Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har etterhvert en del bekjente som som par kjøper hund sammen. Dvs. at begge står som eier.

Jeg tenkte litt og kom frem til at jeg(nå) aldri ville kjøpt hund sammen med en partner. Kjøper jeg hund skal den være min. Jeg vil ikke ende opp med å krangle og kanskje miste hunden ved eventuelt brudd. Nå eier jeg to, og samboer har lyst på en egen selv, med tiden. Vi er like på det punktet. Begge vil ha egne hunder i teorien, selv om de i praksis er begges.

Hva tenker dere? Kjøpe sammen eller alene? Hvorfor?

  • Svar 78
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Kjøp alene. Selvom jeg har eid alle hundene. Ville vi splittet når Issi levde ville Issi gått med t f. Ex. Man er som regel såpass oppegående at man klarer å se hvem hunden er mest knyttet til og visa

Jeg kunne aldri deleid en hund. Hunder får man et veldig nært forhold til, og er dermed sårbar for uenigheter og konflikter med en eventuell medeier. Selv om man kjenner hverandre godt og er gode venn

Jeg synes at det lureste er at den ene parten eier og betaler for hunden, både valpepris og forsikring, mat, osv. Når man er i et forhold og har det bra så sliter man gjerne med å se for seg at de

Skrevet

Kjøp alene. Selvom jeg har eid alle hundene. Ville vi splittet når Issi levde ville Issi gått med t f. Ex. Man er som regel såpass oppegående at man klarer å se hvem hunden er mest knyttet til og visa versa.

  • Like 5
Skrevet

Selvom Melvin er like mye begge to sin i hverdagen er det jeg som kjøpte han og jeg som betaler for løpende utgifter med han (mat, forsikring, utstyr osv.) og på papiret er han min. Det er jo ikke sånn at vi har planer om å gå fra hverandre, men OM det skulle skje så er hunden en ting som er greit å ha avklart på forhånd, tenker jeg.

Men nå var det også jeg som ville ha hund da, hvis begge ønsker det like sterkt og betaler halve kjøpesummen hver og deler på utgiftene til dyret blir det jo med en gang vanskeligere. Da sitter plutselig den ene igjen og har betalt i massevis for en hund uten å få noe tilbake. Så ja, det mener jeg :P

Skrevet

Jeg kunne aldri deleid en hund. Hunder får man et veldig nært forhold til, og er dermed sårbar for uenigheter og konflikter med en eventuell medeier. Selv om man kjenner hverandre godt og er gode venner så kan det oppstå uenigheter om noe som er så viktig for begge parter.

  • Like 2
Skrevet

Jeg henter valp om 4 uker og den skal jeg kjøpe selv. Og da være min på papiret.

For det første har ikke sambo noe erfaring med hunder og det er jeg som har mest lyst på hunden. For det andre ville jeg ikke risikert å mistet hunden om det skulle blitt slutt.

Skrevet

Jeg eier Oscar, men vi delte kjøpesummen. Går vi fra hverandre betaler jeg han ut, -1000 kr pr år vi har hatt han sammen. Det var det mest logiske for oss. Tror det viktigste er å ha snakket om dette på forhånd. Det er VÅR hund, men vi har en plan for hvordan vi skal takle det om vi ikke funker lengre.

Skrevet

Mine, alle hunder kommer nok til å være det med mindre samboer får et ønske om egen.

Men jeg ville sett an hvilken hund som hørte hjemme hvor i et evt brudd, uavhengig av hva som står på et papir.

  • Like 1
Skrevet

Deleie er overhodet ikke noe problem så lenge man tenker over hvem man kjøper sammen med :) ville ikke kjøpt med hvem som helst for å si det sånn, og det hadde kun vært aktuelt om avtalen er slik den jeg har med deleieren til ziva - hun bor hos meg og trenes av meg, men deleieren har avlsrett på et kull og skal ha hunden i forbindelse med det. Igjen - hvem deleieren er betyr veldig mye.

Edit: så nå at det dreide seg om par og da er jo dette svaret urelevant

  • Like 1
Skrevet

Det kommer nok litt an på, både forhold og hund, dvs i noen forhold så er det jo kanskje tydelig hvem som blir sittende med hunden om det skulle bli slutt, fordi kanskje bare den ene parten egentlig er interessert i det og/eller har mulighet, da spiller det jo ikke så stor rolle. Ellers så er jeg nok mest for å eie selv, både for å slippe å miste min hund ved brudd, men også fordi jeg stort sett kjøper hund for å trene og konkurrere og da er det min hund, slik jeg ser det, kanskje det hadde vært annerledes med en evt "maskott". Utover det forstår jeg ikke helt behovet for å stå sammen, så lenge man bor sammen så har jo begge hunden rundt seg og blir det slutt så må uansett en "trekke" seg, så da kan man jo heller bestemme slikt på forhånd og enten ha en hver eller sette hunden på den som evt blir å ta den med seg om det blir slutt. Utover det så er det ikke så himla viktig å stå på papiret, så om min sambo skulle kjøpt seg hund så hadde jeg ikke følt noe behov for å stå som deleier heller, selv om jeg sikkert er delaktig i hundens liv så lenge vi bor sammen.

Nå har jeg bare vært sammen med folk som ikke er spes interessert i hund, og jeg har hatt hundene før forholdet startet så slik sett har det alltid vært enkelt å greit i mitt tilfelle, mine hunder. Mulig jeg hadde sett annerledes på ting om min partner hadde hatt mer hundeinteresse, men igjen så har ihvertfall ikke jeg noe behov for å stå på alle hundene i heimen, så ser for meg det hadde blitt vær sin eller at hundene står på en av oss, selv om begge er delaktig.

Skrevet

Jeg var lur å fikk begge i mitt navn når jeg og eksen fikk de. Når det ble slutt prøvde han seg å true med å komme å hente de siden det var hans hunder også.. Det var ingen god ide på noe tidspunkt så jeg er glad jeg kunne slå i bordet med at de hadde mitt navn som eier og at jeg ikke kom til å la han få de.

Skrevet

Her er vi litt mot resten. :P Vi kjøper hunden sammen, eier den sammen, og deler utgiftene. Samme hvem som betaler hva. Hunden er felles, som barn, hus og hjem. Hvem som hadde fått han ved ett evt brudd får vi ta der og da.

Regner ikke med at 50\50 på en hund er anbefalt. :P

Skrevet

De er mine. Jeg hadde aldri kjøpt hund sammen med samboer. Om han vil ha, får han kjøpe seg egen.

Jeg betaler også alle utgiftene på hundene. Forsikring, mat, utstyr og står for betaling i forbindelse med hundegårder og hus. Jeg er opptatt at jeg ikke tar til meg flere hunder enn jeg vil klare å ha økonomisk om jeg var alene. Om det blir brudd vil jeg ikke komme i en situasjon der jeg ikke lenger har økonomi til de hundene jeg har tatt til meg.

EDIT: la til noe

  • Like 1
Skrevet

Hundene er mine på papiret, og jeg betaler utgiftene på dem. Om det noen gang skulle bli brudd er det siste jeg ønsker å skulle krangle om hvem som eier hunden(e).

Skrevet

Jeg har eid alle hundene på papiret, men i praksis tar vi like mye ansvar. Det er tilfeldig at de står i mitt navn. Hvis det hadde vært et samlivsbrudd, så vet jeg at begge hadde valgt det beste alternativet for hundene. Sambo er minst like glad i hundene som meg, så det hadde aldri blitt noen krangel eller bitterhet over det.

Guest Yellow
Skrevet

Er det faktisk lov å ha to eiere registrert på en hund lenger, da?

Min hund hadde jeg lenge før jeg gikk inn i forholdet så der er det ingen tvil, men ved neste hundekjøp kommer jeg også til å stå som eier.

Skrevet

Jeg står som eier på papiret og betalte hunden + betaler forsikring. I praksis er han like mye min og sambo sin og vi betaler omtrent like mye av mat, utstyr og veterinær. Sambo har ytret ønske om flere hunder, og da raser jeg ikke kunne tenke meg å ha selv, så da får han kjøpe en egen om han vil det. Hvis jeg skal ha flere hunder kommer vi til å gjøre det sånn da også.

Skrevet

Her står sambo som eier, men jeg tar hovedansvaret og utgiftene. Skikkelig bakvent egentlig, men slik har det bare blitt, og det er helt ok. Ved brudd vil jeg anta at Ico blir med meg, men det kommer nok og litt an på situasjonen der og da. Evt så blir han skilsmissebarn :P

Skrevet

Tanken var å eie den sammen, men så vidt jeg husker måtte en person stå som hovedeier da vi registrerte? Nå husker jeg faktisk ikke hva greia var, I alle fall endte det opp med at den ble registrert i mitt navn (nå ble jeg skikkelig usikker, faktisk).

I praksis er vi uansett to om ansvar og avgjørelser, og jeg føler ikke at han er mer min enn samboer sin.

Skrevet

Jeg synes at det lureste er at den ene parten eier og betaler for hunden, både valpepris og forsikring, mat, osv.

Når man er i et forhold og har det bra så sliter man gjerne med å se for seg at det kan bli slutt, men faktum er at det ofte blir det. Den stødige og rasjonelle parneren man hadde er ikke nødvendigvis så grei å ha med å gjøre under et brudd, og da blir det mye lettere om ene parten på forhånd har et klart eierskap over hunden.

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for gode innspill.  Du har absolutt gitt meg noe å tenke på i forhold til å støtte useriøs avl. Jeg har ikke tenkt på at jeg bidrar til det, selv om jeg ønsker å bruke en oppdretter jeg vet er seriøs. Jeg synes vannhundene blir litt for store, og kunne tenkt meg en hund mellom 10-15 kg, gjerne nærmere i 10 kg. Jeg har også hørt litt blandet om gemyttet på både portugisisk vannhund og spansk vannhund.  Puddel hadde sikkert vært det rette valget, da er det eventuelt mellom puddel som er mest aktuell. Utseendemessig er jeg nok litt fordomsfull og ser fr meg det glattklipte ansiktet og puddelsveis. I en sportsfrisyre ligner de jo veldig på mange av doodlene. Jeg kjenner ikke til veldig mange pudler, men har inntrykk av at noen kan være sensitive og litt skarpe. De kan virke litt bjeffete og ikke så sosiale. Det er jo bare basert på mitt inntrykk, så det kan være feil. Mye kan jo løses med å finne en god oppdretter der også.  Nå kan det jo hende at selv de seriøse oppdretterne på cobberdog lyver litt på gemyttet til cobberdogen, men jeg liker beskrivelsene av gemyttet og har inntrykk av at de fleste cobberdoger har et gemytt jeg kunne trives med. De er aktive og lettlærte, men samtidig har de en god avknapp og er familiehunder. De er jo i utgangspunktet en blanding av puddel, labrador og noe cockerspaniel. Nå vet jeg at man ikke får det beste fra alle rasene og at gemyttet kan variere, men de som har avlet på cobberdogen med linjer som går litt tilbake har jeg tro på at kan ha funnet en blanding med gode egenskaper.   
    • Jeg har ikke erfaring, men det er vel bare å prøve? Selv innså jeg etter en del år at det å være "lojal" til fôrmerker er bare tull. Hunder har ikke vondt av variasjon. Jeg ser heller på produksjonsland (mtp. transport og råvarekontroll), råvarer og kvalitet, og valgte heller nordiske produsenter framfor amerikanske eller andre land i Europa. Man ender såklart opp med favoritter, men noe variasjon ble det.
    • Noen som har erfaring med dette tørrforet? Har brukt Maintenence til nå med gode resultater. Men som 5 åring har hunden min muligens utviklet intolleranse mot kylling evt annet. Så derfor tenkte vi å prøve Digestion som er fiskebasert. ps. Hunden går også på Vom.
    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
    • Hei.  Vi vurderer å få oss hund igjen en gang i løpet av det neste året. Vi har hatt en Toller tidligere, og er godt vandt meg aktiv rase. Vi kunne tenkt oss en hund som ikke røyter, og har så vidt snakket om Cobberdog.  Jeg vet mange her inne er veldig skeptiske og negative til cobberdog og doodleblandinger. Jeg er bare litt nysgjerrig på hva som er så negativt med Cobberdog.  Jeg har sett det er mye dårlig avl på cobberdog og generelt doodler. Jeg er veldig negativ til Drøbak hundehotell og måten de avler på. Vet også at mange er oppdrettere under deres paraply. Jeg har dog funnet et par oppdrettere i Norge som driver selvstendige oppdrett av cobberdog (+ en i sverige). De har blant annet importert linjer fra Australia, helsetester og registrerer foreldre og besteforeldre i eget register og har mentaltesting av valper før levering. Flere oppdrettere virker genuint opptatt av å avle gode individer og gjør sikkert mer enn mange oppdrettere av renrasede hunder. Det finnes mye grums av oppdrettere blant oppdrettere av rasehunder også.    Jeg vet mange mener man heller bør velge blant de renrasede hundene vi har som ikke røyter, men jeg har likevel falt for utseende, størrelsen og gemyttet til mange cobberdoger jeg har møtt.  Vi har ikke bestemt oss, og ser også på puddel og portugisisk vannhund f.eks.  Selv om jeg vrir hodet mitt og har lest veldig mye om og er veldig interessert i alt som kommer til hund, klarer jeg ikke å se det store negative med cobberdog. Er det så galt å ønske å lage en ny rase med egenskaper mange mennesker ser etter? Så lenge oppdrettet er etisk, bruker nye linjer, helsetester hundene og vil det beste for de?  Jeg legger ut denne meldingen fordi jeg oppriktig ønsker flere tanker. Håper folk kan være saklige og prøver å legge bort fordommene de har mot alt av doodler i diskusjonen. Vi har som sagt ikke bestemt oss, så vi vet ikke hva vi går for enda. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...