Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Stor :hug: til @SoppenCamilla

... er jeg litt furt. Jeg er ikke i form, og har masse jeg burde gjøre, og enda mer jeg har lyst å gjøre. Men jeg kapitulerer i sofaen. Og samtidig er jeg bekymra for Sita. Synes ikke onsior'en gir noe særlig til effekt.. :hmm:

  • Like 1
  • Svar 3.8k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Too late! Jeg overtar dette 1. desember

Hei Sonen, hils på Pelle - pappaen til B-gjengen i Pied Piper

Harly og jeg har debutert i agility 3 i  dag,  feilfritt, 1. plass og cert!  

Posted Images

Skrevet

Ikke veldig enkelt å mate tre hunder når man må passe på at matvraket ikke spiser de andres mat, at gamlingen får spise sin mat i sitt eget tempo og når gjeterhunden må ha to rom å spise på, man henter nemlig en munnfull på kjøkkenet og spiser den på skinnfellen uti gangen. Men jeg gikk morgentur med tre hunder + feber, det er da ikke så verst jobba.

Skrevet

Ja, ungdommen har blitt sånn.. Det kjøres over en lav sko..

Jeg ble kjørt mye, men det var pga min egen sikkerhet.. Mamma likte nemlig ikke at vi drev å syklet langs rv3 :P

Man kan vel egentlig ikke laste ungdommen for det, det er vi foreldrene som kjører de. Jeg har unnskyldt meg med at det er for deres egen sikkerhet, men det er vel neppe noe farligere å farte rundt der de farta rundt i dag enn det var da jeg var ung :P

Dagens barn og ungdom kjøres overalt, sånn generelt sett. :P Leste denne artikkelen i går, syns det var litt interessant: http://www.idunn.no/tfs/2009/02/art03

Særlig dette: «Barns liv har blitt karakterisert som «øyifisert» (insularisation) (Zeiher 2001). I et funksjonelt og differensiert landskap, som den moderne byen er, kan hjemmet, skolen, barnehagen, idrettsplassen og musikkskolen betraktes som øyer innenfor et område som er tilpasset voksnes behov hvor barn må krysse, men ikke oppholde seg. Etter Zeihers mening påtvinger vi voksne barna en form for «øyhopping» i et voksenstrukturert samfunn.

(...)

Erfaringer fra Tyskland viser at fordi barn kjøres med bil til de fleste av sine aktiviteter, altså mellom disse øyene, får de et dårlig utviklet bilde av det stedet eller byen de bor i (Preiss 1989). Fra vinduet i baksetet av bilen observerer barna landskapet som glir raskt forbi. De utvikler ingen stedsfølelse og gjenkjenner ikke sammenhenger i byen, fordi det er bilvegene og gatenes omgivelser de hele tiden summarisk presenteres for. De lærer ikke å ta seg fram ved egen hjelp.»

Selv ble jeg aldri kjørt til fritidsaktiviteter eller steder jeg ville dra til, men jeg bodde relativt nært alt jeg holdt på med (og hvis ikke tok jeg bussen). Det eneste var at jeg en sjelden gang ble kjørt til jakttrening langt uti skogen. Jeg har ikke fylt 25 ennå, så tror ikke man trenger å være utgammal for å syns at barn og ungdom burde kjøres mindre og sykle/gå/ta kollektivt mer. :aww:

Akkurat det i bold har jeg ikke tenkt på engang, men det kan jo forklare litt, når jeg tenker meg om :P

Du er forøvrig ikke mer enn 3-4 år eldre enn mitt eldste barn :lol: Han har jeg stort sett ikke kjørt så mye rundt, men det er delvis fordi han ikke har vært så mye rundt, og delvis fordi at de gangene han har vært litt rundt, så har han hatt med seg forsterker og musikkutstyr som er tungt og uhåndterlig å gå og bære på :)

Er vel ikke gammal vel... :aww:.

"Jeg husker den gang jeg var ung..." :lol:. Men seriøst - jeg har også reagert på at unger blir kjørt hit og dit og over alt egentlig. I hine hårde dager syklet vi til stranda hjemmefra (det var i hvert fall 15 km - om ikke lenger), og vi syklet til stallen (som var kanskje 10 km), vi syklet til trening, syklet til musikkøvelse, jogget til trening, gikk til skolen (ja, ok - det var ikke så langt, da)... Det var tider det :lol:.

Gleder meg veldig til en helg helt uten noen avtaler eller planlagte aktiviteter! Det skal bli så deilig, for nå har det gått i ett mange helger på rad - og jeg kjenner at det ikke er helt greit lenger :aww:.

Ja, jeg foretrakk egentlig å gå, men når vi skulle på "langturer" så sykla vi jo, eller tok toget om det var mulig. Jeg var jo litt heldig der, siden pappa jobba i NSB hadde jeg frikort på toget, og da var det jo ikke noe stress med å ha penger til sånt heller :P

Det er godt med sånne helger, særlig når det har vært mye etter hverandre :ahappy:

Skrevet

Jeg gikk tre kilometer hver vei fra første til sjette klasse, det var fin trim det. Det gikk buss, men den var det ingen som tok, man brukte da ikke penger på buss på den lille strekningen. Tror jeg ble kjørt et titalls ganger i løpet av de årene i forbindelse med avsovning eller skade.

Rart det der med gener. Faren min elsket tyttebærsyltetøy. Ingen frokost uten tyttebærsyltetøy. Og jeg har fått det på samme måten.

Skrevet

Ja, jeg foretrakk egentlig å gå, men når vi skulle på "langturer" så sykla vi jo, eller tok toget om det var mulig. Jeg var jo litt heldig der, siden pappa jobba i NSB hadde jeg frikort på toget, og da var det jo ikke noe stress med å ha penger til sånt heller :P

Det er godt med sånne helger, særlig når det har vært mye etter hverandre :ahappy:

Tog var liksom ikke et alternativ på Steinkjer - toget tok man bare om man skulle reise på langtur liksom, og buss kan jeg nesten ikke huske at jeg tok heller, selv om det kanskje hadde vært mer naturlig. Nei, det ble som regel sykkel liksom :).

Ja, det ER deilig med slike helger - bare synd de går så fort :ahappy:

Rart det der med gener. Faren min elsket tyttebærsyltetøy. Ingen frokost uten tyttebærsyltetøy. Og jeg har fått det på samme måten.

Vi har det på samme måte, min far og jeg :lol:. Tyttebærsyltetøy er jo kjempegodt - spesielt når det er en liiiiten dæsj vaniljesukker i - og man topper det med litt creme fraiche :D. Og nå ble jeg brått sulten...

  • Like 1
Skrevet

Vi har det på samme måte, min far og jeg :lol:. Tyttebærsyltetøy er jo kjempegodt - spesielt når det er en liiiiten dæsj vaniljesukker i - og man topper det med litt creme fraiche :D. Og nå ble jeg brått sulten...

Ja, er det ikke kjempegodt? :)

Skrevet

Er det noen flere enn meg som sliter med at de blir mentalt sliten og rett og slett SUR når de kommer hjem fra jobb? Jeg jobber jo i servicesenter på en flyplass og bruker mye krefter på å fremstå positiv og imøtekommende, så hver gang jeg kommer hjem så har jeg bare lyst å sove / klage / skrike litt. Det kan ta meg opp til en time etter jeg har landet på sofaen før jeg finner igjen "sjelen" min, for jeg er egentlig veldig positiv hele tiden så jeg føler ikke jeg kjenner dette menneske jeg er etter jobb.

Det skal nevnes at vi har betalt lunsj og kobler derfor aldri av i pausen, jeg har aldri en halvtime lunsj i løpet av en 9 timers arbeidsdag. Men tar mange små pauser når det er stille.

Skrevet

*sukk* Jeg skjønner at jeg begynner å bli gammel. Jeg gikk inn på en facebookgruppe som handler om politikk i nærområdet - det er første tegn, ikke sant? Hvor jeg leser en appell for å få idrettshall på Auli, fordi det vil minske utslippene av CO2, med et regnestykke om hvor mye CO2 nyere europeiske biler slipper ut, lengden fra Aulit til nærmeste hall på Årnes, gange x antall turer fordi at ungdommen skal benytte seg av den hallen. Og jeg har lyst til å skrive "det går tog og buss fra Auli til Årnes".. Eller enda verre - "da jeg var ung, sykla vi eller tok kollektivtrafikk til sånt som vi ville delta på". Det er en skikkelig varseltrekant som blinker "du er gammel du, 2ne, du er gammel du!".

Det verste er at det siste er sant. Da jeg var ung, tok jeg f.eks toget fra Kløfta til Nordby for å bade i Nordbytjernet, de gangene jeg ble kjørt, var det fordi at mamma og pappa også skulle til Nordbytjernet, og det var ikke alltid jeg satt på med de om de skulle dit heller, for samme hvor kule mine foreldre egentlig er, så var de ikke så kule at jeg hadde lyst til å henge sammen med dem i den perioden av mitt liv :P Vi sykla også fra Kløfta til Gjerdrum for å bade i Lysdammen (kollektivtilbudet mellom Kløfta og Gjerdrum var ikke-eksisterende da jeg var ung). Det er vel en 8-9 km, om jeg ikke husker helt feil. Og det skulle jammen meg mye til for at mamma eller pappa gadd å kjøre oss, altså. Det var kanskje en gang hvert jubelår, så vi spurte så å si aldri om å bli kjørt, vi.

Jeg skal ikke si at jeg ikke har synda sjøl, særlig yngstebarnet har blitt kjørt mye hit og dit, men seriøst.. Er ikke dagens ungdom utrolig bortskjemte på det, sånn generelt? Og må man ikke være uhorvelig gammel for å tenke på sånt?

Selv ble jeg aldri kjørt til fritidsaktiviteter eller steder jeg ville dra til, men jeg bodde relativt nært alt jeg holdt på med (og hvis ikke tok jeg bussen). Det eneste var at jeg en sjelden gang ble kjørt til jakttrening langt uti skogen. Jeg har ikke fylt 25 ennå, så tror ikke man trenger å være utgammal for å syns at barn og ungdom burde kjøres mindre og sykle/gå/ta kollektivt mer. :aww:

Tror nok heller ikke man nødvendigvis er så gammel for å huske dette. Jeg er 23 og da jeg var ung (yngre? :lol: ) sykla, gikk eller tok vi bussen til venner og stall og lignende. Eneste gangene jeg hadde fast skyss var da jeg drev med kaninhopping. Å ha med seg 3-5 kaniner på buss var umulig, så da byttet foreldrene våre på å kjøre. Utenom det fikk vi oftest klare oss selv :)

Skrevet

Helt sikkert, men det er jo litt bakvendt fra det jeg er vant med :lol:

Jaja.. Får jo lønn om ikke annet :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

Helt vanlig praksis på sykehuset det ja, fastlønna er blanding av forhåndsbetalt og etterbetalt, men "ekstrating" blir etterbetalt :)

Stor :hug: til @SoppenCamilla

... er jeg litt furt. Jeg er ikke i form, og har masse jeg burde gjøre, og enda mer jeg har lyst å gjøre. Men jeg kapitulerer i sofaen. Og samtidig er jeg bekymra for Sita. Synes ikke onsior'en gir noe særlig til effekt.. :hmm:

Ånei :hug:

Skrevet

Ånei :hug:

Søte du :hug:

Det er sjitvanskelig. Hun er supergod på å skjule smerter, så jeg aner ikke om hun går rundt og faktisk har vondt. Så jeg gransker henne hele tida, og får litt dårlig samvittighet fordi det føles som jeg "leiter" etter sykdom. Sukk :(

Hun er ganske ustø på bakbeina, ramler på skinka rett som det er. Og nå i det siste har hun begynt å bæsje smått inne, bare bittesmå bæsj som virker som om de kommer fordi hun ikke har helt kontroll der bak når hun samtidig skal sprette rundt fordi "hurra dere stod opp" eller noe i den duren. Hun er jo livsglad og stort sett sitt gamle jeg, eneste endringen i atferd er at hun bjeffer mye mer på ting hun tror hun ser eller hører. Pluss halting og ramling selvfølgelig, men det virker ikke å plage henne i det hele tatt.

Skrevet

Søte du :hug:

Det er sjitvanskelig. Hun er supergod på å skjule smerter, så jeg aner ikke om hun går rundt og faktisk har vondt. Så jeg gransker henne hele tida, og får litt dårlig samvittighet fordi det føles som jeg "leiter" etter sykdom. Sukk :(

Hun er ganske ustø på bakbeina, ramler på skinka rett som det er. Og nå i det siste har hun begynt å bæsje smått inne, bare bittesmå bæsj som virker som om de kommer fordi hun ikke har helt kontroll der bak når hun samtidig skal sprette rundt fordi "hurra dere stod opp" eller noe i den duren. Hun er jo livsglad og stort sett sitt gamle jeg, eneste endringen i atferd er at hun bjeffer mye mer på ting hun tror hun ser eller hører. Pluss halting og ramling selvfølgelig, men det virker ikke å plage henne i det hele tatt.

Usj :no: Hvor gammel er hun blitt nå? Søte gode Sitaen, det høres jo ikke helt ut som ønskeutvikling nei :hmm:

Skrevet

HeleneFS, jeg kjenner meg veldig godt igjen. Jeg jobba med kundeservice via telefon og ble så tappa for energi at jeg ble syk, selv om vi tross alt ikke hadde kundene face to face. Tror kanskje det hadde vært bedre å ha mer direkte kontakt, det var mye enklere for kunden å skjelle oss ut når vi bare var en stemme i røret. Når da jobben gikk fra å være ren kundeservice og teknisk hjelp til å bli mer og mer salgsretta ble jeg så sliten at jeg aldri hadde noe igjen til etter jobb, jeg brukte opp all positivitet på å være blid og imøtekommende uansett hva på jobb. Jeg ser at de som klarer å jobbe der uten å "miste seg selv" er de som har et klart skille mellom jobb-meg og meg-meg om det gir noen mening. De har en måte å bare koble ut på når de er på jobb, så kan de koble på igjen når de er ferdige og fortsatt være opplagte. Det hadde vært fint å kunne det :-)

Skrevet

Usj :no: Hvor gammel er hun blitt nå? Søte gode Sitaen, det høres jo ikke helt ut som ønskeutvikling nei :hmm:

Hun fylte 8 i august. Nei det er veldig kjedelig.. Kathrin på Heimdal ville ha tilbakemelding på hvordan onsior'en virker, så får ringe og høre med henne om et par uker når vi har brukt den litt lenger. Hun sa også sist at når en mops bikker 8 år begynner de å vise alderen på ene og andre måten, men at Sita er i så god form at hun ikke nødvendigvis blir "gammel hund" riktig ennå, annet enn enda mer grå enn hun allerede er.

Skrevet

Jeg gikk tre kilometer hver vei fra første til sjette klasse, det var fin trim det. Det gikk buss, men den var det ingen som tok, man brukte da ikke penger på buss på den lille strekningen. Tror jeg ble kjørt et titalls ganger i løpet av de årene i forbindelse med avsovning eller skade.

Skolebuss er gratis for skolebarn, det var det i hvert fall for oss. Husker ikke hvor langt det var til skolen, men vi hadde skoleskyss de to første årene i hvert fall. Kanskje 3dje året også? Fra fjerdeklasse fikk vi jo lov å sykle, så da gjorde vi heller det :ahappy:

Tog var liksom ikke et alternativ på Steinkjer - toget tok man bare om man skulle reise på langtur liksom, og buss kan jeg nesten ikke huske at jeg tok heller, selv om det kanskje hadde vært mer naturlig. Nei, det ble som regel sykkel liksom :).

Ja, det ER deilig med slike helger - bare synd de går så fort :ahappy:

Vi bodde jo noen år på Kløfta stasjon, i annenetasjen på stasjonsbygningen, så vi kunne egentlig ta toget når vi ville. Fribilletten min ble konfiskert etter at jeg tok med meg lillebror på tur for å se på hestene på Eidsvoll da, da var vi vel 5 og 7 år gamle :lol:

Alt som er behagelig går over fort, gjør det ikke? hehe

Er det noen flere enn meg som sliter med at de blir mentalt sliten og rett og slett SUR når de kommer hjem fra jobb? Jeg jobber jo i servicesenter på en flyplass og bruker mye krefter på å fremstå positiv og imøtekommende, så hver gang jeg kommer hjem så har jeg bare lyst å sove / klage / skrike litt. Det kan ta meg opp til en time etter jeg har landet på sofaen før jeg finner igjen "sjelen" min, for jeg er egentlig veldig positiv hele tiden så jeg føler ikke jeg kjenner dette menneske jeg er etter jobb.

Det skal nevnes at vi har betalt lunsj og kobler derfor aldri av i pausen, jeg har aldri en halvtime lunsj i løpet av en 9 timers arbeidsdag. Men tar mange små pauser når det er stille.

Nei, jeg tror alle som jobber i serviceyrker har det sånn, fordi det koster energi og krefter å være positiv og imøtekommende en arbeidsdag, samme hvor lite folk fortjener at du er det. Syns ikke det høres mye ut med en time med innadvendt avslapning heller, med tanke på hvor lang arbeidsdagen din er, liksom :)

Tror nok heller ikke man nødvendigvis er så gammel for å huske dette. Jeg er 23 og da jeg var ung (yngre? :lol: ) sykla, gikk eller tok vi bussen til venner og stall og lignende. Eneste gangene jeg hadde fast skyss var da jeg drev med kaninhopping. Å ha med seg 3-5 kaniner på buss var umulig, så da byttet foreldrene våre på å kjøre. Utenom det fikk vi oftest klare oss selv :)

Igjen. Eldstebarnet mitt er 21, så så stor forskjell er det ikke på dere og mine barn :P Men det er kanskje forskjell på foreldre og barn fortsatt, selv om det er vanligere å kjøre unger rundt nå enn da jeg var liten, så er det vel noen barn som ikke vil/trenger å bli kjørt rundt, og noen foreldre som ikke kan/gidder å kjøre rundt.

Men om vi skal spinne litt videre på det der, så var det heller ikke like mange fritidsaktiviteter da jeg var ung. Altså, vi hadde fotball, håndball, svømming, heste-greier osv den gangen også, men da var det ikke vanlig å fylle timeplanen hver dag, tror jeg? Jeg måtte i hvert fall velge, hvis jeg ville holde på med korps, fikk jeg ikke være med i speideren (av mamma og pappa, altså), og jeg tror egentlig de ble letta da jeg begynte med hund, for det var i gangavstand, og de gangene det var i kjøreavstand, så var jeg jo med hun som eide hundene jeg passa :P

Skrevet

Er det noen flere enn meg som sliter med at de blir mentalt sliten og rett og slett SUR når de kommer hjem fra jobb? Jeg jobber jo i servicesenter på en flyplass og bruker mye krefter på å fremstå positiv og imøtekommende, så hver gang jeg kommer hjem så har jeg bare lyst å sove / klage / skrike litt. Det kan ta meg opp til en time etter jeg har landet på sofaen før jeg finner igjen "sjelen" min, for jeg er egentlig veldig positiv hele tiden så jeg føler ikke jeg kjenner dette menneske jeg er etter jobb.

Det skal nevnes at vi har betalt lunsj og kobler derfor aldri av i pausen, jeg har aldri en halvtime lunsj i løpet av en 9 timers arbeidsdag. Men tar mange små pauser når det er stille.

Jeg har vært sånn i det siste og det irriterer meg! Er blid og fornøyd i det jeg drar fra jobb, men så fort jeg har pesa meg opp bakken hjemme og blir møtt av galskap i døra blir jeg grinete :P

Det gir seg når jeg får kommet meg ut på tur da, men det er liksom 10-15 min der jeg av og til ikke har lyst til å måtte gjøre alt som forventes (2timer tur med hundene, vask av hundene, vask meg selv, lag middag osv) hvor jeg må mugge litt over det.

Må prøve å få fiksa på den tankegangen der :P

Skrevet

Skolebuss er gratis for skolebarn, det var det i hvert fall for oss. Husker ikke hvor langt det var til skolen, men vi hadde skoleskyss de to første årene i hvert fall. Kanskje 3dje året også? Fra fjerdeklasse fikk vi jo lov å sykle, så da gjorde vi heller det :ahappy:

Det var bare de som bodde i ødemarken i Malvik som fikk gratis skolebuss da jeg var barn. At en sjuåring ikke skulle kunne gå seks kilometer hver dag tror jeg ikke falt noen inn. Barn hadde bein den gangen.

  • Like 1
Skrevet

Igjen. Eldstebarnet mitt er 21, så så stor forskjell er det ikke på dere og mine barn :P Men det er kanskje forskjell på foreldre og barn fortsatt, selv om det er vanligere å kjøre unger rundt nå enn da jeg var liten, så er det vel noen barn som ikke vil/trenger å bli kjørt rundt, og noen foreldre som ikke kan/gidder å kjøre rundt.

Men om vi skal spinne litt videre på det der, så var det heller ikke like mange fritidsaktiviteter da jeg var ung. Altså, vi hadde fotball, håndball, svømming, heste-greier osv den gangen også, men da var det ikke vanlig å fylle timeplanen hver dag, tror jeg? Jeg måtte i hvert fall velge, hvis jeg ville holde på med korps, fikk jeg ikke være med i speideren (av mamma og pappa, altså), og jeg tror egentlig de ble letta da jeg begynte med hund, for det var i gangavstand, og de gangene det var i kjøreavstand, så var jeg jo med hun som eide hundene jeg passa :P

Sant :) men jeg merker jo allerede ganske stor forskjell på meg og storesøsteren min, i forhold til lillesøster. Hun blir kjørt rundt en god del mer enn hva vi ble, men det kan jo også ha litt med at nå er det bare henne igjen :P

Skrevet

Har lagt ut på småjobber at jeg ønsker noen som kan møkke for marsvina 1-3 ganger i mnd, responsen har vært overveldende. Så nå får jeg bare spørre ut alle sammen og finne en jeg kan stole på. Det viste seg å være vanskeligere enn forventet :lol:

Men det skal bli utrolig deilig å kunne bruke kreftene jeg har mer riktig. Nå har vi vaskehjelp og snart møkkehjelp, da kan jeg bare kose-stelle med dyra og småvaske her hjemme, og bruke mer tid på MEG. Sykdom er noe dritt, hadde det vært opp til meg hadde vi ikke hatt vaskehjelp eller møkkehjelp, men nå "må" vi bare for vår egen del :)

  • Like 1
Skrevet

Det var bare de som bodde i ødemarken i Malvik som fikk gratis skolebuss da jeg var barn. At en sjuåring ikke skulle kunne gå seks kilometer hver dag tror jeg ikke falt noen inn. Barn hadde bein den gangen.

Vi bodde ikke i ødemarka, vi bodde i det som den gangen var Kløfta sentrum (i dag er det ingen som veit helt hvor det sentrumet ble av, forsvant sikkert inn på senteret), men den gangen gikk E6 gjennom det før nevnte Kløfta sentrum, så jeg antar det kanskje var derfor vi fikk tilbud om skolebuss :)

Sant :) men jeg merker jo allerede ganske stor forskjell på meg og storesøsteren min, i forhold til lillesøster. Hun blir kjørt rundt en god del mer enn hva vi ble, men det kan jo også ha litt med at nå er det bare henne igjen :P

:lol: Er ikke alle minstesøsken mer bortskjemte enn storesøsken da? :P

Skrevet

Jeg er hjemme fra jobb i dag pga sterk forkjølelse, men jeg må kjøre til Hommelvik fordi en journalist MÅ ha et bilde av meg til et intervju!

Jeg skal klare å ta den turen med et par Paracet innabords, men tenk om jeg treffer noen fra jobben? Og hvor utrolig barnslig er det ikke å tenke sånn?

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...