Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 160
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spenne

Jeg vet at det i Sverige bla finnes border collie oppdrettere som kun avler på fine farger, de har uregistrerte hunder som ikke har gjeterprøve og de selges som familiehunder i spesielle farger. De ka

Jeg kjøper bare hund fra dønn seriøse oppdrettere, så kravene mine når det gjelder foreldredyr vil være ivaretatt i utgangspunktet. Jeg liker tre av fire fargevarianter på bearded collie. Fawn er også

Posted Images

  • 2 weeks later...
  • 2 months later...
Skrevet
På 3.9.2015, 08.52.33, MonicaT skrev:

Inspirert av innlegg i AN som handlet om å velge valp basert på farge starter jeg en egen tråd.

 

Rett/galt?

 

Farge er ikke første krav, men farge er helt klart med i vurderingen når jeg skal ha hund.

På min rase har man en ekstra ting og det er hale. En del blir født stumphale og veldig mange ønsker stumphaler.

 

Lenge til jeg skal ha ny hund, men jeg vet hva jeg ønsker. Og farge er helt klart en faktor, men ikke det mest avgjørende (samme med hale). Kan jeg få pose og sekk så vil jeg gjerne ha det.

 

Hvorfor er det greit på noen raser å velge hund etter farge mens på andre ikke?

 

Jeg er først og fremst interessert i å få rett hund, når det gjelder gemytt og egenskaper. Men hvis jeg velger Labrador, så er det utallige valper å velge mellom (selv om jeg er selektiv når det gjelder linjer), og da kan jeg få både gemytt og egenskaper som jeg ønsker, selv om jeg vil ha en bestemt farge. 

Jeg har også Cane Corso, og skulle jeg hatt flere av dem, ville det vært langt færre alternativ for å få en hund med både rett farge, gemytt og egenskaper, hvor alt passet. Der hadde jeg helt klart gått for gemytt og egenskaper framfor farge.

 

 

 

  • 3 weeks later...
Skrevet

Da jeg hadde bestemt meg for Shetland Sheepdog som rase, så hadde jeg selvfølgelig et ønske om bi-farget eller blue merle. Det at man bestemmer seg for en farge, synes jeg er helt OK! Jeg valgte linje, og havnet på amerikanske brukslinjer og et oppdrett jeg likte godt mtp. da konstruksjon/rasetypisk utseende, god helse/friske linjer, god mentalitet og gemytt, samt gode egenskaper Og det var egentlig greit, for jeg fikk førstevalg i et kull av bi-farget, og siklet på en bi-blue siden det er en spesiell farge. Så, jeg mener absolutt at man kan få drømmefargen/den ønskede fargen, men fortsatt velge de riktige linjene. Jeg synes ikke farge skal være det viktigste, for jeg er ganske sikker på, at det er fullt mulig å finne friske og gode hunder med din drømmefarge :) 

  • 1 year later...
Skrevet

Ser ikke problemet med å fokusere på farge SÅ LENGE man har like stort fokus på alle andre viktige faktorer og. Noen vil ha i pose og sekk. Jeg selv og. Og det er opptil meg om jeg vil vente på kullet som har både farge og alt det andre - jeg kommer uansett ikke til å ta første og beste valp bare fordi den har den riktige fargen. Men jeg venter gjerne på det riktige kullet. Feks ville jeg ikke hatt en field som er brun/hvit eller svart/hvit, selvom de hadde vært aldri så bra ellers. Det kommer flere kull. Jeg vil ha hele pakka :P  De sier jo at på field kan man ikke velge etter farge fordi det er så få hunder, og stemmer jo dersom du skal ha hund på et bestemt tidspunkt. Da må man ta det man får av farge. Men kan man vente så kan man jo det. Jeg vet at selvom jeg hadde blitt glad i og elsket en hund med "feil" farge, hadde jeg aldri sluttet å lengte etter fargen jeg ønsker meg. Jeg elsker Lotta og hun er perfekt for meg, og fargen hennes er aldeles nydelig, men jeg er enda bestemt på at jeg bare MÅ ha en svart field og en gang :) Blir liksom ikke kvitt den lengselen. Selvom det ikke er noe jeg går og sturer over, Lotta som er brun er og helt fantastisk vakker, spesielt siden hun har vært heldig og fått en dyp mørk sjokoladebrun :)

  • Like 2
Skrevet

I rasen min syns jeg alle fargene er vakre, og alle er også tillatt med unntak av leverbrun og hvit. Det er klart jeg har preferanser, men i kullet vi får valp fra er det oppdretter som velger hvilken valp som passer best til hvilken familie. Det syns jeg bare er fint! Begge foreldrene er nydelige i hver sin farge. Hadde det ikke vært tilfelle i mine øyne, så hadde jeg likevel aldri valgt en valp bort på grunn av fargen - med ett unntak: dersom den var helt lik min forrige hund. Det er rett og slett fordi det hadde vært så sårt og føltes feil. De er ikke samme rase, men kan se kliss like ut i farge og tegninger (men forekommer sjeldent tror jeg). 

Guest lijenta
Skrevet

Det er jo gjerne fargen på pelsen som er en av grunnene til at vi vil ha hunden, men det er desverre så alt for lett å stoppe der og det er synd. MAn trenger god helse og gemytt for å få en god hund

Skrevet
Jeg ønsker meg en mørk brun bc tispe med relativt kort pels, men ikke FOR kort. Det er min store drøm. Det aller viktigste er selvfølgelig helse og gemytt, men nå scroller jeg over alle kull som ikke møter kravene mine på det uansett, da. Ender sikkert opp med en svart og hvit langhåret en (igjen), men drømmer fortsatt om en brun. [emoji14]

Jeg sluttet etterhvert å ha lyst på brun, og drømmen gikk til svart/hvit eller svart tri, men fortsatt korthåret tispe med ståører.

Endte opp med langhåret svart/hvit tispe med hengeører [emoji14] Så får jeg heller lete etter korthår neste gang jeg skal få valp igjen.
  • Like 2
Skrevet

Syns egentlig det er helt høl i hodet å gå etter farge når man skal ha hund.. Meeen så er jeg selv så teit at jeg klarer liksom ikke helt å slippe tanken på en blå hvis jeg skal ha en til :icon_redface: Tror det er fordi han jeg har er såpass flashy og "pen" at det føles litt fælt å skaffe seg en helt "ordinær" brindle neste gang, redd den kommer til å føle seg stygg og satt i skyggen av beauty queen'en jeg allerede har :fear: Har enda til gode å se en blå whippet jeg faktisk ville hatt da, synes ikke de jeg har sett har vært fine konstruksjonsmessig. Men OM jeg hadde kommet over et superkull der det var blått, så er jeg usikker på om jeg hadde klart å la være å tenke på fargen.. :wub:

Skrevet

På sheltie er det heldigvis veldig stuerent å ha ønske om farge. Når jeg er på valpejakt (og det er jeg som regel konstant, for jeg er nøye på linjer, gemytt, helse og eksteriør) så skal jeg ha tispe, sobel, den skal ha utstillingspotensiale og forhåpentligvis avlspotensiale (dvs er åpenbare "defekter" utelukket), den skal være fra foreldre med stødig gemytt, og stort pluss om de er røntget.
Jeg kan muligens vurdere en tricolor dersom den ser veldig bra ut og jeg ikke har annet valg fra en kombinasjon jeg har trua på, men sobel er mitt klare 1.valg. 
Heldigvis har alle oppdrettere jeg har snakket med stor forståelse for dette, de gjør det nemlig selv også:P 
Nå er det jo "greit" med rasen, siden jeg ser på foreldredyr som er soble eller i noen få tilfeller tricolor, for sobel kan ikke pares med blue merle, ergo kommer det garantert kun sobel, og kanskje en og annen tri i de kullene jeg kikker på.
 

Skrevet

På vår rase er generelt ikke noe annet enn sort/hvit eller tricolour ønskelig hos gjeterhundfolket, da gjerne ikke med for mye hvitt heller. Sportshundfolket derimot, velger hund mye basert på farge, da spesielt er brun og merle poppis, nå også gule av noe slag (som ofte er av showlinjer).

At det ikke ønskes fargede eller hvitdominante hunder, kommer fra gammelt av at slike har en annen innvirkning på sauen - i tillegg trodde man visstnok at en merle hund er svakere enn øvrige. Som eier av en gul hund (ikke av showlinjer, riktignok), så har jeg sett han blitt utfordret av ny sau basert på fargen sin et knippe ganger, da fordi sauene generelt bare er vandt til sorte hunder, han har like god evne til å flytte de som noe annet. Hunder gjeter ikke med fargen sin, men med styrken de har fått tildelt.

Forakten for farger kommer av to ting; gamle tradisjoner at fargede håndterer sau annerledes, og at fargede hunder ofte blir avlet som sportshunder, ikke gjeterhunder.

Pga lite kunnskap om saken, så trodde mange også at merle og hvitdominante hunder er døve og noen gang blinde, noe som er fakta med flere faktorer. En hund med ingen pigment i ørene kan risikere å bli døv, en hund som er dobbel merle har jo sine problemer de fleste kjenner til.

Man blir stemplet som useriøs om man har fargeønsker utover å ta den valpen man får (å velge kull basert på farge er helt uaktuelt). Dette kan jeg i grunnen skjønne, når jeg ser hvilke personer som har vært ute etter avkom av min egen gule Keo. Dog sannheten er at de fleste har sine preferanser også i gjeterhundverden. Noen vil ha sort/hvit, noen vil ha tricolour. Noen vil ha korthår, noen vil ha langhår. De færreste vil ha mye hvitt.

Selv så har jeg mine preferanser, men til syvende og sist har de ingen betydning. Jeg er svak for tric, og vil ikke ha veldig mye hvitt (fordi jeg ikke syntes det er pent). Favoritten i vår rase er brun tricolour, hohoy! I mitt kull sto jeg lenge på kniveggen mellom den sort/hvite og ene tricen, når jeg endelig skulle bestemme meg så var de tantegningene den minste bekymring - nå endte jeg opp med tricen, riktignok, men av helt andre grunner :lol: 

Skrevet

Ja, nei... Jeg skulle jo ha en black/tan tispe, noe annet var uaktuelt. men det var jo ikke sånn at jeg kjøpte den første og beste som kom rekende forbi på en fjøl. Jeg stod vel et år eller så på venteliste fordi jeg hadde tusen andre ting som også skulle stemme. Hvis det blir cavalier neste gang vil jeg ha ruby. Fordi jeg har oppdaget at det er fryktelig upraktisk med svarte hunder. Og fordi jeg ikke synes blenheim eller tricolor er noe fine. 

Skrevet

Jeg kjøper bare hund fra dønn seriøse oppdrettere, så kravene mine når det gjelder foreldredyr vil være ivaretatt i utgangspunktet. Jeg liker tre av fire fargevarianter på bearded collie. Fawn er også en vakker pelsfarge, men det gir så bleke farger ellers. Men om den vakreste av alle vakre valper er svart, brun eller blå er likegyldig for meg. Selvfølgelig er helse og gemytt viktigst, det vil det jo være for alle til syvende og sist. Ingen vil vel ha en syk og vakker hund, eller en vakker hund med raserianfall? Men farge er en del av det visuelle, i alle fall for oss som ikke bare skal ha en fungerende brukshund.

  • Like 5
Skrevet

Man kan vel alltid ønske seg en farge, men helse og mentalitet er viktigst for meg. Når jeg fikk den første beardisen var det bare en igjen i kullet, den skulle oppdretteren ha, men fikk mast meg til den. Heldig, den var blå. Etter det ønsket jeg meg en brun, men den riktige kom aldri, så det ble sorte på meg, både kjøpte og etter egne kull  helt til jeg etter 15 år fikk en brun i et kull jeg ville ha. Da ble det en brun på meg, så jeg ventet jo lenge på den rette.

  • Like 1
Skrevet
48 minutes ago, Symra&Pippin said:

Jeg kjøper bare hund fra dønn seriøse oppdrettere, så kravene mine når det gjelder foreldredyr vil være ivaretatt i utgangspunktet. 

^^ Dette!

Jeg vurderer forsåvidt nå en rase hvor alle farger er tillatt, men jeg har ingen store preferanser på farge :P Det viktigste er hvilket potensiale hunden har.

  • Like 3
Skrevet

Nå har jeg jo ensfarget rase, og da er fargepreferanser litt uaktuelt, selv om man selvsagt kan gå for terv om man f.eks ikke liker sorte hunder. Når jeg hadde toller derimot så var faktisk farge litt viktig. Jeg liker de ikke for lyse, og har de hvite avtegn i ansiktet må det være symmetrisk, helst med bliss :P Buhunden ble på en måte kjøpt utelukkende på farge, da jeg syns rasen er penere som blakk enn sort. Ellers er jeg også litt sær på farger og avtegn, men det er overhodet ikke det jeg setter som viktigste kriterie. På tric foretrekker jeg store tan-områder med god farge. På spaniels/hounds/settere er jeg generelt ingen fan av mye hvitt. På terv kan gjerne hannhunder være mørke/skygget, mens tispene foretrekker jeg lysere i pelsen. Men igjen, farge er noe jeg tillater meg å være kritisk til kun om alle andre kriterier stemmer. :) 

Skrevet

Farge vil aldri bli ett avgjørende kriterium for meg, så lenge det ikke dreier seg om farger/tegninger knyttet opp mot sykdom.

Når det er sagt, så har man jo selvsagt preferanser. Nå liker jeg jo mange raser men uansett rase liker jeg ikke merle eller farger som er knyttet til brunt nesespeil. 

På kinesisk nakenhund liker jeg ikke mye store partier med upigmentert hud, jo mørkere  jo bedre. Nå er ikke det bare basert på hva jeg syns er pent men det er også upraktisk med dårlig pigmentert hud på sommeren. 

Skrevet

På puddel, som er min rase, er dette med farger noe man ofte må ta stilling til, da pudlene kommer i ulike farger som ofte avles veldig separat. F.eks avles brun veldig separat, selv om de gjerne avles sammen med svarte, fra linjer som ikke har fawn eller hvit i seg. Så ønsker man seg brun leter man i disse linjene. Samme med hvit, som gjerne avles helt separat, eller med svarte som har hvitt på linjene. Og fawn, som også avles separat, eller med svarte med fawn på linjene. Og grå er også egen. Og så har man nå de som er tofargede, som igjen avles i egne deler, både pied (harlekin) og phantom separat. Så når man skal finne seg en puddel kan man likegreit velge seg farge(r) først, og så begynne å lete oppdretter(e ) innad i de(n ) fargen(e ) man ønsker. Men er farge helt likegyldig, og man leter puddel etter bruksegenskaper fordi man ønsker en til agility, til lydighet, til terapihund el.l, så leter man på helt andre måter, og må kanskje ta for seg hele spekteret. Mange som kun skal ha "familiemedlem" kjøper vel tilgjengelig valp uansett farge så fort de finner en, litt uten noen stor bakgrunnsjekk. Men fordi fargene avles så separat har de gjerne litt ulike egenskaper, så da blir det likevel fargevalg/linjevalg om man er ute etter noe spesielt. Sorry, forvirrende skrevet, men prøver å beskrive at farge kan være relevant i valget av puddel da de ulike fargene avles så separat.

Jeg er nå på valpeliste hos to oppdrettere på phantom mellompuddel, en norsk og en tysk, og håper det kan bli en valp i løpet av 2018. Tispa jeg håpet på valp etter i vinter gikk akkurat tom, og det er langt mellom phantom mellom av ok kvalitet (som er registrert i FCI), man må smøre seg med tålmodighet. Jeg ser ikke noe galt i å velge farge, så lenge det ikke går på bekostning av alt annet. Og det er sikkert noe annet på raser der fargene er mer sammenblandet i avlen, jeg kjenner kun til puddel.

Det skal sies at min nåværende puddel ble kjøpt på farge, i en veldig forhastet kjøpsprosess. Ville ha brun mellom tispe, men fant ingen slike tilgjengelige i nær fremtid, og dro for å se på denne lille, 4mnd gamle dvergvalpen, tross at hun var feil størrelse, og falt pladask. Har ikke angret ett sekund, hun er unik og det beste som har skjedd i mitt liv. Jeg har dog ingen tro på at jeg er like heldig igjen, og forhaster meg ikke denne gangen. Har god tid til å vente på rett valp nå.

Skrevet

Litt OT, men samtidig under tema om dette med fargepreferanse. 
Hva mener dere om oppdrettere som utelukkende avler hunder med en bestemt farge, altså en rase som har godkjent en eller flere andre farger og årsaken da kun handler om oppdretterens preferanse? 
Helt normalt og forståelig, eller kan det virke useriøst at det skal bli sett på som så nøye (og ikke bare helse, mentalitet og eksteriøret på rasen generelt)? 

 

Skrevet
26 minutter siden, Yellow skrev:

Litt OT, men samtidig under tema om dette med fargepreferanse. 
Hva mener dere om oppdrettere som utelukkende avler hunder med en bestemt farge, altså en rase som har godkjent en eller flere andre farger og årsaken da altså kun handler om oppdretterens preferanse? 
Helt normalt og forståelig, eller kan det virke useriøst at det skal bli sett på som så nøye (og ikke bare helse, mentalitet og eksteriøret på rasen generelt)? 

 

Det kommer litt an på rase føler jeg og populasjonen. Det kan virke useriøst dersom det "åpenbart" går på bekostning av andre ting og at farge er førstepri...

Skrevet
29 minutes ago, Yellow said:

Litt OT, men samtidig under tema om dette med fargepreferanse. 
Hva mener dere om oppdrettere som utelukkende avler hunder med en bestemt farge, altså en rase som har godkjent en eller flere andre farger og årsaken da altså kun handler om oppdretterens preferanse? 
Helt normalt og forståelig, eller kan det virke useriøst at det skal bli sett på som så nøye (og ikke bare helse, mentalitet og eksteriøret på rasen generelt)?

På noen raser, f. eks min, så er det jo en farge som er "vanligst" hos utstillingslinjene (sort&brun), og ergo er det den de fleste avler på. Ikke nødvendigvis fordi det er den man liker best, men fordi det er "det man får" fordi det er få hunder som bærer på de andre fargene, og få "gode nok" grå hunder (det finnes noen, men ikke så mange). Hos brukslinjene er det derimot mer normalt med grå, bicolour og sort, og det er få som bærer genet for sort&brun.

Skrevet
42 minutter siden, Yellow skrev:

Litt OT, men samtidig under tema om dette med fargepreferanse. 
Hva mener dere om oppdrettere som utelukkende avler hunder med en bestemt farge, altså en rase som har godkjent en eller flere andre farger og årsaken da altså kun handler om oppdretterens preferanse? 
Helt normalt og forståelig, eller kan det virke useriøst at det skal bli sett på som så nøye (og ikke bare helse, mentalitet og eksteriøret på rasen generelt)? 

 

Kan igjen kun svare ang. puddel, men der er det som sagt absolutt helt slik at fargene avles separat, og det er ansett som mindre seriøst om man blander farger i avlen. Eneste er svart som avles inn på hvit, fawn og brun. Grå kan også avles med svart (eller hvit, som jeg personlig ikke forstår hvorfor gjøres), men man får da "mellomfarge" i første generasjon, så dette gjøres kun i blant for å forbedre de grå. Man blander ikke linjer med fawn eller hvit med brune linjer, da fawn og hvite med brune gener blir "fargeløse", dvs med lyst pigment og er ikke godkjent farge. Så puddel er kanskje litt annerledes med dette med farge enn mange andre raser?

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei. Takk for svar.  Nei, jeg har alltid ment og prøvd å unngå å hilse på hunder. At hunden min bare skal lære seg at andre hunder eksisterer, men at han ikke har noe med de å gjøre. Annet enn de 2-3 hundevennene han har. Det skal jo sies at vi bor på landet, så ferdes mest i skog og fjells, så vi møter ikke folk eller hunder så ofte hjemme. Men han er veldig trygg og grei, mtp han har vært med meg på jobb over hele landet siden han var 10 uker. Har tatt han med meg inn til byen ved noen anledninger for sosialisering, altså se men ikke røre, og det går stort sett kjempe flnt. Men da er det mer avstand, og jeg har prøvd med alle mulig godbiter og ball, og det er som en bc flest at det er ballen som er best. Men det bruker vi svært sjeldent da han girer seg opp altfor mye og mister fokus. Med ballen kan han være løs blant hunder og folk uten å bry seg om de. Hadde vært morsomt å hatt halvparten av fokuset hans uten ball, som han har med ball 😀 Nå blir han 2 år om en mnd, og problemet rundt hunder har blitt mye bedre. Og vi har ikke gjort noe annerledes egentlig, annet enn å prøve å få mer avstand. Han kan løfte litt på halen og pelsen, men ingen bjeffing eller knurring. Han lander veldig fort etter vi har passert også. Hadde ett tilfelle hvor en liten hund løpt mot og bjeffet og herjet i inngjerdet hage, da dro han i båndet og reiste litt pels. Men ingen lyd da heller, men ble fint med videre og snuste for seg selv i grøfta mens den andre holdt på i bakgrunn. Mye av det er nok pga båndet virker det som også. I langline hvor han får fler forsøk og muligheter til å tenke selv, før lina blir stram så går det bedre enn i kort bånd hvor det kanskje blir stramt med en gang. Så jeg tror jo vi er på bedringens vei, og at det vil bli enda bedre mellom 2 og 3 år 🤞
    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...