Wilhelmina

Halting er det som regel greit å se an en dag eller to, og samboer har rett i at det kan være en strekk. Det går som regel over av seg selv, men ville uansett tatt det litt med ro et par dager. Blir ikke hunden bedre i løpet av et par dager drar dere selvsagt til veterinær.

Nå er det lenge siden jeg konkurrerte, men da mener jeg arrangøren strakk seg ganske langt for å tilrettelegge. Rally er (var?) jo en lavterskelaktivitet som skulle være tilgjengelig for "alle".

Med så små barn ville jeg valgt en relativt stor rase.

Engelsk cocker er vel den skarpeste av spanielene, som er mye av grunnen til at jeg selv har valgt bort denne rasen. Hva med å gå litt opp i størrelse og heller gå for en engelsk springer? De har generelt bedre helse og er stødigere mentalt.

18. april fylte Ariel 12 år! Tradisjonen tro dro vi på roadtrip denne dagen for å finne barmark, og hun ble virkelig som en valp igjen når hun etter mange måneder med snø endelig kunne løpe rundt i skogen. Lykke! Kake ble det selvsagt også

Sa ikke veterinæren noe om dette? Da min var nyoperert skulle hun ikke gå noe slags tur, hun skulle ikke engang hoppe eller gå trapper, måtte holde henne helt i ro og bære henne opp og ned trappa.

Kondolerer. 17 år er virkelig en respektabel alder.

https://www.anicura.no/for-dyreeiere/hund/fakta-og-rad/mental-stimulering-av-hund/

Tenkte vel mest på at de fleste hunder (kanskje med unntak av husky og lignende) også setter pris på mental stimuli, men du skriver ikke noe om hvilke planer du eventuelt har for dette.

Mulig jeg misforstår, men jeg skjønner ikke helt motivasjonen for å skaffe hund hvis den eneste stimulien den får i hverdagen er turer frem og tilbake til barnehagen?

Men er dette egentlig er fordel? Hvorfor skal man pines til siste slutt? Og hvorfor vil man at det siste hunden opplever før den dør er smerte? Er det ikke bedre at den kan få slippe før den blir så dårlig at den er fullstendig invalidisert? Selvsagt ønsker man å beholde dyrene sine lengst mulig, men det er jo ut i fra egne følelser og ikke nødvendigvis det er som er best mtp. dyrevelferd.

Min fungerer best på Mush.

Min synes kos er det beste i verden, og hun er egentlig fornøyd bare med å bli tatt på hvor som helst. Men favoritten er å bli klødd bak ørene, da blir hun helt salig. Apropos det, så hadde vi en veterinær før i tiden som var overbevist om at alle cavalierer har SM, og som prøvde å provosere frem symptomer på frøkna hver gang vi var der nettopp gjennom å klø henne bak ørene og i nakkeområdet. Det gikk ikke så bra kan man man si, hun syntes jo bare det var deilig

En måned har gått, og det føles helt uvirkelig å ha vært gjennom dette. Av og til lurer jeg på om jeg bare har drømt det. Frøkna er mer eller mindre tilbake til normalen igjen, det hadde jeg virkelig aldri trodd da jeg fikk hjem en hund som knapt kunne gå for tre uker siden. Aktivitetsmengden har vi fått beskjed om å øke gradvis, noe hun synes er dødskjedelig. Men nå er vi i hvert fall sakte men sikkert på vei tilbake til det vanlige livet igjen, så håper jeg hun får enda noen gode år før alderdommen tar henne

Prøv å legge litt mat under leppa hennes og se om hun spiser da? Det fungerte på min da hun var syk og måtte "tvangsfores".