Gå til innhold
Hundesonen.no

SandyEyeCandy

Medlemmer
  • Innholdsteller

    7,931
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    54

Alt skrevet av SandyEyeCandy

  1. Tja. Jeg slipper dem ut i hagen før vi skal sykle, sånn at de kan tisse der først. Det blir stort sett alltid en bæsjepause underveis, for de går kun unntaksvis på do i hagen. Så sykler jeg nedover veien med jentene på ene siden av meg, festa i trekkbelte. Ingen av dem trekker (lenger, Imouto var veldig flink i høst). Underlaget varierer mellom asfalt, kjerrevei, gjørmehelvete og sandgrus. Imouto er ganske lur og løper i grøfta når vi sykler på asfalt, mens Aiko føler seg så stilig når hun løper fort fort i front at hun er umulig å få ut i kanten. Potene holder uansett, og det eneste jeg egentlig har et bevisst forhold til, er å øke farta over lengre strekker, og noe intervaller. Dette trener jeg på, men samtidig har de en såpass strøken grunnkondisjon at jeg forventer at de kan løpe i 8 km uten problemer.
  2. Jeg har også vurdert kelpie da jeg var på utkikk etter brukshund, og tar æren for å ha retta blikket til *Marvin* mot rasen, hehe. Det som gjør at jeg nok aldri ender med kelpie, er at den blir for intens for meg. For tett oppi kroppen din, for mye tripping, for mye eksplosivitet, mye lyd, mjuk, alltid veldig tilstede, og for "smiskete". Som dere ser, er alle disse karakteristikkene ting som kan vendes til fordeler dersom en forberedt på dem og ønsker seg en hund som alltid er på. Nå sammenligner jeg med en ekstremt sjølgående rase som ikke merkes innendørs overhodet og som egentlig ikke forventer noe annet enn en tur i ny og ne, så det er klart at om en liker det (og jeg elsker jo det på akkurat like frelst måte som alle kelpie-entusiastene elsker sin rase), så blir kontrasten ganske stor, hehe. Jeg elsker Dany, men aller mest når hun kryper opp i fanget mitt med flate ører og varme øyne. Den arbeidsviljen og nøyaktigheten som kelpiene besitter er intet annet enn imponerende, og de er stort sett fantastiske konkurransehunder innen de fleste greiner. Selvsagt har du ekstremt mjuke varianter som er litt skjøre i skolten eller som er altfor miljøberørte også her, men sjøl disse bikkjene er jo veldig morsomme å trene med, sjøl om konkurranse kanskje kan bli en utfordring. Om jeg hadde ambisjoner om å bli dritgod i en hundesport, så ville jeg valgt kelpie, uansett om det var snakk om lp, agility eller bruks. Men da ville jeg også vært villig til å leve med de egenskapene i hverdagen som gjør hunden egna til disse aktivitetene, noe jeg per i dag ikke er klar for.
  3. Som en selskapsdame fra Kina på 1800-tallet sliter jeg litt med å gå barbeint sjøl på den delen av hagen vår som har plen, så før jeg har herda føttene noget, så trur jeg ikke barfotsløping er noe for meg.
  4. Du må nok regne med litt lyd i kelpien også. Noen er veldig glade i stemmen sin og bjeffer bare fordi de kan, andre er veldig skravlete og flinke til å underholde seg sjøl med det, og kommer med høye begeistringsbjeff eller varsling. Og igjen har du sikkert dem som er ganske tyste, men da har nok eier vært tidlig ute. Hvis det er shcäfer du virkelig ønsker deg, ville jeg tatt rådene til XO til brystet og hatt en plan fra starten av. Jeg var feks på kurs med ei i fjor sommer som er en meget god hundefører. Hun hadde med seg sin 8 mnd (?) gamle bruksschäfer, og var helt konsekvent på at om hun begynte å hause seg opp med lyd og annen moro, var det rett i bilen. Hun skynder seg langsomt og har per i dag en vanvittig flott hund uten nevneverdig lyd.
  5. Jeg er en av disse overivrige folka med argusøyne som plukker opp hvem som er nye og som SIKKERT vil sitte sammen med meg på ustilling! Jeg pleier dog ikke å pøse på med masse råd og tips med mindre jeg ser at det er helt krise på gang (en gang jeg skulle stille Kiyomi som valp, var det noen der med en cavalier som de hadde tenkt til å stille i sele og fleksibånd. Da tillot jeg meg å vise dem litt), eller de spør eller trenger å roes ned. Jeg elsker (utendørs)utstillinger og det lille, rare rasemiljøet vårt, og synes det er viktig at de nye som kommer til føler seg inkludert. Jeg er også en av dem som er ærlig med folk om bikkjene deres, ikke sånn som dama i blogginnlegget, men feks dersom noen kommer sjokkert ut av ringen og ikke kan forstå for sitt bare liv hvorfor hunden ikke fikk ck, og spør. Jeg opplever egentlig at shibafolk er herlig og brutalt ærlige med hverandre, noe som iaff jeg opplever som ganske forfriskende. Vi kan si at den eller den bikkja ser ut som en tegneseriehund, eller at den og den har et vanvittig volum, eller at den har dårlig farge, og likefullt gi hverandre en klem og ønske god tur hjem når dagen er over. Jeg har stilt min digre, deilige bomsedeisi av en trollbolle på offisiell utstilling 4 ganger. Siste gangen var rett etter at hun fylte to år, ene og aleine fordi jeg ville ha Good for å jobbe mot viltsporchampionat. Aiko var som vanlig den blideste og mest tilgjengelige bikkja av alle, og vi den lykkeligste ekvipasjen i den ringen den dagen, der vi skruttehoppa ut av ringen med et blått bånd i hånda. Aiko er alltid med, og heier ivrig med raptuser ringside og lekeinvitter til de andre hundene (som jeg prøver å si at er litt usportslig, selvsagt vil jo gutta heller leke med henne enn å se lekre ut), og alle veit hvem hun er. Folk jeg ikke har møtt før kommer opp til meg og spør hvem av jentene som er trollbolla, før de får henne i fanget i all sin halevippende, vrikkende lykke. Jeg elsker den hunden og viser henne stolt fram sjøl om jeg ikke lenger gidder å betale påmeldingsavgift for henne. Hun er en fantastisk raserepresentant sjøl med sitt handicap, de digre ørene og den store kroppen. Jeg er helt enig med bloggforfatteren om at kommentaren fra sheltiedama var hårreisende uansett kontekst. Samtidig tenker jeg at det her er snakk om å kreve den plassen en sjøl ønsker. Hva så om ei sur, gammel megge synes det er idiotisk å bruke penger på å melde på en hund som ser ut som en collie? Hva så om denne dama misliker oppdretteren hun har valgt å kjøpe fra? Om bloggforfatteren ikke møtte EN eneste hyggelig person, så er jo det helt bak mål og noe sheltiemiljøet bør ta til seg, men hun får massiv støtte på alskens sosiale medier, så dersom målsetninga med innlegget var å 1) sette fokus på ukultur og 2) få støtte for at hun selvsagt hadde noe på utstillinga å gjøre, så vil jeg si oppdrag utført.
  6. Ta kontakt med *mokken*, hun har nok en del å si om dette temaet.
  7. Tips til hva? Hvordan få han rein? Hvordan svømmetrene med han? Hvordan øke entusiasmen for å bade?
  8. *Følge veldig med, med et strengt blikk på frøken framdrift uansett*
  9. Dette funker godt på hunder med kort pels, da det forutsetter at halsbåndet kan "dingle" litt for å lade pelsen. På hunder med lengre pels, som feks mine med dobbel pels, vil det neppe ha samme effekt. Bruker Exspot. Eneste jeg føler er giftig nok til at det funker, sjøl om jeg aldri har prøvd noe annet.
  10. Monica123 her inne planlegger valper på sin Tindra. Hunden er helsetesta (med god kartlegging på resten av slekta, noe som er ganske sjelden på denne rasen) og brukes aktivt innen en rekke hundesporter. Ikke minst har Tindra et fremragende gemytt. Ta kontakt med Monica, anbefales!
  11. En am. akita er neppe noe verre med småklypinga si enn andre raser, og ikke spesielt verre å avvenne dette på heller. Det er bare det at de er så himla svære, så lekeklypinga kan fort bli litt mer voldsom enn med en shiba, feks. Jeg kjenner veldig mange med rasen, og har aldri noensinne hørt snakk om dette som et problem, og opplever heller ikke at de er sånn mot meg når vi leker eller herjekoser. Her i huset har vi 4 hunder av 3 ulike raser, og alderen spenner fra 5 år til 15 mnd. Alle sammen leker med tenna sine, men slutter idet vi sier at det er bra, at de må være forsiktige, at de ikke må bite hardt etc. Hvis du synes hunden er flott og at dere kobler godt sammen, ville jeg ikke brydd meg om den lekebitinga, for det kan du trene bort ved å være fullstendig konsekvent. Jeg ville heller brydd meg om atferd overfor andre hunder, som er et mye større problem på rasen.
  12. I beg to differ! Jeg har feks to hunder (og fordi den ene er såpass ekstrem i sitt avvik, føler jeg det er relevant å komme med en "men min hund..."-historie): En med meget moderate bakbeinsvinkler og en som det er litt mer schvung over. Den første er flertallig certvinner, også på store, internasjonale utstillinger, mens den siste er altfor stor og bumsete, og har ovenikjøpet en feilkonstruksjon i skjellettet i bakparten som gjør at det ser ut som hun går med bleie og at beina også har funksjon som hjulvisper. Hun kan heller ikke riste seg uten å flate ut på bakken, og denne våren er den første noensinne hvor jeg ikke vurderer avlivning fordi hun for en gangs skyld er like happy og aktiv som ellers, i stedet for å ikke klare å gå i trapper eller bevege seg effektivt, høyst sannsynlig pga smerter, som pleier å være det sedvanlige scenarioet med Aiko rundt disse tider. Og poenget? Nettopp fordi hun er så handicappa som hun er, er det helt avgjørende at hun balanserer kroppen sin, og denne hunden har alltid, uten unntak, stilt seg opp med beina i hvert hjørne som den flotteste utstillingshund. Du kan se det når hun stopper opp og et bein eller to er understilt; hun vil alltid flytte de beina som ikke står på plassen sin helt intuitivt, ellers klarer hun ikke å stå. Min yngste Super-Samurai trenger aldri gjøre denne justeringa, fordi hun alltid stiller seg opp som for å overvære hele verden på en gang, og hun fristilles også på utstilling. Jeg bare holder i båndet. Det hender hun lener seg litt på et bakbein eller ikke er så strunk som hun kan være, men hun trenger altså ikke alltid stå med alle beina i hvert sitt hjørne, fordi hun kan balansere uansett. Det med holdning er også litt relevant her, for de hundedyra det har blitt vist bilder av her stiller seg ikke akkurat opp for å ta seg ut eller være store i kroppen sin. Høyst sannsynlig er ulven fanga nettopp i et øyeblikk hvor den stopper kort opp, og blir kanskje stående noe paff og se på skapningen med kamera. Tar den derimot inn et bytte og vurderer å ryke etter, vil jeg tippe at holdninga er en ganske annen. Vi ser også dette i shibaringen, at de hundene som mangler spunk og "storhet" må holdes i posisjon eller flyttes bein på, men de andre som entrer ringen og kommer for å vinne, de trenger en bare å være med på kalaset til. Her er hun ca 4 mnd gammel og ute på vift. Legge merke til helt paralelle bein: Dette gjelder allerede moderate hunder. På "overvinkla" hunder som en del boxere, whippeter og dalmatinere, er jeg enig i at det kanskje ikke er fullt så vanlig å se hundene stille seg opp sånn for egen maskin, men med unntak av whippet, så fristilles jo stort sett disse også, og de står der med logrehalene sine og ser ganske så fornøyde ut.
  13. Jeg veit at verken du eller Jeanette liker det, men jeg har jo nevnt et par ganger før at hun der svarte minner om helt vanlige shibaer i sin "gøyalhet", og nå fikk jeg det ultimate beviset: Den halen Shy viser på bildet her, er nemlig den ultimate shibahalen! Sigformet og båret perky over ryggen (bare helst med mer pels, selvsagt)!
  14. Svært lite. Jeg stiller sjelden, og da bare på storcert/NKK-utstillinger. Jeg bruker i det hele tatt lite penger på hundeholdet mitt nå som jeg har skjønt hva jeg synes er gøy å drive med. Jeg elsker utstilling, altså, men melder ikke på når det innebærer at det blir havregrynsdiett resten av måneden pga et allerede stramt budsjett. Edit: Bare for å presisere: Hadde jeg hatt penger til det, skulle jeg gjerne stilt ut mer og tatt flere utenlandsturer. Har vært på noen hittil, og synes den "jenteturfølelsen" med bikkjer og venninner er helt fantastisk.
  15. Varianter trenger ikke ha negativt fortegn, mens ytterpunkter gjerne eksemplifiseres med ekstremiteter på den ene eller andre måten. Se feks på bildene Snøfrost la ut av en ekstrem show-SH og en ekstrem trekk-SH. Helt vanvittig at det er samme rase. Der vil jeg tru at "alle" kan se forskjellen, mens det på de bildene du la ut krever en rasekjenner for å se om det er helt kreisi den ene eller andre veien. Jeg ser også at den amerikanske er slankere enn den siste du la ut, men de ser jo ut som helt vanlige dalmatinere begge deler. Når det er sagt, så er det jo kjempeflott om det ikke er så himla ekstreme forskjeller som på feks SH hos andre raser!
  16. Jeg er blakk, og det er like greit når lydighetshunden aldri noensinne har vært mer gøyal. En haug mer bernere på stedet hadde nok blitt litt for mye for Aiko som går bananas hver gang hun ser noe stort og svart som minner om X'en.
  17. Trådstarter etterspør ikke varianter, men ytterpunkter. Det er en vesensforskjell på det, altså. Jeg klarer feks nesten ikke se forskjell på whippetene, dalmatinerne og korthårscolliene dere har lagt ut.
  18. Inskjill da! Jeg vil ikke legge ut bilder, da noen av dem tross alt er hunder som bor hos folk vi kjenner.
  19. Tusen takk for at du deler med oss, det er vi mange som setter pris på, Susanne! Godt å høre det er liv i lille Harley Davidson og at Moxy vokser inn i rollen.
  20. Jeg er ikke helt enig med deg i at den shibaen til venstre representerer noe ytterpunkt, da det finnes veldig mange tyngre og mer kortbeinte varianter, men i kontrast til hyene-mynda til høyre blir det grelt, hehe.
  21. Dette er Imouto sin siste røyteball: Dette var den første i denne runden: Aiko er med som moralsk støtte, hun er nemlig kastrert og røyter litt hele tida.
  22. Hva gjør dere i dag som ikke fungerer da?
  23. Vi har en omfattende side som heter Shibainfo, hvor en kan finne stamtavler og registre over ekstremt mange hunder, samt diskutere og informere om kull osv. Vi har også et norsk shibaregister, men der er det kun oversikt over hundene, ingen mulighet for kommunikasjon. På nettsidene til klubben var det tidligere et diskusjonsforum, men det blei stengt av daværende styre pga lite bruk. I tillegg finnes det en rekke FB-sider.
×
×
  • Opprett ny...