal nok ha det igjen en dag...  Det er få ting som slår en velstelt Airedale, synes jeg... 

 

[Poter]

Alaska husky: jeg ville ha en turhund og etter å ha gått på folkehøgskole kjøpte jeg valp derfra.

Australian sheperd: jeg ville ha en skikkelig trenbar hund som jeg kunne godkjenne som redningshund. Jeg var innom boxer og berner sennen, men fant ut jeg ville ha en liten og spretten sak også falt jeg veldig for utseendet til aussien. Det ble tre av dem som var gode potethunder innen flere hundesporter.

Jaktlabrador: nå ønsket jeg meg en allsidig potet til bruks og agility, samt trekk, som var sosial og som ikke hadde vokt eller skarphet i seg, som var omgjengelig og trygg. Helst kort og lettstelt pels. Ja, og som var frisk. Så da ble det labrador fra jaktlinjer. Det åpnet videre øynene mine for retrieverjakt. 

[Ingidano]

Eurasier: Falt nok først og fremst for utseendet, men også roen i hundene, og var egentlig bare ute etter en turkompis. Etter hvert ble eg mer interessert i å trene hund igjen, og dermed kom belgeren i hus. 

Groenendael: Ville ha en mellomstor/stor hund, med treningsvilje og masse pels Egentlig sto langhåret schæfer på toppen, men frykten for enda en syk hund gjorde at valget falt på belger. 

Dalmatiner: Omplasseringshund, så ikke noe bevisst valg av rase sånn sett. Viktigste var å finne en hund som passet inn i flokken. Røytingen og måten rasen/individet var på gjør at det ikke blir dalmis i hus igjen. 

[Guest Klematis]

chihuahua var helt tilfeldig. Møtte faren han og synes han var morsom, så ble det kull der og da kjøpte jeg hannhunden som kom.  Ville ha en liten hund for å komme meg ut på tur. Jeg hadde ikke valgt samme rase igjen.

finsk lapphund hadde jeg sett bilder av på facebook i flere år. Likte utseendet veldig godt, og skjønte etterhvert at de var vennlige mot de fleste og kunne passe som det jeg ønsket meg: en turkamerat i passe størrelse som var en del mer robust enn den bittelille jeg hadde fra før, og som tålte en del kulde og vær. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg da jeg så meg om etter en FL, så endte jeg opp med hund fra samme oppdretter som hunden jeg hadde sett bilder av. Jeg er veldig fornøyd med hun jeg har nå, så det kan godt hende det blir en ny FL i hus om noen år.