SandyEyeCandy

Du mener vel høyere terskel? Om det blir enda lavere terskel vil det jo neppe føre til at hundeeiere blir noe mindre redde for å miste bikkja om de mister kontrollen...

Hun er så flott, lykke til med å finne hennes mennesker!

Du kan kalle det gruppe eller kohort.

Jeg dropper Sølen i år for å ha råd til å betale noen for å passe på jentene mens jeg er på voksenferie i Hellas i to uker med fine mannen. Det kjenner jeg er veldig, veldig riktig. Han bor jo i Athen, så vi skal leie sommerhuset til hun han leier leilighet av. Det ser ut som den greske drømmen.

Gratulerer så masse til hele gjengen, men selvsagt spesielt til bøtteballetten som er på sin fantastiske seiersgang rundt omkring på NKK-utstillinger om dagen! Tante gleder seg masse til suss på fanget og hvinende hoppekos i ettermiddag.

Så flott hun har blitt!

Så den i går. Gikk greit. Sjøl om jeg trudde jeg skulle få astmaanfall og miste kontrollen over blæra et par ganger underveis. Da synes jeg dere skal gå og slikke litt på hverandre, sånn at han blir sliten og du tilfreds, og så kan du fordype deg i oppgaven etterpå mens han ligger og hviler og du sitter og maler litt purrende for deg sjøl. Studieveilederen sin det, tenker jeg! Men det spiller da vel ingen rolle? Alle veit jo at det ikke stemmer, så da sier du bare det: "Her blander du meg med en annen, jeg har bare hatt ett kull og det med 0.1% innavl." Ferdig snakka.

Jeg hadde et spennende og rikt liv før jeg fikk hund, og jeg er et tilsvarende rikt og spennende liv nå, bare med enda ett aspekt, nemlig hundemiljøet, alle rasene og ikke minst de to fantastiske sirkusjentene mine. Jeg føler meg veldig heldig, og føler på en følelse av lykke og tilfredshet hver eneste dag, sjøl om en del eksterne faktorer er langt fra optimale. Samtidig veit jeg at det er helt greit for meg å ikke ha hund på et eller annet tidspunkt, fordi hundene mine er krydder i en ellers bra hverdag, og slett ikke hele livet mitt. Jeg synes det å henge med bare hundemennesker og prate trening, atferd eller "sladre" er svært lite stimulerende når eneste fellesnevner er hundeholdet. At jeg har fått mange nære og gode venner gjennom hundemiljøet, ser jeg på som en bonus, men det er ikke der identitetsmarkørene mine ligger. Dermed vil aldri hundene mine være umistelige fordi livet mitt ville falle i grus dersom jeg ikke hadde dem, men jeg står støtt ved siden av Aiko og Imouto med hjertet i hånda hver eneste dag jeg er så heldig å dele med dem. Om det dukker opp noen som kan ta bedre vare på dem enn jeg føler meg i stand til og de ønsker å dele livet sitt med dem, er jeg faktisk også villig til å vurdere det. Om en jeger med masse kjærlighet i blikket forelsker seg i Imouto, møter meg i mine tanker om hundehold og ønsker å leve med henne på en hytte i skogen og la henne få bruke seg til det hun elsker aller mest, så ser jeg det nærmest som min plikt å la henne få leve det livet hun burde. Med Aiko er det litt annerledes, fordi hun er handicappa, en håndfull og rett og slett en helt unik hund. Men enn så lenge føler jeg at de ikke kunne havna hos noen andre som ser dem sånn jeg gjør, elsker dem med hver fiber av kroppen sin sånn jeg gjør og som tar dem for akkurat dem de er på samme måte, så jeg regner ikke med at de flytter med det første. Når det gjelder parforhold er det helt avgjørende for meg at den jeg velger å gi mest av meg sjøl til også setter pris på hundene mine. Å høre fine mannen hviske til Aiko at han elsker henne mens de ligger i skje på stuegulvet og koser, får tårene til å piple hos meg hver gang.

Åh, Aiko i gråhundversjon! (MYE morro med sånne... ) I kveld tar jeg tyren ved hornene og ser "Mama". Tar med bikkjene så jeg tør å gå hjem igjen. Fankern ass. Jeg fniser litt for meg sjøl når lille Lexie-tuppa viser litt shibamongis-takter.

Jeg kan egentlig ikke skjønne at det går an å diskutere sjokoladekake med innlevelse, for det er jo bare ikke noe godt, ferdig snakka.

Veldig søt i utgangsstilling!

Fin dag, og ja, Nina er supert turfølge!

You know what er noe helt annet enn en medisinsk årsak, altså. Sikker på du ikke vil forsøke engang?

Hva skal en kiropraktor gjøre når det er muskler og vev som har vondt? Triggerpunktsmassasje (aua!) vil nok gjøre litt susen, samt litt babyolje og en kjærlig hånd på hjemmefronten.

Så vakkert det er der du er! Når jeg blir stor skal jeg dra på roadtrip eller noe til nord.

Du veit du kan søke om utsettelse for feks et par uker såfremt du har en legeerklæring som dokumenterer at du har det behovet for hvile i gitte tidsrom? På den måten kan du skrive ferdig sjøl OG beholde helsa!

Det var veldig lurt tenkt! Men det blei litt rabalder fordi de blei så lykkelig da jeg kom og åpna døra, sorry for det. Marvin syntes iaff at det var litt i overkant med gjensynsglede og kom med et lite, strengt boff.

Har Ivy flytta til pappan din på "ordentlig"? Og jeg liker dagene dine, de er så varme og fulle av kjærlighet. Jeg er forøvrig skikkelig god på øyenbryn og har redda busket til mang en venninne.

Haha, jeg elsker deg, altså!

Du har sånn lim-hund, du.

Hvis du med "neste helg" mener spesialen, så ja, selvsagt. Der mamsen drar, følger Sirkus Samurai med.

Normalt sitter jeg på jobben og gjør kjedelige ting hver gang vi har EFIT, så jeg tenkte at jeg skulle være med denne fridagen, sånn at dere skulle få se hvor spennende liv jeg lever. Heldigvis har jeg et rikt indre liv, for denne dagen måtte jeg sitte og punche påmeldinger til Japanspesialen. Velkommen til arbeidernes dag på rønna: Kl 09 våkner vi og koser litt i senga mens vi venter på at bøtteballetten skal dra (vi hører dem romstrere i gangen): Kl 10 har vi fortsatt ikke stått opp, og Imouto ligger til lading fordi hun har hørt rykter om en ny kickbike-tur: Kl 11 har jentene vært ute en halvtime, men ville inn og følge med i litt bedre oversiktsvinkel: Kl 12 er jentene ute igjen, og jeg regger bikkjer og spiser havregrynsfrokost med ferske blåbær. Eller, ferske og ferske, er litt grenser for hva en kan forvente av Rimi'n på Vinterbro. Sist vi var der, fant Marianne ei fjær oppi en drueboks. Kl 13 klipper vi negler på trappa. Når jeg kommer med negleklipperen danser sirkusjentene rundt meg i forventning, og Aiko krabber opp i fanget mitt for å bli klipt og kosa med. Kl 14 vil de inn igjen. Aiko øver seg på å ikke rope på meg, men vente pent til jeg "oppdager" at de sitter der. Kl 15 ser jeg lengselsfullt ut i den brune hagen, men kjenner at jeg foretrekker den framfor den mistrøstige dataen: Kl 16 bruser det i hjertet mitt pga den vakre lille lykkebolla som ligger og soler seg. Kl 17 har jeg regga 165 bikkjer til 3 ulike utstillinger, med nesten 500 unike regginger. Så da skal sirkuset på kickbike-tur. Jeg er optimistisk som vanlig om at det skal bli trekkhunder av de begge. Kl 18 er vi tilbake og jentene hviler på laurbæra. Aiko galopperte stolt i front, fri som fuglen og lykkelig som få, mens Imouto holder seg i bakgrunnen og synes egentlig at den sparkinga og oppmuntringa fra mamsen er ganske forstyrrende. Men det går bedre for hver gang. Kl 19 sitter jeg på bussen på vei til Oslo for å treffe min fine mann. Han foran meg lukter svette, til tross for nitidig strigla sveis: Kl 20 kjenner jeg bittesmå vannperler mot ansiktet idet jeg venter på fine mannen: Kl 21 spiser vi indisk på den litt lugubre restauranten som jeg hver dag snuser på duftene fra mens jeg venter på bussen hjem. Maten var kjempegod: Kl 22 forflytter vi oss, og vi må som vanlig ha litt pitstops underveis for å kose og kysse litt. Jeg måtte ta fire bilder før jeg fikk et hvor jeg ikke så drita full ut. Han har den effekten på meg. Kl 23 skal vi dra hjem i hver vår retning. Ikke gååå! Kl 24 har jeg kjøpt is på kiosken på Vinterbro og planlegger hvordan jeg skal banke opp de lumskt utseende gutta som var der om de planlegger å voldta meg. Så er det å gå et par km i oppoverbakke hjem til elsklingene mine. Passer på å ta bilde under en av de sjeldne lyktestolpene. Kl 01 legger vi oss og jeg er glad jeg har så lydige hunder at de bare stryker rett ut og tisser før de blir med inn, uten å bli "gøyale" så jeg må jakte dem (les: Aiko) ned før roen kan senke seg. I tillegg hadde Marianne på utelyset så jeg slapp å kveste meg på vei opp trappene. Men det var for mørkt til å ta bilde.

Imouto savner sin Kiter noe voldsomt. http://youtu.be/UscS07JMEe8

Lykke til, hold oss oppdatert!

Jeg trur aldri jeg noensinne har sett en shibavalpekasse med sånne kanter oppi, og tilbakemeldingene fra andre med mindre hunder tyder jo også på at det ikke er nødvendig, så den der ligginga på valpene er nok mer et storhunds-problem.