Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

Igår, 15. oktober 2014 klokka 16:03, ble jeg fem dager etter termin endelig mamma til lille Mari etter en lang og vond fødsel som ikke var over før 1 og et halvt døgn etter at vannet gikk.

Hun veier 3444 gram og er 47 cm lang, og selvsagt synes vi hun er verdens nydeligste :wub: Hun er gal etter pupp og lager det morsomste fornøyde ansiktsuttrykket når hun bæsjer :P Selv om mor er veldig sliten nå så koser vi oss :heart:

10405559_10154823035695145_6373888393781

Ååh gratulerer så mye :wub: Nydelig lita frøken! Håper du får henta deg inn igjen fort og dere koser dere masse. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Igår, 15. oktober 2014 klokka 16:03, ble jeg fem dager etter termin endelig mamma til lille Mari etter en lang og vond fødsel som ikke var over før 1 og et halvt døgn etter at vannet gikk.

Hun veier 3444 gram og er 47 cm lang, og selvsagt synes vi hun er verdens nydeligste :wub: Hun er gal etter pupp og lager det morsomste fornøyde ansiktsuttrykket når hun bæsjer :P Selv om mor er veldig sliten nå så koser vi oss :heart:

10405559_10154823035695145_6373888393781

Gratulerer så mye, heelt nydelig! :heart:

Håper du blir tatt godt vare på så du kommer deg til hektene. Ikke prøv å vær supermamma, en fødsel er ikke bare bare!

... jeg er sånn anti - anti sukker jeg. Syntes det er et hysteri at sukker liksom skal være farlig.

Så lenge kostholdet ellers er bra og de har fokus på turer og aktivitet kan de spise så mye kaker på bursdager de vil for meg. Om de vil kose seg med vafler og kakao midt i uka en dag blir jeg bare glad. Ikke rettet mot deg Raksha, men jeg er bare så veldig mye mer redd for slankehysteri, spiseforstyrrelser osv.

Som Lill skrev, vi har alle våre saker. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer Irene. Hun ser nydelig ut. Kos deg.

Veldig enig med Marie. Nå er min for lita til å spise noe annet enn pupp men en tenker jo litt frem likevel. Alt med måte er mitt motto.

I dag har vi vært på jobben min en tur. Var veldig spent siden bilkjøring har vært litt vanskelig. Måtte ha en stopp på vei hjem og gå 45 min i bæresele før hun sovnet. Da sov hun til vi kom hjem, enda vi havnet i kø. Herlig.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Igår, 15. oktober 2014 klokka 16:03, ble jeg fem dager etter termin endelig mamma til lille Mari etter en lang og vond fødsel som ikke var over før 1 og et halvt døgn etter at vannet gikk.

Hun veier 3444 gram og er 47 cm lang, og selvsagt synes vi hun er verdens nydeligste :wub: Hun er gal etter pupp og lager det morsomste fornøyde ansiktsuttrykket når hun bæsjer :P Selv om mor er veldig sliten nå så koser vi oss :heart:

10405559_10154823035695145_6373888393781

Gratulerer med den vakre prinsessa :wub::wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer så mye, heelt nydelig! :heart:

Håper du blir tatt godt vare på så du kommer deg til hektene. Ikke prøv å vær supermamma, en fødsel er ikke bare bare!

... jeg er sånn anti - anti sukker jeg. Syntes det er et hysteri at sukker liksom skal være farlig.

Så lenge kostholdet ellers er bra og de har fokus på turer og aktivitet kan de spise så mye kaker på bursdager de vil for meg. Om de vil kose seg med vafler og kakao midt i uka en dag blir jeg bare glad. Ikke rettet mot deg Raksha, men jeg er bare så veldig mye mer redd for slankehysteri, spiseforstyrrelser osv.

Som Lill skrev, vi har alle våre saker. :)

jeg er enig, vi vil ha minst mulig mas og styr rundt mat, og er utrolig heldig med et barn som foreløpig er altetende. Min kjepphest er at hun er for liten til å "gå glipp" av kaker og godis. Hun får det tidsnok uansett.

Vi har og mye diabetes på pappaen sin side, og en mamma som er mer eller mindre sukkeravhengig. :lol: så håper at med å begrense tilgangen før hun skjønner greia og ikke gjøre noe big deal utav det når hun blir større, så kaaaanskje hun slipper lettere unna. Og nei, var ikke noe sukkerhysteri hjemme da jeg var lita, det kom, men lenge etter at jeg var hekta. Variert og smake på alt er vårt mål. Blir hun kresen etterhvert så endres vel prioriteringen seg på det punktet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nå i dag gått rundt og tenkt på hva min fanesak er.. Og fant liksom ingenting siden jeg er noget avslappet når det gjelder det meste..

Inntil det slo meg; jeg er veldig imot at babyer skal " trosses". Jeg er veldig opptatt av at hun skal føle at hun blir hørt og føle seg trygg. Det betyr ikke fri barneoppdragelse, men for meg er det veldig viktig at hun føler seg trygg og signalene hun gir blir hørt.. Jeg håper bare at det gir grunnlaget for et godt forhold mellom oss når hun blir større og jeg enda større partypooper, og at hun blir en selvstendig og selvsikker jente :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fyttirakkern så fin hun er, @IreneN

Etter jeg fikk unge selv, syns jeg nyfødte ser helt annerledes ut. De rører liksom noe ved meg, alle som en. Blir nesten på gråten av slike skikkelig nyfødte :lol: ellers har jeg blitt en kald jævel som ikke lar meg røre av noe. Jeg var mye mer lettrørt før :P

Ang fanesaker er jeg nok veldig der @Krutsi beskriver. Trygghet er vanvittig viktig for meg. Men også det å stå for det man har sagt når det gjelder de litt større barna. Nei betyr nei, osv. Der får jeg nok mange kameler å svelge etterhvert :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har visst mange viktige saker kjenner jeg. :icon_redface: Skylder på utdannelsen min. :aww: Jeg vet både hvor vanvittig sårbar og hvor ufattelig robuste disse små er.

Ja, det bunner nok i det for meg og. Jeg har jo ikke barn enda, men gjennom utdannelse og yrkesvei har jeg fått kjenne litt på hva som er mine fanesaker og hvorfor de er det. Men, at mine fanesaker ikke stemmer overens med andres har lite å bety - det er en personlig sak. For meg er f.eks. noe av det aller viktigste å lære barna at de har selvbestemmelsesrett over egen kropp. Tvangskosing med oldemor er fullstendig uaktuelt her i huset ("gi nå oldemor et kyss på kinnet før du går da"), ("mormor vil jo så gjerne at du skal sitte på fanget, så det synes jeg du skal gjøre"). Hvis de ikke får kjenne på at de selv bestemmer over fysisk kontakt og kjærtegn synes jeg det gir noen veldig uheldige signaler. Du bestemmer over din egen kropp, men bare når mamma sier det er greit, liksom.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men også det å stå for det man har sagt når det gjelder de litt større barna. Nei betyr nei, osv. Der får jeg nok mange kameler å svelge etterhvert :P

Fallgruven der er jo at man bare blir rigid og er null fleksibel. Etter at jeg fikk barn synes jeg det at man skal være så himla konsekvent hele tiden er veldig oppskrytt i oppdragelsesøyemed. Jeg har flere ganger sagt at sånn blir ting, og så får jeg en reaksjon som gjør at jeg heller sier, "vet du? Jeg ser at dette er viktig for deg, så da gjør vi det på din måte i stedet". Jeg åpner absolutt for at jeg kan ombestemme meg, og jeg ønsker å høre hva han har å si og mener om ting. For når jeg tenker meg om så var akkurat den tingen egentlig ikke så innmari viktig at det er verdt å gjøre en prinsippsak ut av. Om du skjønner?

Jeg får litt makk når jeg hører en venninne fortelle om sønnens monstertantrum en morgen fordi hun sa han skulle ha på grønne støvler mens han vill ha på de blå, og siden hun hadde sagt grønne så måtte det jo bli sånn. Da handler det om makt, og i mitt liv så er en maktkamp en parenting fail. Jeg har driti meg ut når jeg har havnet i en maktkamp. De må jo selvfølgelig gjennomføres når man først har havnet der, men de er ikke så gode for relasjonen.

Forstå meg rett altså, forutsigbarhet og tydelige grenser gir trivsel hos mange (de fleste?) barn, det er ikke sånn at det ikke er viktig. Men den der regla om å være så konsekvent hele tiden, den er jeg ikke så enig i. Jeg får også noen vibber om et barnesyn som ser på barn som voksne under opplæring, noe jeg heller ikke er enig i. (Ikke fra deg altså! bare rent generelt)

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fallgruven der er jo at man bare blir rigid og er null fleksibel. Etter at jeg fikk barn synes jeg det at man skal være så himla konsekvent hele tiden er veldig oppskrytt i oppdragelsesøyemed. Jeg har flere ganger sagt at sånn blir ting, og så får jeg en reaksjon som gjør at jeg heller sier, "vet du? Jeg ser at dette er viktig for deg, så da gjør vi det på din måte i stedet". Jeg åpner absolutt for at jeg kan ombestemme meg, og jeg ønsker å høre hva han har å si og mener om ting. For når jeg tenker meg om så var akkurat den tingen egentlig ikke så innmari viktig at det er verdt å gjøre en prinsippsak ut av. Om du skjønner? 

Jeg får litt makk når jeg hører en venninne fortelle om sønnens monstertantrum en morgen fordi hun sa han skulle ha på grønne støvler mens han vill ha på de blå, og siden hun hadde sagt grønne så måtte det jo bli sånn. Da handler det om makt, og i mitt liv så er en maktkamp en parenting fail. Jeg har driti meg ut når jeg har havnet i en maktkamp. De må jo selvfølgelig gjennomføres når man først har havnet der, men de er ikke så gode for relasjonen. 

 

Forstå meg rett altså, forutsigbarhet og tydelige grenser gir trivsel hos mange (de fleste?) barn, det er ikke sånn at det ikke er viktig. Men den der regla om å være så konsekvent hele tiden, den er jeg ikke så enig i. Jeg får også noen vibber om et barnesyn som ser på barn som voksne under opplæring, noe jeg heller ikke er enig i. (Ikke fra deg altså! bare rent generelt)

Jeg er faktisk veldig enig. Selvom det kanskje ikke så sånn ut :P

Jeg mener det er veldig viktig å velge sine kamper. Sikkert mye lettere sagt enn gjort, men om mulig prøve å være i forkant og se an viktigheten av det man er på vei til før man sier noe. Hvilke støvler eller hvor dårlig matchende klær man har på seg er ikke kamper det er verdt å ta. Men de få kampene man velger å ta, der står man for det man har sagt. I den grad mulig. Men som sagt, her kommer jeg nok til å svelge en del kameler. Pr dags dato har jeg jo ikke snøring på hva jeg egentlig snakker om :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der med å være i forkant har jeg blitt helt rå på :lol: Tusen småting i hverdagen. Feks: Hun blir veldig sint om hun ser matboksen sin på morgenen for da vil hun åpne og lukke den hele veien til barnehagen. Derfor blir matboksen smurt før hun står opp og gjemt oppi noen klær vi har med til barnehagen for så å bli sneket til en av de ansatte. :lol: Alt for å slippe hyling til barnehagen pga den dumme matboksen.

Vi velger definitivt våre kamper, prøver å være i forkant av enda flere også er det en del hun får være med på å bestemme. Men alt med måte, viktige ting, som tannpuss, er jo ikke oppe for diskusjon. At hun vil gå baklengs hele veien til barnehagen og bruke tre ganger så lang tid er en diskusjon hun får lov til å vinne :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fallgruven der er jo at man bare blir rigid og er null fleksibel. Etter at jeg fikk barn synes jeg det at man skal være så himla konsekvent hele tiden er veldig oppskrytt i oppdragelsesøyemed. Jeg har flere ganger sagt at sånn blir ting, og så får jeg en reaksjon som gjør at jeg heller sier, "vet du? Jeg ser at dette er viktig for deg, så da gjør vi det på din måte i stedet". Jeg åpner absolutt for at jeg kan ombestemme meg, og jeg ønsker å høre hva han har å si og mener om ting. For når jeg tenker meg om så var akkurat den tingen egentlig ikke så innmari viktig at det er verdt å gjøre en prinsippsak ut av. Om du skjønner?

Jeg får litt makk når jeg hører en venninne fortelle om sønnens monstertantrum en morgen fordi hun sa han skulle ha på grønne støvler mens han vill ha på de blå, og siden hun hadde sagt grønne så måtte det jo bli sånn. Da handler det om makt, og i mitt liv så er en maktkamp en parenting fail. Jeg har driti meg ut når jeg har havnet i en maktkamp. De må jo selvfølgelig gjennomføres når man først har havnet der, men de er ikke så gode for relasjonen.

Forstå meg rett altså, forutsigbarhet og tydelige grenser gir trivsel hos mange (de fleste?) barn, det er ikke sånn at det ikke er viktig. Men den der regla om å være så konsekvent hele tiden, den er jeg ikke så enig i. Jeg får også noen vibber om et barnesyn som ser på barn som voksne under opplæring, noe jeg heller ikke er enig i. (Ikke fra deg altså! bare rent generelt)

:wub: Ja, jeg er så enig, så enig!

****

Ang. kameler:

Min "greie" har vært at det ikke er OK å kjefte og smelle og true på ungene. Vi (foreldrene) skal være trygge, snakke med ungene (ikke bare til) og alt det andre som skal gi ungene mulighet til å bli trygge og utvikle seg til å bli selvstendige og alt det der ... Jeg kaller det heller ikke trass når de har egne meninger.

Det funket veldig bra ganske lenge - jeg følte meg ofte som en veldig god mor :innocent: Helt til nr. 2 begynte å få egne meninger også (veldig tidlig) i kombinasjon med at den eldste hadde hatt det en stund, og det ble ikke enklere av at eldsten begynte på skolen og vi fikk et større tidspress. Det handler jo om at jeg føler meg maktesløs i en situasjon, jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal takle situasjonen og ender med å bli en av de foreldrene jeg synes var ganske fæle før jeg selv fikk unger.

Jeg skulle gjerne komme tilbake dit hvor jeg klarte å beholde roen og ikke trengte å bruke trusler for å komme igjennom morgenen. (Det er ikke så ille som det høres ut altså, vi har det hyggelig og bra mesteparten av tiden, men det var lettere å være en god oppdrager før jeg fikk barn :icon_redface: og ting ble straks enda vanskeligere når vi gikk fra ett barn til to :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei, Etter noen år uten egen hund begynner vi å kjenne på savnet etter et firbeint familiemedlem. Det er noe opp og fram enda, men vi prøver å bestemme oss for hvilken rase vi skal velge neste gang og det hadde vært veldig hjelpsomt å få litt innspill til rasene vi tenker på og kanskje noen vi ikke har hatt på radaren enda? Vi er en familie på 4 med barn i barneskolealder. Vi har god erfaring med hund, men har aldri drevet med noen form for hundesport eller jakt osv, og kommer sannsynligvis ikke til å starte med det heller, så vi ser først og fremst etter et familiemedlem.   Hva vi ser etter: * Vi foretrekker begge hunder med tæl, men akkurat i den livsfasen vi er i nå lener vi mer mot et mildere gemytt. Veldig usikker på dette punktet * Førerorientert og samarbeidsvillig * Lite jakt - ønsker muligheten til å slippe hunden løs og oppnå stødig innkalling * Ingen vokt * Lett å motivere og lærevillig (husk: dette er en ønskeliste 😇) * Så lite sikling som mulig * Minst mulig hundelukt (sorry goldens 🫠) * Må tåle at det er mye som skjer hjemme hos oss. Barna leker, har med seg venner, vi får besøk, ungene kan bråke osv. Må tåle fremmede i eget hus uten at det er krise eller blir skummelt. Dette er selvfølgelig noe vi vil legge til rette for at hunden takler fra dag 1, men det er et så viktig punkt at vi ønsker best mulig utgangspunkt * Går greit overens med andre hunder * Minst mulig røyting - har ikke helt bestemt meg for hvor viktig dette punktet er for meg, men det ser så deilig ut å ha en røytefri rase. Kan gjerne stelle pels hver dag, men ikke mer enn 10-20 min i det daglige * Jeg ønsker meg en stor hund, samboer har mest lyst på en liten hund, så jeg tenker en plass midt i mellom.    Vi kan tilby: * Ca 1,5 time tur hver dag. Noen dager mer, noen dager mindre, men jeg tenker gjennomsnittet vil ligge rundt der * Hundevante eiere som liker å trene lydighet og legge til rette for et ukomplisert hundehold * Masse kjærlighet og oppmerksomhet   Raser vi har tenkt på: * Puddel - Jeg føler egentlig at jeg beskriver en puddel, men... Samboer syns storpuddel blir for stort, mens jeg syns de minste variantene blir for små. Har inntrykk av at mellompuddel har en del rusk på linjene? At hunden er mentalt stødig er pri 1 * Wheaton Terrier - Virker som veldig kule hunder, men litt redd for at terrier-gemyttet kan bli litt mye? Har veldig lite erfaring med rasen bortsett fra det jeg har lest meg til * Toller - virker som veldig trivelige hunder som har mange av de kvalitetene vi ser etter, men har inntrykk av at de kan være litt nervøse? * Schipperke - denne rasen har vi hatt før og det er veldig kule hunder. Men kunne tenkt meg en litt større hund i neste omgang   Så, har dere noen tanker eller forslag til oss?    Disclaimer: Ja, jeg vet at jeg har skrevet en smørbrødliste over ønsker og at selv om en rase på papiret kan huke av på alle boksene, kan individet vi får i hus være helt annerledes. Vi er ikke ute etter en robot, men vi er fortsatt i drømmefasen og ønsker best mulig utgangspunkt for vårt neste hundehold.  
    • Stoffbur var jo en idé! Det tror jeg ikke hun har noe forhold til fra før, så da er det kanskje mulig å begynne helt fra start med positive assosiasjoner. Det skal jeg prøve!
    • Det høres jo ut som du må jobbe med å gjøre bil til noe mer positivt som et separat prosjekt. Det fikser du! Kan du ha med bur på trening og sette ut et annet sted for pause/hvile? Eller teppe et sted du kan binde henne? Vil et stoffbur funke og være annerledes nok til å senke terskelen litt? Kompostgrinder?
    • Det viser seg nå at hun rett og slett har traumer relatert til bilkjøring og spesielt det å bli forlatt alene i bil. Det er såpass alvorlig at jeg ikke har lyst til å gå nærmere inn på det ettersom tidligere eier ikke er her og kan forsvare seg, men dette gjør det ekstremt vanskelig både å gå på kurs og delta på treninger, ettersom jeg ikke kan "pause" henne i bil (da blir hun så stressa at det ikke er mulig å få kontakt med henne i det hele tatt). Hun har rett og slett ingen steder å slappe av på kurs/trening. Dette er utrolig fortvilende og jeg kjenner meg litt motløs akkurat nå... Hun er veldig trenbar og en kjempesøt hund innafor de rammene der hun føler seg trygg, men skal jeg ha sjans til å få gjort noe med øvrig problematferd (som det viser seg å være mye av) må vi gå på kurs og trene...
    • Takk, er veldig trist men vi fikk over 12 år sammen så litt trøst i de gode dagene.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...