Gå til innhold
Hundesonen.no

Bymenneske?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Er du ett bymenneske? I så fall hva legger man i ordet bymenneske egentlig? Min søster sier at hun er et bymenneske. Hun sier at hun hadde DØDD hvis hun hadde bodd der jeg bor (langt ute på landet).

Så da lurer jeg på, hva er det som gjør at man er et bymenneske? Er det å ha liv å røre (bråk), masse folk rundt seg hele tiden? Masse aktiviteter å velge i (aldri kjede seg)? Eller er det det at din omgangskrets er der?
Hadde vært moro å hørt noen bymennesker fortelle hvorfor de er det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er overhode ikke bymenneske. Jeg hater støy og folk rundt meg hele tiden. klarer meg lenge med en bytur hver 3. Mnd eller så ?

Kjæresten er bymenneske. Han hater at det er stille rundt han og langt til naboene(er ca 100m til nermeste nabo her).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er et bymenneske, men jeg trenger også å ha tilgang til natur med jevne mellomrom. Men natur trenger ikke å være villmark og fjellvidder - en dag ved sjøen eller et par timer i marka holder for meg. I den byen jeg bor i nå (Glasgow) er ikke naturopplevelsene like tilgjengelige som i Oslo (selv om byene er omtrent like store i folkemengde), og det merker jeg at jeg savner litt.

Hva som gjør meg til et bymenneske: Jeg liker å ha et godt tilbud av uteliv, kultur og shopping i nærheten. Selv om jeg ikke nødvendigvis benytter meg av alt dette hele tiden, er det noe med det å ha muligheten. Det ligger der ute hvis jeg vil ha det, jeg trenger bare å gå ut døra. Jeg liker å ha gang- og sykkelavstand til alt jeg trenger. Jeg liker friheten med å ikke være avhengig av bil. Jeg liker å ha passiv kontakt med andre mennesker - å se mennesker gjøre sitt ute i byen og vite at de har sine liv rett i nærheten av meg og mitt. Jeg liker å være omgitt av mangfold.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke bymenneske, men ikke slik at jeg vil bo ute i ødemarken fordet (så kanskje en bitteliten andel bymenneske :lol: ), en viss nærhet er greit lell. Slik jeg har det nå med ca 20-35 minutter kjøring til sentrumet er egentlig akkurat passe. Kafe, kino, annen kultur bruker jeg ikke så ofte at jeg ikke klarer å gjøre det med litt planlegging, er mer glad i å ha plass rundt meg, og trives greit på småsteder uansett :) Har bodd endel år i by, både sentrumsnært og litt lengre unna, og det går jo helt fint det og, men jeg trenger det jo ikke :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er et bymenneske, men jeg trenger også å ha tilgang til natur med jevne mellomrom. Men natur trenger ikke å være villmark og fjellvidder - en dag ved sjøen eller et par timer i marka holder for meg. I den byen jeg bor i nå (Glasgow) er ikke naturopplevelsene like tilgjengelige som i Oslo (selv om byene er omtrent like store i folkemengde), og det merker jeg at jeg savner litt.

Hva som gjør meg til et bymenneske: Jeg liker å ha et godt tilbud av uteliv, kultur og shopping i nærheten. Selv om jeg ikke nødvendigvis benytter meg av alt dette hele tiden, er det noe med det å ha muligheten. Det ligger der ute hvis jeg vil ha det, jeg trenger bare å gå ut døra. Jeg liker å ha gang- og sykkelavstand til alt jeg trenger. Jeg liker friheten med å ikke være avhengig av bil. Jeg liker å ha passiv kontakt med andre mennesker - å se mennesker gjøre sitt ute i byen og vite at de har sine liv rett i nærheten av meg og mitt. Jeg liker å være omgitt av mangfold.

Det Ingvild sa!

Jeg er veldig fornøyd med å jobbe midt i Oslo sentrum og å bo 8 km utenfor (18 min med banen) like ved Østmarka. Helt perfekt for meg. Jeg er definitivt et bymenneske. MEN å ha marka i nærheten er jeg helt avhengig av. Så New York-style er ikke helt meg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bodd både øde og sentralt og begge deler går helt greit, men jeg har funnet ut at jeg er såpass makelig anlagt at jeg foretrekker å bo i nærheten av alt jeg trenger, ha kort vei til jobb og samtidig en grei avstand til naturen. Jeg kan akseptere å måtte kjøre litt for å komme til fjells eller til sjøs, men ikke i det daglige. Da holder det med en halvtime på bussen for å komme på jobb.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er delvis by-menneske... Selv om jeg er omtrent verdens mest usosiale menneske som sjeldent gjør noe spesielt. Men det er noe med MULIGHETEN, å vite at man kan gå 10minutter også er man i sentrum og finner alt man kunne trenge. Og ikke bare det, man har flere valgmuligheter. Tilbudet på alt er så mye bedre. 4minutter til buss-holdeplassen. Buss hvert 15. minutt, og man er ikke avhengig av bil.. Man finner små spesialbutikker for alt som er koselige å snoke i, og man har ordentlig gågate. ^_^ Man kan ta toget til hovedstaden om det er konserter man vil få med seg, man har flere muligheter til å drive med hobbyen sin (for min del; foto) og ja..

By har sine pluss :) Men jeg skal flytte ut av byen igjen etterhvert, skal bare fore by-mennesket i meg i noen år til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke et bymenneske, men ville ikke bodd langt ute på landsbygda heller.

Nå bor vi nærmest i fjæra, med skogen på andre siden av veien.

Og vi bor landlig.

Men 15 minutter kjøring, så står vi midt i sentrum.

Synes det er perfekt.

Merker når vi er lenge i storbyer på feriereiser at jeg blir grusomt lei bystøy.

Men det er jo kjekt å bo sentralt deler av ferien liksom, men restauranter og severdigheter innen gangavstand.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er oppvokst veldig sentralt, har alltid hatt gangavstand til skole og sentrum o.l. Men jeg har bodd tre år på landet nå i mitt "voksne" liv, så vil ikke kalle med et utprega bymenneske, trives godt med begge deler. Trives kanskje hakket bedre på landet faktisk, for jeg liker å ha det rolig rundt meg. Men jeg vill ikke bodd mer enn 20 min fra byen.

Men ville tro at de som er bymennesker liker at det skjer litt ting rundt dem, liker å bo sentralt, altså nærme butikker og uteliv. Liker å ha mennesker rundt seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror jeg er bymenneske, egentlig. Siden jeg stortrives med å bo midt i sentrum, med offentlig transport overalt, gangavstand til det meste, å kunne henge ut på cafe rett rundt hjørnet og masse spennende steder å spise overalt. Alle mulighetene på fritidsfronten gir en fin frihetsfølelse.

Jeg liker også følelsen av at alle menneskene rundt meg er fremmede (eller at de fleste er det i minste), som ikke bryr seg om hvem jeg er eller hvem jeg er sammen med. I kontrast til bygdelivet hvor alle kjenner alle, som jeg syns er litt klaustrofobisk.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke bymenneske, men som andre trives jeg nær småbyer eller tettsteder. Altså liker jeg stillheten ved å bo landlig til, samtidig som jeg liker å ha god internettforbindelse, matbutikker i gåavstand, og muligheten til å dra på kino/restaurant/shopping uten å måtte kjøre en time til og fra. At utvalget er mindre gjør meg ikke så mye.

Hvis folk forteller meg at de er et bymenneske, så tenker jeg med en gang på Oslo. Jeg føler liksom ikke at de andre norske byene er ordentlige byer, ikke på et internasjonalt nivå. Jeg tror jeg kunne klart meg fint i de fleste norske byene, til tross for at jeg ikke er bymenneske. De føles egentlig bare som litt større tettsteder. Men i Oslo ville jeg visnet og dødd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er utpreget landsmenneske. Mistrives i by. Er oppvokst og har bodd mesteparten av livet mitt i by. Da jeg flyttet til landet, havnet jeg i en bygd som var ganske tett bygd og jeg syns det ble for mange folk rundt meg. Så flyttet jeg lengere ut på landet, her jeg bor nå. I bygda bor det 25 stykker og jeg kunne bodd enda mer øde. Ville bodd helt for meg selv egentlig :P De som er med i serien: "der ingen skulle tru nokon kunne bu", det er helt etter min smak. :) Men samtidig må jeg ha mine nærmeste i nærheten. Det er viktig! Og heldigvis har jeg de boende ikke så langt unna meg. Og internett! ! Det MÅ jeg ha :D

Men klart, her er man jo avhengig av å klare seg selv. Det går 1 buss om dagen og nærmeste lille butikk er 20 min med bil. Nærmeste lille by er 3 timer. Så bil må man ha. Og mye planlegging må man gjøre.

Det jeg savner med byen er å ha flere valgmuligheter innen butikker. At man kan kjøpe ting på tilbud og slikt og slipper å kjøre i timesvis (hater å kjøre langt!) . Men jeg klarer meg med en dagstur til byen, så er jeg mettet. Er vel i byen rundt om 4 ganger i året. (hvis det ikke er noe spesielt)

Jeg er utrolig glad i uberørt natur, og ego som jeg er, så vil jeg ha alt for meg selv. :P Jeg føler meg trygg her, og heldig som har det så fint rundt meg. Det er ikke mange steder i verden man har det så fritt og fint egentlig.

Mitt største mareritt er høyblokk i storby, fog, køer av mennesker og biler.

Jeg er nok litt spesiell. De fleste liker nok best å bo i byen og jeg forstår deres argumenter for det :)

Fint å høres deres synspunkter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trodde jeg var et bymenneske - helt til jeg flytta inn i 10. etasje i blokk. Fytti katta så jeg mistrivdes. Følte jeg hadde null privatliv og null plass rundt meg. Så jeg kan gjerne bo i by om jeg slipper naboer over, under og på hver side. :lol: Ikke er jeg noe voldsomt glad i å gå i butikker og sånt heller, så nei, jeg trives vel egentlig ganske greit langt utig gokk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er moderat bymenneske :P

Jeg liker å ha muligheten til kulturliv og handling hvis jeg ønsker og trenger det, og jeg liker å ha folk rundt meg til en viss grad. Så jeg liker å bo i utkanten av storby, slik jeg gjør nå. Men sånn egentlig kunne jeg tenkt meg å bodd litt mer for oss selv enn vi gjør. Enebolig i et felt med 20 meter til neste nabo hadde vært perfekt. Men helst ikke lenger unna sentrum enn 20 min. Nå bor jeg i tett boligfelt 7 min fra sentrum, med marka og sjøen i gangavstand.

Ideelt tror jeg vi hadde bodd ved Jonsvatnet/Stokkanhaugen eller litt oppi Malvik et sted :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Har prøvd begge deler. Trives med noe midt i mellom bygda og midt i byen.

Nå bor jeg 12 km fra nærmeste by, 10 mil fra Oslo. Matbutikken er det 1 mil til, og der kjører jeg rett forbi døra til og fra jobb hver dag.

Har èn nabo den nærmeste kilometeren, ingen gatelys, så når det er mørkt, er det virkelig mørkt.

Etter 7 år her, så trives jeg, men kunne nok ideellt sett tenkt meg noe flere folk rundt meg.

Men, jeg kunne nok ikke tenkt meg å bo i blokk igjen, det blir for klaustrofobisk for meg nå etter mange år i stor enebolig med god plass på alle kanter, stor hage osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker meg best på landet. Sitter i skrivende stund og ser på Severin og drømmer om å bo slik. :lol: Elsker "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu".

Har kikket litt på ny bopæl i det siste, og kjenner at jeg blir litt dårlig av tanken på å flytte inn i leilighet igjen. Jeg liker ikke å ha folk rundt meg, med unntak av familie da. Irriterer meg over trafikkstøy, barn som leker, stemmer og musikk fra naboer osv. Føler at jeg ikke klarer å slappe av. Jeg bruker ikke fritiden min på å gå på kafé eller kjøpesentre, og bylivet er ikke et savn. Altfor mange mennesker.

Drømmen er egen gård. Må ha nok avstand til naboene så de ikke irriterer seg over hanen som galer. :P Trenger ikke å være slik at det tar dagevis å komme seg til nærmeste bygd eller by, men uten nære naboer og med vakker natur rundt meg. :ahappy:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er midt i mellom. Liker best å bo i en småby/ tettsted fordi da er det ikke kjempemørkt ute siden jeg er veldig mørkeredd. Liker at ikke alle kjenner alle. Liker anonymitet jeg. Også er jeg så redd for innbrudd og sånn at da føler jeg at det er litt tryggere å ha naboer rundt og ikke bo uendelig langt til nærmeste nabo sånn at ingen hører om jeg skriker og hyler etter hjelp. Redd jeg skal bli dårlig og besvime midt på vinteren og å fryse ihjel fordi ingen ser det eller er der. Også er jeg redd for storm og sånn og hvis man hadde bodd langt utpå landet så hadde det kanskje vært mere vind. Er også redd om huset knirker eller hører det uler utenfor. Eller at man snør ned og ikke kommer ut av ytterdøra fordi det er for mye snø. Jeg er veldig redd og engstelig og nervøs av meg for alt mulig og det er ganske slitsomt å ha det sånn men sånn er det da. Også er jeg redd hvis jeg skulle bo i ødemarka at jeg hadde vært enda mere ensom og alene enn det jeg allerede er fra før av. Jeg har ingen venner pga. Angst og sliter å få kontakt med andre. Liker å være på kjøpesentre i småbyer fordi da er jeg alene samtidig som jeg ser litt folk og liv rundt meg uten at jeg må prate med noen. Også liker jeg å tusle rundt på kjøpesentre. Vil også bo i nærheten til skogen sånn at hundene kan løpe fritt i skogen og sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil helst ha småbruk innafor ring 2, jeg. :sleep:

Liker byen og alt som hører med av mennesker, kulturtilbud, kollektivtrafikk og liv, men er dessverre litt dårlig plass til hage og åker her. For ikke å snakke om boligprisene i sentrum. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merkelig nok tror jeg at jeg fint kunne bodd i by dersom jeg ikke hadde hatt hunder, men med hunder foretrekker jeg å bo akkurat slik jeg bor nå. Det er nesten perfekt faktisk. Småbruk med utrolig god plass og inngjerdet hestebeite der det er finfint å trene hunder og la dem løpe om de vil. Grusveier som er perfekt for sykling/sparking med hundene, og "bare" ca 20 km inn til Hamar eller Elverum :). Den eneste støyen som er her, er fuglekvitter om morgenen - og jeg kan av og til vagt høre at flyene passerer over hodet. Det hender jo også at det kjører en og annen bil forbi, men det er jo ikke akkurat stor trafikk :lol:.

Nå føler jeg sjelden behov for å spise ute, gå på kino eller benytte meg av andre slike kulturelle tilbud.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er perfekt å bo 10 km fra Trondheim sentrum. Her er det veldig stille. Hører toget og en og annen bil, men ofte er fuglekvitter den eneste lyden. Samtidig kan jeg dure inn til byen og møte venner og familie på kafé eller gå på teater etc. Bruker byens mange tilbud en del, men ikke så mye at jeg trenger å bo helt sentralt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...