Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

Om det er en periode så håper jeg den går over snart :fear: Lillegutt har vært håpløs med søvn siden dag 1, selv på sykehuset lå han og nektet å sove. Nesten sovnet, og så våken med et vræl.

Han er nå 4,5 uker, og vi har den siste uka logget søvntimene hans. I snitt 9 timer til sammen i løpet av et døgn. Tenger jeg å nevne at vi er litt firkantede i øynene av søvnmangel hele gjengen? :frantics:

Men han vokser som et uvær og er frisk og rask, så han er vel bare født med lite søvnehov.

Nå fikk jeg vondt av dere, selv om du ikke la det frem "sånn."

Men gjenkjennelsesfaktoren er stor.

Og det er helt lov å være utslitt og litt fortvilet over det, selv om han er et etterlengtet barn. :flowers:

Så en klem i tilfelle det trengs bare.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Nå fikk jeg vondt av dere, selv om du ikke la det frem "sånn."

Men gjenkjennelsesfaktoren er stor.

Og det er helt lov å være utslitt og litt fortvilet over det, selv om han er et etterlengtet barn. :flowers:

Så en klem i tilfelle det trengs bare.

Takk :hug:

Det har vært noen netter jeg har sittet på stua med våken gutt og grått litt av frustrasjon og utmattelse, men så ser han på meg med store blå øyne og smiler og plutselig er alt verdt det alikevel :wub:

Men alle sier "nyt denne tiden, du får den ikke igjen". Vel, takk og lov for det, sier jeg bare :P

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk :hug:

Det har vært noen netter jeg har sittet på stua med våken gutt og grått litt av frustrasjon og utmattelse, men så ser han på meg med store blå øyne og smiler og plutselig er alt verdt det alikevel :wub:

Men alle sier "nyt denne tiden, du får den ikke igjen". Vel, takk og lov for det, sier jeg bare :P

Skjønner deg veldig godt!

Og til det siste, der er jeg heelt enig! Så mye mye bedre etterhvert. Like mye kos uten alt det vonde. :)

(Sånn det var for oss hvertfall.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forstår deg veldig godt! Jeg sov sammen med mine tre yngste til DE ikke ville lenger. Og mannen la seg på gulvet slik at vi hadde plass :)

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes?

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes?

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

Jeg er ikke overbegeistret for barn, jeg skjønner meg heller ikke på dem og vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dem. Dette ble litt bedre etter at jeg fikk mitt eget.

Jeg synes ting er litt pes, jeg føler at jo mer jeg planlegger jo mindre får jeg tid til for ungen er uforutsigbar i sovetid. Det er dyrt med barn, man må gjerne oppgradere både bil og bolig. Alle er forskjellige og man kan velge hva slags foreldre man vil være, men det er jo kalrt at tilværelsen endres når man går fra å være to voksne mennesker til en familie med barn. Jeg savner feks å gå kveldstur med kjæresten. På en annen side så har vi reist like mye som før, vi har bl.a vært i new york og valencia og valnlige sydenferier med baby. Gleden ved å se at ungen min trives og har det bra overskygger alle andre følelser jeg noen gang har hatt.

Morsinstinktet hos meg våknet umiddelbart etter fødselen og jeg føler ikke at jeg må ofre noe som helst :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes?

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

Jeg syns overgangen har vært veldig naturlig og ikke så veldig utfordrende. Noen tøffe tak nå og da, særlig i starten, men jeg storkoser meg med han, selvom jeg ikke er en utpreget baby-person. Men med B føles det bare veldig riktig alt sammen, instinktene våre er gode å ha ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig  :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes? 

 

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

;) tro meg, ikke noe av det man gjør som foreldre, for barnas del, føles som et offer.

Og per i dag er det å være sammen med barna mine bare kos. Vi turer sammen, vi trener hund sammen, vi gjør mye vi alle liker.

Med de to første dro vi rundtomkring som vi ville, bla back-packing der vi sov ute. Haika m hurtigruta, sov på dekk, og levde som vi ville m barna med. Etter tredje hadde vi "metta" oss på mye av denslags, og det ble istedet turer gjennom England ol. Mannen min drar stadig på turer til USA og har med unger. Jeg er land og strand rundt på kurs og utstillinger og treninger og har med min likesinnede datter.

Livet ble rikere og fullere med barn. Ikke mer begrenset.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes?

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

Instinkter og hormoner sier jeg bare :aww:

Neida. Jeg har visse ting i livet mitt jeg har holdt fast på og ikke ofret for noe i verden. Vi er alltid vært veldig TO om ting, og selv med småbabyer har jeg dratt på hundetrening, vært sosial osv. Noen ganger har jeg egentlig ikke orket, men dratt uansett fordi jeg vet jeg får energipåfyll på en annen måte av å gjøre sånne ting. Men, jeg og faren deres var veldig klar på at det er våre unger, våre babyer og vi er to om ting. Han har aldri regnet med at jeg bare gjør ting, eller at jeg er den som sitter hjemme osv. Og jeg har aldri latt han "slippe unna" babylivet, som jeg har sett ekstremt mange av mine venninner gjør :P (Og klager på at mannen aldri deltar, og den ene gangen mannen faktisk har ungen blir den stakkars fyren kritisert for alt mulig :P )

Man vet jo aldri hva slags baby man får, men den følelsen man får mot barnet sitt er så sterkt at det blir verdt det selv om man har en fæl barselstid og er alene om alt. Og ungene blir sakte med sikkert større så man kan finne seg selv igjen også :)

Jeg synes det er kjempepes å ha med ungene mine på ting om dagen, men det er kanskje fordi jeg føler vi er på et mellomstadiet enda og jeg er som regel alene om å ha de da med rundt. Enklere alene eller inni skogen, skjerme folk fra tantrumen deres :lol: Det har nok ofte med at jeg TRENGER alenetid for å fungere, samme hvor høyt jeg elsker trollene mine, så derfor verdsetter jeg "turene" mine alene veldig høyt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig  :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes? 

 

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

For å si det enkelt: de følelsene der er akkurat de samme som folk som ikke har hund sier at man blir jo så bundet.

Bare det er lettere med barn enn hund på mange måter, siden man kan ta med seg barnet overalt..

Jeg følte at livet mitt kom til stoppe den dagen tøtta ble født, siden jeg sikkert ikke kom til å få drive med det jeg liker aller mest osv. Men jeg har funnet eb løsning, men krever bare en annen type planlegging.

Og så hjelper det å finne løsninger og kompromiss med seg selv, istedenfor å følge boka..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får visst ikke formulert noe fornuftig om barn og endringer, men ting endrer seg helt klart, man "ofrer" mye, men man velger også hva man vil prioritere. Det har gått mest utover tiden med hestene hos meg, men det har heller ikke vært hoveprioriteten heller. Og er det som er minst forenelig med barn av det jeg driver med. Alt annet kan hun være med på. Hvertfall nå som hun kan sitte på bakken og leke mens jeg ordner kaniner (eller krabbe halveis inni kaninburet, dra ut høy, smake på på kaninbæsj og pellets, kjenne på flis, og i det heletatt utforske alt som er).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes?

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

Ja for meg ble det sånn i starten, men jeg tenker litt at det er de tre første månedene som er mest intense for mor.

Da er babyen helt liten og hjelpeløs og hvis du ikke får den til å ta flaske så er det kun deg som er bra nok.

Far her var den som ønsket seg barn mest og stod klar til å hjelpe til med alt, men det var ikke babyen interessert i dessverre. Hun ville bare amme, sovne ved puppen, skiftes bleie på av far også tilbake til meg igjen. Det han kunne gjøre da, var å lage mat til meg, hente ting til meg og gå med henne når hun hadde vondt i magen. :heart:

Så ble det bedre fra 4 måneders alder, hun kunne ligge på gulvet og lekes med, og lettere å ta med ut i vogn/ bæresele og hadde hun ikke vært syk så hadde nok alt blitt mye bedre allerede da. :)

3 måneder er lite for et barn det er meningen at man skal ha glede av livet ut. Og tenk alt barna ofrer tilbake når vi blir gamle. Ikke alle selvfølgelig, men jeg kjenner en dame som dro ned til gamlehjemmet flere ganger i døgnet for å hjelpe sin gamle mor med å få opp slim hun hadde i lungene. Siden de ansatte ikke hadde kapasitet til å gjøre det ofte nok.

Det er jo sånn med kjærlighet at man tar og gir.

(Selvfølgelig ofrer man mer for barna enn de tre første månedene, men ikke like intenst om det ikke er noe galt. )

Men det skader ikke å være forberedt på at det kan være tøft heller.

Jeg har akkurat lest denne boken: http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-helena-brodtkorb-mammasjokket/a/23281120/ og kjente meg veldig igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan kanskje se ut som jeg "ofrer" mye for A, men det føles ikke som noe offer..

Jeg har blitt tilført så mye nytt.

Det eneste det har blitt mindre av er byturer og hundetrening, men til gjengjeld har det blitt langt flere ( og koseligere ) skogsturer etc.

Man velger også litt selv.

Jeg er ikke veldig glad i lekeland, lekeplasser etc så for meg er det naturlig at vi drar i skogen i stedenfor.

Livet har jo endret seg selvfølgelig, men det har jeg også.

Og jeg kan faktisk med hånden på hjertet si at jeg har langt flere stunder hvor jeg er komplett lykkelig nå enn før jeg fikk barn. Det hadde jeg aldri trodd.

Før var lykken tur alene i skogen etc , nå er lykken barnelatter, å se han mestre noe han blir stolt av, de gode samtalene etc. Følelsen jeg fikk første gang han slapp puppen for å se meg inn i øynene og smile bredt var av en så intens Lykke at den sitter i enda

Jeg ler mye mer også, for jeg synes faktisk ungen min er det morsomste mennesket i hele verden *flir*

Utrolig hva hormoner kan gjøre :P

Så får det heller være at jeg er mer sliten, litt mer trøtt og har mye mindre alenetid.

For meg er det verdt det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det periode for unger der de ikke skal legge seg eller er det bare håpløse gener fra far? Tøtta nekter å gi etter for søvnen uansett hvor trøtt hun er..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Ingen av mine trengte søvn, untatt han med autisme. Han sov, sov og sov. Og spiste innimellom. Han var så rolig at han fikk sove med meg og hadde meg til smokk :D De andre 3 snurret rundt hele døgnet. 2 hadde kolikk, jeg var nesten utilregnelig på slutten før det ga seg med nr. 2. Han var da 7 mnd. og hadde skreket "døgnet rundt" føler jeg. Tror til og med helsesøster syntes det var et uløselig problem. Andre babyer lå på golvet og løftet hode og prøvde å kravle rundt, han lå med nesa og munnen i golvet og siklet og skrek. Til slutt fant fastlegen en låsning mellom skulderbladene som ble korrigert, violá-ny unge. Minstejenta var akkurat lik, men hun dro jeg til fysioterapeut med i 4-mnd.alder. Hun hadde to massive muskelknuter, en på siden av halsen og en ved skulderbladet. (hadde ligget i skråleie under svangerskapet). Når fysioterapeuten hadde jobbet med henne noen uker og kiropraktor behandlet henne til slutt så ble hun rolig. Søvn har hun imidlertid aldri behøvd, unntatt det siste året. Nå sover hun døgnet rundt, sovner hvorsomhelst og nårsomhelst hvis hun ikke er i aktivitet.

Var nettopp til en sjekk med henne på grunn av all sovingen, men alle blodprøvene er normale og hun ser frisk ut, greier skolen fint og har mange venninner. Så det er visst bare all den tapte søvnen fra babystadiet hun tar igjen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har besøk av klassebamsen i helgen. For tredje gang i løpet av 1. og 2. klasse har han ligget i gangen under trappa en hel helg. Det forventes en historie og bilder av alt det morsomme han har vært med på, men jeg har ingenting å skrive ... og jeg gidder ikke mase på datteren om å ta han med seg heller, for hun synes det er kjedelig :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke annet enn å si at ting forandrer seg fort. Hun bare gråt og gråt i går kveld, og klarte ikke å roe seg. I mårest våknet hun tidligere enn vanlig og var helt utslitt. Så da var det sutring og bæring i et par timer før hun sovnet igjen. Men da vi sto opp da, har ting vært helt på skinner. Så blid og fornøyd, og har sovet flere lengre dupper. Sovner med en gang også istedenfor å gråte i 2 timer først.. Plutselig tilbake til det gamle..

Forandringene skjer jo så plutselig at man blir jo bekymra når hun plutselig sover igjen :lol:

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

15062116148_e21dcdf1be_z.jpg

Lille klatremus. Kom hjem fra barnehagen og brått har hun funnet ut at hun kan reise seg opp uten å bruke armene som støtte, står av seg selv uten å holde, og når jeg løfter henne opp så prøver hun å klatre med beina. Hun kunne ikke det der i går. Stå har hun gjort en stund da, men ikke bevisst uten å holde seg.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 uke nå, så de eneste tydelige tegnene er kvalme :P

Synes det er kult at du har gått ut med det så tidlig! Det er vel en "regel" at man ikke skal si det til andre enn de nærmeste før 12 uker, men det synes jeg er teit. Skjønner de som vil vente altdå, men de som vil dele med en gang liker jeg! Tror ikke jeg vil vente til 12 uker. Jeg tenker at om vi mister det, så er det lettere om folk vet, enn om alt er hemmelig. Vet om en del som har fått småsure kommentarer om de har gått ut med det før 12 uker, "for sånn er jo regelen".. Det gjør meg sinna :P

Vet alle om deg? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er kult at du har gått ut med det så tidlig! Det er vel en "regel" at man ikke skal si det til andre enn de nærmeste før 12 uker, men det synes jeg er teit. Skjønner de som vil vente altdå, men de som vil dele med en gang liker jeg! Tror ikke jeg vil vente til 12 uker. Jeg tenker at om vi mister det, så er det lettere om folk vet, enn om alt er hemmelig. Vet om en del som har fått småsure kommentarer om de har gått ut med det før 12 uker, "for sånn er jo regelen".. Det gjør meg sinna :P

Vet alle om deg? :)

Jeg fortalte om det da jeg var 9 uker på vei.. Da hadde jeg vært på tidlig UL og de så da hjerteslag osv og da er sjansen for at ting går galt veldig liten allikevel.

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi ventet til uke 12 når vi hadde vært på tidlig ul.

Nå er snuppa blitt 11 uker og det skjer stadig ting. Hun er så flink til å løfte hode når hun ligger på magen. Og har så smått startet å gripe etter ting. På sjekk hos helsesøster i dag ble jeg rådet til å ta en sjekk hos manuell terapeut siden hun ligger vridd med hode når hun sover, er så sterk i nakken og hyler i bilstolen. Mulig hun er litt stiv/har låsning som gjør at bilstolen er vond å sitte i. Så da skal jeg gjøre det. Hadde vært deilig med bilkjøringen løste seg, håpløst når man ikke kan reise noe sted.

Ellers nyter vi tiden hjemme og koser oss.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har besøk av klassebamsen i helgen. For tredje gang i løpet av 1. og 2. klasse har han ligget i gangen under trappa en hel helg. Det forventes en historie og bilder av alt det morsomme han har vært med på, men jeg har ingenting å skrive ... og jeg gidder ikke mase på datteren om å ta han med seg heller, for hun synes det er kjedelig :hmm:

Du får ta bilde av han under trappen og skrive "Helgen til bamsen var mørk."

:lol:

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...