Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor valgte du den/de rasen(e) du har valgt?


LizbethOsnes
 Share

Recommended Posts

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fikk min første hund sent i juli i fjor. Det var MYE tenking før det ble som det ble. Alt jeg visste var at jeg skulle ha en brukshund. En som kunne være med på kortere og lengre turer i skog, fjell o

Svare først på de jeg har nå da,  og så ramse opp de jeg har hatt lengst.   Puli : Jeg ønsket hund igjen. Sambo har hatt puli i 14 år ( Han hadde da vi møttes), det er hjerterasen hans.. Og da de

Bare utifra utseende i hundebøker   På den tiden da jeg hentet Katla, første borzoien var det ikke internet og man møtte aldri borzoier i denne delen av landet . Var vel 18 år og trodde jeg hentet meg

Posted Images

Ift de tre rasene jeg har nå:
Dachs: Ble overtatt "brukt" siden datter allerede da hadde lånt denne hunden en del ganger i juniorhandler-konkurranser. Hunden skulle selges, og da var vi allerede forelsket i henne etter å ha lånt henne i lange perioder. Så vi kjøpte henne.

Engelsk springer spaniel: Jeg ville ha en "alarounder" som primært skulle brukes til nesearbeid. Jeg kjente tispa som skulle parres, og eieren/oppdretteren og likte begge veldig godt. Så da ble det springervalp.

Mellompuddel: Datter trengte egen hund til agility, hun ønsker å konkurrere og har ambisjoner. Mine "Krav" var en hund med høy grad av sosialitet og lite hundeaggresjon, og mellomstor størrelse, med fysikk som egner seg for hoppogsprett. Valget falt på mellompuddel etter en del research.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pyreneisk gjeterhund med korthåret hode: ønsket en gjeterhund med ikke for stor fysikk, fornuftig bygd, lite stress og med en personlighet som passer meg. Og de passer meg som hånd i hanske. Herlige klovner, deilige skruer og knallartige å trene. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har siberian husky. Har alltid vært fascinert av rasen og drømte om eget hundespann, men det tok noen år før jeg kunne eie selv (fikk lov å være med å trene andres før det). Overtok en 1,5 år gammel siberian i studietiden, vel vitende om at hun var nokså udugelig i selen :) Etterhvert passet det å realisere drømmen- et eget spann! Og hun første, hun er blitt en veldig gammel dame.

16700304_1440731565968302_1636713315057250321_o.jpg

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Shetland sheepdog her i huset, jeg ville ha en enkel allrounder som ikke krever for mye, men som kan være med på det meste. Og der passer sheltien meg perfekt. Jeg kan trene hva jeg vil med dem, eller jeg kan la være og bare traske på tur istedet, de er like blide uansett. De er enkle å ha med seg rundtom, de er enkle å ha i hus, størrelsen er praktisk og pelsen gjør at selv når jeg vil ut i -25 å gå langtur så kunne de ikke vært mer fornøyde, de er også stortsett enig med meg i at å gå tur i 20plussgrader kan man godt drite i og heller ligge inne i skyggen med vifta på:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Malamute: Jeg ønsket meg en hardfør turhund for turer året rundt. En leken hund med god motor og som er positive å ha med på tur. Fordi jeg bare skulle ha 1-2 hunder i første omgang, ønsket jeg meg en polarhund med litt størrelse til kløving og pulk. Malamuten passet meg helt perfekt!

Shiba: Ønsket en tøff, hardfør, liten hund. Ville ha en hund som er sprek nok og med motivasjon nok til å ønske å være med oss på tur året rundt, uansett vær. Jeg liker generelt spisshunder veldig godt, men ettersom jeg er småalergisk mot bjeffing, ble shibaen et naturlig valg hos meg. Igjen; perfekt hund hos oss! 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cocker-blandingen: Helt tilfeldog. Hun var pen og kjempesøt. Fin farge. Derfor ble det henne. :P

Field spaniel: Jeg ønsket meg en hund med mer futt og fart, en som likte å bade og generelt en enkel og grei hund. Pluss jeg hadde veldig lyst på noe som var utseendemessig lignende blandingen jeg hadde. Traff tilfeldig på noen field spaniels og falt pladask, og det jeg leste om dem og hørte hørtes ut til å passe meg. Så da ble det en slik! Har bare hatt henne noen måneder enda, men foreløpig ser hun lovende ut iforhold til hva jeg ønsket meg :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etnahund: Var eit lite impulskjøp frå mi side :P Var eigentleg dødsforelska og veldig bestemt på Saluki, men så dukka plutseleg Etnahunden opp. Var veldig fascinert av LC på den tida, og ønskte ein hund som kunne brukast til det, utstilling og ellers ein "familiehund".
Fant ein oppdretter som holdt til ikkje så langt unna der eg budde på den tida, så eg og ei venninne tok turen for og hilse på. Dei hadde då nett fått ei avbestilling og satt igjen med ein kvalp. Var veldig bestemt på at eg ikkje skulle ha ho då, men når ho fortsatt låg ute for salg på finn noke veker etter at vi hadde vert på besøk, klarte eg ikkje lenger dy meg :P 

Elghund: Sambuar flytta inn med ein forvokst hannhund på slep, så han vart med på "kjøpet". Og sidan han er veldig aktiv med jakt, ettersøk og slikt, ville han ha ein til. Eg er ikkje så veldig gira på elgbikkjer då dei røytar noko heilt sinnsjukt og bjeffar/varslar for ingenting, men gav klarsignal så lenge det vart tispe. Er trivlege bikkjer sånn sett, så ingenting og sei på det :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppvokst med elghund, men med null interesse for jakt, så følte jeg at valget ble helt feil. Stefaren min er oppvokst med collie langhår, og han har veldig bestemt på at skulle det komme noen hund, så skulle det være en ny collie. Så han gjorde valget rimelig enkelt, i grunn :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cavalier: Først og fremst gemytt. Jeg ville ha en hund som var tvers igjennom snill og god og som aldri ville finne på noe tull. Jeg ville også ha en liten hund, men jeg hadde vel ikke helt sett for meg at den skulle bli fullt så liten som bare 6 kilo... Ellers ønsket jeg meg en hund som kunne tåle både dagsturer på fjellet og rolige dager i sofaen, og som kunne brukes i ulike typer hundesport. Føler jeg traff blink på alle punkter, er superfornøyd med cavalieren men det er klart at "helsespøkelset" sitter i bakhodet og gnager, og jeg holder pusten hver gang vi er på helsesjekk. So far so good... Hadde dette vært en friskere rase hadde det vært den ultimate hund for meg i alle fall.

Edit: Skulle jeg valgt rase i dag med den kunnskapen jeg har nå ville det trolig blitt en engelsk springer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Delvis litt impuls. Skulle egentlig ha jaktcocker, men måtte da til Sverige, og har ikke allverdens helse til å reise, så tok en siste sjekk på lignende raser. Fant tilfeldigvis en oppdretter 30-45 min fra meg som skulle ha kull. Hadde ikke vurdert welshen før, for synes de var(og er) stygg i utstillingsklipp. 

Likte moren og alle helsetester var gjennomført og svarte greit på alle spm. Var på besøk på mandagen og lørdsgen var kullet født og det ble en tispe til meg.

Edit: ville ha en mellomstor hund jeg kunne trene spor/nesearbeid for moro skyld med, og som kunne gå løs der det ikke er mye folk. 

Endret av WelshenNemi
La til litt.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har sikla på ambull siden jeg så Den utrolige reisen på film når jeg var lita, så da bare ble det sånn! Ville ikke ha fra noen som avla på kreti og pleti,men fikk en god følelse når jeg tok kontakt med oppdretter for å stille spørsmål osv :) 

Syntes amerikanske bulldogs type som Alvin er utseendemessig er noe av det vakreste som finnes :wub: i tillegg til et utseende som tiltaler meg, SKAL ambullen være en sportshund som kan brukes til det meste, akkurat det jeg ser etter i en hund <3 Så da var det ikke noe spørsmål om at jeg skulle ha eller ikke når oppdretter sa jeg kunne kjøpe Alvin. 

Vi driver med spor, begynt med rundering, og prøver oss med litt lydighet.. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Havanais: Mamma er allergisk, og vi hadde egentlig bestemt oss for Bichon Frise, men så såg mamma bilde av en havanais, så då blei det den. Eg kjøpte samme rase eit par år seinare fordi eg likte den godt.

 

Finsk Lapphund: sambuaren min ville ha ein hund som var større en Havanaisen, og han likte utsjånad på malamute o.l. hunderasar med mykje pels, men eg ville ikkje ha ein slik pga størrelse og at eg syns det blei litt for mykje hund. Huska så den der "pomskyen", den finske lapphundkvalpen Tequila. Søkte opp rasen, las om den, meldte meg inn i grupper på Facebook, spurte, fekk vite at rasen var veldig allsidig og ein fin familiehund, fekk hilse på ein av den rasen og blei heilt forelska. Så no får vi finsk lapphund nr 2 første veka i mai ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Golden retriever: Jeg ville ha stor hund, mamma var redd store hunder utenom golden. Da ble det golden. :P Neida, men det var gemyttet og aktivitetsnivået som gjorde at vi valgte denne rasen, dens vennlige vesen passet veldig godt inn i vår familie. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest *Kat84*

Det var ganske tilfeldig at jeg kom over beauceron. Det var papillonoppdretteren min som sendte et bilde til meg og sa at en sånn en skulle jeg hatt! 
Grunnen til at hun sa det var fordi hun visste at mannen egentlig mente at alt over knehøyde var digert, så det var bare humoristisk ment fra hennes side. :lol:  
Etter å ha googlet helsestatus, lest om rasen, sett bilder, gått gjennom rasestandard, sett videoer, og egentlig brukt ganske mye tid på å sette meg litt inn i rasen og hvordan de er så skrev jeg tilbake til henne at ja, det skulle jeg faktisk! :lol: 

De neste 2-3 årene brukte jeg mye tid på å sette meg inn i rasen, bli kjent med eiere og oppdrettere, og fikk dannet meg et inntrykk av dem i det daglige, og også hvordan de er å trene. 
Det var noe med dem som gjorde at det var ikke noen andre raser som kunne måle seg. Det er nok av raser som teoretisk sett er like i egenskaper, men de traff meg ikke like godt. :) 

Jeg har enda ikke funnet noen andre som er bedre, eller noen "feil" jeg ikke vil ha, så det kommer aldri til å bli en annen rase her igjen :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine foreldre hadde hund hver for seg før de giftet seg - mamma en spinnvill boxer, og pappa en blanding av vorsteh og st. bernhardshund (det var nok også en eller annen elghund eller annen jakthund på gården da han var yngre, men denne blandingen var hans), så de var enig om at de skulle ha hund. De bodde i et rekkehus "uti byen" mens det ble bygget stort hus på landet, og hver dag gikk en mann tur med en stor og vakker hund forbi det rekkehuset. Pappa var på jobb, men mamma fikk stoppet mannen og spurt hva slags rase det var, for DET var en pen hund. Det tok noen forsøk, men til slutt lærte hun seg rasenavnet berner sennenhund, og de fant en raseklubb og tok kontakt. På den tiden kunne det være over et års ventetid - mer for tispevalp, om en ville kjøpe av oppdrettere som fulgte klubbens avlsregler, men de valgte å gjøre det framfor å handle fra noen "valpespekulanter" de var blitt frarådet (oppdrettere som viste seg å ha opptil 13-14 kull på hver tispe - disse var årsaken til at NKK begynte på arbeidet med etiske retningslinjer for avl og oppdrett). I mellomtiden fikk de meg, men før jeg var blitt året så var digre Laika kommet i hus. 

Det ble ti bernere til i den heimen, både hjemmelagede og innkjøpte, og 28 år (1982-2010) med rasen før pappa måtte ta farvel med den siste berneren. De hadde også to shih tzu'er, for å ha en mindre hund som var lettere for min lillesøster å håndtere på tur, stille i barn & hund, etc.

Jeg var ferdig student i 2007, og hadde brukt tiden før det til å tenke godt gjennom hva slags rase jeg ville ha - for jeg visste at det ble hund så snart studietiden var over, men jeg syntes ikke det passet å kombinere. Jeg tittet på et par andre raser, men kom hele tiden tilbake til berner - og ti år senere har jeg fire av dem (to er riktignok på fôr).

Berner sennenhund er en rase som passer meg ypperlig - jeg liker størrelsen og synes den er praktisk. Jeg liker utseendet og synes de er vakre. Jeg liker anvendeligheten, at jeg kan få leke meg med ulike hundesporter og at vi kan konkurrere i ting jeg synes er morsomt - men de må ikke trenes hver dag som blir litt for mye forpliktende i min hverdag. De har - når de er skrudd sammen som de skal - et fantastisk gemytt, og jeg elsker at de er så avslappa og tilpasningsdyktige, så sosiale og nysgjerrige at de er med på hva som helst. De er kosegriser, men kan også være gode arbeidshunder, det er nok vokt i dem til at jeg aldri er redd selv om jeg både bor og ferierer alene.

En annen ting er selvfølgelig at jeg kjenner rasen innmari godt, etter å ha vært i rasemiljøet så å si hele mitt liv. Jeg kjenner rasen på godt og vondt, og har tiår med kunnskap om helse og mentalitet og linjer - jeg vet veldig mye om hva jeg vil unngå når jeg skal velge avlshannhund eller kjøpe tispe. Det tar mange år å erverve seg slik kunnskap, og det er en himla jobb å sette seg inn i en ny rase. Så selv om det finnes flere raser jeg er sikker på at jeg kunne trivdes like bra med, så har 35 års erfaring med rasen gjort at jeg kan så mye at jeg dermed blir veldig bevisst på hva jeg vil ha. Jeg ville jo aldri fått kjøpt valp av annen rase, for innen jeg fant ut nok om linjene bakover så var valpene halvannet år og solgt :D Da måtte det eventuelt blitt som da mine foreldre kjøpte shih tzu - et rent spontankjøp, hvor de hadde snakket om å finne en mindre rase, men ikke en gang landet på hvilken før det ble med en shih tzu-gutt hjem. Ingen research, gikk imot ALLE råd vi ga når folk ønsket seg berner, og var helt kunnskapsløse :D Når det er sagt, så ble den valpen kjøpt av venner som også hadde berner, så vi hadde jo kjent dem og hundene i mange år. 

Det er for øvrig en rase jeg er glad i fordi den var en del av oppveksten og vi hadde to snille og gode gutter, med et så fantastisk gemytt at de var selvsagte flokkedere blant bernerne - men det er ikke rasen for meg. Det var for mye sykdom og plager på disse to til sammen, til at jeg orker tanken - kombinert med for mye pels og for liten hund. Jeg kan stoppe på utstilling og se på dem, men de blir ikke med hjem.

Edit: Jeg er den første som også gjerne legger ut om ulemper ved å ha en berner, men det er ting som enten ikke sees på som ulemper hos meg, eller så er det ting jeg velger å leve med fordi alternativet er å leve uten rasen i det hele tatt. Ingen er perfekt, og det er forbedringspotensiale i en berner også - en av årsakene til at en orker å være oppdretter, fordi en er så glad i rasen, men ser at den kunne blitt enda bedre.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tilstår uten å blunke at det første vi gjorde da eksen og jeg bestemte oss for å skaffe oss hund var å bla i hundebøker for å finne ut hva vi syntes var pene raser. Utseendet var utgangspunktet, og sånn er det egentlig fremdeles. Men når man har funnet en rase man liker utseende på så begynner jo den store elimineringsprosessen. Vi ville ha en mellomstor hund. Jakthunder passer ikke vår livsstil, vi jakter ganske enkelt ikke. Tandre raser med dårlig rykte når det gjelder helse og gemytt utgikk. Svært aktive raser bør få være hos folk som er ute i timesvis hver dag og som har konkrete planer om å bruke hundene til det de er avlet fram for. Heldigvis forsvant ikke irish softcoated wheaten terrier i elimineringsprosessen. Jeg begynte å sjekke rundt og fant ut at dette er en sunn og robust allroundhund. Vi lurte litt på om terrier egnet seg som førstegangshund, men nå hadde vi etterhvert blitt så forelsket i rasen at vi bestemte oss for å kjøpe en. Og det gjorde vi.

Etter et par år ville jeg ha en hund til. Pippin ble en høyt elsket kompis som jeg ikke ville ha vært foruten, men han var/er en håndfull, mye terrier. Jeg ville ha en pjuskehund med mye pels neste gang også, og fortsatt skulle det være en mellomstor allroundhund. Men denne gangen ville jeg ha en med mildere gemytt, og valget falt på bearded collie. Symra er bare snill og god, verdens mest elskelige hund! 

Jeg er fornøyd med de to rasene jeg har, men jeg sliter litt med pelsarbeidet, det henger liksom alltid over meg! Kanskje er det alltid noe som ikke er perfekt med en rase, man får bare prøve å eliminere seg fram til det som passer best av de 436 (sånn omtrent) rasene som finnes. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle ha riesenschnauzer for jeg ville ha en stor, robust og solid turkompis som jeg kunne kløve med, som kunne trekke på ski og som kunne være med meg på det meste (utstilling, brukskonkurranser, lp etc var overhodet ikke med i tankene mine den gangen). Jeg studerte sammen med ei som hadde hatt noen riesenkull, og ut fra hva hun fortalte om dem så var jeg sikker på at DETTE måtte være rasen for meg. 

Da jeg begynte å nærme meg slutten på studiene og ønsket om hund ble sterkere, var det ei anna venninne av meg som fortalte at hos oppdretteren hun hadde kjøpt irsk ulvehund av, så var det også noen dritkule hunder med lang pels. Briard ble visst rasen kalt. Javel? Hmmmmmm... det hørtes jo artig ut, så jeg begynte å lese i ei hundebok om dem (det var jo ikke internett den gangen). Jeg skjønte sikkert ikke så mye av det som ble skrevet om rasen, det stod vel strengt tatt ikke så mye heller, men min venninne hadde sådd en idé - og når jeg får idéer så blir de ofte satt ut i livet også. Jeg tror muligens jeg så et par briarder i Holmenkollen en gang, og en ung briard som nekta å gå inn i bilen sin en gang... det var vel alt jeg hadde sett av dem "live" før jeg kontaktet en oppdretter som hadde kull og bestilte valp :D Og siden har det blitt den rasen... og jeg greier liksom ikke å se for meg hvilke andre raser jeg kunne hatt nå :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ha en allsidig turkompis som skulle være med på fjellet og i skogen, som jeg kunne stå på ski med og sykle med. Første tiltenkte rase var schäfer, men så kom jeg over Siberian Husky en en dansk hundebok jeg hadde lånt på biblioteket (før internettets tid dette her), og fant ut at det var en SÅNN hund jeg ville ha! 
Fikk min første som 17 år gammel, og har siden hatt rasen. Drømmen var hele tiden å en gang ha nok til et spann, men det gikk ganske mange år før jeg bodde et sted hvor det kunne bli en realitet. Jeg ønsket samtidig en hund jeg kunne gå på utstilling med uten å få 0 pga størrelse. Det fikk jeg først i 2009, da min tredje Siberian kom i hus. I dag har jeg 10 stk av rasen her hjemme og en deleid en oppi Tromsø.

Jeg ønsker meg en gang i fremtiden en maskot, den må være litt tøff, gjerne litt mindre enn en Siberian. Samtidig må den klare å være med på turer med de andre hundene så altfor smått kan det ikke bli. Jeg har vel egentlig peilet meg ut hva jeg ønsker, så får tiden vise om det blir en slik en her også :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehm joda, jeg og mamma ville ha hund. Pappa ville ikke, så vi gjorde et kompromiss *kremt* og kjøpte hund når han var på jobbreise. :lol: Totalt utseende basert. Vi ville ha noe korthåret, ikke stor, måtte være hannhund og "se ut som en hund".
Vi sto mellom JRT, Beagle og DSG. Jacken til naboen synes vi var litt vel turbo selvom han var kul så vi slo fra oss den, den og den andre vi kjente til var heller ikke helt god mot andre hunder. En annen nabo hadde en gårdshund som hele tiden sto og bjeffa når noen gikk forbi, og det gadd vi i hvertfall ikke. Så da sto vi igjen med Beagle da. Mamma var oppvokst med fuglehunder også, så hun var nok litt biased deifra. 

Jeg har lært himla mye på de 10åra vi/jeg har hatt ham, men det blir aldri Beagle i hus igjen. (Med mindre jeg eller en eventuel partner jakter) Han har veldig mange egenskaper jeg setter pris på, men pga jaktinnstinkt og stahet så funker ikke rasen i mitt liv optimalt. Neste gang blir det en av de andre britiske rasene, langhåret Collie! :) Litt større, mer pels, men forhåpentligvis så og si alle de gode egenskapene jeg er ute etter + mer førerorientert og uten den jakt driven som Rocky har. 

Gøy å se deg her forresten Lizbeth!  (Jeg red Tassen når han sto på lerstad. :) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alaska husky fikk jeg fordi jeg jobbet for oppdretteren, og han hadde den igjen. Den daværende kjærsten min kjøpte broren før jeg fikk min, han ønska seg en hund "friluftshund", han - eksen - var mye ute og fiska og dro på fjellturer osv. Det var våre to første hunder. 

Så ville jeg etterhvert ha en hund som var mer lettrent og allround enn hva AH er, og jeg ønsket meg egentlig storpuddel, men de oppdretterne jeg tok kontakt med hadde enten ikke valper på lenge, eller svarte ikke i det hele tatt, så jeg hadde en sånn "hvilken rase ønsker jeg meg"-tråd på et hundeforum. Da var det noen (@Belgerpia) som foreslo belgisk fårehund, tervueren, så etter litt om og men så fikk jeg meg min første terv. 

At det etterhvert ble en groenendael i tillegg er mer eller mindre tilfeldig, jeg satte bort ene terven på trening og fikk igjen en groenendael som selskap i mens, og når groenendaelen skulle leveres tilbake så ble hun og jeg enige om at hun skulle bli boende hos meg ;) 

Så ble datterbarnet så stort at hun skulle få oppfylt sin mangeårige drøm om egen hund, og vi hadde lange rasediskusjoner - et par av hennes valg var skikkelig ikke-raser for meg :P, så vi ble etterhvert enige om mellompuddel. Da fikk datterbarnet oppfylt drømmen om egen hund, og jeg fikk oppfylt drømmen om puddel :ahappy: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fant hunden min på Gies bort på Finn.no. Og falt pladask for han. Visste nok ikke helt hva jeg gikk til, da han et blanding av to jakthunder... Var på nippet til å gi han bort etter den første uka, men beit tenna sammen og holdt ut... DET er jeg glad for i dag, fordi jeg ville ikke byttet han ut for alt i verden :wub:

Forrige hunden var en Airedale terrier, som familien hadde. Der var det vel pappa som til slutt fikk trumfet gjennom rasevalg. Skulle vi ha hund (som jeg hadde mast om i mange år), så skulle det være en av de store terrierne... Vi vurderte først Irsk terrier, men de var vanskelig å få tak i på den tiden. Så da ble det Airedale, da vi fant en oppdretter 1 times tid unna.

Airedale terrier er fortsatt rasen i mitt hjerte, så skal nok ha det igjen en dag... :wub: Det er få ting som slår en velstelt Airedale, synes jeg... :heart:

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alaska husky: jeg ville ha en turhund og etter å ha gått på folkehøgskole kjøpte jeg valp derfra.

Australian sheperd: jeg ville ha en skikkelig trenbar hund som jeg kunne godkjenne som redningshund. Jeg var innom boxer og berner sennen, men fant ut jeg ville ha en liten og spretten sak også falt jeg veldig for utseendet til aussien. Det ble tre av dem som var gode potethunder innen flere hundesporter.

Jaktlabrador: nå ønsket jeg meg en allsidig potet til bruks og agility, samt trekk, som var sosial og som ikke hadde vokt eller skarphet i seg, som var omgjengelig og trygg. Helst kort og lettstelt pels. Ja, og som var frisk. Så da ble det labrador fra jaktlinjer. Det åpnet videre øynene mine for retrieverjakt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eurasier: Falt nok først og fremst for utseendet, men også roen i hundene, og var egentlig bare ute etter en turkompis. Etter hvert ble eg mer interessert i å trene hund igjen, og dermed kom belgeren i hus. 

Groenendael: Ville ha en mellomstor/stor hund, med treningsvilje og masse pels :P Egentlig sto langhåret schæfer på toppen, men frykten for enda en syk hund gjorde at valget falt på belger. 

Dalmatiner: Omplasseringshund, så ikke noe bevisst valg av rase sånn sett. Viktigste var å finne en hund som passet inn i flokken. Røytingen og måten rasen/individet var på gjør at det ikke blir dalmis i hus igjen. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

chihuahua var helt tilfeldig. Møtte faren han og synes han var morsom, så ble det kull der og da kjøpte jeg hannhunden som kom.  Ville ha en liten hund for å komme meg ut på tur. Jeg hadde ikke valgt samme rase igjen.

finsk lapphund hadde jeg sett bilder av på facebook i flere år. Likte utseendet veldig godt, og skjønte etterhvert at de var vennlige mot de fleste og kunne passe som det jeg ønsket meg: en turkamerat i passe størrelse som var en del mer robust enn den bittelille jeg hadde fra før, og som tålte en del kulde og vær. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg da jeg så meg om etter en FL, så endte jeg opp med hund fra samme oppdretter som hunden jeg hadde sett bilder av. Jeg er veldig fornøyd med hun jeg har nå, så det kan godt hende det blir en ny FL i hus om noen år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...