SandyEyeCandy

Jeg er ikke hypermobil, men klarer helt fint å smøre meg sjøl. Hadde aldri falt meg inn å spørre noen andre, ikke engang de jeg faktisk er på stranda med. Det har jeg forøvrig fått tilbakemeldinger på at jeg godt kan være litt mindre strikt på, fordi det kunne jo hende at min venninne som jeg reiste med i varme strøk i 4 mnd faktisk hadde lyst til å hjelpe meg med noe også, ikke bare omvendt.

Vi stiller søndag, men kommer nok lørdag også for å heie på Marvin. Kom gjerne og heng med oss!

Takk, takk! Handler en del på Perlehuset (trur jeg) i Oslo, og bestiller fra Perlebutikken (trur jeg) på nett, og har av en eller annen grunn masse perler jeg har samla på gjennom livet mitt. Kommer også nå hjem med bagasjen full av stein, for her i Athen er det ei hel gate via til denne typen håndverk.

Knertis blei som vanlig påmeldt idet eieren fikk feriepenger (det er sånn jeg finansierer samtlige utstillinger siste del av året ), men mtp at hun begynte å røyte idet jeg dro på ferie, er jeg bittelitt spent på pelskondisjonen til frøkna. Hun er uansett ikke den eneste nedrøyta shibaen i ringen, men høyst sannsynlig den som ser best ut naken av dem. Gleder meg til å bruke utstillingsteltet mitt og kose meg med jentene, bøtteballetten og andre venner. Om hun ikke drar hjem som N S UCH, prøver vi uansett igjen i Rogaland!

Akkurat nå er jeg på en måneds kombinert øyhopping- og storbyferie i Hellas, så jeg svarer deg når jeg kommer hjem om halvannen uke.

Jeg har reist veldig mye i perioden mellom videregående og før jeg begynte å studere. Jeg har også reist mye mens jeg studerte, men da kortere turer til mer siviliserte strøk enn da jeg syntes stråhytter i jungelen var himmelen. Jeg er veldig glad jeg har fått reist så mye som jeg har før jeg fikk hund, for jeg ville aldri vært det foruten. Reisene mine har lært meg enormt mye, og også vært medvirkende til at jeg skjønte hva det var jeg skulle studere og ende opp som når jeg blir stor. Det å reise og treffe mennesker der de befinner seg, smake på lufta, høre lydene, spise fra hull i veggen og ha tidenes kulinariske opplevelse, bli øyeblikksforelska i de varme øynene til en canadier du tilbringer en dag sammen med på en avsidesliggende øye, kjenne svetten sildre nedover ryggen mens du står og groover i takt med 6000 andre på en club så stor som et kjøpesenter, å diskutere God and the Universe med kelneren midt på Plaza Mayor i Madrid på gebrokken spansk-engelsk og hyle av skrekkblanda fryd over størrelsen på kakerlakkene i bula vi skal sove før en kajak skal frakte oss videre har lært meg noe om hva slags fotspor jeg ønsker å legge igjen i verden, og hvem jeg er. Det hadde jeg ikke kunnet med to hunder hjemme som stadig gir meg dårlig samvittighet om jeg ikke er sammen med dem. På den annen side veit jeg at jeg NÅ gir dem det rikeste livet de kan få, og det er verdt ventinga.

Godt poeng!

Du skal se meg når jeg lufter Dany i hagen! Vi har en egen dans, den brune berserken og jeg. Jeg svinger meg vekk fra henne idet hun kommer byksende, og hun sveiper meg såvidt og fortsetter forbi, før hun snur i lufta og seansen gjentar seg. Mine hunder hopper ikke før de blir invitert til det. Det er ikke alltid mennesker og sirkus-jentene er helt enige om når det er, men sånn er det. Jeg avlærte Aiko å hoppe da hun var liten, men jo flere teite og usosiale shibaer jeg traff, jo gladere blei jeg i den imøtekommende og menneskekjære siden hennes, så jeg slutta å være så streng. De menneskene hun virkelig elsker setter seg som oftest ned til henne, og får da en lykkelig og hengiven trollbolle rundt halsen mens hun susser på dem og logrer. Imouto står gjerne oppetter beinet på folk for å komme nærmere kosehånd, og ikke minst for å inspisere. Hun er ikke like ivrig og intens i hilsinga som Aiko, men vil gjerne fortsette å ha kontakt etter at den første hilsinga er over, i motsetning til Aiko som da helst går for å finne på noe annet.

Fortsatt OT: Om jeg kneler og jentene er låst inne med meg, forventer jeg faktisk intet mindre enn at de tar for seg idet sulten blir for ille. Sjøloppholdelsesdrift er noe av det jeg liker ved hunder, og jeg kan ikke noe for det, men jeg synes ikke disse historiene om hunder som sover på graven til eieren eller venter på togstasjonen i 14 år er så innmari rørende når det kommer til stykket. Det er da virkelig mye mer naturstridig enn at de spiser av oss om de må.

Bare for å veie opp litt for dommedagsscenarioet i tidligere post: Etter kastraksjonen skulle Aiko holdes i ro i 10 dager, med kun korte turer i bånd. Hun hadde en grusom første natt, med hallusinasjoner pga morfinen og generell ubehag rundt situasjonen, men kl 11 dagen etter var hun klar for fest igjen! Det var et slit å ikke gi henne mer enn korte turer de neste dagene, og ikke minst leit å la henne bli hjemme mens Imouto og jeg gikk på tur. Så sjøl om operasjonen kunne endt skikkelig, skikkelig galt, så var ikke akkurat rekonvalesensen spesielt plagsom, utover at hun ikke forsto hvorfor jeg var så kjedelig og kjip.

Jeg har kastrert den eldste tispa mi pga hormonforstyrrelser som gjorde at hun blei en drage og helt utslitt av seg sjøl. Aiko var riktignok ca 2 år, og jeg trur det skal mye til å få lov til å kastrere ei tispe i Norge mens hun er valp. (Men nå kan det hende jeg er litt for naiv og full av tillit til at veterinærstanden faktisk holder seg til loven). Jeg skjønner tanken din, men har samtidig en del betenkeligheter med det å velge kastraksjon når det ikke er nødvendig. Aiko døde nemlig under operasjonen, men de fikk henne i gang igjen og måtte hjelpe henne med å puste under resten av inngrepet. Jeg kommer aldri til å kastrere en hund igjen med mindre det virkelig er livet om å gjøre, for tanken på å miste mitt livs lys i en operasjon jeg bare følte for å utsette henne for er ikke særlig ålreit. Nå var det heldigvis helt avgjørende for videre samliv og dynamikk i flokken av Aiko blei kastrert, men det hadde ikke vært verdt det om hun døde...

Sa virkelig naboen at det hørtes ut som analprobing? Sånn bortsett fra at det er innmari leit om ikke separasjonsangsten har blitt bedre, så er det bare tidenes uttalelse å komme med til en person!

Hva er fordomsfullt ved å skrive at jeg synes det er synd at hun tar alt i verste mening? Jeg prøver jo faktisk å forstå reaksjonen hennes begge de gangene hun har "gått i vranglås", ved å stille spørsmål tilbake om hvorfor hun reagerer som hun gjør. Men nå diskuterer vi person, og det var aldri min intensjon.

Det sleivsparket gikk fra å være et eksempel til å bli et diskusjonsgrunnlag løsrevet fra avsender (noe det var brukt som i utgangspunktet også), så da tenker jeg at det er greit å fortsette å diskutere utsagnet. Personen bak har jeg aldri diskutert.

Jeg trur du legger litt mye i dette, og jeg synes det er synd at du av alle innleggene som har kommet etter innlegget ditt, uansett om det var i tilknytning til det eller ikke, går i vranglås og leser alt i verste mening. Når du valgte å engasjere deg i utgangspunktet, så antar jeg at det er fordi du var nysgjerrig? Nå er det mange mennesker som har diskutert videre og kommet med betraktninger og andre perspektiver (og for å understreke det, så snakker jeg altså ikke nå om mine egne ), og det er vel interessant når du påpeker at du ønsker innsikt i noe du ikke har tenkt så mye på? Jeg har kun brukt den ene kommentaren din som et eksempel på et sleivspark, og ikke uttalt meg videre om hva slags preferanser eller erfaringer du måtte ha, eller hva slags menneske du er. Det har verken jeg eller andre som du sjøl påpeker, ingen som helst mulighet til å vite noe om.

Og det gjør jeg jo også, jeg starter faktisk hele innlegget mitt med det.

Innen antropologien har vi to begreper jeg synes er ganske kjekke å ha i bakhodet i sammenhenger som dette. Det ene er etnosentrisme, som kort fortalt innebærer at en anser sitt eget ståsted/nasjon, sin etnisitet eller sin kulturelle kapital som overlegen, og stadig sammenligner andres samfunn, normer eller oppfatninger med ens egen, noe som jo naturlig nok gjør at de(n) andre kommer til kort. Det andre er kulturrelativisme, som en kan si at er evnen til å vurdere andre samfunn, oppfatninger eller normer helt isolert fra ens eget utgangspunkt. I ytterste konsekvens betyr dette at en kan forstå og forklare feks æresdrap med at det er nødvendig å drepe opprørske jenter for å opprettholde familiens ære. Kall det gjerne å "forstå noe i hjel". For meg er det viktig å være "kulturrelativistisk", både i virke som coach, studieveileder og medmenneske. Det betyr at jeg kan prate med og reint intellektuelt forstå ekstremt mange ulike mennesker og perspektiver. Samtidig kjenner jeg at det er visse prinsipielle og emosjonelle faktorer jeg bare ikke kan vike på, uten at det nødvendigvis påvirker mitt forhold til andre, omtrent som Jeanette beskriver med sin kollega. Som min forståelse av menneskeverd. Av likeverd. Av likestilling (som igjen er relativt). I tillegg er jeg opptatt av semantikk, at en ikke skal komme med oppgulp uten å ha reflektert over begrepene en bruker eller måten en deler et ståsted med andre. Da er det lettere å være nysgjerrig og kunne diskutere sammen. Poenget mitt er at det er den enkelte som definerer sin sannhet. Om en skal være imot praksiser som avviker fra sin egen og en har et behov for å ytre tanker om dette, så synes jeg i alle fall at en bør ha tatt noen runder med seg sjøl og helst også fått innspill fra andre med reflekterte tanker rundt temaet. Men noen vil nok alltid være fundamentalister på sine områder. Nuvel, det er fascinerende hvordan det på et diskusjonsforum er syndt på dem som blir lei seg, mens de som faktisk diskuterer tilbake må tåle allverdens. Igjen: Jeg brukte utsagnet fra Emira som et eksempel på en oppfatning som er ganske vanlig, nemlig "trusselen" de som vil ha i "pose og sekk" utgjør, der de "løper rundt med penis" mens de ser ut som kvinner. Det er derimot helt vanlig å ikke vite noe særlig om temaet, men en trenger ikke sleive av den grunn.

Ambolt-hunder, vøtt.

Dette er rett før semesterstart på UiO, så for å ikke blir helt utslitt til jeg skal ta imot 120 nye studenter, så står jeg over denne.

Jeg synes H har blitt så stor sånn brått!

Det er gjennom opplevelser og erfaringer at dere blir et team, og jeg har veldig god erfaring med å ta med begge hundene på alt mulig og bare forvente at alle oppfører seg. Gå ut i skogen og bare tutle rundt sammen med dem, la hundene finne ut av det med hverandre ved å snuse, lukte og oppleve ting, og idet dere da kommer hjem igjen hver gang vil det bli mer og mer naturlig for den voksne at den lille knerten faktisk hører hjemme der. Det å la dem trøkke på hverandre innendørs er ingen god idé.

Spordelen hadde dere nok fått mye ut av, men jeg deltok i går på brukslydighet- og sporgruppe, og kunne nok fint droppa den lydigheten. Det positive som kom ut av det, var at jeg skjønte at jeg ikke er så opptatt av om hunden min er klinisk lydig eller ikke, så lenge hun er fantastisk i hverdagen.

...eller se på bildetrådene... I natt drømte jeg at Aiko rømte hjemmefra for å spise rådyrkalver. Hun hadde tygd over ryggen på en 11-12 stykker før jeg fant henne, de lå strødd utover enga og hun lot seg ikke "oppta". Fy fader. Jeg skjønner ikke hvordan folk som lar hundene sine jage sau evner å ikke legge seg langflate når de blir konfrontert med det av bønder som oppdager dem. At de blir sinna eller stikker fra området. Edit: Men jeg blir heller ikke flau, jeg kan jo ikke ta ansvar for noe annet enn mitt eget hundehold.

Dersom du finner noen reine valpeshow i nærheten av deg (sjekk uoffisielle show i nedtrekksmenyen til NKK under "aktivitet"), vil jeg absolutt anbefale å stille på disse først og fremst. Forskjellen er at det bare er valper til stede, dommeren er ofte ikke dommer (men mangeårig oppdretter, ringsekretær eller handler) og tar seg god tid og er hyggelige og snille, alle hunder i samme gruppe tas i rekkefølge, og gruppefinalene avholdes med en gang, sånn at du slipper å vente til feks kl 15 med en trøtt BIR-valp. Det er stort sett hyggelig på vanlige utstillinger også, altså, men det er noen helt eget når bare bebiser som vises, med gjerne ganske ferske utstillere tilstede.

Jeg har akkurat hatt en annonse ute (og har det forsåvidt enda), og opplevde overhodet ikke at det var noe problem å få leie et sted med hund, og jeg har to. Grunnen til at det har tatt tid for meg, er at de som har tatt kontakt enten skal ha for mye i leie, stedet ligger enda lengre unna jobb enn der jeg bor nå (som er hovedgrunnen til at jeg vil flytte) eller de har rett og slett ikke lest annonsen min, og vil gjerne dele leilighet eller leie til meg enda huset er fullt av småunger og de leier ut en sokkel (mens jeg vil bo aleine og ikke leie av småbarnsfamilier pga støy). Det er nok ikke noe problem for deg å få deg et sted å bo i Ålesund sjøl med bare 1 mnd på å leite, men om du sier at du ønsker å ha mulighet til å ha valp kan det nok fort bli verre. Studenter er gjerne "ille nok" å leie ut til fra før. Hva om du bare finner et sted nå i starten med tre måneders gjensidig oppsigelsestid, og så kan du leite litt videre for å finne et sted det er lov med valp, alternativt få så god tone med huseier at det er lettere å spørre etterpå? Lykke til uansett.