Gå til innhold
Hundesonen.no

LizbethOsnes

Medlemmer
  • Innholdsteller

    27
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Alt skrevet av LizbethOsnes

  1. Hun har ingen sykdommer eller fysiske plager/smerter, alt dette er selvfølgelig sjekket opp allerede.
  2. Nå har "lille" Felix vært hos oss en god stund, og for det aller meste trives vi sammen hele gjengen. Men: Chihuahua-tispa har endret seg veldig etter at Felix kom i hus. Hun er livredd ham, og har den siste tiden begynt å glefse etter oss når hun er stresset. Hun har aldri glefset tidligere i løpet av de 1,5 årene jeg har hatt henne, men det er tydelig at det skjer nå på grunn av stress og frykt for valpen. Ved et tilfelle satt hun på fanget til storebroren min (som hun elsker) og Felix kom bort for å snuse på henne. Han snudde seg og gikk, og broren min skulle klappe henne for å rose henne for god oppførsel når Felix snuste på henne. Da hylte hun til som om hun fikk juling, og glefset etter ham - antageligvis fordi hun trodde det var Felix som kom tilbake. Tennene hennes har aldri rørt oss, men hun glefser tydelig med mye lyd. Det skal sies at jeg jobber mye med å få Felix og Aqua til å gå overens, men tar mer enn gjerne imot innspill også på den fronten. Det jeg lurer mest på er; hvordan skal jeg håndtere situasjonen med glefsing når den oppstår? Det hadde vært én ting om hun "mente" å glefse etter oss - men nå er det veldig tydelig at det skjer fordi hun er stresset på grunn av valpen. Om han er i bur eller ute i bånd er hun roligheten selv, og hun har heller ikke blitt mer skeptisk til oss generelt. Så; hva gjør jeg når hun glefser mot oss? Og ja; gjerne tips til hvordan jeg kan få henne til å stole på at jeg har kontroll på Felix, og ikke minst lære de to å omgås hverandre uten kjefting og smelling fra hennes side (hun er sint enten han er rolig eller rampete).
  3. Hei! :-) Min lille labbetuss på 9 uker har den siste tiden begynt å jokke på den voksne staffen. Dette skjer ikke i stressede situasjoner, han kan like gjerne være helt rolig som leken når dette skjer. Staffen (kastrert hannhund på 4,5 år), som vanligvis ikke tar en krone for å lære både valper og voksne litt om livet, bryr seg ikke i det hele tatt. Han leer ikke på et øre en gang, han gir fullstendig blaffen. Jeg tar valpen bort og distraherer ham hver gang dette skjer, men jeg lurer rett og slett på hva det er som driver han til det? Det skal nevnes at nabovalpen på 13 uker har jokket på valpen min ved et par anledninger, og at min valps oppførsel begynte etter dette. Kan han rett og slett bare ha lært at det er slik man gjør? Noen som har noen tanker?
  4. "Mine" (vel, mine - men foreldrene mine fikk dem da jeg flyttet ut som attenåring for en del år siden) tisper heter Troika og Akira
  5. En uke har flydd forbi, og den lille flokken har blitt vant med hverandre - og oss tobente. Felix har stor respekt for Dias - selv om det er litt gøy å terge ham også. Men; Aqua orker man ikke å ta seriøst for en femøring en gang. Om det er fordi hun logrer enten hun er blid eller irritert, eller om hun bare er så liten at det høres komisk ut når hun blir sinna vites ikke, men det er i alle fall ikke viktig å høre etter på det gamlemor sier. Ikke med mindre jeg tar hånd om situasjonen, i alle fall. Rett før Dias slang seg langflat i sofaen med rumpa til værs - bydende til lek, haha! Jeg har virkelig aldri i mitt liv vært borti enklere og greiere valp enn det Felix er. Joda, jeg tørker tisseflekker et par ganger om dagen og han har lagt sin elsk på joggeskotyggeleker, men ellers er det virkelig ikke et halvt problem en gang. Han er så snill og rolig dagen lang, og sover søtt hele natten gjennom. Ikke er det et problem å være alene hjemme heller, så lenge han får stå i buret sitt ved siden av hundesengen de to voksne deler på (de har hver sin altså, men de skal helst krølle seg sammen med hverandre). Wooaah, om det er sånn det er å ha valp kunne jeg hatt minst ti til Tenker med grøss og gru tilbake til den tiden da Dias var valp, og absolutt alt og ingenting skulle herjes med og ødelegges til det ugjenkjennelige, HAHA. Han var en håndfull, men denne lille krabaten kunne ikke ha vært enklere å ha med å gjøre
  6. Så herlig! <3 Ja, da blir det mildt sagt spennende å se hva som dukker opp når den tid kommer :-)
  7. Hvor gammel er hunden? Turer i ulent terreng (myr, skog, klatremuligheter) er flott, det samme gjelder oppoverbakker. Svømmetrening er også flott. Prøv med en god kløv dersom hunden er gammel nok, og øk belastningen svært gradvis. Sørg også for at fóret er godt, og proteinrikt for hunden.
  8. Når du vet at situasjonen kun har oppstått med mat i bildet, bør det vel ikke være så fryktelig vanskelig å fikse det, tenker jeg? Det er klart at det beste er at alle kan være perlevenner og spise side om side, men det er ikke til å anbefale. Selv ikke mine hunder, som uten tvil er verdens snilleste småtroll og jeg kunne aldri i mitt liv ha sett for meg noen av dem sinte på hverandre, får spise sammen. Staffen og chihuahua'en står på hver sin side av kjøkkenet, og valpen spiser i buret sitt. Jeg føler meg 99% trygg på at de alle kunne ha delt matskål om det så var, men det er rett og slett ikke til å gamble med. Så ja, jeg forstår igrunn ikke helt problemet..? Dersom du er redd for at lignende situasjoner skal oppstå når dere spiser; ikke ha dem sammen med dere når dere spiser. Er du redd for at det samme skal skje med leker; ikke ha leker tilgjengelig; ta heller én og én hund med deg ut for å leke litt - de må ikke leke sammen for å ha det gøy. Det jeg ville ha gjort er å gå MYE tur med alle sammen, og bare ha det ordentlig kjekt sammen. Ikke ha med godbiter på tur; skal du trene, ta en og en hund. Kjør bilturer hvor hundene sitter nærme (men i bur/sele slik at de ikke på noen måter kan nå tak i hverandre om det skulle oppstå en konflikt) hverandre. Tur, tur, tur, tur, tur. La dem ha hver sin seng ikke så fryktelig langt unna hverandre, men nok til at dere raskt kan avverge dersom det skulle dukke opp en uforutsett situasjon. Om hundene sitter i bur; sett dem tett inntil hverandre, men ikke så tett at de kan bite hverandre gjennom buret. Fjern årsaken til konfliktene - altså maten - og problemet kan fint jobbes med uten å noensinne ha som mål at de skal kunne spise sammen. Det er min mening :-)
  9. Jeg tar alltid på ham langt bånd og sele slik at han får løpe "løs" frem til bilen, og er som regel helt tørr når vi kommer frem, forresten :-)
  10. Jeg har en ekstremt badeglad staffelaff, som har vært helt umulig å ta med på tur til et av de vanligste turområdene nå i vinter; han vil bade. Det har han selvsagt ikke fått lov til, men jeg lurer på når det begynner å bli greit å la ham svømme litt? Hva bør temperaturen ligge på i luften? Dette er et ganske stort ferskvann. Det skal sies at etter at badingen er over tar det cirka femten/tjue minutter å komme oss tilbake til bilen.
  11. Ikke samme aldersforskjell her, men staffe"valp" på 5 år og den faktiske valpen på 8 uker kan være ganske lik her. Her har jeg satt et bur i stuen, som valpen får trekke seg inn tilbake i når det blir for mye. Døren står alltid åpen, men de få gangene det rekker å bikke over til overtrøtt er den lukket til valpen roer seg ned der inne. Jeg prøvde først med egen seng til valpen, men han gikk rett i buret frivillig - så det er visst der han føler seg tryggest og kan slappe mest av. Jeg hadde gjort det samme om han hadde seng; i stedet for å stenge buret slik jeg gjør nå som han har bur, hadde jeg vært ved siden av sengen og satt ham tilbake dit ved hvert forsøk på å stikke av til staffekompisen når han er overtrøtt og full av f*en. For det meste avverger jeg slike tilfeller; staffen blir bedt om å legge seg (men klarer ikke alltid å holde seg til kommandoen - valpen er jo sååå gøy), og valpen roer seg relativt raskt ned når staffen er rolig, og går i buret sitt eller opp i sofaen for å slappe av han også. Det som er tydelig her er at det er viktig for hundene mine å ha hver sine soveplasser. Valpen har lagt sin fullstendige elsk på buret, mens de voksne har hver sin seng (selv om de to som regel sover sammen). De lærer kjapt at så lenge en hund ligger i sengen/buret, er det ikke lov til å gå bort for å plage eller leke. Her får de lov til å leke inne, men det skal være rolig lek. Jeg avverger før det blir for voldsomt, og da går det som regel veldig greit. Det er slitsomt når det står på og vi som eiere hele tiden må passe på at leken ikke blir for voldsom eller at den ene plager den andre unødvendig, men det er som du sier; de må jo lære seg å roe seg ned sammen, så det er verdt å legge litt innsats i det.
  12. For å svare selv; Staff: Min daværende samboer ville ha sin egen hund, og ville ha en hund med "tøft" utseende. Jeg ønsket meg en medium stor rase, generelt god helse (i forhold til andre alternativer for hans del) og ikke minst en barnevennlig rase ettersom familieforøkelse stod på planen. Det stod mellom staff og bull terrier en stund, men valget falt på staffelaffen. Nå er det altså jeg som har tatt over voffsen etter bruddet, og jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd. Han er et mareritt å trene grunnet total mangel på konsentrasjon og interesse for annet enn å sprette rundt som en sprettert, men han er verdens snilleste lille gutt - så det er han tilgitt for :-) Chihuahua: Aldeles ikke et alternativ for meg en gang, sånn egentlig. Men; da jeg skulle hente hjem en chi til lillebroren min og oppdretteren hadde flere titalls hunder han måtte kvitte seg med raskt, var valget enkelt. Jeg falt pladask for individet, selv om rasen overhodet ikke tiltaler meg. Hun fikk bli med hjem, og er familiens pusekatt. Rottweiler/AH-mix: Jeg ville ha en stor hund denne gangen, og vaktinnstinktet er ikke akkurat negativt for en halvnervøs alenemor, haha. Ikke minst ville jeg ha en svært aktiv rase denne gangen, som blir med på alt og som sannsynligvis vil bli hakket enklere å trene (motivere) enn staffen. Felix er bare åtte uker, men jeg er sikker på at jeg har truffet rimelig riktig på alle mine krav og ønsker her. Det skal bli litt av en utfordring, men samtidig veldig, veldig spennende.
  13. Åååh, så herlig! <3 Håper du fikk glede av ham da han fremdeles var seg selv, og ikke mot slutten av oppholdet hans der :-) Min stolthet <3
  14. Jeg blander meg, haha! Selvfølgelig ikke om det bare er snakk om annen måte å trene på enn det jeg selv praktiserer, men når det utøves vold mot hunder eller barn i skumle situasjoner med hund, "blander" jeg meg rett som det er. Selv om det ikke er min hund, har jeg også et ansvar når jeg ser at den blir mishandlet (og ja, jeg syns at det å slenge en hund i bakken fordi den bjeffer er mishandling - og kan skape skumle situasjoner senere om den lærer seg at man må gå rett til angrep, for bjeffing/knurring ikke er lov), eller som sagt barn i skumle situasjoner. Det er ikke greit å sette en hund i en slik posisjon, og det tar jeg ikke en krone for å si ifra om, heller.
  15. Hvordan gikk det? Det er en vond situasjon å være i, men heldigvis oppstår adferden kun i én spesifikk situasjon - med mat. Da burde det ikke være så vanskelig å knytte gode bånd mellom individene ellers, og heller holde dem adskilt når det er snakk om mat? Det høres ikke ut som noen umulig oppgave i det hele tatt. Håper du har tatt det riktige valget nå, Elisubeth.
  16. Hva med å kontakte ulike veterinærer? Ikke alle har samme kompetanse på disse områdene, så det ville jeg ha gjort. Jeg skyter helt klart i blinde her, men det kan høres ut som om hun ikke tåler (deler av) fóret sitt? Råforing anbefales på det sterkeste herfra i alle fall, og vil også være med på å bygge opp igjen muskelmassen ettersom det er rikt på proteiner. Men, kontakt flere veterinærer i mellomtiden, du :-) Om du ikke har flere i nærheten går det an å ta en prat med andre lenger unna, som i det minste kan komme med tips til hva din lokale vet kan sjekke ut.
  17. For å ikke spamme bloggen min med så altfor mye hundesnakk, tenkte jeg å opprette en liten "hundedagbok" her inne :-) Ja, jeg er nokså sikker på at de fleste vil tenke at jeg må ha splittet personlighet som har gått for så ulike raser, haha. Jeg ser heller på det som at jeg har én hund for hvert bruk ;-) Dias: Staffordshire Bull Terrier født sommeren 2012. Han er utvilsomt familiens hyperaktive klovn, og har ikke forandret seg det spor (om en ser bort ifra å gjøre fra seg inne, heldigvis) siden han var 8 uker gammel. Han er høyt og lavt hele tiden, og altfor glad i både folk og dyr. Han er rimelig stor til staffelaff å være, men det later han ikke til å bry seg om. Han vil jo bare ha kos - og aller helst sitte på fanget. Aqua: Chihuahua-tispa vår, født i 2011. Jeg skulle jo aldeles ikke ha noen "småhund" selv da jeg hentet hjem en liten tass til broren min, men det endret seg relativt kjapt. Oppdretter hadde da flere titalls hunder som på ingen måte fikk det de fortjente eller trengte, så valget var enkelt: Aqua ble også med hjem, og fikk en ny sjanse til et godt og verdig hundeliv for halvannet år siden. Ettersom hun knapt hadde vært utenfor hjemmets fire vegger alle disse årene, er hun ikke - og vil trolig aldri bli - noen fjellgeit. Hun elsker kos og avslapping, og er den snilleste og roligste hunden jeg noensinne har møtt. Min "halvfrykt" for småhunder har definitivt gitt seg kraftig, denne jenta er god som gull. Felix: Denne vesle krabaten hentet vi hjem på fredag, da var han akkurat åtte uker gammel. Han er en blanding av Rottweiler og Alaska Husky, og er hittil den roligste og enkleste valpen jeg noensinne har vært borti. Det snur nok rimelig raskt vil jeg tro ;-) Jeg har alltid trivdes best med å ha tre hunder, og føler nå at Felix har gjort flokken vår komplett. Jeg trengte en utfordring og en ordentlig tøffing som er med på alt fra fjellturer til camping, til trekking av akebrett og alt av turer (etterhvert også med kløv/dekk) - og det ser jeg for meg at Felix vil gi oss. Han er en svær liten labbetuss som jeg gleder meg masse til å bli bedre kjent med. Ja, og så var det meg selv da. Lizbeth heter altså jeg, men alle kaller meg Liz. Jeg er 25 år gammel, og bosatt like utenfor Ålesund. Her bor jeg sammen med min datter på 3,5 år - Sienna - og vår lille flokk. Jeg er utdannet journalist, og jobber i dag som frilansjournalist og forfatter - en tilværelse jeg uten tvil elsker hvert sekund av. Hunder (og tidligere hest) er min store lidenskap ved siden av mammarollen og arbeidet, så at jeg nå har en liten flokk på tre passer meg utmerket. Jeg har aldri vært noe konkurransemenneske, selv om lydighet ser fryktelig spennende ut. Vi får se; Rottis/AH er kanskje ikke den mixen man oftest kan se på en bane, men man vet heldigvis aldri hva fremtiden bringer. Per i dag er hundene en kombinasjon av pelsbarn, kosegriser, turkompiser og lekekamerater for både meg og lille Sienna - og stortrives med det :-) Nå gleder jeg meg til å lese deres introduksjoner og "dagbøker"!
  18. Høres ut som stress, ja :-) Hva med å trene på å være rolig, også i situasjoner hvor barna herjer og mye skjer rundt ham? Start i det små når det er fryktelig kjedelig rundt ham, og gå sakte videre til mer og mer krevende situasjoner. Min tass på 8 uker (hatt ham i 2 døgn) har allerede blitt kjempeflink, så satser på at mye jobbing fremover vil holde det slik :-)
  19. Jeg har begge hundene løs på plenen og terrassen her hele tiden, så ja. På tur har jeg ikke staffen løs med mindre vi trener, men Chihuahua'en går stadig løs på fjellet og på turstier - dette fordi hun fremdeles ikke er vant med å gå i bånd (fikk henne for 1,5 år siden - da var hun 4 år og hadde knapt vært ute i sitt liv), og misliker dette sterkt. Prøver å vende henne fra pusekatt til hund, men det tar sin tid ;-)
  20. Det er alltid morsomt å lese om andres rasevalg, så; hvorfor valgte du akkurat den rasen/blandingen du har valgt?
  21. Nei, når du sier det, så! Jeg kan ikke komme på mange småhundene jeg har møtt på som IKKE har pissa på skoene mine.. Ikke vant med "smådjevlene" jeg - her går det i beist :-) Bortsett fra chi'en min (tispe) da, men det var en unntakstilstand, haha.
  22. Ser den altså :-) Jeg velger kun ut ifra egne erfaringer, og jeg har aldri opplevd hannhunder som gjør dette heldigvis. Jeg har to hanner og en tispe (kastrert, av helsemessige årsaker før jeg kjøpte henne), og har nesten alltid hatt både tisper og hannhunder sammen. Kun irritert meg over blodsøl, aldri merket noe til skvetting :-)
  23. Da jeg skulle velge oppdretter til staffe-valpen så jeg etter flere ting; det første jeg ønsket var informasjon fra de som har hunder fra forrige kull fra samme oppdretter/foreldredyr, og deres erfaringer. Det viktigste var snille, sunne og glade hunder med godt gemytt og vennlig fremtoning. Det andre jeg så på var resultater de ulike oppdretterne hadde fra utstillinger. Ikke at utseendet betyr så mye, men utstilling handler om så mye mer enn det; rasestandarden i det hele tatt. Jeg ønsket oppdrettere som fokuserte på hunder innad rasestandarden, og som også fikk gode resultater her. Det var også viktig for meg at foreldredyrene var røntget og øyelyst, med gode resultater fra begge deler. I en annen tråd her i "Valpeprat" har flere svart angående valg av kjønn.
  24. Angående valget mellom tispe og hanne; for min del står det som sagt kun på at jeg ikke vil ha blodsøl over alt eller innbilt svangerskap (noe ene tispen til foreldrene mine har slitt litt med) så da blir det hannhunder på meg :-) Har aldri merket meg noen annen generell forskjell mellom tisper og hanner, annet enn at enkelte tisper kan endre personlighet under løpetid - men then again; hannhunder kan gjøre det samme med løpetisper i nærheten. Så det er altså min erfaring når det kommer til valg av kjønn. Ellers ønsker jeg at oppdretteren velger valp for meg. Denne gangen ønsket jeg meg den roligste; den som ikke dominerer de andre mest, og den som ikke er mest frempå med biting osv. Dette fordi jeg har en datter på 3 år. Samtidig har jeg også valgt en ganske "frempå" og aktiv rase denne gangen (har 2 langt mindre krevende fra før), så at han er særlig rolig varer nok ikke spesielt lenge. Likevel; han er den roligste som "gjør minst ut av seg" i kullet. Dette er ikke like lett å se an selv når man møter valpene i noen få timer, derfor lar jeg det være opp til oppdretter som kjenner valpene godt :-)
×
×
  • Opprett ny...