Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Er du ett bymenneske? I så fall hva legger man i ordet bymenneske egentlig? Min søster sier at hun er et bymenneske. Hun sier at hun hadde DØDD hvis hun hadde bodd der jeg bor (langt ute på landet).

Så da lurer jeg på, hva er det som gjør at man er et bymenneske? Er det å ha liv å røre (bråk), masse folk rundt seg hele tiden? Masse aktiviteter å velge i (aldri kjede seg)? Eller er det det at din omgangskrets er der?
Hadde vært moro å hørt noen bymennesker fortelle hvorfor de er det :)

Skrevet

Jeg er overhode ikke bymenneske. Jeg hater støy og folk rundt meg hele tiden. klarer meg lenge med en bytur hver 3. Mnd eller så ?

Kjæresten er bymenneske. Han hater at det er stille rundt han og langt til naboene(er ca 100m til nermeste nabo her).

Skrevet

Jeg er et bymenneske. For meg betyr det umiddelbar nærhet til en by :P Jeg må kunne gå på butikken når det passer meg uten å planlegge, eller shopping osv uten å måtte kjøre langt :P

Skrevet

Jeg er ikke bymenneske. Liker meg landling med mye dyr og natur. I byen blir det for mye støy og mas. Altfor mye folk osv. Ikke avhengig av å ha alt nærme, og kan gjerne reise et stykke for å komme til f.eks kino, handlesenter osv.

Skrevet

Jeg er et bymenneske, men jeg trenger også å ha tilgang til natur med jevne mellomrom. Men natur trenger ikke å være villmark og fjellvidder - en dag ved sjøen eller et par timer i marka holder for meg. I den byen jeg bor i nå (Glasgow) er ikke naturopplevelsene like tilgjengelige som i Oslo (selv om byene er omtrent like store i folkemengde), og det merker jeg at jeg savner litt.

Hva som gjør meg til et bymenneske: Jeg liker å ha et godt tilbud av uteliv, kultur og shopping i nærheten. Selv om jeg ikke nødvendigvis benytter meg av alt dette hele tiden, er det noe med det å ha muligheten. Det ligger der ute hvis jeg vil ha det, jeg trenger bare å gå ut døra. Jeg liker å ha gang- og sykkelavstand til alt jeg trenger. Jeg liker friheten med å ikke være avhengig av bil. Jeg liker å ha passiv kontakt med andre mennesker - å se mennesker gjøre sitt ute i byen og vite at de har sine liv rett i nærheten av meg og mitt. Jeg liker å være omgitt av mangfold.

  • Like 1
Skrevet

Jeg er ikke bymenneske, men ikke slik at jeg vil bo ute i ødemarken fordet (så kanskje en bitteliten andel bymenneske :lol: ), en viss nærhet er greit lell. Slik jeg har det nå med ca 20-35 minutter kjøring til sentrumet er egentlig akkurat passe. Kafe, kino, annen kultur bruker jeg ikke så ofte at jeg ikke klarer å gjøre det med litt planlegging, er mer glad i å ha plass rundt meg, og trives greit på småsteder uansett :) Har bodd endel år i by, både sentrumsnært og litt lengre unna, og det går jo helt fint det og, men jeg trenger det jo ikke :)

Skrevet

Jeg er et bymenneske, men jeg trenger også å ha tilgang til natur med jevne mellomrom. Men natur trenger ikke å være villmark og fjellvidder - en dag ved sjøen eller et par timer i marka holder for meg. I den byen jeg bor i nå (Glasgow) er ikke naturopplevelsene like tilgjengelige som i Oslo (selv om byene er omtrent like store i folkemengde), og det merker jeg at jeg savner litt.

Hva som gjør meg til et bymenneske: Jeg liker å ha et godt tilbud av uteliv, kultur og shopping i nærheten. Selv om jeg ikke nødvendigvis benytter meg av alt dette hele tiden, er det noe med det å ha muligheten. Det ligger der ute hvis jeg vil ha det, jeg trenger bare å gå ut døra. Jeg liker å ha gang- og sykkelavstand til alt jeg trenger. Jeg liker friheten med å ikke være avhengig av bil. Jeg liker å ha passiv kontakt med andre mennesker - å se mennesker gjøre sitt ute i byen og vite at de har sine liv rett i nærheten av meg og mitt. Jeg liker å være omgitt av mangfold.

Det Ingvild sa!

Jeg er veldig fornøyd med å jobbe midt i Oslo sentrum og å bo 8 km utenfor (18 min med banen) like ved Østmarka. Helt perfekt for meg. Jeg er definitivt et bymenneske. MEN å ha marka i nærheten er jeg helt avhengig av. Så New York-style er ikke helt meg.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har bodd både øde og sentralt og begge deler går helt greit, men jeg har funnet ut at jeg er såpass makelig anlagt at jeg foretrekker å bo i nærheten av alt jeg trenger, ha kort vei til jobb og samtidig en grei avstand til naturen. Jeg kan akseptere å måtte kjøre litt for å komme til fjells eller til sjøs, men ikke i det daglige. Da holder det med en halvtime på bussen for å komme på jobb.

Skrevet

Jeg er delvis by-menneske... Selv om jeg er omtrent verdens mest usosiale menneske som sjeldent gjør noe spesielt. Men det er noe med MULIGHETEN, å vite at man kan gå 10minutter også er man i sentrum og finner alt man kunne trenge. Og ikke bare det, man har flere valgmuligheter. Tilbudet på alt er så mye bedre. 4minutter til buss-holdeplassen. Buss hvert 15. minutt, og man er ikke avhengig av bil.. Man finner små spesialbutikker for alt som er koselige å snoke i, og man har ordentlig gågate. ^_^ Man kan ta toget til hovedstaden om det er konserter man vil få med seg, man har flere muligheter til å drive med hobbyen sin (for min del; foto) og ja..

By har sine pluss :) Men jeg skal flytte ut av byen igjen etterhvert, skal bare fore by-mennesket i meg i noen år til :)

Skrevet

Er ikke et bymenneske, men ville ikke bodd langt ute på landsbygda heller.

Nå bor vi nærmest i fjæra, med skogen på andre siden av veien.

Og vi bor landlig.

Men 15 minutter kjøring, så står vi midt i sentrum.

Synes det er perfekt.

Merker når vi er lenge i storbyer på feriereiser at jeg blir grusomt lei bystøy.

Men det er jo kjekt å bo sentralt deler av ferien liksom, men restauranter og severdigheter innen gangavstand.

Skrevet

Jeg vil si jeg er begge deler. Jeg har bodd både veldig sentralt og ganske øde, og trives greit med begge deler. Så lenge jeg kommer meg rundt og får tak i det jeg skal ha, så spiller det ikke så stor rolle hvor jeg bor.

Skrevet

Jeg er oppvokst veldig sentralt, har alltid hatt gangavstand til skole og sentrum o.l. Men jeg har bodd tre år på landet nå i mitt "voksne" liv, så vil ikke kalle med et utprega bymenneske, trives godt med begge deler. Trives kanskje hakket bedre på landet faktisk, for jeg liker å ha det rolig rundt meg. Men jeg vill ikke bodd mer enn 20 min fra byen.

Men ville tro at de som er bymennesker liker at det skjer litt ting rundt dem, liker å bo sentralt, altså nærme butikker og uteliv. Liker å ha mennesker rundt seg.

Skrevet

Tror jeg er bymenneske, egentlig. Siden jeg stortrives med å bo midt i sentrum, med offentlig transport overalt, gangavstand til det meste, å kunne henge ut på cafe rett rundt hjørnet og masse spennende steder å spise overalt. Alle mulighetene på fritidsfronten gir en fin frihetsfølelse.

Jeg liker også følelsen av at alle menneskene rundt meg er fremmede (eller at de fleste er det i minste), som ikke bryr seg om hvem jeg er eller hvem jeg er sammen med. I kontrast til bygdelivet hvor alle kjenner alle, som jeg syns er litt klaustrofobisk.

  • Like 1
Skrevet

Jeg er ikke bymenneske, men som andre trives jeg nær småbyer eller tettsteder. Altså liker jeg stillheten ved å bo landlig til, samtidig som jeg liker å ha god internettforbindelse, matbutikker i gåavstand, og muligheten til å dra på kino/restaurant/shopping uten å måtte kjøre en time til og fra. At utvalget er mindre gjør meg ikke så mye.

Hvis folk forteller meg at de er et bymenneske, så tenker jeg med en gang på Oslo. Jeg føler liksom ikke at de andre norske byene er ordentlige byer, ikke på et internasjonalt nivå. Jeg tror jeg kunne klart meg fint i de fleste norske byene, til tross for at jeg ikke er bymenneske. De føles egentlig bare som litt større tettsteder. Men i Oslo ville jeg visnet og dødd.

Skrevet

Jeg er utpreget landsmenneske. Mistrives i by. Er oppvokst og har bodd mesteparten av livet mitt i by. Da jeg flyttet til landet, havnet jeg i en bygd som var ganske tett bygd og jeg syns det ble for mange folk rundt meg. Så flyttet jeg lengere ut på landet, her jeg bor nå. I bygda bor det 25 stykker og jeg kunne bodd enda mer øde. Ville bodd helt for meg selv egentlig :P De som er med i serien: "der ingen skulle tru nokon kunne bu", det er helt etter min smak. :) Men samtidig må jeg ha mine nærmeste i nærheten. Det er viktig! Og heldigvis har jeg de boende ikke så langt unna meg. Og internett! ! Det MÅ jeg ha :D

Men klart, her er man jo avhengig av å klare seg selv. Det går 1 buss om dagen og nærmeste lille butikk er 20 min med bil. Nærmeste lille by er 3 timer. Så bil må man ha. Og mye planlegging må man gjøre.

Det jeg savner med byen er å ha flere valgmuligheter innen butikker. At man kan kjøpe ting på tilbud og slikt og slipper å kjøre i timesvis (hater å kjøre langt!) . Men jeg klarer meg med en dagstur til byen, så er jeg mettet. Er vel i byen rundt om 4 ganger i året. (hvis det ikke er noe spesielt)

Jeg er utrolig glad i uberørt natur, og ego som jeg er, så vil jeg ha alt for meg selv. :P Jeg føler meg trygg her, og heldig som har det så fint rundt meg. Det er ikke mange steder i verden man har det så fritt og fint egentlig.

Mitt største mareritt er høyblokk i storby, fog, køer av mennesker og biler.

Jeg er nok litt spesiell. De fleste liker nok best å bo i byen og jeg forstår deres argumenter for det :)

Fint å høres deres synspunkter.

Skrevet

Jeg liker å tro at jeg kan være et bymenneske.. Men sannheten er at jeg er ikke det og liker bygda med god plass rundt meg.. Med minst mulige naboer! :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Skrevet

Trodde jeg var et bymenneske - helt til jeg flytta inn i 10. etasje i blokk. Fytti katta så jeg mistrivdes. Følte jeg hadde null privatliv og null plass rundt meg. Så jeg kan gjerne bo i by om jeg slipper naboer over, under og på hver side. :lol: Ikke er jeg noe voldsomt glad i å gå i butikker og sånt heller, så nei, jeg trives vel egentlig ganske greit langt utig gokk.

Skrevet

Jeg er moderat bymenneske :P

Jeg liker å ha muligheten til kulturliv og handling hvis jeg ønsker og trenger det, og jeg liker å ha folk rundt meg til en viss grad. Så jeg liker å bo i utkanten av storby, slik jeg gjør nå. Men sånn egentlig kunne jeg tenkt meg å bodd litt mer for oss selv enn vi gjør. Enebolig i et felt med 20 meter til neste nabo hadde vært perfekt. Men helst ikke lenger unna sentrum enn 20 min. Nå bor jeg i tett boligfelt 7 min fra sentrum, med marka og sjøen i gangavstand.

Ideelt tror jeg vi hadde bodd ved Jonsvatnet/Stokkanhaugen eller litt oppi Malvik et sted :P

Guest Klematis
Skrevet

Har prøvd begge deler. Trives med noe midt i mellom bygda og midt i byen.

Nå bor jeg 12 km fra nærmeste by, 10 mil fra Oslo. Matbutikken er det 1 mil til, og der kjører jeg rett forbi døra til og fra jobb hver dag.

Har èn nabo den nærmeste kilometeren, ingen gatelys, så når det er mørkt, er det virkelig mørkt.

Etter 7 år her, så trives jeg, men kunne nok ideellt sett tenkt meg noe flere folk rundt meg.

Men, jeg kunne nok ikke tenkt meg å bo i blokk igjen, det blir for klaustrofobisk for meg nå etter mange år i stor enebolig med god plass på alle kanter, stor hage osv.

Skrevet

Jeg liker meg best på landet. Sitter i skrivende stund og ser på Severin og drømmer om å bo slik. :lol: Elsker "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu".

Har kikket litt på ny bopæl i det siste, og kjenner at jeg blir litt dårlig av tanken på å flytte inn i leilighet igjen. Jeg liker ikke å ha folk rundt meg, med unntak av familie da. Irriterer meg over trafikkstøy, barn som leker, stemmer og musikk fra naboer osv. Føler at jeg ikke klarer å slappe av. Jeg bruker ikke fritiden min på å gå på kafé eller kjøpesentre, og bylivet er ikke et savn. Altfor mange mennesker.

Drømmen er egen gård. Må ha nok avstand til naboene så de ikke irriterer seg over hanen som galer. :P Trenger ikke å være slik at det tar dagevis å komme seg til nærmeste bygd eller by, men uten nære naboer og med vakker natur rundt meg. :ahappy:

  • Like 3
Skrevet

Jeg er midt i mellom. Liker best å bo i en småby/ tettsted fordi da er det ikke kjempemørkt ute siden jeg er veldig mørkeredd. Liker at ikke alle kjenner alle. Liker anonymitet jeg. Også er jeg så redd for innbrudd og sånn at da føler jeg at det er litt tryggere å ha naboer rundt og ikke bo uendelig langt til nærmeste nabo sånn at ingen hører om jeg skriker og hyler etter hjelp. Redd jeg skal bli dårlig og besvime midt på vinteren og å fryse ihjel fordi ingen ser det eller er der. Også er jeg redd for storm og sånn og hvis man hadde bodd langt utpå landet så hadde det kanskje vært mere vind. Er også redd om huset knirker eller hører det uler utenfor. Eller at man snør ned og ikke kommer ut av ytterdøra fordi det er for mye snø. Jeg er veldig redd og engstelig og nervøs av meg for alt mulig og det er ganske slitsomt å ha det sånn men sånn er det da. Også er jeg redd hvis jeg skulle bo i ødemarka at jeg hadde vært enda mere ensom og alene enn det jeg allerede er fra før av. Jeg har ingen venner pga. Angst og sliter å få kontakt med andre. Liker å være på kjøpesentre i småbyer fordi da er jeg alene samtidig som jeg ser litt folk og liv rundt meg uten at jeg må prate med noen. Også liker jeg å tusle rundt på kjøpesentre. Vil også bo i nærheten til skogen sånn at hundene kan løpe fritt i skogen og sånn.

Skrevet

Jeg vil helst ha småbruk innafor ring 2, jeg. :sleep:

Liker byen og alt som hører med av mennesker, kulturtilbud, kollektivtrafikk og liv, men er dessverre litt dårlig plass til hage og åker her. For ikke å snakke om boligprisene i sentrum. :P

Skrevet

Merkelig nok tror jeg at jeg fint kunne bodd i by dersom jeg ikke hadde hatt hunder, men med hunder foretrekker jeg å bo akkurat slik jeg bor nå. Det er nesten perfekt faktisk. Småbruk med utrolig god plass og inngjerdet hestebeite der det er finfint å trene hunder og la dem løpe om de vil. Grusveier som er perfekt for sykling/sparking med hundene, og "bare" ca 20 km inn til Hamar eller Elverum :). Den eneste støyen som er her, er fuglekvitter om morgenen - og jeg kan av og til vagt høre at flyene passerer over hodet. Det hender jo også at det kjører en og annen bil forbi, men det er jo ikke akkurat stor trafikk :lol:.

Nå føler jeg sjelden behov for å spise ute, gå på kino eller benytte meg av andre slike kulturelle tilbud.

  • Like 1
Skrevet

Jeg synes det er perfekt å bo 10 km fra Trondheim sentrum. Her er det veldig stille. Hører toget og en og annen bil, men ofte er fuglekvitter den eneste lyden. Samtidig kan jeg dure inn til byen og møte venner og familie på kafé eller gå på teater etc. Bruker byens mange tilbud en del, men ikke så mye at jeg trenger å bo helt sentralt.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...