Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har et lite sølvskrin hvor det ligger et roseblad fra hver rose kjæresten har gitt meg.

:wub: Dere to, altså!

Jeg kasta det kjæreste jeg eide da jeg flytta fra Oslo og ut på rønna med Marianne og bøtteballetten, og jeg andrer fortsatt. Han het Kah og hadde fulgt meg gjennom hele livet. På slutten var han blind, stakkars. Han var tilogmed med meg på konfirmasjonsleir. Marius kasta han ut klokketårnet, så jeg valgte å banke han opp for ugjerningen (jeg var høy alt da).

Jeg er hun veldig blonde og trøtte. Når en ser den tapeten er det ikke så merkelig at en stakkar har blitt litt eksentrisk, kanskje...

8eba485e-ecc6-4d9b-a0c8-2a44d1c49157_zps

  • Like 1
  • Svar 90
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Leiligheten min! Skulle ønske alle kunne kjenne på den følelsen det er å komme hjem til sitt helt eget hjem og vite at alt der er deres

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sam

Han her har stor sentimental verdi for meg Han heter Apan og har fulgt meg hele livet. Fikk han vel når jeg var rundt 1 år. Han er blitt spydd på, vasket i maskin, sydd sammen her og der og bærer gen

Skrevet

Jeg klarer faktisk ikke peke på en ting. Eneste tanken som slo meg er at jeg faktisk er totalt avhengig av bilen min for å både komme meg på jobb og drive med min hobby. Men den er forsikret og ikke uerstatelig.

Det fins ting jeg hadde vært trist/sur/sint for å miste, men under katagorien "kjæreste jeg eier" har jeg faktisk ikke noe som jeg kommer på i farten.

Som om jeg skulle ha skrevet det selv.

Mistenker dog at ved en brann (og alle folk og dyr var trygt ute av huset), ville jeg troligvis dratt med meg PC'n hvis jeg hadde "veien forbi", liksom.. Mye bilder og sånt på den (og den eksterne harddisken med backup på er jo i samme hus...).

Men jo, mitt barndoms-kosedyr (en shaggydogaktig sak, selvsagt) har fulgt meg fra 7 års alder - hadde nok fått være med ut av brannen han også..

Susanne

Skrevet

Det kjæreste jeg eier/har er dyrene og friheten min, og der stopper det. Jeg har mange ting som betyr mye for meg og som jeg koser meg med hele tiden. Jeg har ting som har stor affeksjonsverdi og mange minner ved. Ting jeg ikke vil miste, men når alt kommer til alt så er det ikke tingene som er en del av meg eller gjør meg komplett. Alt kan erstattes, og minner forblir minner uansett.

Skrevet

Jeg har en strikket kattebamse jeg fikk av oldefar når han lå for døden når jeg var typ 5 år gammel. Også har jeg et bilde fra jeg var liten hvor jeg lekte med collien vi den gang hadde.

Egentlig litt rart hvorfor sånne ting er verdt så mye. Ikke husker jeg stort av bikkja, og jeg husker ikke engang hvordan oldefar så ut. Husker faktisk damen på rommet ved siden av bedre, for hun ga meg alltid toblerone.

OG gitarene mine. Den perioden jeg gikk uten gitar nå ble jeg helt sinnsforvirret.

Skrevet

Utenom hunden? Jiseeez ..

tror det enten må være en fin fyr som har blitt sovet med fra alderen 0-10 ,som har blitt vasket så utallige mange ganger, spydd på osv. (Han sitter fortsatt i senga mi:p ) nemlig kose kaninen min med de lange ørene :D oppfinnsomheten var god da han fikk navnet langøre. Og han er rosa :D

Eller så må det være saueren min :)

Skrevet

Hum. Jeg klarer faktisk ikke å komme på noe. Først tenkte jeg på den store, slitte gamle tursekken min, fordi den er så fin og praktisk når man skal ut og reise. :P Men jeg driter jo egentlig i den, hvis det først skulle skje noe. Og så kom jeg på et smykke jeg har, som jeg er veldig glad i og som symboliserer mye for meg. Men om det forsvant hadde jeg bare gått i museumsbutikken og kjøpt makent, og så fletta en ny ullsnor.

Men så eier jeg heller ikke noe bilder å snakke om, og selv om bunaden min er fin, betyr den ikke mye for meg.

Skrevet

Kommer ikke på noe... Mac-en kanskje? Den brukes jo ganske mye, og ville vært et tap om den ble borte. Men den er samtidig ganske lett å erstatte, og har kun verdi som bruksting.

Nei, jeg vet ikke... er vel egentlig svært lite materialistisk, og får sjelden spesielle forhold til ting.

Eller kanskje, en ting jeg hadde blitt veldig lei meg om jeg mister, er en ring jeg fikk av morfar. Morfar var seilmann, styrmann, og hadde reist over store deler av verden. Denne ringen var kjøpt i et arabisk land. En gullring som består av flere deler, som kunne tas fra hverandre og settes sammen. Den er ikke verdt så enormt mye, selv om den er verdt sin verdi i gull, men en viss verdi som et minne over morfar har den.

EDIT: Men for å være helt ærlig, nå lurer jeg fælt på hvor den ringen befinner seg, så, så viktig kunne den vel ikke være... men har nok bare gjemt den på "et lurt sted".

Skrevet

Veldig usikker, men tror det må være smykket typen har laget til meg. Skjært ut hjerte i tre, lakket det og svidd inn skrift med lighter og spiker :P Elsker det smykket, men har dog på meg et annet for tiden (fikk nytt til jul av han).

Og ellers må det være bilder, spesielt av Laika! Men har en del av de på face, så de vil jo ligge der selv om harddisken skulle forsvinne.

Skrevet

Hmm. Det må vel bli bildene mine som ligger på pc og harddisk. Ellers har jeg en fantastisk flott minnebok over Elwira (min første hund) som er laget av Japanphoto. 150 sider av skikkelig fotopapir med tusen bilder og minner av min største skatt. Den boka betyr mye!

Guest bikkje1
Skrevet

Smykket mitt som er formet som et kors, i hvitt gull. Fikk det av bestemoren min i konfirmasjonsgave. :heart:

Skrevet

Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i det siste, delvis fordi jeg akkurat har begynt i ny jobb, der jeg prater med mange mennesker om hva som er mest verdifullt for dem. Og vet du, det sies det samme stort sett overalt; tingene mine betyr ikke så mye, de kan lett erstattes.
Og ja, de kan det. Det er ikke så sabla viktig med akkurat den pc'en, eller akkurat den lampa, for du kan få igjen en ny og bedre pc på forsikringen, og den lampa... Vel, vi vet vel alle at den burde vært bytta ut for lengst. Men så har i gjengjeld de fleste en eller to ting som er helt uerstattelig. F.eks. bunaden gamle oldemor Ruth lagde i 1489, bare til deg. Eller det bilde av bestefar Ludvig, den trauste gampen Sorten og oppå hesteryggen der, med et stort smil om munnen; deg. I en alder av... Tja, la oss si 4 år. Den bunaden, eller det bildet; det er uerstattelig.

Hvordan ble vi så sykt opptatt av ting, når tingene faktisk ikke betyr noe?

Jeg kan kun prate for meg selv, men jeg er en skikkelig samler. Med det mener jeg ikke at jeg egentlig har så innmari mye, jeg har bare et ekstremt kjært forhold til ting. Ikke fordi at "Åh, pc'en min, I love you så mye at jeg aldri vil erstatte deg!", men heller fordi at ting er minner for meg. Jeg har hatt en crappy barndom, som jeg desverre/heldigvis ikke husker mye av. De få tingene jeg har igjen fra barndommen, som jeg knytter til gode minner, de er jeg glad i.

Eller feks den knøttlille kjøleskapsmagneten jeg har på kjøleskapet med et bilde av meg i. Det er ikke fordi det er et bilde av meg i den jeg er så glad i den, for tro meg, det bilde er virkelig ikke så bra at det gjør noe.. Men, akkurat den lille kjøleskapsmagneten hadde min bestefar på kjøleskapet sitt i sin tid. Det er en liten ramme, med et bilde inni. Den rammen er pyntet med golfsko, og andre golf-dingser. Jeg liker ikke golf, jeg liker ikke grønne ting, men jeg liker den lille magneten. Fordi den tilhørte verdens fineste bestefar, og den er så HAN.

Gud, det er alt for tidlig. Jeg skriver bare rotete nå.

Point being; jeg har mange små ting som jeg er veldig takknemlig for at jeg har. Også har jeg veldig mye jeg bare definerer som ting, som jeg kunne byttet ut når som helst.

Wow, det ga så utrolig lite mening.

  • Like 4
Skrevet

Point being; jeg har mange små ting som jeg er veldig takknemlig for at jeg har. Også har jeg veldig mye jeg bare definerer som ting, som jeg kunne byttet ut når som helst.

Wow, det ga så utrolig lite mening.

Nei, det ga mye mening, skjønner akkurat hva du mener :)

Skrevet

@Jankaa

Jeg vet veldig godt hva du mener. Jeg har selv lenge vært en samler. Jeg har lenge slitt med at jeg blir altfor knyttet til materielle ting, på grunn av minnene. Mange ting assosierer jeg med en bestemt fase i livet, og når jeg kan ta på, se på, kjenne lukten av, disse tingene, så blir minnene om den tiden så mye sterkere. Det er nesten som en tidsreise.

Jeg beholdt de latterligste ting og bygget meg opp et lager av trivielle gjenstander. Men det førte også til at jeg stagnere litt, levde mer i fortiden og klarte ikke gi slipp.

Jeg har kommet meg forbi mye av det nå, har kastet mye og kjenner egentlig for det meste bare lettelse. Jeg vet det er en klisjè, men tingene holdt meg igjen. Så får jeg leve med tapet av de sterke minnene. (Joda, jeg har selvsagt minnene fortsatt, men de blir sterkere når jeg har et fysisk objekt fra den tiden. Og den styrken av de minnene har jeg mistet når jeg mister tingene).

Skrevet

Jeg skjønner hva du mener @Jankaa og jeg misunner de som har det slik innimellom. Men jeg har absolutt ikke en eneste ting i huset mitt som jeg har arvet av noen. Ja, det ville vært kjipt å miste kokebøkene etter bestemor, mest fordi de er eldre enn meg og har morsomme oppskrifter ingen har hørt om i seg, men ikke fordi de kom fra hun. Jeg har aldri hatt et slikt forhold til familie, og da blir det litt sånn.

Skrevet

Skulle være lur og skrive hesten, men siden levende dyr ble utelukket må jeg vel si noe annet :P

Det får vel ratt bli det av mest verdi utenom, og det må bli hestehengeren + salene til hesten (og alt annet til hesten, haha.... :P ).

Har ikke mye av verdi sånn sett enda, enn så lenge går alt til hesten og hunden og har ingen spesielle eiendeler enda utenom. Blir vel mer når en får leilighet, hus osv :)

Skrevet

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sammensatt av farger jeg plukket ut, og hva hun mente passet min hudtone/hårfarge/øyefarge og ville ønsker en fjortiss måtte ha. Alt av broderi er gjort av min kjære mamma.

Det mange her inne ikke vet, er at min mor har svært skrantende helse.. Jeg bærer min bunad med en stolthet og glede, for jeg vet at min mamma har lagt ned kjærlighet i hvert eneste sting, og det er en ting jeg kan ha lenge etter hennes tid.

Så selvom det "bare er en bunad som kan erstattes" Så kan det aldri erstattes at det er mammaen min, som engang i fremtiden ikke er her mer som har laget den.

Beltespennen min kan heller ikke erstattes, den er laget av min oldefar. Det finnes like, men det er ingen som er som akkurat den, med de små bulkene i, hakkene som gjør at det "lyser" at den er håndlaget ned til minste detalj.

  • Like 5

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...