Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sammensatt av farger jeg plukket ut, og hva hun mente passet min hudtone/hårfarge/øyefarge og ville ønsker en fjortiss måtte ha. Alt av broderi er gjort av min kjære mamma.

Det mange her inne ikke vet, er at min mor har svært skrantende helse.. Jeg bærer min bunad med en stolthet og glede, for jeg vet at min mamma har lagt ned kjærlighet i hvert eneste sting, og det er en ting jeg kan ha lenge etter hennes tid.

Så selvom det "bare er en bunad som kan erstattes" Så kan det aldri erstattes at det er mammaen min, som engang i fremtiden ikke er her mer som har laget den.

Beltespennen min kan heller ikke erstattes, den er laget av min oldefar. Det finnes like, men det er ingen som er som akkurat den, med de små bulkene i, hakkene som gjør at det "lyser" at den er håndlaget ned til minste detalj.

Sånn er det for meg også. Mamma laget hele bunaden min. Og hun døde i 2004, så bunaden har stort affeksjonsverdi for meg også :)

  • Like 1
  • Svar 90
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Leiligheten min! Skulle ønske alle kunne kjenne på den følelsen det er å komme hjem til sitt helt eget hjem og vite at alt der er deres

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sam

Han her har stor sentimental verdi for meg Han heter Apan og har fulgt meg hele livet. Fikk han vel når jeg var rundt 1 år. Han er blitt spydd på, vasket i maskin, sydd sammen her og der og bærer gen

Skrevet

Her er det farmor som har sydd bunaden og den er noe av det kjæreste jeg eier : ) Så det er ikke bare å erstatte den med en husfliden sydd bunad.

Skrevet

Det mange her inne ikke vet, er at min mor har svært skrantende helse.. Jeg bærer min bunad med en stolthet og glede, for jeg vet at min mamma har lagt ned kjærlighet i hvert eneste sting, og det er en ting jeg kan ha lenge etter hennes tid.

Du gir meg gåsehud! :heart:

Det er så flott å høre alle historiene deres, spesielt bunadsfortellingene. :flowers:

  • Like 1
Skrevet

Forlovelsesringen min betyr mye for meg, men aller mest betyr kjedet jeg har med gravert bilde av Tuva på og et tro, håp og kjærlighet-anheng på i tillegg. Ellers er selvsagt bildene viktige, men de har jeg jo backup på overalt, så sånn sett forsvinner jo ikke de så lett.

Skrevet

Det kjæreste jeg eier må være det første smykket jeg fikk av min kjære, det er noe så enkelt som en mutterdel hun fant innimellom byggedelene når vi undersøkte en ny bro de skulle bygge i oslo.

Jeg har mange ganger tenkt at det er tåpelig at den betyr så mye for meg. Men den har nå hengt rundt halsen min i ett sølvkjede i snart 4 år, bortsett fra når jeg har blitt tvunget til å ta den av pga diverse ting. Alt annet jeg har kan erstattes. Men akkurat den mutterdelen fra den brua den dagen. Det vil jeg aldri kunne få igjen.

  • Like 2
Skrevet

Synes det er et vanskelig spørsmål, men det jeg kommer på er vel bunaden, mac, alle bilder (være seg på pc, hardisk, album eller dias), ting/gaver/sølv/smykker fra barndom/dåp og heste/rideutryret mitt siden jeg oppbevarer alt hjemme nå.. Har også en del rosetter etter NM og andre stevner som er uerstattelig(noen bærer litt preg av hesten jeg ikker har mere) :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Jeg tror ikke jeg kommer på noe bra nå, men jeg syns det er morsomt at det er de små tingene som teller. Jeg hadde fått noen kjempe deilige sokker med en ugle på hver sokk som stakk opp fra den som en bamse om noen skjønner. De sokkene fikk jeg av bestevenninen min etter at hun hadde vært i London. Så en natt hadde Tidi revet av den ene uglen. Jeg ble sååå sint og lei meg. Det var jo bare en sokk, men haha, hun kan heller få ødelegge en fin bukse enn de sokkene :lol:

Skrevet

Kommer ikke på noe som ikke kan erstattes som jeg har akkurat nå. Har klart å miste første "kjæresteringen" jeg fikk av min samboer, og for mange år siden mistet jeg rubinringen min i en sprekk i en terrasse som var arvegods, ble utrolig lei meg over å ha mistet begge deler. :-(

Angrer jo egentlig på at den terrassen ikke ble dratt opp en planke eller to på, men var på besøk så turte jo ikke akkurat å kreve det dengang heller, og kjæresteringen mistet jeg i forrige leilighet og på mystisk vis aldri ble funnet igjen, må ha falt ned i et avløp på badet e.l.

Skrevet

Absolutt ingenting! Jeg har ikke et sånt forhold til familien min at ting får så veldig stor affeksjonsverdi for meg.... det er per i dag INGENTING som er uerstattelig i mitt liv.

Jeg prøver å ikke se bakover, men fremover.

Jeg fikk en klokke av kjæresten min rett etter vi ble sammen, den var utrolig fin. Mistet den etter noen uker, det var dumt, men gjorde meg ingenting. Det er ordene, samtalene og intimiteten som gjør vårt forhold spesielt og som jeg koser meg med å minnes og å tenke på, ikke blomster, smykker, bilder og andre materialistiske ting! :)

Skrevet (endret)

Hvis det ikke er lov å si levende ting, så ville det ha vært bilen min, men med en bil som har prøvd å forgifte meg med frostvæske og som nekter å bli varm om vinteren, så tipper jeg at det ikke er det kjæreste jeg eier annet enn i sommerhalvåret :aww:

EDIT: Måtte bytte ut kald med varm. Vi liker biler som blir varme om vinteren :P

Endret av 2ne
Skrevet

Det må nok være alle bildene mine. Hadde jeg mistet dem ville jeg blitt veldig lei meg, de viser så mange gode stunder og minner. Utenom de er det første (og eneste hittil) smykket jeg fikk av samboern veldig viktig for meg. Og til sist bilen min, den er jeg glad i og avhengig av :sleep:

Skrevet

Har tenkt litt over det, og tror kanskje det må være halsbåndet til den avdøde hunden min som døde alt for tidlig. Det ligger på peishyllen, sammen med en liten figur som minner meg om henne. :icon_cry:

Skrevet

Jeg har flyttet utrolig mange ganger i mitt liv så det må være leiliheten min. Har aldri tenkt på det før, men det er første gang jeg har et hjem. Jeg er glad i å reise, men har aldri opplevd på en to ukers ferie før at nå gleder jeg meg til å kome hjem, en absurd tanke!

Utenom det elsker jeg badekaret mitt! Der kan jeg lese, høre musikk, slappe av etter en dag på jobben eller bare kose meg og høre på Mads & Monopolet en lørdag formiddag.

Den gjenstanden som er kjærest for meg er en hjøneseksjon/hylle som jeg har arvet fra farfar/farmor, den betyr utrolig mye for meg, det er mitt symbol på hvor vigtig de var for meg. Den er godt patinert som det jo heter i disse tider (slitt sa man for et par år siden), men jeg elsker den!

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
    • En viktig del av å drive med utstilling er jo å lære hundene å slappe av i buret når de ikke er i ringen. Det er ikke bare oppbevaring.  Og har du flere hunder så ville jeg enten hatt med hjelpere eller bare én hund på utstilling om gangen, ihvertfall til de er vante til omgivelsene og slapper av i buret.
    • Tenkte jeg skulle prøve det også men er så redd hunden rømmer ut av gitteret. Opplevde det med hunder før mens jeg gikk i ringen så kom de løpende inn i ringen. Veldig festlig. Ikke i det hele tatt.    Men nå har jeg nye hunder så har ikke turt å prøve på dem men hadde vært så enklere å bære inn enn de tunge gitterbura.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...