-
Hvem er aktive 0 medlemmer
- Ingen innloggede medlemmer aktive
-
Nye innlegg
-
Jeg dømmer deg ikke om du velger la han gå. Det er bare du selv som kan avgjøre hva som er best for dere begge. Om du har kvaler med hvor permanent det er å "drepe" ham og føler deg egoistisk som lar ham i stikken på den måten: Før eller siden vil han dø uansett. Det er ikke noen vei utenom det for ham, eller deg. Synes han selv livskvaliteten sin er bra? Er han lykkelig? Jeg har selv avlivet 5 år gammel hund fordi livskvaliteten hans ble dramatisk redusert etter en uunngåelig endring i livssituasjon. Jeg følte skam over å avlive en fysisk frisk hund. Min egen bestevenn som jeg hadde tilbrakt så mye tid med, hatt det så gøy sammen med og var så glad i, og så bare DREPE ham for å lette en byrde. Jeg KUNNE beholdt ham. MÅTTE ikke avlive ham, men vurderte det som det riktige valget fra summen av elementer i situasjonen vår. SAVNER ham fortsatt, og kan felle en tåre innimellom, men det var det riktige å gjøre, for han levde ikke lenger et tilfredsstillende liv, utviklet problematisk adferd som var potensielt farlig for omgivelsene og ingen andre ville ha ham og dekke behovene hans. Spurte alle jeg kjente og forsøkte gi ham bort på Finn i 6 mnd uten hell. Det er bare du som vet hva som vil være best for dere. Mange vil sikkert dømme deg uansett hva du velger. De fleste vil forstå både dilemmaet og valget uavhengig av hvilket du tar. -
Hvor gammel er han? Har han alltid vært stresset og hatt separasjonsangst, eller har det kommet nå med medisiner og behandling av sykdom? Har han god livskvalitet nå? Jeg tenker jo at det er ikke viktig å holde en hund i live lengst mulig, hvis de ikke har det bra, og ikke du heller. Det er helt greit å ønske seg et hundehold som ikke består av angst, stress og vasking. Er de vanndrivende medisinene midlertidige, eller er dette noe av det han må gå på resten av livet? Jeg tenker at dette er noe du kan snakke med dyrlegen om også, som kjenner hunden og prognosene. -
Hei jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare eller få dette av mitt hjerte men jeg har verdens snilleste hund som er syk. Han er syk resten av livet men kan i teorien leve fint resten av livet. Problemet er at jeg klarer ikke tilrettelegge bedre. Jeg føler selv jeg har prøvd alt og fortsatt prøver alt. Han går på vanndrivende pga sykdommen som gjør at han må mye ut og tisse. Han er en nervøs hund så han blir hysterisk når han er løs når jeg er avsted men i bur har det alltid gått fint. Pga han må så ofte på do tisser han på seg i buret om jeg er borte mer en en time , jeg har prøvd og kjøpe det største buret til en liten hund og fordelt ut buret så det ikke skal komme på han eller senga hans men det funker ikke det kommer mye og overalt. Jeg prøver og være minst mulig avsted. Heldigvis er jeg uføretrygdet så jeg er hjemme med han hele dagen så å si hele uken men jeg klarer ikke bare være inne får dørene hver dag.. han kan ikke være med ut pga han stresser av det og pga sykdommen skal han ikke stresse. Jeg føler jeg ikke strekker til og er redd livskvaliteten synker drastisk pga buret. Han er ellers glad og fornøyd og leker masse men han liker ikke buret heller lenger noe jeg skjønner godt. Jeg blir også overveldet av vask og lukt. Jeg er overveldet av dårlig samvittighet. Hver gang jeg er avsted vill jeg bare hjem til han på samme tid som jeg føler jeg råtner bort inne og dytter vekk venner og familie. Jeg har også dårlig samvittighet når jeg er hjemme får jeg tenker bare på det dumme buret. Noen ganger lurer jeg på om eneste jeg kan gjøre er å avlive men da vet jeg også at det er mine ego grunner. Jeg vet at jeg kan være heldig og ha han noen år til på medesiner men vet ikke om det er verdt de årene alltid. Helt fra jeg fikk han til han begynte og bli syk gikk vi lange toppturer og var ute hele dagen og han kunne være med plasser men pga stress og slitenhet kan han ikke engang gå tur i bakker bare rundt nabolaget på flaten. Noen som har tips? Noen som har gått gjennom samme med sin hund? -
Ikke oppdatert på en stund, for det eneste nye som har skjedd er lengre turer. Tur begynner bli bra. Kan jogge lengre strekker (persepsjon av 'lengre' er subjektiv gjennom et filter av personlighetstrekk og vaner) helt smooth uten noen krav om betaling underveis. Han har løpeglede, som lover bra for elektrisk sparkesykkel-sesongen ^_^ Vi åpnet dagen med en god latino danseøkt og påegynte en ny øvelse: Wriggle, wriggle, wriggle, eller 'vrikk på rumpa' som det heter i Trøndelag. Ede varslet om at han ville ut og bæsje ikke lenge etter en kjapp tissettur. Det regnet tungt, så jeg tok med en paraply. Ede hater regn og endret etter en kjapp avgjørelse retning, mot det mye nærmere tissestedet istedenfor bæsjeplassen. Jeg holdt paraplyen over ham, hvorpå han fikk en åpenbaring, ble dypt takknemlig for den vidunderlige gjenstanden og slikket håndtaket på en kjærlig måte for å vise sin gratitude. ..men bæsje, det ville han ikke. Jeg løftet bort paraplyen i håp om fortgang. Ede reagerte på regnet med å løpe mot døren. Første gang han har dratt i båndet. Tungt regn er tydeligvis force majeure. I det jeg kjente drittlukta inne var Ede allerede på badet, i full sving med å rulle ut toalettpapiret fra holderen. Han er ikke dum. Det skal han ha. Løsningsorientert og ansvarlig.
-
Av Wilhelmina · Skrevet
Min fikk Mush råfor på sine gamle dager, og i tillegg omega 3 og Ledsupport-tilskudd fra Norsk Dyrehelse. Vi var innom Cartrophen og Librela også, men vanskelig å si om det hadde noen effekt. Min ble dement etter at hun begynte med Librela, men det kan så klart ha vært tilfeldig.
-
-
Nylig opprettede emner
-
Recommended Posts