Leaderboard

*puh* Det er tydeligvis en mening med alt. Fortsatt litt skuffa over å ikke få Gizmo x Osca valp, men jeg har nå fått bekreftet at det blir valp fra Kennel Cefeus :-) En utrolig stor lettelse!! Valpene er allerede født, 11 april så her er det endringer i planene gitt. Far er Aussie Action's Red Kidoo, en trivelig og arbeidsom hannhund som jeg har møtt et par ganger :-) Mor er Cefeus Weni Widi Wiki II. Regner med å kunne hente valp allerede i starten av juni!

Endelig løpetid! 1,5 måned forsinka ble damen Parring antageligvis i slutten av neste uke, så får vi se hva det blir til utover høsten

Jeg har litt vanskelig for å skjønne hvorfor dere som aldri har opplevd "dårlig kjemi" (la oss si at det er de rette ordene å bruke) med en hund og ikke forstår at det finnes stiller spørsmålstegn ved at andre føler det på den måten/ikke tror på at det finnes? For meg blir det litt som å aldri ha vært forelsket, og deretter ikke forstå eller stille seg tvilende til at andre har en følelse av forelskelse. Var egentlig litt ferdig med denne diskusjonen, men .

Da har babyredet kommet Det var siste tingen som "måtte" inn. Da kan bebis værsågod å komme når han måtte ønske! Har begynt å få litt mer smertefulle kynnere om natten, noe som går utover nattesøvnen, så jeg er spent på hvor mye vi nærmer oss. Men legetime imorgen, så kanskje man får enda litt mer pekepinn Bare 6 dager igjen til termin gitt! Men 17 dager igjen til datoen jeg tipper han kommer

Imorgen fyller lille Marimor 6 måneder! Da skal vi på kontroll på helsestasjonen for å veie, måle og ta en sjekk hos barnelegen. Noen bilder fra den siste tiden:

Jeg er også enig @pudellover *tommel opp*. Folkens, og spesielt du @laikamor, men hele resten av innlegget er ikke rettet mot deg direkte selv om det er "du-form" - dette er for livet, er det ikke? Eller er det egentlig bare en slankekur du er ute etter? For et sånt regime er jo ikke noe godt grunnlag for et sunt forhold til mat, kropp og vekt. Jeg har selv hatt et ganske (veldig) lite konstruktivt forhold til mat og vekt, og man blir skrudd i hodet fryktelig fort. Du kjenner det ikke selv før det har gått så langt at det er noe du må jobbe med lenge etterpå. Det er snart ti år siden jeg ble "frisk", men jeg må fremdeles jobbe med meg selv innimellom. Den dårlige samvittigheten som du slipper inn slipper ikke lett Dersom du virkelig mener alvor med en livsstilsendring må du gi deg selv en mulighet til å gjennomføre, ikke legge opp til å feile! Ved å legge seg på et altfor restriktivt, negativt ladet kosthold ("jeg kan ikke spise det", "jeg må ikke ha i meg det", "åhnei, nå har jeg spist altfor mye av det") er du dømt til å tape i lengden. Mine beste råd: - Spis nok. - Spis nok proteiner så du holder deg mett. - Fråts i grønnsaker - der er det ingen maksgrense. - Lær deg å like sunne ting, i alle fall noen. En kropp som får i seg nok av alt den trenger vil gjerne ha mindre cravings. - Drikk nok vann. - Legg deg på en linje du kjenner at "sånn kan jeg leve, dette er greit for meg". Dette innebærer for eksempel at det er lov til å kose seg - men ikke hver dag. - Vær i fysisk aktivitet HVER DAG! Og, det å bryte alle regler og BADE i smågodt, chips og champagne betyr ikke "nå har jeg ødelagt alt, så nå kan jeg gi opp". Det betyr bare at du har hatt en deilig dag, og i morgen skal det jammen bli godt med litt sunt påfyll igjen. P.S. Er du sykelig overvektig og går gjennom en livsstilsendring i samarbeid med lege o.l. vil du selvsagt kanskje måtte være ganske mye mer restriktiv i en periode enn jeg synes resten av oss trenger å være, så det stemmer jo ikke helt for dem, men samtidig er det mentale i det viktig uansett.

Må bare få skryte av de som driver canider som yter veldig god kundeservice til sine kunder :-) Kommer definitivt til å handle der flere ganger!

Kanskje, kanskje...men, kan ikke si noe ennå, redd for å jinxe

Hehe de jeg kjøpte på apoteket var nesten for små til henne i fjor sommer liksom Ellers vil jeg dele et bilde av to bestevenner som deler hemmeligheter: Egentlig kunne M tenkt seg å ligge helt inntil, men det synes ikke Dixi noe særlig om Sent from my iPhone using Tapatalk

Jepp! Hvis man jevnt over spiser ganske greit, og sliter med å få i seg nok mat fordi man synes det er så mye å spise, så vil det være bedre at man får i seg nok kalorier, også i form av det man vil klassifisere som usunt (selv om man skal ned i vekt) for å unngå at man 6 uker ut i livsstilsendringen panisk spiser for mye, fordi man over tid blir så utrolig sulten, utmattet og sliten, og på den måten får følelsen av å mislykkes. Det er ofte her folk dropper planen, fordi "når man har hull i buksa, så kan man like gjerne dra den av og springe rundt naken"-mentaliteten slår inn. Det er jo en livsstilsendring, så jeg skjønner ikke hvorfor man skal måtte kutte ut alt av kaloritett mat og kun spise kalorifattig mat, og ikke minst hvorfor skal man starte på 1600 kalorier når man åpenbart er nødt til å ligge i kaloriunderskudd i 40 uker for å nå målet ditt? Da er det bedre å starte så høyt som mulig, og ta det rolig, kutte minst mulig og vente det ut om man stagnerer en liten uke. For ned i vekt går man, tro det eller ei! Dette øker sannsynligheten for at man klarer å ligge i kaloriunderskudd i 40 uker, i stedet for at man klarer 6 uker med ekstremt underskudd - 20 uker med overskudd - 6 uker med ekstremt underskudd (den onde sirkelen mange fanges i). Jeg er veldig fan den tilnærmingen, at 80% av det du spiser i løpet av en dag er sunt, og de resterende 20% er noe mindre sunt. Personlig sikter jeg på å spise nok protein 5 dager i uka, de to siste er det så som så med, men jeg er veldig glad i all maten jeg spiser, så det går stort sett i det samme hele uka. For de som skal ned i vekt tror jeg også er cluet for å holde vekten i ettertid, er at man underveis spiser mat man liker, finner ting man foretrekker og har lyst på (er man litt sær, så får man jo forsøke ny mat da..) for å lettere kunne videreføre dette når man har nådd målvekten. Samtidig er det jo viktig at man klarer å planlegge rundt maten, så man klarer å kjøre en viss selvkontroll når man velger, i hvertfall til det har blitt en livsstil med gode vaner. Om man KUN spiser usunn mat, så vil det derimot bli vanskelig å bli mett, men litt usunt er absolutt mer enn ok!

Jeg må si meg dypt uenig i det at en rase sliter med å få puste skal være med å den til en herlig rase. Ja, for det er jo faktisk det at de konstant må jobbe ekstra hardt for å få nok luft som gjør at de pruster, grynter, snorker og sliter med å bevege seg i varmt og kaldt vær. Ta gjerne og klem neseborene dine sammen forsiktig mellom tommel og pekefinger og kjenn forskjellen etter å ha pustet en stund. Jeg tviler på at du har lyst til å løpe maraton slik. Av denne grunn vil jeg fraråde trådstarter å skaffe en slik rase, spesielt fordi vedkommende ytrer et ønske om en utholdende hund til lange turer i skog og fjell.

Jeg tror de færreste som sliter med vekta gjør det fordi de spiser for mye grønnsaker. Jeg er helt enig med Aya. Store porsjoner/økt inntak av grønnsaker gjør gjerne også at man ikke orker like mye av "det andre".

Men er det usunt fordi det er kaloririkt? Avocado for eksempel - masse sunne ting kroppen trenger, men likevel høyt i kalorier. Det er klart man ikke skal fråtse i ordets rette betydning, type dødssynder. Jeg kunne ordlagt meg bedre der. Det jeg mener er at jeg ikke tror man har godt av å alltid måtte vurdere hvor mye skal jeg spise, hvor mye kan jeg spise, hva er for mye, hva er for lite? Jeg tror de færreste klarer å velte en vektnedgang ved å gi seg selv fritt leide når det gjelder grønnsaker. Klart, hvis man er så glad i avocado at man gjerne spiser syv-åtte om dagen blir man nødt til å sette det på begrenset-listen, men sånn generelt mener jeg at grønnsaker bare er fint å spise mye av. Og sist jeg sjekket var vel det de generelle helserådene også, med mindre man spiser lavkarbo eller lignende.

I mai, men om du sier ifra kan du få komme dit og klå/se/shoppe er åpen i forbindelse med kurs, og når bekjente og soniser vil innom Vi fikk litt leker idag mange nyheter i nettbutikken!

Jeg syns kjemi er kjempevanskelig å forstå. Skikkelig vanskelig. Jeg kan prøve å være forståelsesfull og akseptere at dere mener det er slik eller slik å ha dårlig kjemi. Men jeg forstår det ikke og "inni mitt hode" så er det en dårlig unnskyldning for at man vil ha en ny hund fordi den man har ikke oppfylte forventningene. Ikke ta det personlig noen av dere, jeg prøver bare å tenke helt åpent. Jeg har hatt mange hunder og vært glad i de alle. Selvsagt er det et par av de som har krøpet inn i hjerterota mi mer enn de andre, men jeg kunne ikke ha omplassert de andre likevel. Det er mulig jeg er sta og vanskelig, kanskje. Men har man skaffet seg hund så beholder man den om det ikke oppstår noe som gjør at det er umulig. Med det mener jeg forhold man ikke kan eller klarer å forandre. Store problemer i hundeholdet, atferdsproblemer, skilsmisse eller annet. Man skal selvsagt ikke sammenligne barn med hunder. Men det er noe med at "man tar det man får" på et vis. Og så vil jeg si at med noen av hundene jeg har hatt så har det tatt noen år før jeg har fått en ordentlig connection og følt at de har vært mer enn "bare en hund". Men etterhvert så setter personligheten seg, de utvikler særtrekk og blir noe mer for meg. Når det kommer til stykket så er det nok fordi det strider i mot prinsipper jeg har. Det føles ikke etisk riktig liksom. Men det viktigste når det kommer til alt er at hunden har det bra og de fleste hunder takler greit å bytte hjem, så folk får gjøre som de vil for min del. Men siden det ble spurt om det i denne tråden så har jeg sagt min mening om dette.

Jeg hadde et mye slakkere kosthold i påskn mht kalorier. Nå har jeg strammet inn igjen den siste uken og gått ned ytterligere et kilo på tross av kake og påskegodt. Hurra for denne tråden, får mye inspirasjon og hjelp her.

Jeg er helt enig med Mirai. Jeg ville spist mer. Jeg har tidligere tenkt at 1600 er det magiske tallet. Har nå gått en uke siden jeg tok meg sammen igjen, og første uka har jeg gått ned 1,3 kg med et snitt på 1740 kcal daglig. Jeg har "bare" 6-10 kg jeg vil ta av meg, så jeg går ned saktere enn deg uansett. Grete roede anbefaler som regel 1800 kcal hvis man skal ned mer enn 20 kg. Uansett så er både 16-1800 underskudd for normale personer. Jeg ville heller spist meg mett under kontroll, få kontroll på sinn og motivasjon før jeg turde å spise så lite at det er fort gjort å sprekke 1300 er for lite å leve på i lengden. Du vil bli helt tom for energi med en gang du beveger deg litt mer en dag.

Dere som ikke har opplevd kjemi - eller mangel på - med hundene deres, har dere aldri opplevd å møte et menneske dere bare ikke kommer overens med eller greier å like? Et menneske som ikke har gjort noe spesielt for å bli mislikt, som er hyggelig, fornuftig og omgjengelig, men dere klikker bare liksom ikke? At dere er for forskjellige til å trives med å samarbeide om noe?

Er det ikke så enkelt som å kalle det en slags forelskelse da?

Poenget med MH som avlsverktøy er å teste hele kullet for å se hvor jevnt/ujevnt det er. Ikke for å velge ut avlshund om du forstår meg. Da bruker man fortrinnsvis bruksprøver, gjeterprøver ol for å velge rett hund å avle på. Når man så har valgt seg en avlspartner vil man kikke på søsken til denne og sjekke både helse og MH profil da det er endel ting som er arvelig, slik som sosiale brister og skuddredsel.

Jeg som knapt veier 62 kg går ned i vekt hvis jeg spiser 1800 kalorier, så jeg vil si det er idioti å starte lavere når du antakeligvis har litt å gå på. Kroppen trenger næring, så det burde egentlig være et mål å spise mest mulig og samtidig gå ned for å holde ut. I starten er det lett å ikke spise så mye, men det blir verre etter 4-6 uker.

Går fremdeles veldig bra med lillegull <3 Men vi var inne en tur i går, fordi hun har begynt å drikke helt vanvittige mengder, samtidig som matlysten har eskalert til latterlige høyder. Så nå er vi igang med å skal prøve ta henne av kortison. Vet ikke om det er det som gjør det, men vofsen er jo i super form ellers, fått kjempefin kropp igjen og alt slikt. Enkelte dager er hun litt sur på resten av gjengenog i sovemodus, men det tror jeg vel heller er mer tispeatferd + hun har hatt et vanvittig slitsomt år. Ingen smertereaksjoner ved palpering, det har hun alltid fått tidligere, så det var godt! Jeg tror jo også Banzai har mistet valpelisensen, så hun er litt strengere med han generelt. Jeg passer på at hun får ligge i fred inntil meg som hun alltid har gjort og ellers at han ikke får dingle oppi henne når hun vil sove. Men de leker jo fremdeles masse og har verdens beste kjemi, så det er ikke store greiene. Hun er bare litt nebbete nå og da. De er stort sett sånn her: Så, fremdeles stort sett bare positivt! Den drikkinga er jo litt snål da. jeg må faktisk stoppe henne. Og hun drikker så mye at hun går å gulper etterpå Og utenom det er hun igang med røyting og det eneste jeg håper på, er at pelsen vokser tilbake i skikkelig massiv kastratform Da hadde hun sluppet fryse 8 mnd av året! Hun ser ikke akkurat syk og plaget ut lengre! <3

Det er vel først og fremst to skikkelig berømte hunder i min rase. Balto, lederhunden som fikk æren av å bli helten som brakte det livsreddende serumet inn til Nome i 1925 med Gunnar Kaasen på sleden. Balto var en av Seppalas "reservehunder" og Seppala selv beskrev hunden i mindre flaterende vendinger. Hunden var kastrert så det finnes ingen avkom etter ham. Dette var en virkelig hundehelt, en historie og en hund som hele nord-Amerika kjente til. Han var på turné rundt i USA etter heltebragden, og utallige filminnslag (nyheter) og avisinnslag ble laget om "helten fra Alaska". Det står også en staue av ham i Central Park, New York. Statuen er dedikert til alle hundene og kjørerne i "the great serum run" i 1925, men det er Balto som var modellen for statuen. I Alaska satt en heller snurt Seppala fordi han mente at hans lederhund, Togo, var den virkelige helten. Det er han som burde ha fått denne berømmelsen. Togo og resten av spannet med Seppala på sleden tok den klart lengste etappen og den vanskeligste. I tillegg vant Seppala mange løp med Togo som leder. Det er ingen tvil om at Togo var en svært god hund, og enda mindre tvil var det at denne hunden var svært spesiell for Seppala. Alle i ettertiden er vel enige i at Seppala og Togo i det minste burde fått en langt større del av æren, selv om de fikk sin runde i rampelyset med avisoppslag og heltedyrking de også. Togo, i motsetning til Balto, ligger i dag bak (så og si) alle registrerte Siberians. Han fikk ikke enormt mange kull, men det er få av de opprinnelige hundene som gikk videre i avl og fikk sine avkom registrert.

De planlegger å ta over Norge...

Jeg vil gjerne presentere min kjære Sol (eller Shamsi, som har blitt kjælenavnet hennes, og som betyr min sol på arabisk). Hun flyttet inn hos meg for ett par uker siden etter å ha bodd hos sin eier og oppdretter i Flekkefjord hele sitt liv. Hun ble to år 10.04. Jeg har lenge hatt en fasinasjon for belgere og har endelig fått drømmehunden i hus . Hun er ei super tispe, med kjempefint gemytt. Hun er utrolig kosete, sosial og har virkelig avknapp når vi er inne- samtidig som hun er var, oppmerksom og lærer utrolig kjapt. Jeg gleder meg sånn til tiden vi har foran oss! Vi har nå meldt oss på lydighetskurs (Stovner hundeklubb) og jeg har kjempelyst til å begynne med rundering etterhvert.

Jeg planlegger på ingen måte noe valpekull- men vet at flere på forumet her har hatt valpekull, så jeg er interessert i planlegging, avgiftene og gjennomføringen av et valpekull. Jeg tenker nå på det prakiske og økonomiske, ikke valg at hund, løpetid og slikt. Hva forbreder dere før kullet skal komme? valpekasse, tar dere fri fra jobb/skole i 8(?) uker til valpene er levert? Hvilke kostnader er det i et kull? Går avgiftene opp i opp med kjøpssummen? Hvilken kjøpskontrakt bruker dere? Krever dere noe av valpekjøperene? Pris på valpene- avhenger det av noe eller følger dere en standard for rasen? Hva går valpene igjennom før de er leveringsklare? Kjøper dere mye utstyr til denne perioden? Sender dere med "valpepakke"- hva inneholder den isåfall? Får valpekjøpere velge valper selv eller gjør du det som oppdretter? Og hvor gamle er valpene før det blir bestemt hvem som skal til hvem? Det er altså en del spørsmål, men jeg er genuint interessert - og håper litt forskjellige oppdrettere med forskjellige raser svarer - vært moro og sett om alle praktiserer det samme, eller om det er store ulikheter.

Går helt fint som førstegangshund. Jeg mener at de aller aller fleste (alle?) raser er førstegangshunder dersom man vet hva man kjøper og vet hva slags type hund man får i huset + at man er villig til å spørre om råd og høre på råd.

Det blir nok ikke 2015-valp på meg, men håper en 2016-valp

Holder meg mentalt forberedt på 1.mai, for det er fort gjort å tro det skjer noe også gjør det ikke det Men fødebag og slikt er klart, Tetris har pass klart så alt det praktiske er i orden Men godt med litt historier andre veien også, og innen ca 3 uker er han jo ute uansett hva

Herregud, går det an å bli sint på det fjeset der?? Jeg regner jo med det forsåvidt, men se da!

Tusen takk! Skal ikke se bort i fra at det kommer noen flere etterhvert! Må bare huske på å ta med kameraet innimellom. Håper jeg virkelig finner den jeg og! Har tenkt på dette med lp1 tittel, og det hadde vært veldig, veldig gøy! Får bare fortsette å trene. Så koselig kommentar! Jeg tror de er fornøyde ja. Jeg koser meg ihvertfall veldig med de og det vi finner på Om det er noen som vil få et muttebilde eller to på facebooken sin, har vi en side der det deles noen bilder i ny og ne. Søk opp "Helgakers malamute" så finner dere oss

http://utstyrtilhund.no/produkt/hundeteppersenger/xl-dormatte-beige Edit: Tror hun bestiller inn dersom det er noe spesielt du ønsker.

Og sliter man med å få i seg maten, så javel... Spis pizza!

1800 er mye mat når man spiser sunt! Det betyr ikke at det er FOR mye.

Keiron går det kjempefint med, han er 20mnd. nå og begynner så smått og se at han begynner å bli moden nå. Han har bedre fokus ute og elsker å være mor sin trekkhund, ting har virkelig blitt mye bedre etter at han fikk lov å trekke så mye han vil (har fått tak i magebelte) og han uler som en husky når jeg tar i sela som han bruker når vi går tur, herlig. Han takler mye bedre å ha folk rundt seg også, bryr seg ikke så lenge ingen ni stirrer på han. Vi bare nyter dagene nå og har det veldig bra sammen

Da er jeg nesten klar til å sette snuten østover Skal prøve å få oppdatert underveis, hvis ikke får jeg ta det når jeg er hjemme igjen

I lys av alle mine spørsmål i forkant av Englandsturen tenkte jeg å lage en resultattråd (som antakelig jeg blir eneste bidragsyter i på resultatfronten ) alà da jeg var i Polen for noen år siden hvor jeg også deler litt erfaringer som forhåpentligvis kan komme noen andre til nytte Med oss på tur denne gangen hadde vi (jeg og oppdretteren til sistnevnte hund) med oss 4 Flat coated Retrievere; Ch. Castlerock Simply Magic «Dublin, Ch. Toffedreams Seven From Heaven «Carmen», Ch. Covenstead Fortune Teller «Sara» og Calzeat Keeping Up Appearances «Ace». Vi valgte følgende reiserute; Båt Larvik-Hirtshals, kjøre til Esbjerg, båt fra Esbjerg-Harwich. I løpet av de 2 ukene vi var borte hadde vi meldt på 3 champ. shows; Paignton, National Gundog (three counties) og Bournemouth. Vi hadde også meldt på et gammelt, velkjent openshow i Bakewell. Kort om fergene først. Englangsbåten brukte 18 timer, og vi var i utgangspunktet litt skeptiske da hundene må ligge i bilen. Dekket er imidlertid halvveis åpent, så det kom godt med luft. Og når vi ba om mer ventilasjon der det var overbygd ble temperaturen veldig bra der også. Men ved varme temperaturen skal en være litt på vakt. Vi fikk 3 turer ned for å lufte hundene. En fæl, liten sandkasse stod til disposisjon, men alle gikk rundt på dekk for å lufte uten at dette var noe problem. Skriver ikke så mye mer om fergeturen da jeg forstod det som om ruten dessverre blir lagt ned i september. Dagen etter vi ankom England var vi på vår første utstilling i Paignton. Påmeldingsantallene på vår (engelske) rase ligger gjerne på mellom 120-150 hunder, og som noen kanskje vet er såkalt face-factor antakelig noe mer utbredt enn her hjemme. Det er derfor litt bingo å melde på der borte, og en vet aldri helt hva en kan forvente seg. Imidlertid kunne ikke reisen startet bedre! Ace stilte i Limit-klassen, som er slik jeg forstod det for hunder som har cert, men som ikke er champions - sånn halvveis kort forklart (med visse unntak). Til tross for sterke konkurrenter plasserte han seg som nummer to, noe som resulterte i studbooknumber, og han er dermed livstidskvalifisert til crufts! På første forsøk! Fikk bekreftet hvor vanskelig dette kan være senere på dagen da en bekjente endelig fikk dette på sin hund, som da var veteran.... Neste ut av våre var Dublin i open, klassen for champions. For de som ikke er så inne i det engelske systemet slutter jo aldri hunder å ta cert der, så alle kjemper om certet, også champions. En kan stille f.eks norske champions i open, forresten. Dublin gikk hen og vant sin klasse, og når alle klassevinnerne senere var inne fikk han også CC (cert)! Dette var da hans andre, da han tidligere har vært på en liten Englandstur. Når det gjaldt tispene var Sara påmeldt i 2 klasser, noe man kan gjøre. Hun gikk i open og veteran. Bakgrunnen for begge klassene er at det kun er plassering (nr 1-3) i open eller limit som gir studbooknumber. Plassering i øvrige klasser kvalifiserer for crufts påfølgende år. Derfor ville vi naturligvis forsøke å få studbooknumber, men om ikke det gikk (open er jo gjerne den tøffeste klassen) i alle fall for et år. Veteran er forøvrig fra 7 år i England. Sara ble VHC, dvs nr 5 i open. I veteran gikk hun og Carmen mot hverandre, Carmen trakk det lengste strået her, med Sara på 2.plass, noe som resulterte i cruftskvalifisering til 2015 Carmen tok også RCC, men hun var fra før GB SH CH, forøvrig den første ikke-engelskfødte av rasen. For å toppe det hele ble Dublin også BIR! Ingen plassering i gundog gruppen, men det er jo nesten ikke noe man tør håpe på heller... Dagen etter var vi på vakre Three counties showground. Her fikk vi kjenne litt på utstillingslivet, fra topp resultater dagen før var ingen av hundene våre dommerens "cup of tea" denne dagen. Etter denne utstillingen bodde vi noen dager i Manchester. Et hot tips er at dersom du skal bo i Manchester – ikke fortell engelskmenn hvor du bor! Samtlige vi fortalte dette til ga oss tvilsomme blikk, eller svarte «what?» eller «oh my god». Etter å ha fått flere tvilsomme tilbakemeldinger var vi ikke helt sikre på hva vi skulle forvente oss til ankomst, men en haltende uteligger og noen tvilsomme strøk er vel nokså beskrivende for nabolaget. Den kanskje artigste opplevelsen var da vi spurte etter en plen eller hage for å lufte hundene, og resepsjonisten sendte oss til «hagen» bak hotellet. Dette viste seg å være en ‘hage’ bestående av brostein og noen potter med planter. Vi benyttet også disse dagene til å besøke kjentfolk, og ene dagen fikk 10 flatter kose seg i fri dressur på tur Dagen etter stoppet vi innom Chatsworth Castle på vei til en bekjent, og her fikk naturligvis hundene posere. Og en haug med folk stoppet for å hilse på dem eller ta bilde av dem - moro På onsdagen reiste vi til Bakewell for openshowet, min første gang med den slags. Vi hadde fått rasespesialist, og hadde derfor hele 53 påmeldte i rasen. Å melde på hit var nesten verre enn champ showene. Kun et utvalg klasser og en haug med AV eller stakes. Kort forklart; På openshow begrenses gjerne antall klasser grunnet mindre påmelding. En må derfor finne den som passer best av de som finnes. Enkelte klasser gikk også hannhunder og tisper mot hverandre. Vi fikk også vite at en gjerne ikke meldte på champions til disse showene (dette kan sikkert variere mellom rasene), så vi meldte kun på Ace denne dagen. Da det ikke fantes noen limit måtte han gå i open, men ettersom det ikke var champions påmeldt ble det jo nesten det samme. Han ble også meldt på i AV gundog. Dette er en bedømmelse på samme måte som i vanlige klasser, men du konkurrerer ikke bare mot egen rase, men alle ulike gundogs som måtte ha meldt på. Ace gikk derfor mot irske settere og en springer her. Kort oppsummert ble han nr 2 i en knallfin openclass i rasen, og vant AV klassen han stilte i Når det gjelder AV klassene er dette bare en "en ekstra sjanse til å vise hund", og du kommer ikke videre til noen finale f.eks. Her er vi inne i AV klassen vår. Av championene hadde vi meldt på to av dem i såkalte 'stakes'. Vi fikk forklart at dette var noe ala en BIG/BIS finale hvor en dommer gikk over hundene, og deretter plasserte de h*n ønsket. Begge ble derfor meldt på i championstakes, og Sara også i veteranstakes. Det fantes forøvrig stakes for alle klasser fra puppy til post-grad. Stakes finnes også på champ show utstillingene, men de går i løpet av dagen, så du skal være obs på at det kan kræsje med rasebedømmelsen din om du melder på. Sara var først ut blant omlag 15 veteraner. Det var 34 påmeldt, men visstnok helt vanlig med stort frafall, og været kunne påvirke mye på antallet som møtte opp. Vi betalte dessuten "ingenting" for å melde på i disse staksene, tror det var 2-3£. Sara endte faktisk opp med å vinne veteranstakes! Og vi fikk da også erfare fenomenet pengepremier! 15£ fikk vi rett i hånden i en konvolutt sammen med en fin rosett! Deretter var det veteranstakes.for samme dommer. I England er det forøvrig slik at om du går med hunden i flere klasser for samme dommer stiller du deg sist i klassen når du kommer inn for andre gang, fordi du har en "seen dog", så vinker dommeren deg frem når h*n har gått over hundene vedkommende ikke har sett tidligere. Kort fortalt vant Dublin veteranstakes og en 1.premie på 50£! med Sara på en finfin 3.plass. Bakewell show var forøvrig et stort show hvor openshowet var bare en bitteliten del av det. Stooore områder med salgsutstillinger, tivoli, traktor og kuutstilling ovs. Og alt fikk du komme gratis inn på via påmeldingen din Her har vi vunnet veteranstakes og er rimelig fornøyde For å toppe en meget flott dag ønsket arrangøren og skrive en liten add om oss til selveste dog world (avisen mange showfolk i UK abonnerer på!), så da var det bare å raske med seg hunder og stille opp på et bilde - kjempemorsomt! Den sisten uken hadde vi leid oss en liten "holiday cottage" på sørkysten. Stedet var på nettet omtalt som 'dogfriendly', og det må vel sies å være tidenes underdrivelse! Plymleigh farm er bostedet til Patricia og Norman Bromell. De har selv drevet oppdrett av Weimaranere, og har fortsatt 3 stykker hjemme. De vakre hagene er inngjerdet, så hundene kan gå ut og inn som de ønsker. De har også et stort, inngjerdet jorde som gjestene kan benytte fritt – herlig for hundene! I tillegg har de en mindre kennel der en kan sette hundene om man reiser ut noen timer, ellers kan de også passe dem for deg. Første dagen slappet vi bare av. Mens vi spiste en herlig lunsj i hagen kunne hundene løpe fritt rundt oss – herlig! Hundene hjelper til å rigge til lunsj i den nydelige hagen Sara og Ace foran deler av vakre Plymleigh Farm Mens kjentfolk viste hund i Helsinki boltret våre hunder seg på det store jordet med apporteringstrening På mandagen var vi klare for vår siste utstilling i Bournemouth. Værutsiktene var ikke de beste like etter ekstremværet som hadde vært i England, og himmelen var tidvis ganske så mørk. På slike dager er det fantastisk at engelskmenn ikke tåler regn. Her står egne ringer under store telt klare i tilfelle regn, da flytter bare bedømmelsen hit. Grunnet dette været forsøkte vi oss fra morgenen av å sikre oss litt plass under dette teltet, det er nemlig ikke mye plass rundt ringene som er under teltet. Dette skulle vise seg å resultere i at stolene våre ble stjålet. Så ser dere den svært gjenkjennelige SKK stolen på en engelsk utstilling er det mulig den en gang i tiden var vår Selve utstillingen bød ikke på de store resultatene for Ace eller damene, så da var det en solid opptur at Dublin tok sitt tredje og siste CC og nok en gang ble best i rasen og dermed GB SH CH! Derfor ble det igjen en lang dag, og sent på ettermiddagen var Dublin inne i gruppen. Ettersom man ikke har forhåndsgransking får en virkelig studert de ulike hundene mens de er inne i gruppa. Denne gangen ble Dublin plukket ut til sammen med om lag 9 andre vakre rasevinnere, og jaggu holdt det ikke hele veien inn til en fjerdeplass – for en avslutning på turen! Hjemreisen gikk naturlig nok raskt unna. Og drevne som vi var på engelsk kultur droppet vi naturligvis innom den lokale puben for en pint, før vi hoppet rett inn i kosedressen og satte beina høyt mens hundene snorket rundt oss! Dette var litt kort om turen vår, og minus alle ikke-hunderelaterte historier om den lokale puben, den mystiske svarte bilen, fawlty towers også videre Et siste tips til dere som vurderer å reise; det er alt for mange mennesker på den øya! Ikke undervurder trafikken når du forflytter deg! Køer oppstår ut av det blå, og en bruker fort flere timer mer enn beregnet. Og sånn ellers - jeg er en meget fattig student om dagen, men jeg har allerede begynt å sjekke neste års dommerlister i dette fantastiske landet EDIT; En ting til - i England får ikke alle hunder kritikk. På openshowet fikk kun klassevinner, og på champ showene kun de 2 første i klassen. Disse legges ut på nett senere, dvs jeg har enda ikke lest en eneste kritikk I tillegg må man hele tiden være i ringen mens klassen bedømmes, noe som er litt uvant for oss med store raser her hjemme Avslutter med det obligatoriske skrytebildet;

Den mest kjente akitaen er uten tvil Hachi, vil anta at ca. 60% av de som eier akita i dag har/har hatt minst én som de har oppkalt etter han. Han er kjent fordi etter at eieren døde på jobb da Hachi var 1.5 år gammel så dukket han opp på togstasjonen de neste ti årene. Ble etterhvert en skikkelig kjendis i japan, lojalitet og greier er jo noe man smelter av Hachi ble gravlagt sammen med sin eier, mens pelsen ble stoppet ut og finnes på naturmuseet i Tokyo. På Shibuya togstasjon i Tokyo har de reist en statue ved plassen der han brukte å vente - Hachiko var selv med på avdukingen av den. Akitaene til Helen Keller (forfatter, politiker, døvblind), Kamikaze-go (som døde ganske ung av distemper) og Kenzan-go er første akitaene som ble importert fra Japan til USA. Den mest berømte shibaen er nok "Doge". Om du ikke vet hvem det er så google it, du har sikkert sett han

I "I am legend" har en schæfer en av hovedrollene

Film-helten Lassie spilt av diverse collie hannhunder må vel være den desidert mest berømte karakteren av min rase. Korthårscollien Sharp er mindre kjent men var i det minste en ekte, levende hund og kunne skryte av å være eid av selveste dronning Victoria. Han ble født i 1864 og ble 15 år gammel. Skal ha vært dronningens favoritt-hund gjennom tidene til tross for at hun eide mange, mere flashy, langhårede collies. Det var nok det indre som tellet :-)

Ikke min rase, men "Bear" i serien Person of interest er jo en kul og rimelig kjent mallegutt (Graubaer's Boker)

Kommissær Rex

Hunden til Bart/Homer Simpson: Santas little helper Han som har skrevet serien har selv rasen.

Hear, hear. Mynder ingen unnskyldning, jeg har klart det i snart 20 år.

Jeg synes fortsatt det er forskjell på å sykle med hund og å sykle uten hund, jeg, for man sykler verken like fort eller like langt når man sykkeltrener hund . Trening uten hund, er trening uten mening... .

Jeg tenker jo at denne Challeng'en burde være kun for folk som er aktive her på sonen, OG at all aktivitet som logges må være inkludert hund. Det er liksom en HUNDESONE-utfordring, og da bør jo hund være inkludert i aktiviteten.

Selger plassen min på kurs med Lotte Nordli nå førstekommende helg. Kursplass: Bøn/Råholt - innendørs i hall 18-19 april

I dag har vi prøvd oss på appellmerket i lydighet. Det gikk såder... Eller...egentlig gikk det veldig bra, men hun nulla på dekken. Den er noe svak hos oss, så det er i og for seg ikke noe stor overraskelse. Bare litt drit at om hun hadde ligget 10 sekunder til, så hadde den også vært i boks. Første gangen datt hun ut fordi en gikk bort til døra(med dertil knitrende jakke) for å låse den slik at vi ikke skulle bli forstyrra(ironisk nok), og i det låsen knepper, så reiser Nemi seg. Godt mulig hun trodde det var et klikk og at hun var ferdig. Først i fellesdekken, så enkeldekk etter utført de andre øvelsene, siste gang uten forstyrrelser. Litt sjarmpoeng fikk vi nå i poengsummen. Med kenguruinnsitt i innkallingen(dog skryt for fart, hun løp det hun kunne), sjarmhopp under springmarsj(whihiiii, gøy når mor løper!!), og tidenes driteposisjon i sakte marsj(huh, skal du stoppe nå, nå NÅ??). Dekken under marsj kunne vel knapt bli skjevere, måtte nesten gå i S tilbake til henne for å komme inn bak henne *ler*. Men ståen, den var det ingenting å si på, og den fortjente sin 10er til det fulle. Bråstopp ved kommando og rikka ikke så mye som et øre. Vi gir oss ikke så lett, til neste gang så skal vi tørrtrene dekk i flere minutter, med max belønning like lenge som hun blir liggende, da får vi den nok i boks. Hun ligger glatt et minutt på trening, så det var nok nytt og forstyrrende miljø samt stressa matmor som utløste at hun reiste seg. Hun var dog veldig flink til å vente på kommando ift. oppsitt. Hun er noen ganger i overkant av ivrig på oppsittene sine, så vi har trent en del på stimuluskontroll på sitt og dekk i utgangstilling. Hadde hun fått 10 på dekken(noe hun nok hadde fått, om hun hadde blitt liggende), så hadde vi kommet på 2. plass

Litt usikker på hvor alvorlig man skal ta en 11 år gammel herremann som nesten er tannløs ja ! Idag gikk vi en skikkelig deilig tur med @mushi , Ponni og Luna. Vi gikk i Stokke som er rett bortenfor Tønsberg. Mange andre var også ute på påsketur! Mange bilder som er litt like, men dere tåler vel det når hundene er SÅÅ fine som de er.