SandyEyeCandy

Skjønner. Jeg nevnte bare tilfellet Imouto som et eksempel på at valper kan leveres uten anmerkninger og deretter "gro" på seg ting (ikke overraskende). Grunnen til at jeg har attest på knærne hennes, er fordi jeg aldri var hos veterinær for å sjekke henne pga symptomer, men for å ha et bevis på at hun IKKE har PL (som jeg jo naturlig nok trudde, gitt fysikken og funksjonaliteten hennes). Nå han nå engang undersøkte henne ordentlig, kunne han jo likegodt skrive en attest, til tross for at resultatet ikke var helt som forventa. Da har jeg i det minste papirer på at hun bare har grad 1.

Jeg har Aiko oppmerksom og tett ved meg og lar Imouto ta "støyten" ved å gjete valpen bort fra søstra.

Sorry om jeg er litt treig her nå, men spør du meg eller trådstarter? Om du spør meg, så har jeg naturlig nok ikke bedt om penger fra noen da hun overhodet ikke viser noen symptomer, og jeg ikke har betalt ei krone for bikkja.

Imouto blei levert uten anmerkning da hun var 8 uker gammel, og har fått sjekka knærne jevnlig hos veterinær i hele oppveksten pga generell håndteringstrening, uten at kneskåla har kunnet luksere. Likevel fikk hun påvist grad 1 hos to ulike veterinærer da jeg omsider skulle ha en attest på det. Patellaluksasjon kan graderes slik: Grad 1: Patella ligger på plass, men lar seg luksere på utstrakt ben, og glipper tilbake på plass med en gang. Grad 2: Patella lukserer ved fleksjon av kneleddet og forblir luksert til den legges tilbake på plass manuelt eller at kneleddet strekkes. Grad 3: Patella er permanent luksert. Den kan legges tilbake på plass på strukket ben, men lukserer igjen ved bøyning Grad 4: Patella er permanent luksert og lar seg ikke legge på plass. (Kilde: http://mossdyreklinikk.no/?p=564 )

Meld deg på tollerjakt med Mana, vær så snill!

Jeg forventer ikke at mine hunder skal like fremmede valper som kommer bort til dem på gata, altså. Jeg forventer derimot at de er greie med dem vi går tur med eller tar inn i flokken vår. Ikke engang det kan garanteres bestandig, men da går det seg som regel til. Hadde jeg gått tur med den yngste min aleine kunne vi hilst på valper, for hun er rettferdig og veldig tydelig, til tross for noe avskrekkende grevlinglyder, hehe. Den eldste får lite ut av kontakt med fremmede hunder uansett (bortsett fra eldre hannhunder), så iogm at vi kommer i trespann, Sirkus Samurai og jeg, så blir det lite valpehilsing, gitt. Poenget mitt er at nei, du kan ikke forvente at alle voksne hunder liker valper, og du kan heller ikke forvente at "folk flest" har noen formening om hvorvidt bikkja deres er ålreit med fremmede valper heller. De aller fleste mener jo i fullt alvor at det er helt fint om Aiko, min eldste, får hilse på valpen til tross for at jeg sier at hun ikke skal pga voldsomhet, fordi "valpen trenger å bli satt på plass", så da regner jeg med at dette perspektivet følger med hundeholdet også idet de valpene bli voksne, slik at de igjen får lov til å "sette på plass" valper. (Jeg håper jeg er pessimistisk nå, men jeg er jaggu ikke sikker).

Jeg kunne godt tenke meg å være med, fordi jeg liker all slags hundeaktivitet hvor de får bruke medfødte instinkter, og kan godt ta med Super-Samuraien så vi får demo av skikkelig allround-jakt med absolutt alle sanser. Hun reiser fugl (men er ikke i ro under oppflukt), ringer elg, hjort, rådyr og grevling tilbake til post, dreper alt som rører på seg på bakken med et treffsikkert bitt over nakken og er henrykt ved tanken på å få løpe etter hare med Raptus også. På den mer alvorlige siden synes jeg dette er et utrolig kult tiltak! Håper å få delta på hjortejakt med Imouto i løpet av høsten sjøl.

Jeg er veldig flink til å være lydig når jentene vil leke, og vil stort sett alltid være med. Jeg er veldig god på å finne beskrivende kallenavn til dem. Jeg er god på å motivere, og ikke redd for å drite meg ut (det var feks helt naturlig for meg å skrike "å, herregud, ikke ta meg!" idet jeg løp fra Aiko under hundesprinten på Sølen første året vi var der, til 50 bruksfolks underholdning og glede). Jeg er ganske dårlig på å kose med Imouto når hun insisterende dytter hodet under hånda mi, for jeg blir gal av at det aldri blir nok. Jeg er ganske dårlig på å være streng, fordi de er så himla morsomme når de holder på med ugagn. Edit: Jeg takler ikke lyd. Mine hunder skal være tyste! Jeg er også ganske dårlig på å gjøre annet enn å trene dem fysisk.

Det har du helt rett i. Det bare så få av dem som etter min mening er fine at det aldri har blitt vurdert. Jeg anser meg ikke som noen utstyrsfrik, men innrømmer at akkurat de Minx-halsbåndene har blitt litt mange.

Overhodet ikke. Det hadde mest sannsynlig endt med at Imouto hadde blitt rundjult av Aiko, og det er bittelitt grann unødvendig, kjenner jeg. Jeg tillater ekstremt lite stive blikk og krumma nakker, rett og slett fordi jeg har en ganske intens rase som kan mene mye hvis de får mulighet.

Jeg har kjøpt bånd til mine på www.minxdesign.se Båndene kommer på ca 225 NOK pr stk, og du kan designe dem helt sjøl.

Dette er en skikkelig dårlig kulltråd, altså! Folk liker vanligvis å høre litt om foreldrene og iaff navnet på dem. (For vi skal ha det så morsomt når vi skal finne valpenavn!)

Okej, så du skal ha navn på A, men ikke noe spesielt tema?

Jeg driver også med håndarbeid igjen, føler jeg... (Sjøl om jeg venter med luestrikkinga til høsten).

Men nå er dette en tråd som handler om ytterpunkter, og rokokkobein på working spaniel er ikke akkurat et ukjent fenomen, så jeg vil si at disse bildene er veldig representative for nettopp ytterpunkter.

Har du lest de andre innleggene ang belønning og mentaltrening her, eller?

Hah, det var faktisk litt morsomt: Googla "shiba", og jaggu er ikke Aiko nr 19, og riktig så vakker også! Googler jeg "shiba+Aiko" er hun nr 5 og 12. "Shiba+Norge" og Aiko er nr 9, mens Imouto som dier med et søsken er nr 16. Blar litt lenger ned og ser en usedvanlig pen hund som ser ut som både ser kjent ut og minner om mine, og det viser seg å være helsøster til Imouto fra kullet før Aiko.

Bedre lykke neste gang! Men vi er i 2013, altså! (Godt å høre at sjøl deres bikkjer kan få 0 på prøve, forresten)

Jeg tenker at du kan trene Raptus ganske likt som jeg har trent Imouto, spesielt mtp hvor ung han er. Det jeg synes er den ultimate treningsformen, er klatring i ulendt terreng. Det trener både mentalkapasiteten deres (fordi de må tenkte og liste ut lure måter å komme seg opp på, i alle fall før de kommer i såpass kondisjon at de bare kan blæste på oppover glatt og rett fjell), det trener absolutt alle muskelgrupper i kroppen (Imouto har nærmest staffemuskler i beina når hun er i toppform) og de blir ekstremt utholdende. Hun løper løs når det ikke er båndtvang, og trekker meg i belte eller med langline når det er båndtvang. Jeg liker dette bedre enn å feks sykle, for det ligger ikke så mye motivasjon i det å løpe ved siden av eller foran (og i alle fall ikke bak!) en sykkel som det å få bruke kroppen på eget initiativ for mine i alle fall. Imouto var en djevel på trekk da hun var yngre, men nå har hun blitt mer voksen og ikke så klin kreisi "ja, jeg bare gjør det!" uansett hva hun blir satt til, så jeg sliter litt med å motivere henne til å faktisk holde god fart (12 km +) når vi sykler. På mine røde farer er ikke det å gi så mye mer mat et alternativ for å holde vekta i sesongen, fordi de ikke har plass til så mye, og regulerer dette veldig godt sjøl. Jeg har derfor alltid brukt høyenerifôr på dem, og gir også det til vanlig, faktisk. Jeg pleier bare å pøse på med mer vom, olje og diverse tilskudd om jeg ser at Super-Samuraien begynner å bli litt skranten (noe hun lett blir), og la henne få ro og tid rundt måltidene. Jeg innser at dette ikke akkurat er en veldig vanlig problematikk rundt hunder som brukes mye, men hun har nå alltid vært litt snål.

Jeg må bare si at jeg elsker boxer-kropper!

Huff, for en måte å feire at en blir eldre på! Det ser ganske merkelig ut med all den pelsen og den bittelille kragen i enden. Håper Chess kommer seg fort!

Aiko: At hun MÅ slikke på bar hud (og innimellom stoff også, om det er et ekstra deilig stoff. Det kan betyr et hvilket som helst stoff). At hun er veldig lett distrahert når hun prøver å gå på do, type "åh, åh, her var det digg, her går det an! Åh, der lukta det godt, åh, det var en pen blomst! Mamsen, ser du den pene blomsten, eller? Shit ass, der fløy det en veps vekk fra den, kult! Nei, guri, noe stakk meg i rompa! Åh, bare en pinne! Fiiin pinne!" *Legge seg ned og gnage på pinne* Og selvsagt det at hun ligger øverst i trappa og bare glor på meg når jeg ber henne komme ned. Imouto: At hun blir helt flat idet hun får på seg sele, og må ligge dramatisk ved døra eller tasle trist rundt inntil hun får komme ut. At hun til tider oppfører seg som om jeg forsøker å forgifte henne når hun får mat. At hun er uhyre territorial. At hun ikke kommer inn fra stua om natta før jeg går ut til sofaen og viser med hånda hvilken retning jeg tenkte at hun skulle bevege seg. At hun dulter skikkelig hardt med nesa når hun skal ha kos, og også kan luske hodet under armen/hånda i evigheter for å hinte om at det ikke blir nok. Men det er jo som AnetteH sier, de tingene som irriterer meg er jo også en del av det jeg elsker ved dem.

Ærlig talt, det er et fåtall bikkjer som reagerer på det å blande tørt og vått skal en dømme etter alle som gjør det og de 2-3 som opplever at hunden kaster opp etterpå. Det er jo ikke akkurat gift vi snakker om, men næring med to ulike konsistenser. Jeg blir litt matt av denne overdramatiseringa, altså. (Ikke retta spesielt mot TS, men en generell betraktning). Jeg har feks to frøkner som lever på luft og kjærlighet og hva livet byr på av visuell stimuli (og helst en hel del vafler, men det er litt på siden av saken), som mer enn gjerne spiser vom. Det blir de dessverre veldig harde i magen av, så de må få litt tørrfôr hver dag også. Når de spiser vom, så kan jeg bare glemme å gi dem et eget måltid med torrfôr, for det er jo bare dritt i sammenligning. Derfor må jeg blande. Null stress.

Gratulerer så masse, Monica! For en hund og FOR en fører!!

Jeg veit ikke helt om det er Pippa som er liten eller Istra som er diger, jeg! Utrolig fint å se hvordan alle koser seg sammen. Jeg er ikke vandt til det, jeg. Også Arok, da!