Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

Igår, 15. oktober 2014 klokka 16:03, ble jeg fem dager etter termin endelig mamma til lille Mari etter en lang og vond fødsel som ikke var over før 1 og et halvt døgn etter at vannet gikk.

Hun veier 3444 gram og er 47 cm lang, og selvsagt synes vi hun er verdens nydeligste :wub: Hun er gal etter pupp og lager det morsomste fornøyde ansiktsuttrykket når hun bæsjer :P Selv om mor er veldig sliten nå så koser vi oss :heart:

10405559_10154823035695145_6373888393781

Ååh gratulerer så mye :wub: Nydelig lita frøken! Håper du får henta deg inn igjen fort og dere koser dere masse. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Igår, 15. oktober 2014 klokka 16:03, ble jeg fem dager etter termin endelig mamma til lille Mari etter en lang og vond fødsel som ikke var over før 1 og et halvt døgn etter at vannet gikk.

Hun veier 3444 gram og er 47 cm lang, og selvsagt synes vi hun er verdens nydeligste :wub: Hun er gal etter pupp og lager det morsomste fornøyde ansiktsuttrykket når hun bæsjer :P Selv om mor er veldig sliten nå så koser vi oss :heart:

10405559_10154823035695145_6373888393781

Gratulerer så mye, heelt nydelig! :heart:

Håper du blir tatt godt vare på så du kommer deg til hektene. Ikke prøv å vær supermamma, en fødsel er ikke bare bare!

... jeg er sånn anti - anti sukker jeg. Syntes det er et hysteri at sukker liksom skal være farlig.

Så lenge kostholdet ellers er bra og de har fokus på turer og aktivitet kan de spise så mye kaker på bursdager de vil for meg. Om de vil kose seg med vafler og kakao midt i uka en dag blir jeg bare glad. Ikke rettet mot deg Raksha, men jeg er bare så veldig mye mer redd for slankehysteri, spiseforstyrrelser osv.

Som Lill skrev, vi har alle våre saker. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer Irene. Hun ser nydelig ut. Kos deg.

Veldig enig med Marie. Nå er min for lita til å spise noe annet enn pupp men en tenker jo litt frem likevel. Alt med måte er mitt motto.

I dag har vi vært på jobben min en tur. Var veldig spent siden bilkjøring har vært litt vanskelig. Måtte ha en stopp på vei hjem og gå 45 min i bæresele før hun sovnet. Da sov hun til vi kom hjem, enda vi havnet i kø. Herlig.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Igår, 15. oktober 2014 klokka 16:03, ble jeg fem dager etter termin endelig mamma til lille Mari etter en lang og vond fødsel som ikke var over før 1 og et halvt døgn etter at vannet gikk.

Hun veier 3444 gram og er 47 cm lang, og selvsagt synes vi hun er verdens nydeligste :wub: Hun er gal etter pupp og lager det morsomste fornøyde ansiktsuttrykket når hun bæsjer :P Selv om mor er veldig sliten nå så koser vi oss :heart:

10405559_10154823035695145_6373888393781

Gratulerer med den vakre prinsessa :wub::wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer så mye, heelt nydelig! :heart:

Håper du blir tatt godt vare på så du kommer deg til hektene. Ikke prøv å vær supermamma, en fødsel er ikke bare bare!

... jeg er sånn anti - anti sukker jeg. Syntes det er et hysteri at sukker liksom skal være farlig.

Så lenge kostholdet ellers er bra og de har fokus på turer og aktivitet kan de spise så mye kaker på bursdager de vil for meg. Om de vil kose seg med vafler og kakao midt i uka en dag blir jeg bare glad. Ikke rettet mot deg Raksha, men jeg er bare så veldig mye mer redd for slankehysteri, spiseforstyrrelser osv.

Som Lill skrev, vi har alle våre saker. :)

jeg er enig, vi vil ha minst mulig mas og styr rundt mat, og er utrolig heldig med et barn som foreløpig er altetende. Min kjepphest er at hun er for liten til å "gå glipp" av kaker og godis. Hun får det tidsnok uansett.

Vi har og mye diabetes på pappaen sin side, og en mamma som er mer eller mindre sukkeravhengig. :lol: så håper at med å begrense tilgangen før hun skjønner greia og ikke gjøre noe big deal utav det når hun blir større, så kaaaanskje hun slipper lettere unna. Og nei, var ikke noe sukkerhysteri hjemme da jeg var lita, det kom, men lenge etter at jeg var hekta. Variert og smake på alt er vårt mål. Blir hun kresen etterhvert så endres vel prioriteringen seg på det punktet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nå i dag gått rundt og tenkt på hva min fanesak er.. Og fant liksom ingenting siden jeg er noget avslappet når det gjelder det meste..

Inntil det slo meg; jeg er veldig imot at babyer skal " trosses". Jeg er veldig opptatt av at hun skal føle at hun blir hørt og føle seg trygg. Det betyr ikke fri barneoppdragelse, men for meg er det veldig viktig at hun føler seg trygg og signalene hun gir blir hørt.. Jeg håper bare at det gir grunnlaget for et godt forhold mellom oss når hun blir større og jeg enda større partypooper, og at hun blir en selvstendig og selvsikker jente :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fyttirakkern så fin hun er, @IreneN

Etter jeg fikk unge selv, syns jeg nyfødte ser helt annerledes ut. De rører liksom noe ved meg, alle som en. Blir nesten på gråten av slike skikkelig nyfødte :lol: ellers har jeg blitt en kald jævel som ikke lar meg røre av noe. Jeg var mye mer lettrørt før :P

Ang fanesaker er jeg nok veldig der @Krutsi beskriver. Trygghet er vanvittig viktig for meg. Men også det å stå for det man har sagt når det gjelder de litt større barna. Nei betyr nei, osv. Der får jeg nok mange kameler å svelge etterhvert :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har visst mange viktige saker kjenner jeg. :icon_redface: Skylder på utdannelsen min. :aww: Jeg vet både hvor vanvittig sårbar og hvor ufattelig robuste disse små er.

Ja, det bunner nok i det for meg og. Jeg har jo ikke barn enda, men gjennom utdannelse og yrkesvei har jeg fått kjenne litt på hva som er mine fanesaker og hvorfor de er det. Men, at mine fanesaker ikke stemmer overens med andres har lite å bety - det er en personlig sak. For meg er f.eks. noe av det aller viktigste å lære barna at de har selvbestemmelsesrett over egen kropp. Tvangskosing med oldemor er fullstendig uaktuelt her i huset ("gi nå oldemor et kyss på kinnet før du går da"), ("mormor vil jo så gjerne at du skal sitte på fanget, så det synes jeg du skal gjøre"). Hvis de ikke får kjenne på at de selv bestemmer over fysisk kontakt og kjærtegn synes jeg det gir noen veldig uheldige signaler. Du bestemmer over din egen kropp, men bare når mamma sier det er greit, liksom.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men også det å stå for det man har sagt når det gjelder de litt større barna. Nei betyr nei, osv. Der får jeg nok mange kameler å svelge etterhvert :P

Fallgruven der er jo at man bare blir rigid og er null fleksibel. Etter at jeg fikk barn synes jeg det at man skal være så himla konsekvent hele tiden er veldig oppskrytt i oppdragelsesøyemed. Jeg har flere ganger sagt at sånn blir ting, og så får jeg en reaksjon som gjør at jeg heller sier, "vet du? Jeg ser at dette er viktig for deg, så da gjør vi det på din måte i stedet". Jeg åpner absolutt for at jeg kan ombestemme meg, og jeg ønsker å høre hva han har å si og mener om ting. For når jeg tenker meg om så var akkurat den tingen egentlig ikke så innmari viktig at det er verdt å gjøre en prinsippsak ut av. Om du skjønner?

Jeg får litt makk når jeg hører en venninne fortelle om sønnens monstertantrum en morgen fordi hun sa han skulle ha på grønne støvler mens han vill ha på de blå, og siden hun hadde sagt grønne så måtte det jo bli sånn. Da handler det om makt, og i mitt liv så er en maktkamp en parenting fail. Jeg har driti meg ut når jeg har havnet i en maktkamp. De må jo selvfølgelig gjennomføres når man først har havnet der, men de er ikke så gode for relasjonen.

Forstå meg rett altså, forutsigbarhet og tydelige grenser gir trivsel hos mange (de fleste?) barn, det er ikke sånn at det ikke er viktig. Men den der regla om å være så konsekvent hele tiden, den er jeg ikke så enig i. Jeg får også noen vibber om et barnesyn som ser på barn som voksne under opplæring, noe jeg heller ikke er enig i. (Ikke fra deg altså! bare rent generelt)

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fallgruven der er jo at man bare blir rigid og er null fleksibel. Etter at jeg fikk barn synes jeg det at man skal være så himla konsekvent hele tiden er veldig oppskrytt i oppdragelsesøyemed. Jeg har flere ganger sagt at sånn blir ting, og så får jeg en reaksjon som gjør at jeg heller sier, "vet du? Jeg ser at dette er viktig for deg, så da gjør vi det på din måte i stedet". Jeg åpner absolutt for at jeg kan ombestemme meg, og jeg ønsker å høre hva han har å si og mener om ting. For når jeg tenker meg om så var akkurat den tingen egentlig ikke så innmari viktig at det er verdt å gjøre en prinsippsak ut av. Om du skjønner? 

Jeg får litt makk når jeg hører en venninne fortelle om sønnens monstertantrum en morgen fordi hun sa han skulle ha på grønne støvler mens han vill ha på de blå, og siden hun hadde sagt grønne så måtte det jo bli sånn. Da handler det om makt, og i mitt liv så er en maktkamp en parenting fail. Jeg har driti meg ut når jeg har havnet i en maktkamp. De må jo selvfølgelig gjennomføres når man først har havnet der, men de er ikke så gode for relasjonen. 

 

Forstå meg rett altså, forutsigbarhet og tydelige grenser gir trivsel hos mange (de fleste?) barn, det er ikke sånn at det ikke er viktig. Men den der regla om å være så konsekvent hele tiden, den er jeg ikke så enig i. Jeg får også noen vibber om et barnesyn som ser på barn som voksne under opplæring, noe jeg heller ikke er enig i. (Ikke fra deg altså! bare rent generelt)

Jeg er faktisk veldig enig. Selvom det kanskje ikke så sånn ut :P

Jeg mener det er veldig viktig å velge sine kamper. Sikkert mye lettere sagt enn gjort, men om mulig prøve å være i forkant og se an viktigheten av det man er på vei til før man sier noe. Hvilke støvler eller hvor dårlig matchende klær man har på seg er ikke kamper det er verdt å ta. Men de få kampene man velger å ta, der står man for det man har sagt. I den grad mulig. Men som sagt, her kommer jeg nok til å svelge en del kameler. Pr dags dato har jeg jo ikke snøring på hva jeg egentlig snakker om :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der med å være i forkant har jeg blitt helt rå på :lol: Tusen småting i hverdagen. Feks: Hun blir veldig sint om hun ser matboksen sin på morgenen for da vil hun åpne og lukke den hele veien til barnehagen. Derfor blir matboksen smurt før hun står opp og gjemt oppi noen klær vi har med til barnehagen for så å bli sneket til en av de ansatte. :lol: Alt for å slippe hyling til barnehagen pga den dumme matboksen.

Vi velger definitivt våre kamper, prøver å være i forkant av enda flere også er det en del hun får være med på å bestemme. Men alt med måte, viktige ting, som tannpuss, er jo ikke oppe for diskusjon. At hun vil gå baklengs hele veien til barnehagen og bruke tre ganger så lang tid er en diskusjon hun får lov til å vinne :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fallgruven der er jo at man bare blir rigid og er null fleksibel. Etter at jeg fikk barn synes jeg det at man skal være så himla konsekvent hele tiden er veldig oppskrytt i oppdragelsesøyemed. Jeg har flere ganger sagt at sånn blir ting, og så får jeg en reaksjon som gjør at jeg heller sier, "vet du? Jeg ser at dette er viktig for deg, så da gjør vi det på din måte i stedet". Jeg åpner absolutt for at jeg kan ombestemme meg, og jeg ønsker å høre hva han har å si og mener om ting. For når jeg tenker meg om så var akkurat den tingen egentlig ikke så innmari viktig at det er verdt å gjøre en prinsippsak ut av. Om du skjønner?

Jeg får litt makk når jeg hører en venninne fortelle om sønnens monstertantrum en morgen fordi hun sa han skulle ha på grønne støvler mens han vill ha på de blå, og siden hun hadde sagt grønne så måtte det jo bli sånn. Da handler det om makt, og i mitt liv så er en maktkamp en parenting fail. Jeg har driti meg ut når jeg har havnet i en maktkamp. De må jo selvfølgelig gjennomføres når man først har havnet der, men de er ikke så gode for relasjonen.

Forstå meg rett altså, forutsigbarhet og tydelige grenser gir trivsel hos mange (de fleste?) barn, det er ikke sånn at det ikke er viktig. Men den der regla om å være så konsekvent hele tiden, den er jeg ikke så enig i. Jeg får også noen vibber om et barnesyn som ser på barn som voksne under opplæring, noe jeg heller ikke er enig i. (Ikke fra deg altså! bare rent generelt)

:wub: Ja, jeg er så enig, så enig!

****

Ang. kameler:

Min "greie" har vært at det ikke er OK å kjefte og smelle og true på ungene. Vi (foreldrene) skal være trygge, snakke med ungene (ikke bare til) og alt det andre som skal gi ungene mulighet til å bli trygge og utvikle seg til å bli selvstendige og alt det der ... Jeg kaller det heller ikke trass når de har egne meninger.

Det funket veldig bra ganske lenge - jeg følte meg ofte som en veldig god mor :innocent: Helt til nr. 2 begynte å få egne meninger også (veldig tidlig) i kombinasjon med at den eldste hadde hatt det en stund, og det ble ikke enklere av at eldsten begynte på skolen og vi fikk et større tidspress. Det handler jo om at jeg føler meg maktesløs i en situasjon, jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal takle situasjonen og ender med å bli en av de foreldrene jeg synes var ganske fæle før jeg selv fikk unger.

Jeg skulle gjerne komme tilbake dit hvor jeg klarte å beholde roen og ikke trengte å bruke trusler for å komme igjennom morgenen. (Det er ikke så ille som det høres ut altså, vi har det hyggelig og bra mesteparten av tiden, men det var lettere å være en god oppdrager før jeg fikk barn :icon_redface: og ting ble straks enda vanskeligere når vi gikk fra ett barn til to :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
    • Han er en omplasseringshund som jeg tok over for en måned siden. Har tidligere bodd hos oppdretter på landet - hvor han har løpt i timesvis rundt i fjellene og på heiene. Det er ikke det fysiske det står på. Problemet nå er at jeg ikke får gitt han det han egentlig trenger. Jeg er selv ute og løper mye - og skulle gjerne hatt ham med. Men med en gang jeg begynner å løpe begynner han å "krype" og legger seg nesten umiddelbart ned.  Det er som om han blir redd når min fart blir stor...Eller at frekvensen på skrittene mine blir høyere enn vanlig gange. Har prøvd både med sele og ha han løs.  Ingen forskjell.  Har også prøvd å sette han i hanefot med en annen hund for å skape tryggere ramme og kanskje mer motivasjon - men ingen forskjell. Må være eneste engelske setter i Norge som ikke liker å løpe.... 😆
    • Yoshi fylte 3 år den 31. august og har begynt å bli voksen selv i hode. Siden sist har vi: Deltatt i og vunnet endel blåbær, til og med 2 cuper. Også plassert seg i åpen hopp. Kommet igjennom mer enn en offisiel hopp bane, og faktisk kommet på en 3. plass. Konkurrert hos søta bror, de hadde vist merkelig slalåm så Yoshi skjønte ikke hvordan den skulle passeres 😆 Vært på japaner spesialen og fått exc og ck (mye bedre en den gule i fjor). Begynt surfetrening
    • Er det tatt røntgenbilder? Er dette et nytt problem, har det oppstått plutselig, eller gradvis? Hvor mye tur får han til daglig? Hvor langt/lenge går dere? Går dere på samme sted hver dag, eller ulike steder?  Bruker dere alltid sele?  Det er slett ingen selvfølge at det ikke er noe fysisk galt selv om veterinær ikke finner noe. Jeg ville vurdert å få en hundefysio til å undersøke grundig.  Ellers avhenger det veldig av svarene på spørsmålene over. Det kan ha med ubehagelige opplevelser å gjøre, det kan være utstyret du bruker, det kan være fysisk ubehag eller noe i området han reagerer på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...