SandyEyeCandy

Jeg pleier å si at shibaen er den ultimate turkompis, seriøst. Jeg klatrer med mine (og de ryker rett opp glatte fjellvegger, tilogmed hun med skjelettdefekt) og de finner lure steder og ta tak med de små potene sine. Jeg rappelerer også den eldste ned veldig bratte partier, mens den yngste hopper som ei fjellgeit. Meget god kvalitet på poter, og løper oppå skare. Uansett hvor langt du går, vil de alltid være med. Kan fint gå løse der det er oversiktlig om du har lært dem det, men må holdes i bånd der det finnes dyr. Ved tilvenning fra valpestadiet vil de ikke gå bananas ved synet av sau, men de fleste HAR sterke drifter og masse jaktinstinkt. Kan være ganske territoriale og ha en del meninger om andre hunder, men dersom en er obs på dette og forteller hunden hvordan den bør oppføre seg, er dette helt håndterbart. De aller fleste jeg kjenner har minst to shibaer. Rasen er avla fram for å jobbe selvstendig i krevende fjellterreng i Japan, og har en fremragende fysikk, i tillegg til et sett med instinkter som ofte gir turene en ekstra dimensjon. Å være i skogen med mine hunder er som å være med på en livesending på National Geographic Channel, hvor jeg gjennom deres øyne ser, hører og tar inn skogen på en helt ny måte. De får med seg ALT. Pelsen kladder aldri og holder dem varme. De tåler en hel del vær, disse bikkjene. Noen shibaer prater ganske mye, noen varsler, og noen er veldig, veldig tyste. Mine lager ikke en lyd annet noen gøyale grynt når de leker, og entusiastiske bjeff fra den eldste for å invitere til lek. Den yngste kan kjefte gjennom gjerdet. Dette er derimot svært kontrollerbart om en fra starten av ikke ønsker lyd. De bør også vendes til mye håndtering, da rasen har stor integritet og kan ha en del egne meninger om hvordan de skal leve med sine mennesker. Tispene veier mellom 7-11 kg og er ca 38 cm høye, og hannhundene noe større. Jeg pleier normalt aldri å anbefale rasen, men en som liker å tutle litt med triks og litt hobbylydighet, liker personlighet og egenart og som konkret ønsker seg en fantastisk turhund burde sjekke ut shiba. Ja, dette kalles shiba-spam.

Jeg har "vente" som kommando på alt omtrent, og det betyr at de skal bli passive eller slutte med framoverdrift. Stort sett skjønner de av seg sjøl hva jeg mener. Jeg er av typen som prater veldig masse med hundene mine, og det med "vente" kom helt automatisk da jeg fikk min første valp mens jeg bodde MIDT i byen og måtte krysse gata som det første vi gjorde idet vi gikk ut. Jeg ba selvsagt Aiko vente mens jeg sjøl blei passiv i påvente av grønt lys, og det gikk vel et par ganger før hun skjønte hva som skulle til for å berge livet. Nå trener jeg meget sporadisk lydighet med Aiko (og enda mer sporadisk med Imouto), men er opptatt av god hverdagslydighet. Uansett - jeg mener at dersom Aiko får en beskjed, så skal den ene beskjeden holde. Jeg ber henne feks alltid dekke om jeg trenger å "oppbevare" henne et sted, som feks utenfor en kiosk på Oslo S, og da veit hun at hun skal ligge der til ny kommando kommer. Jeg ser ikke helt poenget med å lære bikkja at jeg sier sitt/dekk, men at det slett ikke betyr at hun faktisk skal bli i posisjonen. Derav lite ekstra-beskjeder om "venting".

Haha, noe så festlig!

Jeg er nådeløst ærlig.

Jaa! Trenger ikke så mye hjelp, men vil gjerne bli hilst på og henge litt.

Ingen av mine ruller seg av nytelse ute i gress og lyng på denne måten, men Aiko er fæl til å stupe med hodet og nakken først over ting hun skal "ta", som en leke, et tyggebein eller lignende, og driver deretter og ruller rundt på det mens hun snøfter og knurrer. Ofte blir hun liggende på ryggen og se på det hun tar med ett øye, som for å sjekke om tingen har "gitt seg", før hun bestemmer seg for å gi den en omgang til. Begge liker dessverre å rulle seg i ekle ting ute.

De jeg har vært borte i som trener konkurranseretta lp anser jeg som stort sett kunnskapsrike om både trening og hund, og veldig, veldig engasjerte. Ofte har de ikke noen andre ting de driver med enn nettopp hund, og svært få venner de omgås som ikke driver med hund. Bikkjene deres er ofte, som folk tidligere har nevnt, ganske elleville utenfor lp-banen. De er hyggelige, men strenge med hundene sine, og bruker tida med dem på treninga fordi det skaper et godt og tillitsfullt forhold og fordi de sjøl får mestringsfølelse. Middelaldrende damer med BC i ymse eksteriørt skikk opplever jeg at virkelig ikke kan snakke om NOE annet enn hund, og de kappes om å avbryte hverandre med historier om sin egen. De røyker og har lang ettervekst. På konkurranse har jeg derimot sett flere av typen TS sikter til, alltid menn, stort sett med rottis, som har kadaverdisiplin og som smeller ut kommandoer mens bikkja hopper bortover som en lippizaner ved siden deres. De vinner gjerne eller kommer høyt opp på lista, men blir ikke så veldig glade, tilsynelatende.

Lykke til, og så flott at det er mange bra folk som ønsker valp!

1) Utsikten din er helt sinnssyk. 2) Mynte er det søteste greyhound-navnet jeg noensinne har hørt. 3) Valpen er ikke så verst den heller.

Og det er ikke noe gøy...?

Jeg veit om mange valper som ikke liker valpefôret til V&H, og med den lukta skjønner jeg det godt. Hva med å gi henne valpetørrfôr og vommen Nitro får?

Hei! Vi er på flyttefot igjen, og jeg gir i den anledning bort TV-benken min. Ny pris 449. Fordi jeg en gang trudde at mine ornamentale armer var i stand til å flytte en monster-TV aleine ned på benken, har den et tre cm langt, overfladisk hakk rett under der TV-en normalt står. Hakket synes altså ikke ved litt hendig plassering av TV-en. Hentes på rønna på Vinterbro. Får fint plass i en vanlig varebil.

Dette kan bli en fin tråd. Jeg er særdeles opptatt av dette og vil gjerne dele betraktningene mine når jeg er hjemme fra jobb. Tommelen opp for godt formulert og spennende start!

Tja, med tanke på at det finnes en eneste shikoku i hele Norge, så var den kommentaren der ganske gjennomsiktig. De leker voldsomt de fleste av japanerne, men shikoku og shiba har ikke samme gemytt. Shikoku er en mye mer renodla jakthund med mindre domestisert atferd og hundeaggresjon er vel mer normen enn unntaket, mens shiba er en liten sprett som riktignok jakter, men som har levd tettere på menneskene sine enn shikokuene, og dermed er litt mer "kontaktbare". Men at du ikke vil ha shikoku skjønner jeg godt, altså. Nemlig. Et eksempel jeg synes illustrerer dette godt: Imouto forsøkte en gang å se ut av vinduet etter å ha blitt vist noe der ute sittende på armen min. Det å etterpå hoppe opp i sofaen holdt ikke, så hun henta seg en pute og hoppa opp på den, og kunne dermed se ut. Vitner om ganske gode problemløsningsevner, vil jeg si. Samme hund snur derimot bare på hodet og ser uutgrunnelig ut i lufta om jeg ber henne legge seg ned når det ikke passer henne. Når det gjelder raser jeg ikke ønsker meg, er det ikke nødvendigvis pga dårlige erfaringer, men fordi de ikke passer til mitt hundehold. Jeg synes det er lettere å gjøre disse vurderingene når det er raser jeg føler jeg har hatt mye med å gjøre, heller enn et par tilfeldige møter på gata eller på utstilling, og det er sjelden bikkjene det er noe galt med, de passer bare ikke meg. Jeg ville feks ikke hatt den gjengse kooiker, men jeg tar Marvin any day. Jeg vil heller aldri kjøpe en rase som har blitt gjort snål og ufunksjonell gjennom avl fordi de skal være søte eller gøyale.

Eh, hva skal jeg si. Akkurat henta utstillingsstjerna etter å ikke sett henne på en måned. Jaggu bra hun er påmeldt Rogaland, for den coyota der kan se langt etter noe cert på Bjerke! Hun har ALDRI vært så naken før, og ser ut som de puny shibaene som dukker opp på utstilling og som jeg alltid tenker sjokkert at burde bli hjemme om. Hun har manken, og er supert muskulert, men hallo... Det blir litt grep for å gro litt pels før den tid kan jeg love!

Jeg tenker som flere her, at det skal være eksepsjonelt gode grunner for å avle på en shiba med HD, all den tid det finnes så mange gode hunder uten. HD er vel kanskje den letteste faktoren å luke ut avlsemner på bakgrunn av, til tross for at vi vel aldri vil bli enige om arverekka og alvoret i en mild HD-grad. Uansett tenker jeg at det er uhyre viktig å være helt, helt etterrettelig i sin vurdering av egen hund når en skal gjøre en sånn vurdering, da det er en kjensgjerning at vi alltid elsker våre egne mest og synes de er bedre enn de aller fleste andre. Sånn synes jeg også at det skal være, men det betyr ikke at enhver hyggelig, pen og kul tispe skal gå i avl bare fordi vi ønsker det så veldig. Det er i alle fall de tankene jeg går runder med mtp eget potensielt avlsarbeid, da min hund er super i alle henseende, bortsett fra at hun har patella grad 1 på begge knærne. At hun er bedre enn så mange andre er foreløpig ikke noe jeg legger til grunn for vurderinga, for hvordan kan jeg egentlig vite at min vurdering er den rette? Nå begynner det å komme en del shibaer med graverende grad HD, og jeg mistenker at årsakene til dette er både er fordi vi faktisk røntger hunder som skal gå i avl (i tillegg til at mange "vanlige" eiere også røntger), at vi ikke hadde krav om kjent HD-status (merk bare krav om KJENT status, ikke krav om fri, så hunder med HD D går i avl, forstå det den som kan) på avlsdyr før 2007, og at det importeres flittig fra Japan eller andre land med direkteetterkommere fra japanske hunder, hvor HD-røntgen blir fnyst av (og hvor ekstremt tette parringer foregår, sånn at en kan risikere å importere en hund med høy innavlsgrad med fullstendig ukartlagte linjer bak). Helseundesøkelsen viste noe, men er ganske mangelfull mtp ledd pga de lave avlesningstallene på rasen som helhet. Heldigvis er shibaen en så nett og spenstig hund fra naturens side at de aller, aller fleste lever godt med alskens fysiske diagnoser (jeg priser meg jo feks lykkelig for at Aiko er nettopp en shiba, for en berner, samojed eller cavalier med hennes skjellettdefekt har garantert ikke hatt så få plager) som nettopp HD og diverse. Men jeg ser ikke hvorfor en shiba med HD skal gå i avl, med mindre det kreves grep for å opprettholde bestanden. Sånn jeg ser det kreves det mer grep for å holde bestanden fri for HD akkurat nå.

Stakkars Tanuki, ikke bare får han ikke bli med mormor på fjelltur, humom'en hans klarer ikke skrive riktig navn på han når de er på besøk engang!

Jeg driver og leser boka nå (vel, driver og driver, jeg sliter litt med at alle russiske klassikere leses med sånn gøyal tullestemme inne i hodet mitt, sånn at jeg aldri helt klarer å ta dem på alvor, så jeg øver meg med AK på å lese nøye, alvorstungt og seriøst, så da går det ikke så raskt, og jeg må ta mange pauser for ikke å falle i filmavis-fella), så jeg tenkte jeg skulle vente med filmen. Din lille redegjørelse gjør meg heller ikke akkurat ivrigere.

Ace er så søt - "tatt med seg et kosedyr".

Min måned i Hellas nærmer seg slutten, og her får dere en ganske typisk dag for meg og min fine mann. Kl 12. Vi våkna et par timer før, men aktivitetene før dette får dere ikke bilde av. Kl 13. Vi er på vei ut for å besøke Poseidon-templet i Sounio. Dessverre finnes det ikke noe filter for å gjøre spindel-bein brune. Kl 14 sitter vi på bussen. Kl 15 sitter vi fortsatt på bussen, men det er en helt nydelig tur, så det er bare koselig. Kl 16 er vi framme og kan beskue tempelet i all sin prakt. Det blåste som et uvær der oppe og føltes veldig opprinnelig og kraftig. Kl 17 spiser vi. Kl 18 bader vi, og jeg innser at det å bade med en grappler om mulig er enda verre enn å leve med han på land. I tillegg har jeg glemt å ta med undertøysskift, så på et tidspunkt står jeg kliss naken på stranda og tar på meg shorts og trøye. Jeg føler jeg går i fotsporene til mang en kreisi Hellas-turist før meg. Kl 19 venter vi på bussen hjem. Jeg har kjøpt slush til oss. Den var ekstremt sur og voldsomt sukra, helt perfekt, med andre ord. Kl 20 løper vi gjennom nasjonalparken for å rekke et møte. Kl 21 har den fine mannen dratt på møtet, mens treiga meg heller vil jåle meg sånn at jeg er pen når vi skal spise. Lykkes ganske godt om jeg skal si det sjøl. Kl 22 sitter vi på en takterasse midt i Athen med utsikt rett mot Akropolis. Jeg drikker helt ålreit hvitvin og ser på min fine mann med hjerteøyne. Kl 23 er vi på vei hjem. Heisen er veldig, veldig trang, vårt stikkord for å være gøyale. Kl 24 har vi tent stearinlys og har det som vanlig dritromantisk med Perrier, kjeks og FarCry3 iført kun klam og varm hud. Det får dere heller ikke bilde av

Jeg har to hunder hvor den ene stilles på NKK-utstillinger (mangler bare storcert og blir 3 år i september) og den andre bare er med som meget ivrig duskedame og maskot. Hun er for stor i tillegg til noen detaljfeil som store ører og lang lend, men det som gjør at hun ikke akkurat er noen vass konkurrent er at hun er handicappa og løper som hun går med bleie, stakkars. Hun har likevel tre førstepremier fra gammel ordning, samt en very good etter fylte to år, og det er ene og aleine fordi hun er den blideste bikkja i ringen og synes det er SÅ stas når alle ser på henne.

Shibaer virker litt bedre i vind og vær, mange liker feks snø og kulde. Dessuten framstår de aller fleste som noe mer "domestiserte", førerorienterte (på spisshund/urhundskala) og ikke fullt så katteaktige, synes jeg? Uansett, shiba fra min side var mest ment som en spøk, da det ikke holder helt å bare ville ha en liten og uhyre vakker spisshund, men at en virkelig må ønske se en shiba med alt hva det innebærer, og det gjelder jo også basenji. Det ER noe for seg sjøl å leve med disse urhundene.

Det var mest ment som en fleip, altså, men den passer helt supert ift alle kriteriene dine, med unntak av dette med jaktinstinkt. Men også dette er varierende, og jeg har feks ei som "alltid" går løs og ei som stikker etter ting å jakte på så fort hun får ferten, men av disse to er det hun som alltid går løs som jakter på småtteri. Det viktigste å huske på er nok at det ER jakthunder, så at de jakter er forventa, og at de er lette å ha løse en bonus. Men med særdeles få unntak har alle jeg kjenner shibaene sine løse.

Jeg har hatt begge mine fra de var valper, og jeg husker det slo meg da Aiko hadde blitt ett år at det hadde gått overraskende lett, hehe. Jeg hadde jo lest om disse skrekkelige shibaene som var helt umulige det første leveåret og som var en grusomt dårlig idé å skaffe seg om en ikke hadde hatt hund før. Greit nok, frøken trollbolle hadde et ressursforsvar ut av en annen verden, men hun var så himla morsom og sjølgående, og vi hadde det så utrolig gøyalt sammen. Hun var veldig lett å lære ting, så vi trente masse, masse, og min største utfordring med henne var rett og slett det at hun ikke var så fryktelig opptatt av meg, og ikke ønska så mye kroppskontakt eller nærhet. Hun var som shibaer flest veldig reinslig, og har bare bæsja inne en gang, fordi de to stutene jeg bodde med ikke skjønte hvorfor hun gråt så sårt. (Det er forøvrig eneste gang Imouto har bæsja inne med vilje også, fordi jeg ikke skjønte hvorfor hun gråt og maste. Imouto var en veldig annen type som valp, og ønska mye nærhet og brydde seg om hva jeg mente om ting. Hun likte å sitte nært oss og susse og se meg inn i øynene med sine tindrende, sorte øyne som lyste av kjærlighet. Med henne trengte jeg ikke bekymre meg for å få revet opp neseboret eller leppa sånn som med Aiko, for Imouto bare slikka lett på oss og var søt. Hun hadde også en veldig bløt og deilig bollekropp med den mest hinsides mjuke og lange fleecepelsen, og hun var bare så utrolig deilig! Hun hadde noen skrekkelig grevlinglyder fra første dag, noe som raskt ga henne navnet knertmonster, men bortsett fra at hun var ekstremt aktiv (virkelig!), var det kun en eneste plage med denne bikkja, og det var at hun ikke brydde seg om hvor hun tissa. Min seng, Aikos seng, sofa (heldigvis bare en gang) og egen seng - ittno problem, vi legger oss bare oppi det og sover videre. Noen hadde visst glemt å lese rasebeskrivelsen for shiba... Så mitt deilige knertmonster dusja ganske ofte de første månedene hun bodde hos meg, kan du si, for den valpelukta hennes var stort sett ganske urinbefengt. En annen ting jeg lo mye av, var hvor naturlig skrekkfrekk hun var. Hele verden var hennes lekeplass (og er det fortsatt), så dersom hun feks trengte bedre utsikt eller å sitte litt bedre, spilte det ingen rolle hva som sto i veien. Hun har ikke vært så mye på bord, bare et par ganger, og reaksjonen hennes er alltid nonsjalant og helt uforstående: "Hæ? E det du er så streng for, a? Jeg må jo kunne se ut, liksom!" Jeg har elska mine valper fordi de har vært så enkle, fornuftige, nydelige og sjølstendig, men jeg merker jo at valper fra andre raser kan irritere vettet av meg, der de ikke klarer å være aleine i et rom, ikke forstår noenting, bare maser og bråker, bæsjer og herjer. Valper ER jo helt ubrukelige.

Jeg stemmer for shiba! (Og så holder du den bare i bånd om det er noe å jakte på i nærheten, som blader, plastposer, smågnagere, fugler, hester, elg osv).