Hva godtar du i et forhold, og hva er no-go?

[Pixie]

Skjønner om folk ikke vil svare, dette blir jo ganske så personlig og privat...

Men hva er det folk kan leve med i et forhold, og hva er "stort nok" til å evt. kunne være den utløsende årsak til et brudd? Hvor går grensa mellom kan godtas/kan ikke godtas? 

Når vet man at nok er nok?

[Snøfrost]

Oj, dette kunne man svart langt og lengre enn langt på. Men for å ta kortversjonen, det er opp til hvert enkelt par og bestemme hvor grensene går. Det er opp til den enkelte person og finne ut hva han eller hun vil godta og ikke godta. Alle forhold har jo sine utfordringer på godt og vondt.
Jeg tror ikke noen her blir spesielt mye klokere av at jeg skal si hvor mine/våre genser går, for de kan være helt feil for et annet par.

Men sånn generelt så må forholdet være på et sted av gjensidig respekt, og hvor begge inngår kompromiss, hvor begge bidrar osv.

[simira]

Det er vanskelig å si noe konkret, folk er så forskjellige. Men jeg tenker jo at gjensidig respekt må være et must. To mennesker vil aldri være helt enige om alt, og det må man kunne takle.

Dårlig hygiene, dårlig behandling av meg, andre mennesker eller dyr og mangel på respekt er fort no-go hos meg ihvertfall.

[puddellover]

Å bli utsatt for psykisk og fysisk vold er en sånn som er selvsagt på listen over ting en ikke godtar. Ellers er det jo litt vage ting som man kanskje ikke tenker på som "no-go", men som likevel er det.

Eksempelvis en som ikke prioriterer deg (ikke legger til rette for at man skal få vært sammen, gjør ting som man har en felles enighet om at ikke er greit, legger planer uten å inkludere deg osv.) eller mangler respekt for deg (snakker om deg til andre på en måte som er lite hyggelig foran deg/bak ryggen din, er utro, misligholder avtaler, forventer at du ser "sånn og sånn" ut).

Av ting man kan akseptere, så må det bli kompromisser på områder som påvirker begge parters liv. Blant annet dyrehold - jeg vil ikke ha røytehund og kjæresten vil ikke ha rotter. Det er noe vi begge kan leve med. Full nekt av dyrehold hadde ikke gått for min del. Og bosted, at man ikke får bo nøyaktig der man vil bo.

Det er jo ingen gylden regel, men jeg tenker at den dagen man er mer ulykkelig med et menneske enn lykkelig. Da er det på tide å tenke på å avslutte.

[Lillekrapyl]

Synes det er vanskelig å si noe konkret.

Er gift og vi har barn, og jeg kjenner på at dette med å holde sammen i gode og onde dager er noe som må til.

Livet er ikke rosenrødt alltid, og for min del skal det nok endel til før det blir brudd. Er villig til å jobbe hardt for å holde sammen.

[yurij]

Jeg kan leve med nesten alt som er innenfor normalen ,altså ikke slem mot dyr og ikke voldelig. Men en ting som er absolutt fra min side er ikke barn. Hadde gubbe på noe tidspunkt fått for seg at meningen med livet er barn og hadde stilt ultimatum måtte det blitt kroken på døra. Det er en ting jeg ikke kan/ vil under noen omstendighet  gå på kompromiss med. 

[Sprettballen]

Vi har noen no-go i vår forhold, men dette er ting vi har snakket om og blitt enig om. Nå har vi vært sammen såpass lenge også at selv om vi ikke direkte snakker om hva man liker og ikke liker, så plukker man jo opp en og annen ting. Jeg er f.eks. ikke en spesielt sjalu person, og jeg stoler på at det er meg sambo vil ha. Så om han sitter og prater med jenter, danser med de, sitter inntil osv. f.eks. på en fest, så synes jeg det er helt greit. Smabo er en litt mer sjalu type, så jeg er litt forsiktig med hvor mye oppmerksomhet jeg gir menn om vi er ute osv. Det er ikke sånn at jeg ikke kan prate med menn eller noe, men jeg vet at han er litt mer sjalu(men ikke på en overdreven måte synes jeg)og det respekterer jeg. Selv om dette ikke er noe vi har snakket så mye om, så er det en slags felles forståelse på en måte.

Jeg har veldig stor tro på åpenhet i et forhold. Det er viktig å snakke om ting man liker/ikke liker, evt. finne kompromisser, men også å få fram ting som er no-go, sånn at man vet hvor man har hverandre. Det tror jeg er veldig viktig. Så slipper man missforståelser og krangler som kunne vært unngått ved bedre kommunikasjon.

[Gjest]

Gjensidig respekt for og tillit til hverandre, og hverandres ulikheter er et must. Og det krever at begge er åpne nok til å sette ord på hvor grensene går. Etter 25 år har man en historie sammen som gjør at det skal veldig mye til før man "går". Og har man den gjensidige respekten på plass, så tar man opp ting til diskusjon istedet for å tråkke på hverandre.

[Malamuten]

Sier som flere over her, det er vanskelig å si helt konkret. Jeg tror jeg generelt er ganske tolerant, men samtidig så har jeg sikkert ting som jeg reagerer sterkt på som andre kanskje synes er bagateller. Men for å nevne noe konkret så blir det også mye av det samme som er nevnt over, respekt ovenfor meg, dårlig behandling osv orker jeg ikke, dårlig behandling av dyr eller mennesker forhold som blir veldig enveis, at det alltid er en som må tilpasse/endre på ting for at det skal fungere osv. 

[Red Merle]

Jeg godtar ikke utroskap, uærlighet eller vold. Da er det over og ut. Greit å dra en hvit løgn, men notoriske løgnere er no go. Utroskap og vold sier seg vel selv hvorfor er no go.

Det handler om å gi og ta, leve med hverandre i gode og onde dager. For at forholdet skal være bra, synes jeg det er viktig å snakke sammen. Sette ord på følelser og handlinger, forstå hverandre, og ha tillit til hverandre, respekt for hverandre.

[Gjest]

56 minutes ago, Red Merle said:

Jeg godtar ikke utroskap, uærlighet eller vold. Da er det over og ut. Greit å dra en hvit løgn, men notoriske løgnere er no go. Utroskap og vold sier seg vel selv hvorfor er no go.

Det handler om å gi og ta, leve med hverandre i gode og onde dager. For at forholdet skal være bra, synes jeg det er viktig å snakke sammen. Sette ord på følelser og handlinger, forstå hverandre, og ha tillit til hverandre, respekt for hverandre.

Da jeg var ung tenkte jeg likedan. Men nå som "gammel" så er utroskap ikke lenger et absolutt brudd. Det kommer an på omstendighetene. Hadde vi en dårlig periode? Var der alkohol involvert? Var det "kun sex" eller andre følelser med? Kom han hjem og sa fra med én gang?
Løgn - over tid - er én sak. Men å feile - som feks et "uhell"  engangstilfelle - er én ting. Å lyve over tid - som ved et forhold på si - noe helt annet.
Der er nyanser i alt. Og jo eldre man blir  - jo flere blir nyansene. Fordi man ser hvor lett det er å trå feil her i livet.

[Sprettballen]

1 time siden, enna skrev:

Da jeg var ung tenkte jeg likedan. Men nå som "gammel" så er utroskap ikke lenger et absolutt brudd. Det kommer an på omstendighetene. Hadde vi en dårlig periode? Var der alkohol involvert? Var det "kun sex" eller andre følelser med? Kom han hjem og sa fra med én gang?
Løgn - over tid - er én sak. Men å feile - som feks et "uhell"  engangstilfelle - er én ting. Å lyve over tid - som ved et forhold på si - noe helt annet.
Der er nyanser i alt. Og jo eldre man blir  - jo flere blir nyansene. Fordi man ser hvor lett det er å trå feil her i livet.

Det er jeg veldig enig i. Jeg og min samboer hadde en avtale om noe som for min del var no-go. Det handlet ikke om utroskap, og dte er egentlig det samme hva det var, men han hadde en vanskelig periode som han ikke snakket med meg om, og jeg tok han i å gjøre det vi var enige om at ikke var aktuelt. Jeg ble veldig sint, skuffet og lei meg, men jeg så jo at det var et feiltrinn han angret på. Jeg gav han en ny sjanse og sa at skjer det igjen, så er det slutt. Han var veldig lei seg, men forsto meg veldig godt. Jeg har valgt å stole på at han ikke gjør det igjen, for jeg orker ikke å gå rundt å bekymre meg. Jeg kommer nok til å ta varselsignalene tidligere om det skulle skje igjen, enn jeg gjorde første gangen, men ut over det så er det ikke noe jeg går og tenker på. Jeg tror det er viktig å kunne se det hele som et stort bilde og en individuell hendelse før man bestemmer seg for hva en skal gjøre. Alle kan begå feil eller ta valg som er gale. Jeg syntes at min samboer hadde en god grunn for det han gjorde, selv om handlingen var noe jeg virkelig ikke likte og han var veldig klar på at han angret veldig og lovet å aldri gjøre det igjen. Det må jeg bare stole på, for hvis ikke så fungerer ikke forholdet.

[Raksha]

Vold mot meg og barnet vårt. Fysisk eller psykisk. Det er vel enese absolutte no go en jeg kan ramse opp på stående fot. Er selvsagt endel andre greier også, men da ville det blitt summen eller den berømmelige dråpen. 

 

[Guest Klematis]

Jeg føler jeg lærte en del om det ved forrige samboerskap selv om mye uansett vil komme an på situasjon og omstendigheter rundt.

Generelt finner jeg meg ikke i respektløshet, og psykisk plaging en gang til.

Utroskap er jeg usikker på,forrige gang forsvant all tillit fullstendig. 

Vold er selvfølgelig også en god grunn til å gå.

[Margrete]

Utroskap, vold (fysisk eller psykisk) mot meg, barn eller dyr, uærlighet! MEN vi har stått i en situasjon nå, hvor det var uærlighet involvert, det var en gråsone som ikke var helt enkel å forstå seg på, så vi er fortsatt sammen, men jeg er på han som en hauk.

Utroskap for meg er kyssing og tafsing. Han er en flørt og det har jeg lært å leve med, går han over streken fra flørt til berøring er det over og ut!

[Wilhelmina]

Barn er uaktuelt her, så det er i hvert fall en dealbreaker. Ellers har jeg nulltoleranse for dårlig behandling av dyr (og min definisjon av dårlig behandling er nok hakket videre enn gjennomsnittet ) Utroskap har jeg opplevd, og selv om jeg ikke i utgangspunktet tenker at det automatisk medfører kroken på døra så forsvant jo alt av tillit.

[rosinbolle]

Mye det samme som dere andre skriver: mangel på respekt, vold, at en part utnytter den andre, uærlighet, nedprioritering og dårlig behandling av dyr og mennesker. For min del er det dealbreaker hvis partneren ikke vil ha hund og barn, for det er viktig for meg. 

Så har man jo også ting jeg synes er turn offs, i mangel av bedre ord, men som ikke nødvendigvis gjør at det blir brudd. Som tiltaksløshet, mangel på viktige avklaringer, mangel på tillit, manglende kommunikasjon om ting som skjer i (følelses-)livet. 

[Mardina]

Utroskap, uærlighet og fysisk/psykisk vold er ting jeg ikke kan leve med i et forhold. Eksen min utsatte meg for psykisk "vold" og jeg kjenner at det er noe jeg er veldig var for....  

Ellers krever jeg at min kjære skal behandle meg med respekt, godta mine gode og dårlige sider og at han er snill med dyr/hunden min. Heldigvis er han alt dette + litt til og jeg kan ikke se for meg et liv uten han nå  Vi flytter sammen til høsten, så da håper jeg at vi fortsetter å ha det gode forholdet vi har nå. Vi stortrives i hverandres selskap, respekterer hverandre og har det generelt veldig bra sammen...  

[soelvd]

15 timer siden, enna skrev:

Da jeg var ung tenkte jeg likedan. Men nå som "gammel" så er utroskap ikke lenger et absolutt brudd. Det kommer an på omstendighetene. Hadde vi en dårlig periode? Var der alkohol involvert? Var det "kun sex" eller andre følelser med? Kom han hjem og sa fra med én gang?
Løgn - over tid - er én sak. Men å feile - som feks et "uhell"  engangstilfelle - er én ting. Å lyve over tid - som ved et forhold på si - noe helt annet.
Der er nyanser i alt. Og jo eldre man blir  - jo flere blir nyansene. Fordi man ser hvor lett det er å trå feil her i livet.

Det er litt interessant det der. Nå er jeg ikke veldig gammel, 25, og vi har vært kjærester i 8 år. Men det som forandret ekstremt mye var når vi fikk barn. Plutselig er ikke ting så svarthvitt lenger, man kan ikke bare springe fra de uansett omstendigheter fordi man selv ikke orker å ordne opp, man har jo barn inne i bildet som jeg helst vil skal beholde mammaen og pappaen sin i samme hus. Utover det tror jeg ingen egentlig helt vet hvordan ting blir i sånne situasjoner før de står i den. 

[Tommy]

Erfaringsmessig har avstand, utroskap, manipulasjon og "skam" vært noe som ikke har fungert optimalt. Kan godt se for meg at mangel på egentid, at ting går for fort og ultimatum er no-gos. Har ikke vært utfor noen av de, så det kan jo fort hende det er greit allikevel. Hva vet vel jeg?

Om jeg skal leke djevelens advokat kan det fort være at alt overstående er noe jeg egentlig bør godta. Er jo ikke akkurat århundrets catch selv, men enn så lenge er alt over dealbreakers. Så får man heller vurdere på nytt senere om det passer seg slik.

[Gjest]

23 minutes ago, soelvd said:

Det er litt interessant det der. Nå er jeg ikke veldig gammel, 25, og vi har vært kjærester i 8 år. Men det som forandret ekstremt mye var når vi fikk barn. Plutselig er ikke ting så svarthvitt lenger, man kan ikke bare springe fra de uansett omstendigheter fordi man selv ikke orker å ordne opp, man har jo barn inne i bildet som jeg helst vil skal beholde mammaen og pappaen sin i samme hus. Utover det tror jeg ingen egentlig helt vet hvordan ting blir i sånne situasjoner før de står i den. 

Barn er en moment i det hele. (Samtidig som ingen barn har godt av å leve med foreldre som ikke har det bra sammen.)
Det som veier tungt for min del er at vi har en historie sammen. Som er komplisert, og lang, og med mange sterke opplevelser som ingen andre har hatt del i på samme måte (som feks det å miste et barn på den måten vi gjorde). Ingen andre VET det vi vet om hverandre i og gjennom alt vi har opplevd sammen, og ingen andre har kjent på de erfaringer vi har hatt sammen som foreldre, enkeltpersone og som par. Og ingen kjenner MEG så godt som han. Så MIN historie som person er så knyttet til han at jeg kan spise ganske mange kameler før jeg gir opp.
Nå er han heldigvis en person som alltid har vist meg stor respekt og omtanke (stort sett, med "mindre forseelser"..) så jeg vet at det skal mye til før han tråkker over noen grenser. Men om han hadde, så ville jeg jobbet mye for å holde på hva vi har sammen.

[SandyEyeCandy]

Jeg finner det veldig interessant at ingen av dere nevner rusmisbruk som en dealbreaker. Er det fordi det er så selvsagt, eller fordi ingen av dere har noen erfaring med hvordan dere ville reagert, mon tro?

For meg er rusmisbruk, det være seg hasj, alkohol eller diverse narkotiske remedier, helt uaktuelt. Jeg velger heller partnere som bikker over i andre retningen og er avholds enn å oppleve det der igjen. I tillegg responderer jeg særdeles dårlig på forsøk på kontroll, det være seg sjalusi, forventninger om at min tid tilhører "oss" eller andre mindre sjarmerende utslag. Fysisk og psykisk vold er selvfølgelig ikke ok, og jeg hadde neppe kommet på å nevne det engang hadde det ikke vært for at alle andre gjør det. Jeg vil heller ikke være sammen med noen som er dårlig sosialt kalibrert, men slikt lukes jo ut under forhandlingsfasen før en blir sammen, så det er også ganske selvsagt.

For meg er ikke det å ha sex med andre nødvendigvis utroskap eller en dealbreaker i ordets rette forstand. Å ha sex med en annen er ikke utroskap i mine øyne, men dersom "støyen" fra en sånn løs relasjon (type noe tilfeldig som skjer etter trening, en "konferansekjæreste" eller noe på byen) kommer inn mellom meg og kjæresten, da ødelegger det noe av intimiteten, så det ønsker jeg ikke. Men jeg har ingen illusjoner om at jeg er den siste dama kjæresten min ligger med, og synes det er befriende å vite at han heller ikke trenger å være min siste seksuelle erfaring med mindre jeg velger det. Jeg vil heller ikke ha en partner som tar meg for gitt, og som gjør at jeg begynner å synes at de små tingene er viktigere enn de store. For jo, når jeg begynner å irritere meg over hvordan klesvaska er hengt opp, da er det faktisk deg og ikke meg. En partner som gir meg følelsen av at jeg vil mer og elsker høyere enn vedkommende er også no-go. Eller en som (forsøker) å påføre skam. Herregud.

Jeg kunne heller aldri vært sammen med en person som er veldig tradisjonell, som ønsker seg barn, som ikke har høyere utdanning og som ikke liker dyr eller er empatisk. Vi trenger ikke stemme på samme parti, men bør være ganske enige om hva som er viktig i verden og mellom oss.

Og så kan h*n ikke være furtete. Eller ikke like at jeg er flott, kunnskapsrik og opptatt av å være tilgjengelig for folk rundt meg. Jeg vil at en partner skal være min viktigste støttespiller, være stolt av meg, av vår tosomhet og løfte og heie heller enn å forsøke å dempe. Akkurat som jeg ønsker å gjøre med min partner.

 

[MarieR]

Akkurat nå, SandyEyeCandy skrev:

*klipp*

Jeg kunne heller aldri vært sammen med en person som er veldig tradisjonell, som ønsker seg barn, som ikke har høyere utdanning og som ikke liker dyr eller er empatisk. Vi trenger ikke stemme på samme parti, men bør være ganske enige om hva som er viktig i verden og mellom oss.

 

 

Kan du utdype begrunnelsen for det? Jeg har bare aldri selv skjønt hvorfor det er dealbreaker for en del folk, så jeg er nysgjerrig Personlig syns jeg kanskje det virker en tanke nedlatende og ikke minst begrensende for utvalget, men hey, hver til sitt

[Guest *Kat84*]

For min del er det utroskap, vold, langvarige løgner, rusmisbruk, økonomisk uansvarlig, godtar ikke hund, kontrollerende, om vedkommende ikke bidrar på hjemmebane, og mangel på respekt. 

 

[SandyEyeCandy]

11 minutter siden, MarieR skrev:

Kan du utdype begrunnelsen for det? Jeg har bare aldri selv skjønt hvorfor det er dealbreaker for en del folk, så jeg er nysgjerrig Personlig syns jeg kanskje det virker en tanke nedlatende og ikke minst begrensende for utvalget, men hey, hver til sitt

Jeg regna med å få en kommentar på den der. Jeg hatt partnere uten høyere utdanning og massevis av flørter og løse forbindelser uten, og jeg opplever at en del av de tingene jeg synes er viktige egenskaper hos en partner, er vanskeligere å finne blant folk som ikke har studert. Men ingen regel uten unntak, og bare for å ha sagt det, så er jeg den eneste i familien min med universitetsutdannelse og ingen av venninnene mine fra lang tid tilbake har høyere utdanning, så jeg er ikke så kvalm at folk flest ikke orker å henge med meg.