Gå til innhold
Hundesonen.no

Akkurat nå august


Symra&Pippin
 Share

Recommended Posts

  • Svar 3.5k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Se på den søtsaken da!

Jeg er på vei hjem med valp  Han er bitteliten. Og veldig trøtt. 

Det er jo virkelig ikke noe stress med denne valpen. Den pisser og driter inne, men det er heller ikke noe stress. Eneste er at jeg gleder meg til tenna faller ut og den blir større og mer robust  Den

Posted Images

4 timer siden, Wednesday skrev:

Skal søke på noe hos Nav og ringer og spør hvilket skjema jeg skal bruke. Får svar om hvilket skjema som skal brukes og hvordan det fylles ut. Gjør så, sender inn, og får brev om at jeg har brukt feil skjema. 

Jeg mottok noen papirer fra NAV i sommer og sammen med mine papirer lå avslag på en søknad om økonomisk kompensasjon til en annen person. Der var det listet opp hva som var grunnlaget for søknaden til vedkommende og grunner til avslag, og selvfølgelig var det jo fullt navn og fødsels- og personnummer. Skremmende :|

I dag lå det en lapp i postkassen, hvor datteren til naboen beklaget det som skjedde og det hun sa i går. Hun lovet også å ha hunden i bånd, slik at det ikke skulle oppstå flere slike situasjoner som i går :)

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Har hatt en prat med gubben som sa han skjønte hva jeg mente men han syns nå ikke han selv var så ettergivende... så vi får se. Han er nå ihvertfall med på at sofa er forbudt område og at det holder med en advarsel før timeout. Senga er greit med sengeteppe på, han legger seg i den med en gang vi går ut. Men senga er forbudt om vi er i den, den er vår. Var ute på laang tur med Uno i halsbånd der jeg var nøye på at jeg skulle styre alt, han måtte gå store deler av turen pent ved siden av meg og det var jeg som bestemte når han fikk surre rundt og snuse/tisse. Han fikk avslutte med å løpe tulling etter en fotball, så han har vært sliten og fornøyd. Ny runde med knurring og biting da jeg skulle tørke labber etter turen dog, jeg holdt ham i skjegget og bare gjorde meg ferdig. Ellers prøvde han seg på det samme da jeg skulle flytte ham vekk fra nye Molly Mutt-senga for å flytte den, da bar det rett i buret. Dette kan bli noen lange måneder, håper virkelig han er blant dem som lærer kjapt... Men det er jo bare en konsekvens av vår egen udugelighet, så vi får bare tåle det.

AN er jeg skikkelig, skikkelig sliten. 5 brett rundstykker står til heving og Uno er klar for action etter å ha ligget på lading en stund, jeg er bare klar for å legge meg rett ut på sofaen. Men gubben er og griller hos sin bror så jeg må bare fungere til han kommer tilbake, snart fore tullingen og så tur. Kaffe...

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Red Merle skrev:

Heeeelg!

Helt vanlig at de speider etter meg når jeg kommer hjem fra jobb

14022228_10154178964440091_8286281474027

 

Skulle ha malt vinduslistene, men det regner jo mer enn det er opphold for tida :/ Jaja, får bruke helga på noe annet.

Baksetetrollet Tudor, much? :lol:

2 timer siden, AnnikenK skrev:

Jeg mottok noen papirer fra NAV i sommer og sammen med mine papirer lå avslag på en søknad om økonomisk kompensasjon til en annen person. Der var det listet opp hva som var grunnlaget for søknaden til vedkommende og grunner til avslag, og selvfølgelig var det jo fullt navn og fødsels- og personnummer. Skremmende :|

I dag lå det en lapp i postkassen, hvor datteren til naboen beklaget det som skjedde og det hun sa i går. Hun lovet også å ha hunden i bånd, slik at det ikke skulle oppstå flere slike situasjoner som i går :)

Jeg mottok også papirer for noen år tilbake fra et sykehus med full personalia til denne personen og alt. Tok kontakt med personen for å overlevere brevet selv og vi begge tok kontakt med sykehuset. Sånt skal _ikke_ skje!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Teserere skrev:

Høststemning :( i sommerferien min :icon_cry:Sitter under pleddet med kaffekoppen og stearinlys... Jeg skulle jo sittet ute i bikini jeg nå. August pleier jo å være finfin sommermåned :( 

Snart vinter, snøen har allerede komt på dei høgste fjelltoppane her :|

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

58 minutter siden, AnnikenK skrev:

Jeg mottok noen papirer fra NAV i sommer og sammen med mine papirer lå avslag på en søknad om økonomisk kompensasjon til en annen person. Der var det listet opp hva som var grunnlaget for søknaden til vedkommende og grunner til avslag, og selvfølgelig var det jo fullt navn og fødsels- og personnummer. Skremmende :|

I dag lå det en lapp i postkassen, hvor datteren til naboen beklaget det som skjedde og det hun sa i går. Hun lovet også å ha hunden i bånd, slik at det ikke skulle oppstå flere slike situasjoner som i går :)

Wow :o Det er ganske grovt. 

Så fint gjort av naboen! :flowers: 

---

Hvorfor skjelver valpen som et aspeløv hver gang han legger seg for å sove? Han slutter med en gang han sovner. Han kan ikke fryse, for han ligger alltid enten på fanget mitt eller i senga med teppe over. Skjelver aldri ellers. Rart! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

48 minutter siden, Pixie skrev:

Takk for svar. Har hatt en prat med gubben som sa han skjønte hva jeg mente men han syns nå ikke han selv var så ettergivende... så vi får se. Han er nå ihvertfall med på at sofa er forbudt område og at det holder med en advarsel før timeout. Senga er greit med sengeteppe på, han legger seg i den med en gang vi går ut. Men senga er forbudt om vi er i den, den er vår. Var ute på laang tur med Uno i halsbånd der jeg var nøye på at jeg skulle styre alt, han måtte gå store deler av turen pent ved siden av meg og det var jeg som bestemte når han fikk surre rundt og snuse/tisse. Han fikk avslutte med å løpe tulling etter en fotball, så han har vært sliten og fornøyd. Ny runde med knurring og biting da jeg skulle tørke labber etter turen dog, jeg holdt ham i skjegget og bare gjorde meg ferdig. Ellers prøvde han seg på det samme da jeg skulle flytte ham vekk fra nye Molly Mutt-senga for å flytte den, da bar det rett i buret. Dette kan bli noen lange måneder, håper virkelig han er blant dem som lærer kjapt... Men det er jo bare en konsekvens av vår egen udugelighet, så vi får bare tåle det.

AN er jeg skikkelig, skikkelig sliten. 5 brett rundstykker står til heving og Uno er klar for action etter å ha ligget på lading en stund, jeg er bare klar for å legge meg rett ut på sofaen. Men gubben er og griller hos sin bror så jeg må bare fungere til han kommer tilbake, snart fore tullingen og så tur. Kaffe...

Ser du har en hannhund på ca samme alder som vår FL. :) Jeg tenker at man bare må stå i det og så kommer resultatene etterhvert. De aller fleste har vel noen utforminger med sine hunder etterhvert som de vokser til. Og den fasen som min er i tenker jeg kan sammenlignes med en tenåring som går og slamrer med dørene fordi den ikke har fått viljen sin. :P

Hørte etter at vi fikk vår at de kan være en håndfull til de blir voksne og det har han jammen vært og fortsatt er. Vi har følt at vi har fått lite gratis, men vi er konsekvente i det vi gjør. Hjelper selvfølgelig at sambo er enig i hvordan man skal håndtere utfordringene. Det er ikke alltid like morsomt når du ser øynene nærmest står i kryss når han har kokt over, men stå i det! Du får nok ikke resultatene som du ønsker med en gang, men jeg vil tro du ser en bedring. Jeg har forøvrig troen på at når de blir 2 år så roer ting seg så lenge man har vært konsekvent. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnnikenK skrev:

Jeg mottok noen papirer fra NAV i sommer og sammen med mine papirer lå avslag på en søknad om økonomisk kompensasjon til en annen person. Der var det listet opp hva som var grunnlaget for søknaden til vedkommende og grunner til avslag, og selvfølgelig var det jo fullt navn og fødsels- og personnummer. Skremmende :|

Jeg fikk brev fra fastlegen min en gang for mange år siden - i konvolutten lå det også et brev til en annen person, med resultat av celleprøver... ikke et hyggelig resultat heller... det var også skremmende :blink:

Er jeg gjennomvåt av svette etter å ha vasket huset i kriker og kroker og mer til. Mye god trim  i husarbeid altså. Mon  tro om jeg har fortjent en is nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Bananen skrev:

Baksetetrollet Tudor, much? :lol:

*fnis*
Spanere dem to.

Jadda, 15 dager på rimadyl, nå to dager etter, og den tidvise haltinga er tilbake :( .. Er så redd for korsbåndskade, at jeg nesten håper det er snakk om spondylose eller noe annet som lettere lar seg fikse :/ Jaja, får bli veterinær igjen når lønna tikker inn igjen da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Endelig sofatid. En epoke i livet mitt er over, jeg er både  glad og litt lei meg. Etter nesten 19 år med hardt arbeid, lite søvn og mye uro (masse møter med barnehage og skole, PPT, BUP, Politi, habiliteringstjenesten, helseogvelferd, barneogfamilietjensten osv osv), gutten som i flere år ble erklært farlig av BUP, alle "spesialister" valgte å unngå han, slapp han som en varm potet (ressurssterk mor sjø...det straffer seg...). Jeg sov ikke i en periode på 3 år - livredd for hva som kunne skje med søsken om jeg sovnet.  Etter at jeg nesten mistet livet og ëne broren ble skadet, fikk jeg innvilget "avlastning" i institusjon i 2 mnd, da etter at jeg hadde "truet" med mediaoppslag "gutt tok livet av mor etter at barna-og-familietjenesten unnlot å hjelpe". Det funka dårlig - der var de redd han og han ble holdt innelukket på rommet sitt. Jeg orka ikke se på at han var så ulykkelig, og lovte han da han kom hjem å aldri mer sende han et slikt sted. Og siden BUP gav han opp (stygg historie, jeg vurderer å sende et brev til fylkelegen om det...)  tok jeg saken i egne hender da han var ca 13 - 14 år, tok fra han alle medisiner, slutta å jobbe og var hjemme på fulltid. Elendig økonomi, men gutten roa seg. Og fungerte på sin måte hjemme, men ingen andre steder. De jevnaldrende kompisene fra barneskolen forsvant - forståelig nok og veldig forventet.

Men resten av familien måtte ta hensyn. Ingen felles ferie for foreldre på mange år - jeg var hjemme og tok meg av gutten mens far ferierte med de andre barna. Å dra på tur med alle samlet var ikke mulig uten å kjøre stressnivået i taket, med dertil masse aggrsjon og utagering.
Ingen utenforstående evnet å se hva som var problemet, for som en lukket og dårlig fungerende autist, med reduserte evner på de fleste områder, men som kunne svare på spørsmål i vanlige påtvungne sosiale settinger, regnet omverdnen han som bare litt spesiell og sannsynligvis "Misforstått av familien sin". Skolen gav opp, og gadd ikke jobbe nok med han og gav helt opp å finne løsninger som fungerte. Selv om jeg satt i hundre møter og malte opp for dem HVA som måtte til.(Men hvorfor høre på mor når man er nyutdannet og vet best selv?) Alt var bare svart i mange år. Barne-og-familietjensten kan etter min mening legges ned i denne kommunen - de virker ikke likevel. 
Det snudde da han ble 18 år, kom over i voksentjensten  og han fikk en ny saksbehandler i helse-og-velferds-systemet. En eldre dame med masse erfaring, masse kunnskap og masse empati. Omsider skjedde det ting. Hun lyttet, tok til etterretning hva som kunne fungerte og sammen fikk vi på plass løsninger som så langt har ført gutten noen skritt fremover. Og en fantastisk dame i habiliteringstjenesten, eldre hun også, stor sekk med erfaring og kunnskap og evne til å se HVA som må til. Og for første gang LIKTE han en fremmed. Denen dama smilte han spontant til, snakket med og greidde å kommnisere med, sette ord på hva han mener om ting, hva han ønsker av livet sitt.
For min del har disse årene medført mye stress, ikke bare hjemme, men også i jobbsammenheng fordi jeg flere gg per uke ble oppringt fra skolen når gutten forsvant/stakk av og ingen fant han. Og jeg måtte forlate jobb og ut og lete etter han....(oppi det hele - skolen løy til meg i 2 år - jeg ble fortalt at han hadde personlig assistent og tett oppfølging - som han hadde vedtak på - noe skolen hadde droppa å gi han - midlene ble underslått og brukt på annet - da dette ble oppdaga ble rektor sparka - han hadde rota mye med "midler" viste det seg. Det hjalp ikke gutten min og meg noe særlig - da skoleopplegget med tett personlig oppfølging med spesielle rutiner var ment å skulle stabilisere han - jeg lurte mye på hvorfor han aldri ble roligere, hvorfor han alltid var like stressa og urolig....) 

I dag flytta han hjemmenfra. Inn i egen leilighet innvilget av kommunen. Med base ikke langt unna, der han har kontakperson som kjenner han og som følger han opp videre ift aktivitet og daglige gjøremål. Han skal lære å bo, lære å vaske, lære å huske på egen hånd å spise sunn middag og nok mat. Lære at det ikke er lov å isolere seg i et mørkt rom. Jeg er verge, men har fra i dag av ikke lenger det daglige ansvaret. Storebror har kjørt møblene hans og flyttelasset, og hengt opp persienner, lillesøster har redd seng og rydda for han før vi dro. Jeg har gjort det meste  - En smule bekymret ja - hønemor.

Denne uken har jeg ordna med kontoer, sendt søknader om økonomisk støtte til han (han må ha noe å leve av han også...) møblert, kjøpt inn, fått innstallert hjelpemidler, fyllt opp kjøleskap og kjøkkenskap. Og forlot i kveld leiligheten etter å ha satt inn siste posene med mat med guttens lettere irriterte stemme som sa "jaja, gå nå da!" Han ville spille i fred, og kose seg med sushi og eplejus...og ikke bli forstyrra av teite mamma...som i kveld skal sitte i sofen og prøve å ikke gruble for mye over de 19 årene som har gått...:faceless:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

58 minutter siden, Siri skrev:

Jeg fikk brev fra fastlegen min en gang for mange år siden - i konvolutten lå det også et brev til en annen person, med resultat av celleprøver... ikke et hyggelig resultat heller... det var også skremmende :blink:

Man mister jo bare tillitten når sånt skjer. Og hvert fall når responsen til NAV, da jeg ringte og fortalte hva de hadde gjort. De spurte om jeg kunne putte brevet i en konvolutt og sende til vedkommende. Det stod jo tross alt navn og adresse til personen i brevet. Det var liksom ikke noe stress at jeg satt med ganske personlige opplysninger på en annen person :shocked:

@enna En utrolig historie du deler. Høres ut som det har vært en lang og vond kamp, men nå ser det jo ut som du får igjen får alt du har ofret. Håper du klarer og lene deg tilbake og slappe litt av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

47 minutter siden, enna skrev:

*klipp*

Wow, for en historie! Håper du greier å slappe av og slippe taket.. litt i hvert fall :hug:

5 minutter siden, AnnikenK skrev:

Man mister jo bare tillitten når sånt skjer. Og hvert fall når responsen til NAV, da jeg ringte og fortalte hva de hadde gjort. De spurte om jeg kunne putte brevet i en konvolutt og sende til vedkommende. Det stod jo tross alt navn og adresse til personen i brevet. Det var liksom ikke noe stress at jeg satt med ganske personlige opplysninger på en annen person :shocked:

:o Den reaksjonen var jo nesten verre enn at de faktisk hadde gjort en feil i utgangspunktet :o 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en lekeplass rett utenfor hagen, og der er det nå to hundeeiere som mener at båndtvangen ikke gjelder der. Så to hunder løper galematias, og jeg venter.. for mine hunder trenger å tisse ute i hagen.

Kan ikke gå tur med de, da minsten just har lagt seg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva pokker? Det er som om noen har slått på en drittunge-bryter i Uno i dag. Nå klikka han i vinkel fordi jeg ba ham gå ned fra hundesenga han sto og tygde på. Jeg måtte bære en snerrende tulling bort og stappe ham i buret. Han var ikke i det hele tatt sånn i går eller tidligere i uka, her har visst alt slått ut i full blomst over natta...

Og jeg kjenner at jeg kommer til å klikke litt selv om ikke gubben tar dette alvorlig snart... Jeg reiste meg fra sofaen, Uno ser sjansen og hopper oppi så snart jeg er langt nok unna. Gubben sitter da i sofaen. Han ser på at Uno legger seg til rette, sukker og sier noe om at han var rask å ta plassen min. Jeg ser hardt på ham og spør om han ikke har tenkt å gjøre noe? Han ser på meg og spør hva jeg er sint for. Så ser han på Uno og koseprater "nå må du gå ned, gå ned da". Uno rører seg ikke. Først nå legger gubben i det hele tatt fra seg fjernkontrollen til tv-en. Jeg ber ham få hunden ned fra sofaen. Han sukker igjen, reiser seg, dytter litt på Uno og koseprater "må du gå ned nå". Uno reagerer ikke. Nå har jeg fått tatt ut rundstykkene fra ovnen og er på vei mot dem igjen, sannsynligvis med mord i blikket... Nå får endelig gubben hunden bort fra sofaen, ved å lokke ham over i den gamle sofaen med en leke...

Om det har tenkt å være sånn til han blir voksen kommer jeg til å bli lagt inn...

Edit: ny snerrerunde med biting da han kom inn fra tur og gubben skulle ta fra ham en ekkel plastpose han hadde fått tak i. Nå prøver han å grave hull i madrassen i buret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, enna skrev:

Endelig sofatid. En epoke i livet mitt er over, jeg er både  glad og litt lei meg. Etter nesten 19 år med hardt arbeid, lite søvn og mye uro (masse møter med barnehage og skole, PPT, BUP, Politi, habiliteringstjenesten, helseogvelferd, barneogfamilietjensten osv osv), gutten som i flere år ble erklært farlig av BUP, alle "spesialister" valgte å unngå han, slapp han som en varm potet (ressurssterk mor sjø...det straffer seg...). Jeg sov ikke i en periode på 3 år - livredd for hva som kunne skje med søsken om jeg sovnet.  Etter at jeg nesten mistet livet og ëne broren ble skadet, fikk jeg innvilget "avlastning" i institusjon i 2 mnd, da etter at jeg hadde "truet" med mediaoppslag "gutt tok livet av mor etter at barna-og-familietjenesten unnlot å hjelpe". Det funka dårlig - der var de redd han og han ble holdt innelukket på rommet sitt. Jeg orka ikke se på at han var så ulykkelig, og lovte han da han kom hjem å aldri mer sende han et slikt sted. Og siden BUP gav han opp (stygg historie, jeg vurderer å sende et brev til fylkelegen om det...)  tok jeg saken i egne hender da han var ca 13 - 14 år, tok fra han alle medisiner, slutta å jobbe og var hjemme på fulltid. Elendig økonomi, men gutten roa seg. Og fungerte på sin måte hjemme, men ingen andre steder. De jevnaldrende kompisene fra barneskolen forsvant - forståelig nok og veldig forventet.

Men resten av familien måtte ta hensyn. Ingen felles ferie for foreldre på mange år - jeg var hjemme og tok meg av gutten mens far ferierte med de andre barna. Å dra på tur med alle samlet var ikke mulig uten å kjøre stressnivået i taket, med dertil masse aggrsjon og utagering.
Ingen utenforstående evnet å se hva som var problemet, for som en lukket og dårlig fungerende autist, med reduserte evner på de fleste områder, men som kunne svare på spørsmål i vanlige påtvungne sosiale settinger, regnet omverdnen han som bare litt spesiell og sannsynligvis "Misforstått av familien sin". Skolen gav opp, og gadd ikke jobbe nok med han og gav helt opp å finne løsninger som fungerte. Selv om jeg satt i hundre møter og malte opp for dem HVA som måtte til.(Men hvorfor høre på mor når man er nyutdannet og vet best selv?) Alt var bare svart i mange år. Barne-og-familietjensten kan etter min mening legges ned i denne kommunen - de virker ikke likevel. 
Det snudde da han ble 18 år, kom over i voksentjensten  og han fikk en ny saksbehandler i helse-og-velferds-systemet. En eldre dame med masse erfaring, masse kunnskap og masse empati. Omsider skjedde det ting. Hun lyttet, tok til etterretning hva som kunne fungerte og sammen fikk vi på plass løsninger som så langt har ført gutten noen skritt fremover. Og en fantastisk dame i habiliteringstjenesten, eldre hun også, stor sekk med erfaring og kunnskap og evne til å se HVA som må til. Og for første gang LIKTE han en fremmed. Denen dama smilte han spontant til, snakket med og greidde å kommnisere med, sette ord på hva han mener om ting, hva han ønsker av livet sitt.
For min del har disse årene medført mye stress, ikke bare hjemme, men også i jobbsammenheng fordi jeg flere gg per uke ble oppringt fra skolen når gutten forsvant/stakk av og ingen fant han. Og jeg måtte forlate jobb og ut og lete etter han....(oppi det hele - skolen løy til meg i 2 år - jeg ble fortalt at han hadde personlig assistent og tett oppfølging - som han hadde vedtak på - noe skolen hadde droppa å gi han - midlene ble underslått og brukt på annet - da dette ble oppdaga ble rektor sparka - han hadde rota mye med "midler" viste det seg. Det hjalp ikke gutten min og meg noe særlig - da skoleopplegget med tett personlig oppfølging med spesielle rutiner var ment å skulle stabilisere han - jeg lurte mye på hvorfor han aldri ble roligere, hvorfor han alltid var like stressa og urolig....) 

I dag flytta han hjemmenfra. Inn i egen leilighet innvilget av kommunen. Med base ikke langt unna, der han har kontakperson som kjenner han og som følger han opp videre ift aktivitet og daglige gjøremål. Han skal lære å bo, lære å vaske, lære å huske på egen hånd å spise sunn middag og nok mat. Lære at det ikke er lov å isolere seg i et mørkt rom. Jeg er verge, men har fra i dag av ikke lenger det daglige ansvaret. Storebror har kjørt møblene hans og flyttelasset, og hengt opp persienner, lillesøster har redd seng og rydda for han før vi dro. Jeg har gjort det meste  - En smule bekymret ja - hønemor.

Denne uken har jeg ordna med kontoer, sendt søknader om økonomisk støtte til han (han må ha noe å leve av han også...) møblert, kjøpt inn, fått innstallert hjelpemidler, fyllt opp kjøleskap og kjøkkenskap. Og forlot i kveld leiligheten etter å ha satt inn siste posene med mat med guttens lettere irriterte stemme som sa "jaja, gå nå da!" Han ville spille i fred, og kose seg med sushi og eplejus...og ikke bli forstyrra av teite mamma...som i kveld skal sitte i sofen og prøve å ikke gruble for mye over de 19 årene som har gått...:faceless:

Litt av en historie! Varme gratulasjoner oversendes og lykke til med en "ny tid" Det står så uendelig mye respekt av hva dere som familie har stått i?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
14 minutter siden, Pixie skrev:

Hva pokker? Det er som om noen har slått på en drittunge-bryter i Uno i dag. Nå klikka han i vinkel fordi jeg ba ham gå ned fra hundesenga han sto og tygde på. Jeg måtte bære en snerrende tulling bort og stappe ham i buret. Han var ikke i det hele tatt sånn i går eller tidligere i uka, her har visst alt slått ut i full blomst over natta...

Og jeg kjenner at jeg kommer til å klikke litt selv om ikke gubben tar dette alvorlig snart... Jeg reiste meg fra sofaen, Uno ser sjansen og hopper oppi så snart jeg er langt nok unna. Gubben sitter da i sofaen. Han ser på at Uno legger seg til rette, sukker og sier noe om at han var rask å ta plassen min. Jeg ser hardt på ham og spør om han ikke har tenkt å gjøre noe? Han ser på meg og spør hva jeg er sint for. Så ser han på Uno og koseprater "nå må du gå ned, gå ned da". Uno rører seg ikke. Først nå legger gubben i det hele tatt fra seg fjernkontrollen til tv-en. Jeg ber ham få hunden ned fra sofaen. Han sukker igjen, reiser seg, dytter litt på Uno og koseprater "må du gå ned nå". Uno reagerer ikke. Nå har jeg fått tatt ut rundstykkene fra ovnen og er på vei mot dem igjen, sannsynligvis med mord i blikket... Nå får endelig gubben hunden bort fra sofaen, ved å lokke ham over i den gamle sofaen med en leke...

Om det har tenkt å være sånn til han blir voksen kommer jeg til å bli lagt inn...

Edit: ny snerrerunde med biting da han kom inn fra tur og gubben skulle ta fra ham en ekkel plastpose han hadde fått tak i. Nå prøver han å grave hull i madrassen i buret.

Du må slutte å være irritert og sur når du håndterer tenåringen din. Vær lugn, men bestemt (bestemt er ikke streng eller sur). Ikke hev stemmen, ikke snakk til han når du legger han i buret. Forøvrig så bør du la være å lage konflikt som involverer områder han skal ha tilgang til. Hundesenga er et av de stedene - går han dit og legger seg så MÅ det være greit selv om han tygger på den. 

Dersom det til slutt ikke finnes fristeder så vil bikkja bli superfrustrert. Velg kampene og begrens konfliktområder. 

Forøvrig  - neste gang han hopper opp i sofaen så står du ikke å krangler med gubben, da har bikkja vunnet - da går du bare bort og lemper bikkja ned, rolig og bestemt - og går å gjør det du hadde tenkt til. Du burde innse nå at han du bor med gir ****, så drit i han og ha fokus på å oppdra bikkja. Gubben er en lost case.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutter siden, Pixie skrev:

Hva pokker? Det er som om noen har slått på en drittunge-bryter i Uno i dag. Nå klikka han i vinkel fordi jeg ba ham gå ned fra hundesenga han sto og tygde på. Jeg måtte bære en snerrende tulling bort og stappe ham i buret. Han var ikke i det hele tatt sånn i går eller tidligere i uka, her har visst alt slått ut i full blomst over natta...

Og jeg kjenner at jeg kommer til å klikke litt selv om ikke gubben tar dette alvorlig snart... Jeg reiste meg fra sofaen, Uno ser sjansen og hopper oppi så snart jeg er langt nok unna. Gubben sitter da i sofaen. Han ser på at Uno legger seg til rette, sukker og sier noe om at han var rask å ta plassen min. Jeg ser hardt på ham og spør om han ikke har tenkt å gjøre noe? Han ser på meg og spør hva jeg er sint for. Så ser han på Uno og koseprater "nå må du gå ned, gå ned da". Uno rører seg ikke. Først nå legger gubben i det hele tatt fra seg fjernkontrollen til tv-en. Jeg ber ham få hunden ned fra sofaen. Han sukker igjen, reiser seg, dytter litt på Uno og koseprater "må du gå ned nå". Uno reagerer ikke. Nå har jeg fått tatt ut rundstykkene fra ovnen og er på vei mot dem igjen, sannsynligvis med mord i blikket... Nå får endelig gubben hunden bort fra sofaen, ved å lokke ham over i den gamle sofaen med en leke...

Om det har tenkt å være sånn til han blir voksen kommer jeg til å bli lagt inn...

Edit: ny snerrerunde med biting da han kom inn fra tur og gubben skulle ta fra ham en ekkel plastpose han hadde fått tak i. Nå prøver han å grave hull i madrassen i buret.

Hva om du lar han gå med et bånd inne. Da kan du ta tak i båndet og få ham ned dersom han er atal og ikke vil - uten at du trenger å ta i HAM. Evt kan du også binde ham fast et sted sånn at han ikke får sjansen til å komme opp i sofaen en periode. Fest ham der når du skal gå fra sofaen sånn at han ikke kommer opp (siden gubben åpenbart har sirup i ræva).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
    • Dette albumet har flere låter han liker. Artisten har gitt ut flere: https://music.youtube.com/playlist?list=PLQKkIV10JKf_ZFZxjvkB-LUc00Kyiifhz&si=Hc2-qFcJVQEsqZ_G
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...