Når samboer vil ha en annen rase

[Monikawt]

En ting jeg har erfart er at folk som ikke har så mye erfaring med hund (par og familie), de vil veldig gjerne ha hund i familien, mye pga barna og at det ser så koselig ut. Men så sier utrolig mange: mannen min har lyst å gå på jakt, så da må det bli en hund han kan ha med seg på jakta. Det er så ofte jeg høre det. Greit nok at jakt er en ting, men at det skal være enste grunn når familien vil ha hund er kanskje ikke den beste muligheten. Tanta mi ville ha hund for å gå på tur med, mannen hennes sa: ja da MÅ det bli en jeg kan ha med på elgjakt. De fikk en skarp jakthund, hunden var med to gange på jakt og nå er det tanta mi som har endt opp med å gå tur med denne hunden, som egentlig er aaalt for mye hund for hva de egentlig trenger.  Nå er jo mange jakthunder ypperlige familiehunder da, men det virker som at mange menn får viljen sin også ved hundevalget, selv om det kanskje egentlig ikke passer helt 

her var det heldigvis ikke noe problem at han fikk viljen sin med jakthund  selv om jeg bare hadd møtt ett individ av rasen var hun er fantastisk. Og svigers har jo hatt flere drevere oppgjennom årene som samboeren min har vokst opp med. De er fantastiske familiehunder, OG jakthunder. 

Jeg visste at hannhundene var en god greie mer stri enn tispene, og svigers råda oss til å ikke velge hannhund. Ja, vi har hatt en smålig turbulent Valpe og unghundtid, men jeg hadde forventa mye mer etter hva alle hadde sagt. Nå er han 19 måneder, har ingen problemer med flere rolige dager etter hverandre og han har "landet" mer generelt i forskjellige settinger. 

Hos oss er det heller slik at han nesten blir "for lite hund" fordi han ikke har treningsiver feks. Men han er helt fantastisk  

[Snoffe]

Her er det jeg som vil ha hund, jeg som betaler, lufter og trener med hunden. Da bestemmer jeg også rase. Hvis typen vil ha egen hund så får han selv gjøre alt det over. 

Han hjelper meg hvis det er krise  

Typen syntes i utgangspunktet at whippet ikke er en fin rase, men etter at Casper kom i hus har han endret mening. Han hadde uansett ikke mye han skulle ha sagt  

Vi diskuterte dog navn på hunden, og det kom vi frem til sammen. Selvom det var mitt valg til syvende og sist  

Det han derimot har noe han skulle ha sagt på er hvor mange hunder jeg "drar inn" i heimen. Han vet jeg skal ha en hund (som jeg har), men om det blir flere er og blir en felles avgjørelse. Jeg kommer ikke til å plutselig komme hjem med ny hund uten at han er enig.

[Mirai]

Akkurat slik tenker jeg også!  Ingen skal fortelle meg hva slags hunder jeg skal ha, de er mitt ansvar og en stor del av livet mitt, og jeg tenker også at det er slik for eventuell partner, han får ha akkurat de hundene han vil ha

Hva hvis det er en rase du virkelig ikke utstår da, og som du ikke har lyst til å være rundt?

[Nea]

Siden jeg er evig singel så er det bare jeg som bestemmer rasen jeg vil ha. Noen fordeler må man ha som singel. ?

Hvis du vil ha en rase og samboeren en annen rase så kunne dere tatt en hver. Så får du velge en rase og samboeren velge sin rase og siden dere er to kan man jo dele på sosialeringsbiten og treningsbiten.

Er ikke lett å velge en rase som passer en perfekt siden det er så mange forskjellige raser å velge mellom. Fordeler og ulemper med hver rase. I tillegg er det veldig stor forskjell på hver enkelt individ. Jeg har bare hatt en rase hver gang og de er alle utrolig ulike med hver sin personlighet og vilje. De er så forskjellige som hunder i forskjellige raser antar jeg. ?

[Raksha]

Hva hvis det er en rase du virkelig ikke utstår da, og som du ikke har lyst til å være rundt?

Den kjenner jeg på  er noen raser jeg overhodet ikke vil ha i hus.

[Snøfrost]

Her flyttet samboer inn til 5 voksne hunder og 2 halvvoksne valper som han hadde vært rundt siden fødselen. Nå har vi 9 (- 1 om plassert, 1 ny kjøpt valp og 2 egenoppdrettet). Han har helt klart noe å si for både antallet og rase, men det er jo jeg som er hundenerden selv om han også er en stor hundeelsker. Og arbeidet blir delt. Siden jeg nå både studerer 100% med lang pendlevei og jobber så har faktisk han hovedansvaret for flokken de fleste dagene (og jeg savner dem, men får holde ut i 1,5 år til så får jeg gjort langt mer med de igjen). Det er jeg som kjører de i spann, gjør mesteparten av pelsstellet og kan mest om hund. Han er under opplæring (noe han selv vil). 
Men skal vi ha en maskott en gang i fremtiden, noe vi begge har lyst på, så vil han ha mye å si for hva slags rase det blir.  Vi er jo sammen om dette hundeholdet fordi om det i utgangspunktet er min greie. Han ville nok hatt en "kosedachs" , og ikke 10 hunder, om han skulle valgt hund

Så mulig det blir en dachs (strihåret, standard - den er vi enige om). Men jeg har jo visse krav til dyret. Ønsker en som kan stilles ut, som ikke er for ekstrem og som har godt temperament. Og jeg vil prøve bikkja i det den er ment for (prøver, ikke reell jakt da jeg ikke har noen muligheter til det pr i dag i alle fall).

Hadde han derimot kommet å sagt at han ville ha en rottweiler av heftige brukslinjer hadde jeg nok blitt noe skeptisk.... Jeg har nemmelig ikke pr nå lyst til å bruke mye tid og energi på en slik hund og gi den hva den trenger. jeg vil ha mine "enkle" , selvstendige, fysisk krevende hunder uten noe vokt og skarphet.

 

[SandyEyeCandy]

Hvis min samboer plutselig hadde funnet ut at han ville ha hund, så måtte det vært en rase jeg også hadde kunnet leve med, uansett hvor mye ansvar han hevda å skulle ta. Dvs en hund som er stille og rolig innendørs, spesielt mtp lyd, og som ikke spretter opp hver gang vi rører på oss. Det må også være en rase som krever mer fysisk enn mental aktivisering, for begge har lyst til og behov for å bruke tida på andre ting enn hund døgnet rundt. 

Men det kommer aldri til å skje.  "Heldigvis" synes han alle andre raser enn shiba er dødsslitsomme, og han føler Aiko (som han eier halvparten av og tar veldig ansvar for å kose, hehe) er den perfekte hund (og jeg er nesten enig) og han er fullstendig forgapt i knertmonsteret også, så vi kommer til å klare oss fint med våre to kråker til langt opp i 40-åra.  

Endret 29. Oktober 2015 av SandyEyeCandy

[Mud]

Jeg er veldig glad sambo ikke tenkte " min hund, min avgjørelse ", for da hadde vi hatt komondor  

Vi bor sammen og det er et barn involvert, komondor kommer ikke inn i mitt hus.  Da flytter jeg. De er fine hos andre,  ikke i mitt liv. 

Hadde han sagt blankt nei til Toddy ( noe han gjorde da jeg foreslo husky for noen år siden,  men Toddy var ikke en potensiell rase, han var en potensiell hund som  vi alt var kjent med ), så hadde jeg respektert det. Han sa "din hund og ditt ansvar " og det er ok for meg  

[Pringlen]

Hva hvis det er en rase du virkelig ikke utstår da, og som du ikke har lyst til å være rundt?

Gubben hadde faktisk vett nok til å sette bort border terrieren sin før vi flyttet sammen. Jeg sa ikke noe, altså, men han visste godt hvor mye rasen byr meg i mot. På alle måter...

[Frida og fuglehundene]

Hva hvis det er en rase du virkelig ikke utstår da, og som du ikke har lyst til å være rundt?

Tror ikke det er noen rase jeg ikke "tåler", så lenge den ikke er min egen  Jeg tenker at jeg må respektere hans valg og ønsker, akkurat som at han må gjøre det for meg også

[Djervekvinnen]

Jeg tenker i hvert fall at vi begge deler jo hus og da må vi respektere hverandre, og dette inkluderer valg av kjæledyr. For det har såpass stor innvirkning på hverdagen, at selv om du ikke har noe ansvar så er jo hunden i livet ditt uansett. Og jeg hadde ikke vært særlig fornøyd med en liten hund som bjeffet som en gal for den lille lyd eller noe i den duren, eller en diger siklende hund som man måtte gå å vaske etter hele tiden. Det går ut over meg selv uansett. Så det er et hensyn man bør ta i ett forhold. Jeg kunne fint ha latt mannen hatt sin egen hund, men det måtte samtidig vært en hund som jeg kunne levd sammen med jeg også! ( så fremst dette ikke er en hund som allerede hadde vært hos mannen FØR vi flyttet sammen, det blir en annen sak)

Endret 29. Oktober 2015 av Djervekvinnen

[Mirai]

Jeg tenker i hvert fall at vi begge deler jo hus og da må vi respektere hverandre, og dette inkluderer valg av kjæledyr. For det har såpass stor innvirkning på hverdagen, at selv om du ikke har noe ansvar så er jo hunden i livet ditt uansett. Og jeg hadde ikke vært særlig fornøyd med en liten hund som bjeffet som en gal for den lille lyd eller noe i den duren, eller en diger siklende hund som man måtte gå å vaske etter hele tiden. Det går ut over meg selv uansett. Så det er et hensyn man bør ta i ett forhold. Jeg kunne fint ha latt mannen hatt sin egen hund, men det måtte samtidig vært en hund som jeg kunne levd sammen med jeg også! ( så fremst dette ikke er en hund som allerede hadde vært hos mannen FØR vi flyttet sammen, det blir en annen sak)

Veldig enig i dette! Nå er det jo ikke sånn at den ene eller andre her brenner for en hundesport hver eller sånn, som det virker som kanskje andre par i tråden gjør. Derfor må vi ha hund(er) hvor vi deler på alt. Jeg klarer ikke å se for meg at det er sånn at jeg eller han "skal" gjøre mest med hunden.
Hadde det forresten sånn med en annen kjæreste, han mente at siden hundene var mine på papiret og jeg var mest interessert, så gadd han f. eks ikke vaske gulvet.. for det var hundene som skitnet det mest til, og det var jo mine hunder. Sjarmerende!

[MonicaT]

Veldig enig med de siste innleggene her.

Man bor jo i samme hus, så hunden vil jo være en del av flokken/familien uansett.
Her driver vi begge aktivt med jakt og har nå 2 hunder. Vi er begge enig om at vi skal ha en til om noen år.
Det skal være min hund, så jeg får det avgjørende ordet om kjønn/linjer/oppdretter, men vi er som regel ganske enige.
Han har lyst på en annen rase etterhvert og det er helt greit. Selv om det er hans hund og den andre er min, så blir det jo våre hunder hjemme. Er han borte så lufter jeg selvsagt hans hund og andre veien. Så på den måten må man jo like den hunden som kommer i hus.

Jeg hadde klikket i vinkel om han bare kom hjem med en hund uten å drøfte det med meg. Men om vi sammen var enig, så skal han selvsagt få trene, bestemme navn etc på sine hunder. Det er helt greit at han styrer opplegget med sine hunder og jeg med mine, men noen felles kjøreregler må en ha (som mat, kommer på innkalling for begge, hva som lov/ikke lov hjemme etc)
 

[Frida og fuglehundene]

Jeg er enig at man må ha noen kjøreregler i forhold til oppdragelse/rammer, men for meg er det ett fett hvilken rase en eventuell samboer har/vil ha, forutsatt at det er HANS hund og han tar ansvaret for den i forhold til aktivitet osv. Jeg tenker liksom ikke at "nei, du har puddel, jeg liker ikke puddel, så da kan vi ikke bo sammen"  Jeg tenker at det spiller liten rolle hva slags hund han vil ha i hus så lenge den ikke har noen spesielle atferdsproblemer, men da går det på individ og ikke rase for meg og at det handler om hundens helse. Skal vi de dele på en hund så må det være en rase som passer for både han og meg, tenker da spesielt på aktivitet/bruksområde. Men jeg ser ikke for meg å dele på en hund, mine hunder er mine, da får hans være hans  Skal det komme ekstra hund i hus i tillegg til de jeg har med fra før, så må han finne en rase som passer han, for da blir det hans hund

 

For meg er det viktig å ha spesifikke raser fordi det handler om hva jeg skal bruke de til og hva slags aktivitetsnivå jeg liker. Hundene er for meg barna mine, og om jeg får beskjed om å velge de bort så kan heller velge bort meg. Så viktig er det å ha hund for meg, det handler om mer enn bare å ha et familiemedlem, det er også en hobby og livsstil for meg.

[Guest 2ne]

Jeg er heldigvis innbitt singel, for jeg vil ikke ha noe av at noen bestemmer hva slags hunder jeg får ha (det er ytterst få heterofile menn som sier "yey, liten puddel" før de blir kjent med noen  ), og jeg fikk kjenne på hvor mange raser jeg egentlig ikke vil ha i hus da datterbarnet skulle få egen hund for snart 4 år siden. Jeg trumfet gjennom at det skulle være mellompuddel, for å være helt ærlig, selv om de var på topp 5-lista hennes.

Selvsagt skal man respektere hverandres ønsker og valg når man bor sammen med noen. Da må man inngå kompromisser og bli enige, liksom. Så for meg så vil det være helt essensielt at en hypotetisk kjærste ikke får vondt i mannligheta si av mellompudler, rett og slett. Har han hund sjøl, så må det være noe jeg liker og vil trives med. Selv om mine hunder er mitt ansvar osv.. 

[soelvd]

Her er det jeg som er den som driver mest med hundene. Men han skal bo med de han også og bidra med ting så for meg er det viktig at hundene er av en type han trives med også. Heldigvis har vi ikke så ulike tanker. Han vil ikke ha toller selv om jeg kunne tenke meg det, men da får jeg bare leve uten til han evt blir klar for en ny toller. Jeg føler det er så mange fallgruver og stressende ting i livet som småbarnsfamilie at det å ha hunder vi begge er enige om at vi faktisk vil ha er helt nødvendig. Men ser for meg det hadde vært mer komplisert om vi hadde helt forskjellige tanker om hva slags hunder vi vil ha

[laikamor]

Typen har lyst på malamute eler husky. Jeg regner med det er kun pga utseende. Har forklart for han at de mest sannsynlig ikke kan gå løs, og at han må gå lange turer med de, og slite de ut på andre måter. Per nå vil han aldri være med på tur, så jeg ser ikke for meg det. Men jeg har egentlig et håp om at han vil skaffe seg egen hund også, så kan vi ha hver vår. Rett og slett fordi jeg har så lyst på så mange raser, og da hadde jeg fått muligheten til å ha flere av disse i hus, selv om de ikke nødvendigvis er de jeg selv hadde valgt Men da må han ta hovedansvaret selv, selv om det blir våre hunder.

[Guest Christine]

Hos oss er det jeg som har hovedansvaret for hundene, og jeg driver aktivt med hundesport. Selv om det meste ligger på meg har han også et ansvar, og det er han som er med hundene når jeg ikke er hjemme. Siden han også omgås hundene og har med de å gjøre selv om jeg er hjemme så er det viktig for meg å ha hunder som vi begge trives med og liker. Nå har han heldigvis vært enig i de tre rasene jeg har dratt frem, og siden to av de rasene alltid kommer til å være i hus er det jo greit sånn sett  Om jeg noen gang vil ha ny rase kommer jeg til å involvere han i prosessen, da det er våre hunder selv om jeg står som hovedeier og har hovedansvar. 

OM jeg noen gang finner en rase han absolutt ikke vil ha får jeg lete bedre  Dog tror jeg at jeg har ganske åpent spillerom hva angår raser, så lenge jeg plutselig ikke vil ha minatyrhund, mops osv. 

[Kristina]

De to første hadde jeg allerede når vi ble sammen, så her måtte han pent finne seg i å få med hele pakka og deler av ansvaret hvis han skulle bo med meg.  Å gå fra ungkar til samboer med to hunder var nok en litt brå overgang med det ansvaret som følger med, men å skulle dele liv og hus med to hunder går ikke for meg dersom ikke jeg kan få litt hjelp med lufting og aktivisering dersom det skulle bli travelt eller jeg skulle måtte prioritere noe annet en dag. Hundene påvirker oss jo på alle måter alt i fra planlegging av fritid og ferier og størrelse på bil, økonomi etc etc, derfor er det viktig at vi er enige om alle nye hunder.

Den tredje hunden nå var det jeg som ønsket. For hans del hadde det nok holdt med én, men etter litt bearbeiding ble han med på det til slutt. For meg var det viktig at selv om det er mitt ønske og min hobby og min valp, så skulle han også føle han var en del av hele prosessen og å ha noe å si for hva som kom inn i huset og at han ikke blir påtvunget et liv og et ekstra ansvar som han ikke ønsket. Derfor har vi hele prossessen diskutert hunder, linjer, oppdrettere og blitt enige hele veien. Han fikk også velge navn på valpen og vi har blitt enige om oppdragelsen og om hvordan vi skal gjøre ting. 

Det eneste jeg ikke har vært villig til å gjøre særlig kompromiss på, er rase. Fordi det er hovedsakelig min interesse og jeg som jobber med hundene, så ønsker jeg også å ha mest å si i forhold til rase og egenskaper den nye hunden skal inneha. Iallefall når min samboers kriterier er noe så generelt som "den må være snill, rolig inne og ikke stikke av på tur". Samboeren min hadde ikke veldig lyst på Strihåret vorsteh, men det var mest fordi han hadde truffet noen spinnville løpsmaskiner som levde i kennel hele livet og bare ble tatt med ut for å løpe/trekke på ski. Han trodde da at alle individene av rasen var helt ustyrlige. Heldigvis var han min ganske lett å overbevise etter han har fikk truffet noen fine, kontrollerte individer av rasen og fikk se en litt annen side av dem. Da var han også solgt og innså at de passet perfekt til vårt bruk.  

[Lillekrapyl]

Han ville ha jakthund, jeg selskapshund. Nå har vi begge deler

[Red Merle]

Hadde mannen fått bestemme hadde vi sikkert ikke hatt hund i det heletatt. Og hadde han fått bestemme rase hadde det blit Irsk Ulvehund.

Heldigvis er det ikke han som bestemmer .

[Rocket]

Min hund, mitt ansvar, mitt valg. Enkelt og greit. Vil mannen min ha husky så sier jeg kjør på, men da er den 100% hans, den kan bo inne, jeg kan lufte den på mindre turer, jeg kan til og med børste, bade, klippe klør, fôre og dulle med den, men hovedansvaret er hans. Jeg har IKKE kapasitet til en slik hund. (Samme om det er malle, rottis, el høydrifts hunder) 

Beaglen min er en hund han i utgangspunktet ikke trives med, og hadde min mor enda levd og vært frisk nok så hadde Rocky bodd der. Han tolerere og bo med ham, men han har svært lite tålmodighet med hunden. Og jeg er rimelig lei av å høre hvor teit, lat, feit, matvrak, dum, hol, i veien osv bikkja mi er. Det har heldigvis avtatt kraftig, iom han vet hvor mye det tar på psyken min og at det ikke akkurat var et valg at bikkja flytta hjem til oss igjen. (Min mor fikk diagnostisert uhelbredelig brystkreft i 2012 og døde ett år senere. Hun var hovedeier av Rocky) Og jeg vet at det egentlig ikke er så ille som han skal ha det til, det er bare at Rocky kan være et irritasjonsmoment på allerede dårlige dager f.eks. Det er uaktuelt og omplassere, altfor glad i den bikkja til det, selvom han nok helst skulle bodd i ett mer aktivt hjem. Han skal få bo med meg de siste årene han lever. 
Han gjør nada med bikkja, utover å fôre og lufte ham de ytterst få gangene jeg skal noe, ikke kan ha med bikkja og ikke får noen til å passe. Han kan også lufte ham i hagen om jeg ber om det fordi jeg ikke rekker hjem mellom jobb og stall en dag f.eks. 

På neste hund så har han fint lite han skulle ha sakt, utenom at det skal være en hund som er mer lettlært, enklere å bo med (Tar beskjeder fortere og slipper den evinnelige masing og konsekventheten som Rocky krever for å ikke hele tiden teste grenser). Hans eneste kriterie er egentlig at bikkja er fluffy.  Neste hund blir også 100% min, både økonomisk og i hverdagen. Håper dog han vil være mer positivt innstilt til den. Tidspunkt for kjøp og antall hunder i hus har han selvfølgelig noe å si på også.  

[maysofie]

Nå har jeg ikke samboer i den forstand, men bor fortsatt sammen med et annet menneske. Mamma flyttet sammen med meg sørover, på den tiden hadde vi bare Bonnie. Bonnie kjøpte jeg som konfirmasjonsgave til meg selv, men mamma var den som egentlig fant henne og sto vell generelt for at hun ble vår til slutt.

Når jeg ble blitt av hundebasillen ønsket jeg å kjøpe meg en hund jeg kunne gjøre noe med, Bonnie var verdensmester på stuegulvet, men hadde sine laster. Jeg skulle ha en border collie som neste hund, da Keos kull dukket opp begynte jeg å lufte tanken for mamma. Hun hadde jo hørt hvor stein tullete disse bikkjene var og var ikke direkte positiv med det første for å få en slik i hus. Hun ville og vil vel enda gjerne ha en puddel i hus. Men hun skjønte fort at dette var hva jeg ville drive med, og da måtte jeg få prøve. Hun har siden vært støttende. Mens Bonnie levde var det ikke mye hun gjorde med Keo, men etter hun gikk bort tror jeg Keo har vokst svært mye på henne og hun tar hånd om han når jeg ikke er til stede.

Men han er min hund, det for jeg høre titt og stadig. Spesielt om han blir litt mye en dag  Keo er en tilstedeværende sjel uten å være stressende, det er ikke alltid mamma setter like mye pris på at han henter seg en leke og kaster i trynet hennes. Det er tydelig, hun hadde aldri kjøpt seg en border collie selv. For min del kan hun godt kjøpe seg puddel, men da vil jeg ha litt å si hvilken hun velger ifht mentalitet og helse, jeg tar gjerne del i dens liv like fult som om den var min.

[Shlush]

Samboeren min har lyst på sib husky :-) jeg har sagt at han bare må kjøpe men at han da får ture den selv. Jeg vil nemlig ha hunder som kan gå løse :-P vi har ingen husky nå.

[Pixie]

Jeg ser iallefall at jeg må vente til jeg blir singel før jeg kan få meg Russisk Tsvetnaya Bolanka. Han vil ikke ha minibikkje, og da er det visst uaktuelt at jeg får ha det. Egentlig er ingenting som er mindre enn Chow Chow hund for ham, tibetansk terrier går såvidt an. Han vil ikke bli sett med en liten en. Lettere ironisk i og med at jeg er den eneste av oss som har noe interesse for trening osv, han vil bare ha hund han.