SandyEyeCandy

Eh, hva skal jeg si. Akkurat henta utstillingsstjerna etter å ikke sett henne på en måned. Jaggu bra hun er påmeldt Rogaland, for den coyota der kan se langt etter noe cert på Bjerke! Hun har ALDRI vært så naken før, og ser ut som de puny shibaene som dukker opp på utstilling og som jeg alltid tenker sjokkert at burde bli hjemme om. Hun har manken, og er supert muskulert, men hallo... Det blir litt grep for å gro litt pels før den tid kan jeg love!

Jeg tenker som flere her, at det skal være eksepsjonelt gode grunner for å avle på en shiba med HD, all den tid det finnes så mange gode hunder uten. HD er vel kanskje den letteste faktoren å luke ut avlsemner på bakgrunn av, til tross for at vi vel aldri vil bli enige om arverekka og alvoret i en mild HD-grad. Uansett tenker jeg at det er uhyre viktig å være helt, helt etterrettelig i sin vurdering av egen hund når en skal gjøre en sånn vurdering, da det er en kjensgjerning at vi alltid elsker våre egne mest og synes de er bedre enn de aller fleste andre. Sånn synes jeg også at det skal være, men det betyr ikke at enhver hyggelig, pen og kul tispe skal gå i avl bare fordi vi ønsker det så veldig. Det er i alle fall de tankene jeg går runder med mtp eget potensielt avlsarbeid, da min hund er super i alle henseende, bortsett fra at hun har patella grad 1 på begge knærne. At hun er bedre enn så mange andre er foreløpig ikke noe jeg legger til grunn for vurderinga, for hvordan kan jeg egentlig vite at min vurdering er den rette? Nå begynner det å komme en del shibaer med graverende grad HD, og jeg mistenker at årsakene til dette er både er fordi vi faktisk røntger hunder som skal gå i avl (i tillegg til at mange "vanlige" eiere også røntger), at vi ikke hadde krav om kjent HD-status (merk bare krav om KJENT status, ikke krav om fri, så hunder med HD D går i avl, forstå det den som kan) på avlsdyr før 2007, og at det importeres flittig fra Japan eller andre land med direkteetterkommere fra japanske hunder, hvor HD-røntgen blir fnyst av (og hvor ekstremt tette parringer foregår, sånn at en kan risikere å importere en hund med høy innavlsgrad med fullstendig ukartlagte linjer bak). Helseundesøkelsen viste noe, men er ganske mangelfull mtp ledd pga de lave avlesningstallene på rasen som helhet. Heldigvis er shibaen en så nett og spenstig hund fra naturens side at de aller, aller fleste lever godt med alskens fysiske diagnoser (jeg priser meg jo feks lykkelig for at Aiko er nettopp en shiba, for en berner, samojed eller cavalier med hennes skjellettdefekt har garantert ikke hatt så få plager) som nettopp HD og diverse. Men jeg ser ikke hvorfor en shiba med HD skal gå i avl, med mindre det kreves grep for å opprettholde bestanden. Sånn jeg ser det kreves det mer grep for å holde bestanden fri for HD akkurat nå.

Stakkars Tanuki, ikke bare får han ikke bli med mormor på fjelltur, humom'en hans klarer ikke skrive riktig navn på han når de er på besøk engang!

Jeg driver og leser boka nå (vel, driver og driver, jeg sliter litt med at alle russiske klassikere leses med sånn gøyal tullestemme inne i hodet mitt, sånn at jeg aldri helt klarer å ta dem på alvor, så jeg øver meg med AK på å lese nøye, alvorstungt og seriøst, så da går det ikke så raskt, og jeg må ta mange pauser for ikke å falle i filmavis-fella), så jeg tenkte jeg skulle vente med filmen. Din lille redegjørelse gjør meg heller ikke akkurat ivrigere.

Ace er så søt - "tatt med seg et kosedyr".

Min måned i Hellas nærmer seg slutten, og her får dere en ganske typisk dag for meg og min fine mann. Kl 12. Vi våkna et par timer før, men aktivitetene før dette får dere ikke bilde av. Kl 13. Vi er på vei ut for å besøke Poseidon-templet i Sounio. Dessverre finnes det ikke noe filter for å gjøre spindel-bein brune. Kl 14 sitter vi på bussen. Kl 15 sitter vi fortsatt på bussen, men det er en helt nydelig tur, så det er bare koselig. Kl 16 er vi framme og kan beskue tempelet i all sin prakt. Det blåste som et uvær der oppe og føltes veldig opprinnelig og kraftig. Kl 17 spiser vi. Kl 18 bader vi, og jeg innser at det å bade med en grappler om mulig er enda verre enn å leve med han på land. I tillegg har jeg glemt å ta med undertøysskift, så på et tidspunkt står jeg kliss naken på stranda og tar på meg shorts og trøye. Jeg føler jeg går i fotsporene til mang en kreisi Hellas-turist før meg. Kl 19 venter vi på bussen hjem. Jeg har kjøpt slush til oss. Den var ekstremt sur og voldsomt sukra, helt perfekt, med andre ord. Kl 20 løper vi gjennom nasjonalparken for å rekke et møte. Kl 21 har den fine mannen dratt på møtet, mens treiga meg heller vil jåle meg sånn at jeg er pen når vi skal spise. Lykkes ganske godt om jeg skal si det sjøl. Kl 22 sitter vi på en takterasse midt i Athen med utsikt rett mot Akropolis. Jeg drikker helt ålreit hvitvin og ser på min fine mann med hjerteøyne. Kl 23 er vi på vei hjem. Heisen er veldig, veldig trang, vårt stikkord for å være gøyale. Kl 24 har vi tent stearinlys og har det som vanlig dritromantisk med Perrier, kjeks og FarCry3 iført kun klam og varm hud. Det får dere heller ikke bilde av

Jeg har to hunder hvor den ene stilles på NKK-utstillinger (mangler bare storcert og blir 3 år i september) og den andre bare er med som meget ivrig duskedame og maskot. Hun er for stor i tillegg til noen detaljfeil som store ører og lang lend, men det som gjør at hun ikke akkurat er noen vass konkurrent er at hun er handicappa og løper som hun går med bleie, stakkars. Hun har likevel tre førstepremier fra gammel ordning, samt en very good etter fylte to år, og det er ene og aleine fordi hun er den blideste bikkja i ringen og synes det er SÅ stas når alle ser på henne.

Shibaer virker litt bedre i vind og vær, mange liker feks snø og kulde. Dessuten framstår de aller fleste som noe mer "domestiserte", førerorienterte (på spisshund/urhundskala) og ikke fullt så katteaktige, synes jeg? Uansett, shiba fra min side var mest ment som en spøk, da det ikke holder helt å bare ville ha en liten og uhyre vakker spisshund, men at en virkelig må ønske se en shiba med alt hva det innebærer, og det gjelder jo også basenji. Det ER noe for seg sjøl å leve med disse urhundene.

Det var mest ment som en fleip, altså, men den passer helt supert ift alle kriteriene dine, med unntak av dette med jaktinstinkt. Men også dette er varierende, og jeg har feks ei som "alltid" går løs og ei som stikker etter ting å jakte på så fort hun får ferten, men av disse to er det hun som alltid går løs som jakter på småtteri. Det viktigste å huske på er nok at det ER jakthunder, så at de jakter er forventa, og at de er lette å ha løse en bonus. Men med særdeles få unntak har alle jeg kjenner shibaene sine løse.

Jeg har hatt begge mine fra de var valper, og jeg husker det slo meg da Aiko hadde blitt ett år at det hadde gått overraskende lett, hehe. Jeg hadde jo lest om disse skrekkelige shibaene som var helt umulige det første leveåret og som var en grusomt dårlig idé å skaffe seg om en ikke hadde hatt hund før. Greit nok, frøken trollbolle hadde et ressursforsvar ut av en annen verden, men hun var så himla morsom og sjølgående, og vi hadde det så utrolig gøyalt sammen. Hun var veldig lett å lære ting, så vi trente masse, masse, og min største utfordring med henne var rett og slett det at hun ikke var så fryktelig opptatt av meg, og ikke ønska så mye kroppskontakt eller nærhet. Hun var som shibaer flest veldig reinslig, og har bare bæsja inne en gang, fordi de to stutene jeg bodde med ikke skjønte hvorfor hun gråt så sårt. (Det er forøvrig eneste gang Imouto har bæsja inne med vilje også, fordi jeg ikke skjønte hvorfor hun gråt og maste. Imouto var en veldig annen type som valp, og ønska mye nærhet og brydde seg om hva jeg mente om ting. Hun likte å sitte nært oss og susse og se meg inn i øynene med sine tindrende, sorte øyne som lyste av kjærlighet. Med henne trengte jeg ikke bekymre meg for å få revet opp neseboret eller leppa sånn som med Aiko, for Imouto bare slikka lett på oss og var søt. Hun hadde også en veldig bløt og deilig bollekropp med den mest hinsides mjuke og lange fleecepelsen, og hun var bare så utrolig deilig! Hun hadde noen skrekkelig grevlinglyder fra første dag, noe som raskt ga henne navnet knertmonster, men bortsett fra at hun var ekstremt aktiv (virkelig!), var det kun en eneste plage med denne bikkja, og det var at hun ikke brydde seg om hvor hun tissa. Min seng, Aikos seng, sofa (heldigvis bare en gang) og egen seng - ittno problem, vi legger oss bare oppi det og sover videre. Noen hadde visst glemt å lese rasebeskrivelsen for shiba... Så mitt deilige knertmonster dusja ganske ofte de første månedene hun bodde hos meg, kan du si, for den valpelukta hennes var stort sett ganske urinbefengt. En annen ting jeg lo mye av, var hvor naturlig skrekkfrekk hun var. Hele verden var hennes lekeplass (og er det fortsatt), så dersom hun feks trengte bedre utsikt eller å sitte litt bedre, spilte det ingen rolle hva som sto i veien. Hun har ikke vært så mye på bord, bare et par ganger, og reaksjonen hennes er alltid nonsjalant og helt uforstående: "Hæ? E det du er så streng for, a? Jeg må jo kunne se ut, liksom!" Jeg har elska mine valper fordi de har vært så enkle, fornuftige, nydelige og sjølstendig, men jeg merker jo at valper fra andre raser kan irritere vettet av meg, der de ikke klarer å være aleine i et rom, ikke forstår noenting, bare maser og bråker, bæsjer og herjer. Valper ER jo helt ubrukelige.

Jeg stemmer for shiba! (Og så holder du den bare i bånd om det er noe å jakte på i nærheten, som blader, plastposer, smågnagere, fugler, hester, elg osv).

Jeg er ikke hypermobil, men klarer helt fint å smøre meg sjøl. Hadde aldri falt meg inn å spørre noen andre, ikke engang de jeg faktisk er på stranda med. Det har jeg forøvrig fått tilbakemeldinger på at jeg godt kan være litt mindre strikt på, fordi det kunne jo hende at min venninne som jeg reiste med i varme strøk i 4 mnd faktisk hadde lyst til å hjelpe meg med noe også, ikke bare omvendt.

Vi stiller søndag, men kommer nok lørdag også for å heie på Marvin. Kom gjerne og heng med oss!

Takk, takk! Handler en del på Perlehuset (trur jeg) i Oslo, og bestiller fra Perlebutikken (trur jeg) på nett, og har av en eller annen grunn masse perler jeg har samla på gjennom livet mitt. Kommer også nå hjem med bagasjen full av stein, for her i Athen er det ei hel gate via til denne typen håndverk.

Knertis blei som vanlig påmeldt idet eieren fikk feriepenger (det er sånn jeg finansierer samtlige utstillinger siste del av året ), men mtp at hun begynte å røyte idet jeg dro på ferie, er jeg bittelitt spent på pelskondisjonen til frøkna. Hun er uansett ikke den eneste nedrøyta shibaen i ringen, men høyst sannsynlig den som ser best ut naken av dem. Gleder meg til å bruke utstillingsteltet mitt og kose meg med jentene, bøtteballetten og andre venner. Om hun ikke drar hjem som N S UCH, prøver vi uansett igjen i Rogaland!

Akkurat nå er jeg på en måneds kombinert øyhopping- og storbyferie i Hellas, så jeg svarer deg når jeg kommer hjem om halvannen uke.

Jeg har reist veldig mye i perioden mellom videregående og før jeg begynte å studere. Jeg har også reist mye mens jeg studerte, men da kortere turer til mer siviliserte strøk enn da jeg syntes stråhytter i jungelen var himmelen. Jeg er veldig glad jeg har fått reist så mye som jeg har før jeg fikk hund, for jeg ville aldri vært det foruten. Reisene mine har lært meg enormt mye, og også vært medvirkende til at jeg skjønte hva det var jeg skulle studere og ende opp som når jeg blir stor. Det å reise og treffe mennesker der de befinner seg, smake på lufta, høre lydene, spise fra hull i veggen og ha tidenes kulinariske opplevelse, bli øyeblikksforelska i de varme øynene til en canadier du tilbringer en dag sammen med på en avsidesliggende øye, kjenne svetten sildre nedover ryggen mens du står og groover i takt med 6000 andre på en club så stor som et kjøpesenter, å diskutere God and the Universe med kelneren midt på Plaza Mayor i Madrid på gebrokken spansk-engelsk og hyle av skrekkblanda fryd over størrelsen på kakerlakkene i bula vi skal sove før en kajak skal frakte oss videre har lært meg noe om hva slags fotspor jeg ønsker å legge igjen i verden, og hvem jeg er. Det hadde jeg ikke kunnet med to hunder hjemme som stadig gir meg dårlig samvittighet om jeg ikke er sammen med dem. På den annen side veit jeg at jeg NÅ gir dem det rikeste livet de kan få, og det er verdt ventinga.

Godt poeng!

Du skal se meg når jeg lufter Dany i hagen! Vi har en egen dans, den brune berserken og jeg. Jeg svinger meg vekk fra henne idet hun kommer byksende, og hun sveiper meg såvidt og fortsetter forbi, før hun snur i lufta og seansen gjentar seg. Mine hunder hopper ikke før de blir invitert til det. Det er ikke alltid mennesker og sirkus-jentene er helt enige om når det er, men sånn er det. Jeg avlærte Aiko å hoppe da hun var liten, men jo flere teite og usosiale shibaer jeg traff, jo gladere blei jeg i den imøtekommende og menneskekjære siden hennes, så jeg slutta å være så streng. De menneskene hun virkelig elsker setter seg som oftest ned til henne, og får da en lykkelig og hengiven trollbolle rundt halsen mens hun susser på dem og logrer. Imouto står gjerne oppetter beinet på folk for å komme nærmere kosehånd, og ikke minst for å inspisere. Hun er ikke like ivrig og intens i hilsinga som Aiko, men vil gjerne fortsette å ha kontakt etter at den første hilsinga er over, i motsetning til Aiko som da helst går for å finne på noe annet.

Fortsatt OT: Om jeg kneler og jentene er låst inne med meg, forventer jeg faktisk intet mindre enn at de tar for seg idet sulten blir for ille. Sjøloppholdelsesdrift er noe av det jeg liker ved hunder, og jeg kan ikke noe for det, men jeg synes ikke disse historiene om hunder som sover på graven til eieren eller venter på togstasjonen i 14 år er så innmari rørende når det kommer til stykket. Det er da virkelig mye mer naturstridig enn at de spiser av oss om de må.

Bare for å veie opp litt for dommedagsscenarioet i tidligere post: Etter kastraksjonen skulle Aiko holdes i ro i 10 dager, med kun korte turer i bånd. Hun hadde en grusom første natt, med hallusinasjoner pga morfinen og generell ubehag rundt situasjonen, men kl 11 dagen etter var hun klar for fest igjen! Det var et slit å ikke gi henne mer enn korte turer de neste dagene, og ikke minst leit å la henne bli hjemme mens Imouto og jeg gikk på tur. Så sjøl om operasjonen kunne endt skikkelig, skikkelig galt, så var ikke akkurat rekonvalesensen spesielt plagsom, utover at hun ikke forsto hvorfor jeg var så kjedelig og kjip.

Jeg har kastrert den eldste tispa mi pga hormonforstyrrelser som gjorde at hun blei en drage og helt utslitt av seg sjøl. Aiko var riktignok ca 2 år, og jeg trur det skal mye til å få lov til å kastrere ei tispe i Norge mens hun er valp. (Men nå kan det hende jeg er litt for naiv og full av tillit til at veterinærstanden faktisk holder seg til loven). Jeg skjønner tanken din, men har samtidig en del betenkeligheter med det å velge kastraksjon når det ikke er nødvendig. Aiko døde nemlig under operasjonen, men de fikk henne i gang igjen og måtte hjelpe henne med å puste under resten av inngrepet. Jeg kommer aldri til å kastrere en hund igjen med mindre det virkelig er livet om å gjøre, for tanken på å miste mitt livs lys i en operasjon jeg bare følte for å utsette henne for er ikke særlig ålreit. Nå var det heldigvis helt avgjørende for videre samliv og dynamikk i flokken av Aiko blei kastrert, men det hadde ikke vært verdt det om hun døde...

Sa virkelig naboen at det hørtes ut som analprobing? Sånn bortsett fra at det er innmari leit om ikke separasjonsangsten har blitt bedre, så er det bare tidenes uttalelse å komme med til en person!

Hva er fordomsfullt ved å skrive at jeg synes det er synd at hun tar alt i verste mening? Jeg prøver jo faktisk å forstå reaksjonen hennes begge de gangene hun har "gått i vranglås", ved å stille spørsmål tilbake om hvorfor hun reagerer som hun gjør. Men nå diskuterer vi person, og det var aldri min intensjon.

Det sleivsparket gikk fra å være et eksempel til å bli et diskusjonsgrunnlag løsrevet fra avsender (noe det var brukt som i utgangspunktet også), så da tenker jeg at det er greit å fortsette å diskutere utsagnet. Personen bak har jeg aldri diskutert.