SandyEyeCandy

Ja, altså, det var jo en måte det jeg prøvde å hinte frampå om i morges da jeg spurte hva du skulle i kveld, skreiv at jeg savna deg og tilogm la til et , da, og så fikk jeg bare den tiraden tilbake om alt du skulle i kveld!

Åh, catahoula! Alle disse menneskene en skal treffe på, og det vakre (til tross) ved forskjellene i hvordan vi håndterer ting. Har jeg nevnt at jeg er en fuckings rockstar når det gjelder opptak? Jobba til 22.30 i går og blei jaggumeg ferdig. Sånn så Aiko ut på det tidspunktet: Den hunden har et talende kroppsspråk... I dag er de hjemme, både hun og søstra. Jeg drar herfra om 3 timer. I kveld skal jeg drikke øl og se på film.

Vi bruker alltid fôr som premier på vår spesial, og jeg brukte helt seriøst ikke en krone på mat til jentene fra Imouto var 4 mnd til hun blei junior, for hun vant jo "alt som var" av valpeshow og blei gruppeplassert støtt, så fôrsekkene blei kasta etter oss. Jeg vinner gjerne fôr, så lenge det ikke er Labb eller Apetitt eller Eukanuba, for det liker de ikke.

Din dritt...

Ooo, kinesiske papirlykter!

Hallo! Ikke dra uten meg!

Jeg prøvde et sånt Adaptil halsbånd på knertis i fjor sommer da vi skulle gjøre mye bil (forøvrig det grå som synes på avataren min). Hun er peser og blir bilsjuk uten å kaste opp, men hopper inn frivillig og lager ikke en lyd underveis. Hun peste like mye med det halsbåndet på som vanlig, så jeg kommer ikke til å prøve igjen.

Sånn, da er det den perioden igjen. Masteropptaket som sluker hele livet mitt de siste mnd før sommerferien. I går var jeg på jobb fra 09 til 22.30. Heldigvis med litt avbrudd i løpet av dagen så jentene får sitt også, men likevel, altså. Klokker vel samme antall i dag. Jeg har lyst til å sitte hjemme og skravle med samboeren min over et glass vin med bikkjene strødd, ikke sitte her og stipulere snittkarakterer fra obskure utdanningsinstitusjoner i den fjerde verden. Min elskede Aiko mista helt piffen i går, stakkars. "Skal jeg aldri få komme hjem...?" Sånn, nok sutring. Tenkte bare dere ville vite hvordan jeg hadde det.

Marvinius blei nøye inspisert av de røde farer i morges. De syntes han var litt kort i pelsen, og at han nesten blei enda kjekkere da. Sjøl tok han oppmerksomheten med knusende ro, men ville gjerne være med da vi gikk ut døra. Og den Ransäterturen var bare helt legendarisk!

Hvis dette hadde skjedd nylig, hadde det vel vært bruddkanter og ikke minst freshere farge på tanna der den delen dekka av tannstein hadde falt av? Dette ser ut som slitasje for meg, og ikke noe dramatisk. Lykke til i morgen uansett, hold oss oppdaterte!

Det er ikke alle hunder som får noe ut av den klassiske "mentale treninga", det vi tenker på som belønning eller det å leke med eier, altså, så det å foreslå triksetrening og lydighet kan i mange tilfeller egentlig bare føre til mer frustrasjon for eier, fordi bikkja feks går sin vei og er helt uinteressert. (Nå har ikke jeg saluki, men ganske snåle og sjølgående hunder som nok kan sammenlignes i særhet).

Er på jobb og har tenkt til å bli her en stund. Heldigvis har jeg god underholdning i Sirkus Samurai.

Altså, jeg var 29 da jeg fikk min første hund, så nei, mamma og pappa var ikke med på den beslutninga. Mamma hadde hundeskrekk, og bestemte seg for at hun nok burde være med og hente Aiko, sånn at de to blei venner fra starten. Da vi ankom den bråkete sentrumsleiligheten vår med trikken dundrende forbi, og Aiko krøyp inntil halsen til mamma for å søke ly, var hun solgt og har kalt seg "mommo" til begge jentene siden. Han jeg delte seng med og han vi delte leilighet med var selvsagt involverte i planen, men han der sengekompisen fikk kalde føtter rett før, noe jeg valgte å ignorere. Han var også skeptisk til at Imouto skulle komme i hus litt over ett år etterpå, men da røyk jo han ut bare to mnd etter hennes ankomst (uten noen egentlig sammenheng, hehe), så magefølelsen min sa meg at det ikke var så veldig viktig hva han slusken måtte mene om å øke hundebestanden. Det siste året har vi vært to som har delt hus, og det har vært bemerkelsesverdig mange runder om hvorvidt det skulle komme nye hunder inn i husholdninga. Vi har landa på at fire sammen er nok, og det kjennes veldig bra at jeg ikke endte opp med noen av de tre blå aussie-gutta vi helt alvorlig vurderte, ELLER kull på knertis. Jeg har ingen kjæreste jeg må ta hensyn til eller noen umiddelbare planer om nytt samboerskap, men kommer neppe til å skaffe meg flere hunder med det første.

Tja. Jeg slipper dem ut i hagen før vi skal sykle, sånn at de kan tisse der først. Det blir stort sett alltid en bæsjepause underveis, for de går kun unntaksvis på do i hagen. Så sykler jeg nedover veien med jentene på ene siden av meg, festa i trekkbelte. Ingen av dem trekker (lenger, Imouto var veldig flink i høst). Underlaget varierer mellom asfalt, kjerrevei, gjørmehelvete og sandgrus. Imouto er ganske lur og løper i grøfta når vi sykler på asfalt, mens Aiko føler seg så stilig når hun løper fort fort i front at hun er umulig å få ut i kanten. Potene holder uansett, og det eneste jeg egentlig har et bevisst forhold til, er å øke farta over lengre strekker, og noe intervaller. Dette trener jeg på, men samtidig har de en såpass strøken grunnkondisjon at jeg forventer at de kan løpe i 8 km uten problemer.

Jeg har også vurdert kelpie da jeg var på utkikk etter brukshund, og tar æren for å ha retta blikket til *Marvin* mot rasen, hehe. Det som gjør at jeg nok aldri ender med kelpie, er at den blir for intens for meg. For tett oppi kroppen din, for mye tripping, for mye eksplosivitet, mye lyd, mjuk, alltid veldig tilstede, og for "smiskete". Som dere ser, er alle disse karakteristikkene ting som kan vendes til fordeler dersom en forberedt på dem og ønsker seg en hund som alltid er på. Nå sammenligner jeg med en ekstremt sjølgående rase som ikke merkes innendørs overhodet og som egentlig ikke forventer noe annet enn en tur i ny og ne, så det er klart at om en liker det (og jeg elsker jo det på akkurat like frelst måte som alle kelpie-entusiastene elsker sin rase), så blir kontrasten ganske stor, hehe. Jeg elsker Dany, men aller mest når hun kryper opp i fanget mitt med flate ører og varme øyne. Den arbeidsviljen og nøyaktigheten som kelpiene besitter er intet annet enn imponerende, og de er stort sett fantastiske konkurransehunder innen de fleste greiner. Selvsagt har du ekstremt mjuke varianter som er litt skjøre i skolten eller som er altfor miljøberørte også her, men sjøl disse bikkjene er jo veldig morsomme å trene med, sjøl om konkurranse kanskje kan bli en utfordring. Om jeg hadde ambisjoner om å bli dritgod i en hundesport, så ville jeg valgt kelpie, uansett om det var snakk om lp, agility eller bruks. Men da ville jeg også vært villig til å leve med de egenskapene i hverdagen som gjør hunden egna til disse aktivitetene, noe jeg per i dag ikke er klar for.

Som en selskapsdame fra Kina på 1800-tallet sliter jeg litt med å gå barbeint sjøl på den delen av hagen vår som har plen, så før jeg har herda føttene noget, så trur jeg ikke barfotsløping er noe for meg.

Du må nok regne med litt lyd i kelpien også. Noen er veldig glade i stemmen sin og bjeffer bare fordi de kan, andre er veldig skravlete og flinke til å underholde seg sjøl med det, og kommer med høye begeistringsbjeff eller varsling. Og igjen har du sikkert dem som er ganske tyste, men da har nok eier vært tidlig ute. Hvis det er shcäfer du virkelig ønsker deg, ville jeg tatt rådene til XO til brystet og hatt en plan fra starten av. Jeg var feks på kurs med ei i fjor sommer som er en meget god hundefører. Hun hadde med seg sin 8 mnd (?) gamle bruksschäfer, og var helt konsekvent på at om hun begynte å hause seg opp med lyd og annen moro, var det rett i bilen. Hun skynder seg langsomt og har per i dag en vanvittig flott hund uten nevneverdig lyd.

Jeg er en av disse overivrige folka med argusøyne som plukker opp hvem som er nye og som SIKKERT vil sitte sammen med meg på ustilling! Jeg pleier dog ikke å pøse på med masse råd og tips med mindre jeg ser at det er helt krise på gang (en gang jeg skulle stille Kiyomi som valp, var det noen der med en cavalier som de hadde tenkt til å stille i sele og fleksibånd. Da tillot jeg meg å vise dem litt), eller de spør eller trenger å roes ned. Jeg elsker (utendørs)utstillinger og det lille, rare rasemiljøet vårt, og synes det er viktig at de nye som kommer til føler seg inkludert. Jeg er også en av dem som er ærlig med folk om bikkjene deres, ikke sånn som dama i blogginnlegget, men feks dersom noen kommer sjokkert ut av ringen og ikke kan forstå for sitt bare liv hvorfor hunden ikke fikk ck, og spør. Jeg opplever egentlig at shibafolk er herlig og brutalt ærlige med hverandre, noe som iaff jeg opplever som ganske forfriskende. Vi kan si at den eller den bikkja ser ut som en tegneseriehund, eller at den og den har et vanvittig volum, eller at den har dårlig farge, og likefullt gi hverandre en klem og ønske god tur hjem når dagen er over. Jeg har stilt min digre, deilige bomsedeisi av en trollbolle på offisiell utstilling 4 ganger. Siste gangen var rett etter at hun fylte to år, ene og aleine fordi jeg ville ha Good for å jobbe mot viltsporchampionat. Aiko var som vanlig den blideste og mest tilgjengelige bikkja av alle, og vi den lykkeligste ekvipasjen i den ringen den dagen, der vi skruttehoppa ut av ringen med et blått bånd i hånda. Aiko er alltid med, og heier ivrig med raptuser ringside og lekeinvitter til de andre hundene (som jeg prøver å si at er litt usportslig, selvsagt vil jo gutta heller leke med henne enn å se lekre ut), og alle veit hvem hun er. Folk jeg ikke har møtt før kommer opp til meg og spør hvem av jentene som er trollbolla, før de får henne i fanget i all sin halevippende, vrikkende lykke. Jeg elsker den hunden og viser henne stolt fram sjøl om jeg ikke lenger gidder å betale påmeldingsavgift for henne. Hun er en fantastisk raserepresentant sjøl med sitt handicap, de digre ørene og den store kroppen. Jeg er helt enig med bloggforfatteren om at kommentaren fra sheltiedama var hårreisende uansett kontekst. Samtidig tenker jeg at det her er snakk om å kreve den plassen en sjøl ønsker. Hva så om ei sur, gammel megge synes det er idiotisk å bruke penger på å melde på en hund som ser ut som en collie? Hva så om denne dama misliker oppdretteren hun har valgt å kjøpe fra? Om bloggforfatteren ikke møtte EN eneste hyggelig person, så er jo det helt bak mål og noe sheltiemiljøet bør ta til seg, men hun får massiv støtte på alskens sosiale medier, så dersom målsetninga med innlegget var å 1) sette fokus på ukultur og 2) få støtte for at hun selvsagt hadde noe på utstillinga å gjøre, så vil jeg si oppdrag utført.

Det er nok ganske mange i kø på denne leiligheten.

Ta kontakt med *mokken*, hun har nok en del å si om dette temaet.

Tips til hva? Hvordan få han rein? Hvordan svømmetrene med han? Hvordan øke entusiasmen for å bade?

*Følge veldig med, med et strengt blikk på frøken framdrift uansett*

Dette funker godt på hunder med kort pels, da det forutsetter at halsbåndet kan "dingle" litt for å lade pelsen. På hunder med lengre pels, som feks mine med dobbel pels, vil det neppe ha samme effekt. Bruker Exspot. Eneste jeg føler er giftig nok til at det funker, sjøl om jeg aldri har prøvd noe annet.

Monica123 her inne planlegger valper på sin Tindra. Hunden er helsetesta (med god kartlegging på resten av slekta, noe som er ganske sjelden på denne rasen) og brukes aktivt innen en rekke hundesporter. Ikke minst har Tindra et fremragende gemytt. Ta kontakt med Monica, anbefales!