Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan har din rase overrasket deg?


Tabris
 Share

Recommended Posts

Vi studerer, snakker med oppdrettere, leser bøker og leser på nett. Slik finner vi rasen som vi mener passer for oss.

Etterhvert som vi blir kjent med vårt nye venn, så kan det være de viser sider som overrasker deg, sider du ikke trodde du ville se i den rasen - det kan være både positivt og negativt. Så jeg lurer på - hvilken rase har du, og hvordan har den overrasket deg? Hvilke sider har den vist som du ikke trodde den ville ha?

Jeg kan starte med meg selv. Jeg har en liten japansk spisshund, og jeg trodde dette var mer eller mindre enn pyntefluffy sofahund. Ozu er ikke seks måneder enda, og det er allerede to områder han har overrasket meg på en positiv måte:

1. Jeg trodde den fluffy pelsen bare var til pynt. Men han marsjerer glatt gjennom haglebyer, snø høyere enn ham selv og 12 blå uten å blunke. Han er skikkelig hardfør når det kommer til været.

2. Energi og mot. I kveld ble jeg imponert over ham. Det har snødd svært mye her, noe som nå har resultert i svært høye brøytekanter. Han hoppet uten problem med meg gjennom brøytekanter hvor jeg sank ned til mer enn knærne, og nølte ikke et øyeblikk over å følge etter meg opp en snøkledd gressbakke hvor jeg sank ned til livet! Og vi snakker om en pelsdott som knapt når meg til knærne og ikke er seks måneder enda.

Så, ja, han har imponert meg med å være mye mer hardfør og robust enn jeg trodde om rasen.

Hva med dere? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde fuglehunden skulle være mer stresset i perioder uten mye aktivitet, men det går veldig fint. Jeg trodde også hun skulle være "vanskelig" å trene i lydighet, men hun er en drøm. Det er dessverre bare meg det står på :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde fuglehunden skulle være mer stresset i perioder uten mye aktivitet, men det går veldig fint. Jeg trodde også hun skulle være "vanskelig" å trene i lydighet, men hun er en drøm. Det er dessverre bare meg det står på :D

Sånn er mine også, lette å slite ut (er helt døde i flere timer etter turer som varer i en time eller mer) og uroblematiske å trene LP med :) Mine kan også gå i flere dager uten trim uten å fly på veggen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble mest overrasket over hvor rolig Jatzy er! Hun klarer fint å leve som en normal familie hund. Og jeg ble overrasket over hvor lite stresset hun er, og hvor myk og førbar hun er. Og ikke minst hvor sosial hun er med mennesker.

Jeg forventet jo å få en meget aktiv og krevende hund, som iallefall ikke kunne fikse perioder uten mental stimuli uten å ete opp huset! Og jeg forventet at hun kunne komme til å stresse endel, gjete på ting, spesielt rundt ting som beveger seg fort (biler, barn som løper, sykler). Ikke minst forventet jeg å få en hund som ikke skulle være særlig sosial med fremmende.

Rasen i seg selv, har ikke overrasket meg så veldig, annet enn at den er like mye normal hund som alle andre hunder er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Golden: Hvor sterkt jaktinstingt hun hadde. De siste årene kunne jeg ikke ha henne løs i det hele tatt omtrent. Dette var jeg ikke forbredt på etter å ha lest om rasen.

Malamute: Først og fremst at hun er fin å ha løs, og kommer på kjapt på innkalling, og hvor lett hun er å motivere og trene. Jeg trodde også at malamuten skulle være en rolig, og samlet, stor bamse, men Mayah er klin kokos og full av fart. Mulig det er noe som endrer seg med alderen da riktignok (hun er 17 mnd nå).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At Minion ELSKER snø, snøbading er dritgøy og hun stortrives nå når vi har unormalt mye snø.
Regn derimot, det hater hun og omtrent nekter å gå ut av døra.
At hun er super sosial, alle skal hilses på, sånn man skulle tro hun var en kelpie. :rolleyes2: Håper hun vokser det av seg.

Jeg hadde aldri trodd det skulle være såå vanskelig å lære henne noe som helst, jeg har vært borti forskjellige raser, men tydeligvis er mynde noe for seg selv, for hun ser en smule forvirret ut og tom i blikket hver gang jeg prøver å lære henne noe. :P

At Kiwi skal rulle seg og gnikke seg inn i alle gjørmehull og vanndammer som finnes, hun elsker vann, men kan ikke svømme.
Hadde trodd hun skulle være mer terrier enn det hun er.

At hun elsker å trene, hun blir skikkelig engasjert og syns det er dritgøy, så jeg burde ha gått kurs med henne, eller trent seriøst, eller bare oftere.

At jeg har en grei innkalling på begge to.

Endret av Taz
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min Wheaten terrier (som ikke er mer) utrolig sterk jakt lyst. var en veldig krevende hund som ung hund, som krevde utrolig mye. hadde da fådt høre at de var en fin første gangs hund, som var lett å ha med å gjøre. men det blei no hund av han å :)

Shar pei, hvor arbeids villig og lett lært de egentlig er :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en Pumi på ett år, som er min første erfaring med rasen. Er superfornøyd med henne, men litt overrasket over at hun ikke har større aktivitetsbehov. Vi er veldig aktive tre av fire årstider, men kjenner jeg blir litt sofagris når snø og kulde setter inn. Dette takler hun superfint, og koser seg som fotvarmer i sofaen. Hun får selvfølgelig tur, men ikke så lange som vanlig og jeg hadde forventet at det skulle gjøre henne litt rastløs, men det er null problem. Nesten litt skuffa, for håpet at hun skulle " tvinge " meg til å bli en sånn vintersport friskus i kondomdress, men det skjer ikke med det første iallefall :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor ekstremt viljesterk han er. Får han det foø seg at han skal noe, ja, da skal han det. Ikke alltid så lett å håndtere! Det er også omtrent nytteløst med straff av noe slag, bryr seg rett og slett ikke. Jeg vil si jeg er overrasket over hvor "hard" han er men det kan nok være like mye individ som rase.

Med ulvehund var jeg ikke overrasket over så mye. Kanskje litt hvor lite interessert hun var i folk utenfor familien, men det var praktisk :) . Kanskje også litt hvor lite hun spiste i forhold til størrelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sheltie mannen

Hvor utrolig sta han er :P

Og hvor selvstendig og tøff han er, han er ikke typen til å gjemme seg bak mors ben,,,åh nei, fra han var 8 uker kunne han finne på å gå laaangt avgårde på oppdagelses ferd...

Hvor sjarmerende han er og full av personlighet, men hvordan han klarer å skjule det totalt overfor folk han ikke kjenner godt...

Hvor krevende han skulle bli som unghund...

:heart:

Siden min andre hund er en blanding så hadde jeg ingen forutsetning for å bli overasket...men siden hun er bladning av terrier og dachs så overasker det meg at hun er mykere enn smør i personligheten. Og mye mindre sta enn sheltien :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

kan ikke huske jeg har blitt overasket over belgerne. Jo, med Lyra. Der gikk jeg på en smell , men det var mer individet enn rasen. Hun var hakket mer enn de fleste andre av rasen , men mest på det gode forsåvidt, bare ikke så bra for meg som skulle ha en hobbyhund som fungerte fint som kosehund, ikke en bruksmalle med krøller.. Ellers overasket det meg hvor elendig hund Pan var , men der igjen var det individet. På den tiden trodde man jo at tolleren var et trygt valg, det fantes jo nesten ingen. Nå var jo han syk , men jeg har møtt min del av drittbikkjer i den rasen senere. Det har overasket meg i ettertid hvor mange dårlige jrt som finnes. Heldigvis er ikke Jonas en av de , men han er såpass gammel at han ble født før boomen. Mozza overasket meg ved å bekrefte absolutt alt som ble sagt om rasen. Jeg trodde ikke helt på at så perfekte hunder fantes . Det gjør de. Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er mye mykere enn jeg trodde rasen var.

Han er også ti tusen ganger mer vanskelig å trene enn jeg trodde, men det kan bare være min hund :P Enten skjønner han liksom ikke helt, og hvis han ikke gidder er det totalt uaktuelt å gjøre noe også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, overrasket og overrasket? Men en av de tingene som jeg legger merke til i hvert fall, er hvordan dobermann balanserer det å være så førerorienterte men allikevel ha et sånt veldig behov for medbestemmelse i ett og alt. De føyer seg ja, men de må liksom ha siste ordet. En liten signatur på en adferd. Eller et stønn av protest når de må gjøre noe de ikke har lyst til. En av de tingene som gjør at jeg elsker de ennå høyere. Store personligheter. Ingen drillsoldat. Som man kanskje kunne vært forledet til å tro, sånn i utgangspunktet?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt overraska over hvor lettlært og ivrig Aiko er. Det skal jo ikke gå an å lære dem noen verdens ting skal en tru bøker og amerikanske nettsider. Og så er jeg overraska over hvor inderlig og kjærlig Imouto er, etter å ha levd med Aiko og ha måttet slåss for å få litt oppmerksomhet. :P

I tillegg er jeg overraska over hvor ekstremt sosiale de er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, overrasket og overrasket? Men en av de tingene som jeg legger merke til i hvert fall, er hvordan dobermann balanserer det å være så førerorienterte men allikevel ha et sånt veldig behov for medbestemmelse i ett og alt. De føyer seg ja, men de må liksom ha siste ordet. En liten signatur på en adferd. Eller et stønn av protest når de må gjøre noe de ikke har lyst til. En av de tingene som gjør at jeg elsker de ennå høyere. Store personligheter. Ingen drillsoldat. Som man kanskje kunne vært forledet til å tro, sånn i utgangspunktet?

Haha, kjenner til den ja :P Feks det blikket når Bonita fikk beskjed om å gå å legge seg. Hun gjorde det, men hun måtte vise at hun ikke var enig :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en whippet, min første av rasen, og jeg har ikke møtt så mange voksne individer før jeg gikk til anskaffelse av en selv :)

Av det jeg fikk høre av andre (ikke nødvendigvis folk med så god kjennskap, for å ha det nevnt) var at jeg måtte regne med å kle på i alle sammenhenger, at de var pinglete, litt feige og ganske dumme. Jeg hadde også sett for meg at det var vimsete dyr, som gjerne ikke kunne gå løs på gården fordi de ble distrahert av ting de måtte jage :P

Tavi har ikke levd opp til så mye av dette sålangt :P Hun vil riktignok ikke være ute kjempelenge om det skulle være ti minusgrader og hun er uten klær, men en liten tissetur er null problem - viser ingen tegn til å fryse eller være ubekvem sålenge hun er i aktivitet (og hun er ganske aktiv :P). Hun er mye mindre pinglete og feig enn jeg hadde trodd. Går på med stort mot på de fleste utfordinger, og er ikke det minste redd hesten min - nesten så jeg skulle ønske hun var litt mer skeptisk mtp at ikke alle hester hun kommer til å møte er lobotomerte gulinger... Ang dumheten er hun såklart ikke helt i samme sjikte som border collien vår, men hun har vist seg å være imponerende lettlært og svært førerorientert. Og hun går nå løs på gården i de fleste sammenhenger. :) Flink til å holde seg nærme, kommer på innkalling, og er nesten litt plagsomt opptatt av hva jeg gjør til tider :)

Så kan vel si at jeg er positivt overrasket, og veldig fornøyd med rasevalget mitt :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg levd med belger snart 2/3 av livet, men jeg slutter likevel aldri helt å forundres hvordan de kan være så intelligente, men likevel så blonde og fjollete (så må jeg medgi jeg syns det er en del av sjarmen :lol: ).

Med Jolie blir jeg vel stadig overrasket (og underholdt) av hatet mot regn. Når skal ut og det virkelig regner (og det hender jo en gang i ny og ne siden vi befinner oss i Bergen..) stopper hun opp, kniper sammen øynene og virkelig skuler opp mot himmelen; jeg kan nesten høre henne sende forbannelser opp mot værgudene :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...