Den store baby og barnetråden - 2015

[Wednesday]

"Ge-eh?" "Ge-eh?" Gaah, de sier det hele tida! Men jeg skjønner ikke hva det betyr

Har bestemt at jeg tar de barnehageplassene. Skal fortsatt være på venteliste på de andre jeg har søkt på. Så får man håpe at vi får plass der litt fort...

[SiriEveline]

Jordmortime hvert øyeblikk, veldig deilig at det bare tar en 5 min å spasere ned

Kjenner jeg er veldig spent på om han har festet seg nå!

Men må innrømne at jeg selv er overbevist om at jeg kommer til å gå skikkelig overtid.

[Gjest]

Jordmortime hvert øyeblikk, veldig deilig at det bare tar en 5 min å spasere ned

Kjenner jeg er veldig spent på om han har festet seg nå!

Men må innrømne at jeg selv er overbevist om at jeg kommer til å gå skikkelig overtid.

Hvor mange uker er du nå?

[SiriEveline]

Hvor mange uker er du nå?

38!! Og da kunne jordmor konstatere at han har festet seg og alt ellers så veldig bra ut. Da er det bare en legesjekk igjen, og så er det evt sykehus som tar over resten.

[Gjest]

38! Og da kunne jordmor konstatere at han har festet seg og alt ellers så veldig bra ut. Da er det bare en legesjekk igjen, og så er det evt sykehus som tar over resten.

Så bra at alt så bra ut Ikke lenge igjen nå! Regner med at det meste er klart?

------

Ahh, jeg og min kjære har blitt enige om å vente 3-5 år med å starte prøvingen. Han vil være ferdig med studier (starter på bachelor til høsten), og ha stabilitet med jobb, bosted og så videre. Det er jeg forsåvidt enig i, men 3-5 år er lenge Jeg er jo ferdig med studier neste vår og har kunnet "opptjent" foreldrepenger om vi skulle blitt gravide nå (jobber 80 prosent, pluss sommerjobb når barnehagen er stengt). Da hadde jeg fått foreldrepenger (cirka 3000/uka) pluss fullt stipend ++, så økonomien stresser jeg ikke med

Det som irriterer meg er at mannen stadig påpeker at kompiser får både barn, forloves og ja. Jeg er fullstendig klar over at vi aldri bli gift, og det er helt greit, men han trenger ikke gni deg inn heller da. Arghh

Jeg er derimot VELDIG klar for barn, men han er redd for å miste friheten sin og ikke være "stabil" nok. Det skjønner jeg jo, men ah, 3 år er lenge og 5 år enda lenger. Til og med da har jeg jo ikke garanti for at ting skal være stabile nok for han Grunnen til at jeg stresser er jo på grunn av manglende eggeløsning (typ sykluser på 400 dager uten bruk av prevensjon), kranglete kropp med PCOS og jeg er redd for at muligheten til å få egne barn sakte, men sikkert, forsvinner for hvert år.. Jeg er klar over at det vil ta tid, kanskje flere år, fra vi prøver til vi blir gravide med mindre det skjer plutselig og uventet. Det tror jeg ikke han er.. Tror nok han i sin lille boble tror at det bare er å slutte på prevensjon, legge inn aksjer og så blir det baby etter første prøving. Det skjer nok ikke

[Lillekrapyl]

Jeg skjønner deg godt. Jeg er ikke en tålmodig sjel, og 3-5 år er veldig lenge..

[MonicaT]

De små gleder

Før jul var jeg vill (i mine øyne) og kjøpe en Lilleba pysj til 50%. Hørt så mye skryt av disse.

Den har vært flittig i bruk og jeg elsker den.

Men synes prisen er stiv og har ikke klart å finne noe særlig salg heller. Men nå kom jeg over den jeg aller mest ville ha og med 25% rabatt. Så da klikket jeg den hjem gitt

Synes fortsatt prisen er stiv, nesten 400kr for en pysj. Men shit au

Og om noen lurer så er denne vakre skatten på vei hjem (og jenter kler blått )

[Gjest]

Jeg skjønner deg godt. Jeg er ikke en tålmodig sjel, og 3-5 år er veldig lenge..

Jeg er bare 20 altså (snart 21), men 3-5 år er en evighet, spesielt om vi skal ha mer enn et barn (eller tvillinger) Vile helst vært gravid sånn typ igår jeg altså.. Også jobber jeg i barnehage med mange gravide mammaer, mange sjarmerende barn og alt som følger

[Lillekrapyl]

Jeg er bare 20 altså (snart 21), men 3-5 år er en evighet, spesielt om vi skal ha mer enn et barn (eller tvillinger) Vile helst vært gravid sånn typ igår jeg altså.. Også jobber jeg i barnehage med mange gravide mammaer, mange sjarmerende barn og alt som følger 

Ja. Skjønner det!

Vi begynte å prøve da jeg var 22. Ungen ble født måneden før jeg fylte 25.

Men for de fleste går det jo lettere og ikke minst raskere da :kr

[SiriEveline]

Så bra at alt så bra ut Ikke lenge igjen nå! Regner med at det meste er klart?

------

Ahh, jeg og min kjære har blitt enige om å vente 3-5 år med å starte prøvingen. Han vil være ferdig med studier (starter på bachelor til høsten), og ha stabilitet med jobb, bosted og så videre. Det er jeg forsåvidt enig i, men 3-5 år er lenge Jeg er jo ferdig med studier neste vår og har kunnet "opptjent" foreldrepenger om vi skulle blitt gravide nå (jobber 80 prosent, pluss sommerjobb når barnehagen er stengt). Da hadde jeg fått foreldrepenger (cirka 3000/uka) pluss fullt stipend ++, så økonomien stresser jeg ikke med

Det som irriterer meg er at mannen stadig påpeker at kompiser får både barn, forloves og ja. Jeg er fullstendig klar over at vi aldri bli gift, og det er helt greit, men han trenger ikke gni deg inn heller da. Arghh

Jeg er derimot VELDIG klar for barn, men han er redd for å miste friheten sin og ikke være "stabil" nok. Det skjønner jeg jo, men ah, 3 år er lenge og 5 år enda lenger. Til og med da har jeg jo ikke garanti for at ting skal være stabile nok for han Grunnen til at jeg stresser er jo på grunn av manglende eggeløsning (typ sykluser på 400 dager uten bruk av prevensjon), kranglete kropp med PCOS og jeg er redd for at muligheten til å få egne barn sakte, men sikkert, forsvinner for hvert år.. Jeg er klar over at det vil ta tid, kanskje flere år, fra vi prøver til vi blir gravide med mindre det skjer plutselig og uventet. Det tror jeg ikke han er.. Tror nok han i sin lille boble tror at det bare er å slutte på prevensjon, legge inn aksjer og så blir det baby etter første prøving. Det skjer nok ikke

Det meste er klart ja, så nå går tiden bare til å gjøre det "enda mer" klart. Men jeg går rundt hellig overbevist om at babyen kommer 1. mai så føler jeg har skikkelig god tid, men ikke noe av det som gjenstår er noe som må være i orden. Det er liksom bare småting i huset, barnerommet er mer enn klart

Jeg syntes faktisk du skal ta en skikkelig alvorsprat med ham. Ta og be om at dere setter dere ned og snakker om temaet barn. Så forklarer du så saklig du kan hvordan du føler det, og hva som gjør at du syntes 3-5 år er lenge, og forklar at det fort kan ta mange år (vet ikke hvor lang tid som er reelt med "tilstanden" din, men 1-3 år er kanskje reelt?) å faktisk få det til. Forklar også at du er redd for å miste sjansen til å få egne barn i det hele tatt, og at dette er veldig viktig for deg.

Selvfølgelig skal han ikke tvinges til å prøve før han ønsker, men syntes heller ikke du skal tvinges til å måtte følge hans ønske. Det bør være mulig å kunne møtes et sted på midten, kanskje dere kan begynne å prøve om et år eller to?

Ellers kan jeg glatt si at samboer her ikke var sånn kjempegira, ja han ville ha barn, men kunne sikkert ventet 3 år. Jeg var akkurat ferdig med P-stav og sa at jeg tok den ut og kunne prøve p-piller en periode men ga klar beskjed om at jeg er dårlig på å huske å ta dem i tide. Jeg innså at jeg virkelig ikke klarte å ta dem jevnlig, så jeg sa at nå slutter jeg på pillen, så får du stå for prevensjonen (altså kondomer) og det var visst ikke så viktig for ham allikevel (kjøpte aldri kondomer, og avsto heller ikke fra meg ).

Med andre ord var han nok egentlig klar, men ikke klar for å innse det helt selv.

[Lillekrapyl]

Slik var det her også. Jeg slutter med p-pillene og sa at skjer det så skjer det. Og etterhvert ble han like klar som meg

[Mud]

Jeg er bare 20 altså (snart 21), men 3-5 år er en evighet, spesielt om vi skal ha mer enn et barn (eller tvillinger) Vile helst vært gravid sånn typ igår jeg altså.. Også jobber jeg i barnehage med mange gravide mammaer, mange sjarmerende barn og alt som følger

Hvor gammel er han?

Sorry, men 20 er UNGT. Du er kanskje klar, men er han under 30 skjønner jeg godt at han vil vente

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke hadde barn i de tidlige 20 årene, faktisk var jeg samboende med pappaen til A da også ( ) og når jeg tenker på alt som har skjedd i mellomtiden og utviklingen jeg har hatt som person er jeg veldig glad jeg ventet.

For noen passer det sikkert å bli foreldre tidlig, men jeg synes ikke du skal forvente det av typen din. Dere har GOD tid..

Og livet blir helt annerledes med barn.

Mer enn man kan forestille seg.

[SiriEveline]

Hvor gammel er han?

Sorry, men 20 er UNGT. Du er kanskje klar, men er han under 30 skjønner jeg godt at han vil vente

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke hadde barn i de tidlige 20 årene, faktisk var jeg samboende med pappaen til A da også ( ) og når jeg tenker på alt som har skjedd i mellomtiden og utviklingen jeg har hatt som person er jeg veldig glad jeg ventet.

For noen passer det sikkert å bli foreldre tidlig, men jeg synes ikke du skal forvente det av typen din. Dere har GOD tid..

Og livet blir helt annerledes med barn.

Mer enn man kan forestille seg.

Min er under 30 (akkurat fylt 27), men guri så glad han er for at han skal bli pappa, selvom han ikke følte seg helt klar når jeg kuttet ut pillen.

Nei man skal ikke forvente at han vil ha barn i morgen, men man burde kunne forvente å ha en dialog sammen der begges ønsker kommer frem og taes hensyn til. Det er spesielt å være 20 og allerede vite at det vil kunne ta lang tid å lage barn, og med årene så kan sjansen forsvinne helt. Da har man ikke nødvendigvis GOD tid... og føler nok tvertimot at man har dårlig tid (noe jeg forstår veldig godt).

[Krilo]

Jeg var klar fra jeg fylte 18 men samboer var tydelig på at vi skulle vente, vente til det året jeg fylte 25 med å prøve. Det var mange lange år! Og gjorde det jo ikke bedre av SA heller. (Og at de ene etter de andre fikk barn, og noen helt tilfeldig etter ons og uplanlagte...)

MEN når vi begynte prøvingen ordentlig er jeg innmari glad for at vi faktisk ventet. For jeg har utviklet meg og vokst mye disse årene. Jeg trodde jo at jeg var ferdig voksen når jeg var 18-19-20, men årene fra 24 til 26 utviklet jeg meg masse. Og tidspunktet vi fikk frøkna på nå var perfekt i forhold til det meste egentlig.

Vet vi alle er ulike altså. Men jeg var der du var @AbsoluteEntertainer , med lang "ventetid" og veldig klar. Men når der faktisk var tiden og det skulle skje skjønte jeg at det faktisk var da jeg virkelig var klar, og ikke mnbst vi var klare som er par.

Men snakk ordentlig om det en gang til, og legg frem alt dette rundt pcos. Sånn at han skjønner hva det er og hva det kan gjøre mot dette med å få barn.

Har du snakket med lege/gu om pcos og det å få barn?

[Mud]

Min er under 30 (akkurat fylt 27), men guri så glad han er for at han skal bli pappa, selvom han ikke følte seg helt klar når jeg kuttet ut pillen.

Nei man skal ikke forvente at han vil ha barn i morgen, men man burde kunne forvente å ha en dialog sammen der begges ønsker kommer frem og taes hensyn til. Det er spesielt å være 20 og allerede vite at det vil kunne ta lang tid å lage barn, og med årene så kan sjansen forsvinne helt. Da har man ikke nødvendigvis GOD tid... og føler nok tvertimot at man har dårlig tid (noe jeg forstår veldig godt).

Mam skal uansett være forberedt på at man kan sitte med en baby 9 mnd etter prevensjons-kutt og jeg forstår helt ærlig fryktelig godt at en ung mann gjerne vil vente noen år. Veldig godt..

Jeg forstår @Absolute Entertainer også forsåvidt, men jeg tror det vil gjøre vondt verre å presse på. Jeg har kjent flere menn i den alderen som hadde fått totalt panikk enn de som hadde gitt etter..

Forståelig nok i mine øyne.

[MorBilly]

Når man har pcos er det ingen grunn til å vente. Sånn er det bare. Å vente til man er tretti kan være litt risky faktisk.

Jeg er 35 og har prøvd i noen år. Det blir IKKE lettere. Så selv om tjue er ungt så er det ikke SÅ ungt!

[Rocket]

Jeg er 21 med PCOS og høyst sannsynlig bakoverliggende livmor (Aka, kan være vanskelig å få barn), men jeg stresser absolutt ikke. PCOS er ikke en sykdom, men en tilstand ifølge min gyn og man kan bli kvitt det. (EDIT: såvidt jeg forsto det i hvert fall) (Hun var MEGET klar på å presiserer dette med tilstand vs sykdom)
Jeg var også der når jeg var 18 at jeg var SÅ klar for å få barn, ville helst ha hatt det igår faktisk. Jeg er fremdeles verpesyk, men på langt nær i så stor grad. Men så er jeg jo veldig, veldig klar på at det ikke passer inn i vårt liv akkurat nå. Leiligheten vi bor i er langt fra optimal, psyken min må bli bedre og økonomien min må stabiliseres før det er aktuelt. I tillegg har jeg en mann som liker friheten sin og vil ha den i flere år. (Og det vil jeg også forsåvidt)

[Fillerya]

Jeg er bare 20 altså (snart 21), men 3-5 år er en evighet, spesielt om vi skal ha mer enn et barn (eller tvillinger) Vile helst vært gravid sånn typ igår jeg altså.. Også jobber jeg i barnehage med mange gravide mammaer, mange sjarmerende barn og alt som følger

Har du hatt samtaler med gynekolog angående dette? Fertiliteten med PCOS varierer jo hele tiden iforhold til hormoner osv. Synes du burde ta en ordentlig samtale med gynekologen og få kartlagt dette godt. Jeg skjønner deg utrolig godt, for jeg var i nøyaktig samme situasjon som deg da jeg var 20. Ta gjerne med kjæresten din sånn at han får høre det du hører. Man har en tendens til å bli selektiv i informasjonen man husker i etterkant når man har litt panikk og tenker værst mulig scenario hele tiden.

[SiriEveline]

Mam skal uansett være forberedt på at man kan sitte med en baby 9 mnd etter prevensjons-kutt og jeg forstår helt ærlig fryktelig godt at en ung mann gjerne vil vente noen år. Veldig godt..

Jeg forstår @Absolute Entertainer også forsåvidt, men jeg tror det vil gjøre vondt verre å presse på. Jeg har kjent flere menn i den alderen som hadde fått totalt panikk enn de som hadde gitt etter..

Forståelig nok i mine øyne.

Det er jeg helt enig i, og som jeg skriver så er det ingen som skal tvinges til å få barn. Men jeg syntes da virkelig hun skal få lov til å snakke med ham og fremme sine følelser og bli hørt (det er jo forskjell på at han hører hennes synspunkter, og det å bli presset til å få barn).

Jeg skrev om mitt tilfelle der jeg ga "ansvaret" for prevensjon til ham, ettersom det var det lille pushet som skulle til. Bare for å vise at selvom en mann sier han ikke er klar, så er det mulig at man er mer klar enn som så. Men jeg hadde forstått det om han da hadde valgt å benytte seg av prevensjon, og ønsket å vente noen år. Det var derfor jeg ikke presset ham til noe, men la valget i hans hender.

[Gjest]

@Mud Han er 24, og jeg skjønner godt at han vil vente (selv om det var han som først sa at han ville ha barn, for å senere ombestemme seg). Som @MorBilly presiserer så er det godt mulig jeg ikke har så god tid som man skulle tro, og sist jeg var hos gyn sa hun at jeg bør vurdere barn før fylte 30. Jeg har få egg, med mange cyster rundt begge eggestokkene og ingen eggløsning - ergo dårlig kombinasjon. Og ja, jeg vet at et liv med barn blir helt annerledes enn hva jeg hadde forestilt, og at det er hans rett å ville vente. Jeg lufter bare min frustrasjon over hvorvidt kroppen min vil klare det den dagen han faktisk er klar eller om det er for sent. Det er vel hovedbeskymringen min oppi det hele. At jeg vil ha barn, og "har vært klar" i flere år er ikke grunnen til at det er vanskelig. Det faktum at jeg er usikker på om vi får det til, og hvor lang tid det tar er verre. Jeg vil ikke sitte der i 30-årene uten barn, sint på meg selv.

@SiriEveline Vi snakket om det nå - etter å ha skrevet her inne, så knakk jeg litt sammen. Føler på en måte at vi fikk luftet ut litt, men samtidig at han ikke 100 prosent forstår meg og mine tanker rundt dette. Han er litt "ikke beskymre deg" og "ta det som det kommer" fyr. OG SÅNN ER IKKE JEG Jeg blir lett stresset når jeg mister kontrollen, og her har jeg 0 kontroll over situasjonen. Mine ønsker ang barn skal ikke trumfe hans, men det er viktig for meg at vi forstår hverandre. Han presses ikke til noe, men det skaper selvfølgelig frustrasjon utover hva han mener er nødvendig.

@Fillerya @Krilo Jeg har snakket litt med lege og gynokolog, men skal tilbake til legen nå i april for veiledning og for å snakke om veien videre. I tillegg prøver jeg å legge om kostholdet for å holde PCOS i sjakk på best måte, og gjør dette nærmest utelukkende for å bedre sjansen til å få barn naturlig (og det er mannen veldig klar over).

@Rocket Nei, det er ingen sykdom, men en tilstand som gjør det vanskelig å leve med når det f.eks. kommer til graviditet og normal hormonfunksjon. Jeg har sjeldent eller aldri eggløsning samt mange cyster - dette uavhengig av kosthold og hva jeg selv gjør for å unngå dette. Det er ikke en livsstilssykdom. Og ja, jeg forstår både deg og mannen din. Og min egen, forsåvidt. Det er ikke det det går på.

------

Jeg er litt usikker på hva jeg skal si når jeg er hos legen. For min del hadde det vært lettere om jeg fikk hentet ut egg og lagt på frys nå, for da stresser jeg mindre (vil jeg tro) og har alltid liggende om det skulle bli tomt. Allerede 12 år gammel (første GU) hadde jeg kjempe lavt med egg, og det er jo også en stressfaktor. Tenkte sette inn p-stav om dette er greit for legen. Bruker nå nuvaring, men fungerer dårlig. Skal snakke litt med mannen om at vi kan ta praten ordentlig når p-staven da igjen skal taes ut. Da har jeg jobbet fulltid 2 år etter studier, og ting er kanskje litt mer klart. Håper jo så klart han kanskje er klar da, men om han ikke er det har vi ihvertfall en "frist" hvor vi må snakke om dette på nytt og ta nye valg om tidspunkt.

[SiriEveline]

Hørtes ut som det er godt dere prater om det, kanskje ta han med på neste legetime? Så kan han ihvertfall få høre informasjonen fra en lege.

Og om det går an å legge egg på frys, så ville jeg kanskje gått for det, om så bare for at du skal kunne slappe av Ikke godt med stress/uro i kroppen på noen måte

Og så vil jeg bare gi deg en god klem!

[Rocket]

Håper du får mulighet til å ta ut egg Er absolutt noe jeg selv vil gjøre om tilstanden forverrer seg hos meg etterhvert, og jeg får mulighet til det. Aner ikke hvilke regler som er rundt slikt, men man får vel fryst egg/sperm når man får kreft som rammer reproduksjonsorganene f.eks? Og PCOS kan jo være like ødeleggende for fertiliteten hos noen, så man burde jo virkelig få den muligheten om man ønsker den synes jeg. Koster vel kanskje noe å oppbevare? Men det er vel mer enn verdt det for de det er aktuelt for uansett.

[Gjest]

Hørtes ut som det er godt dere prater om det, kanskje ta han med på neste legetime? Så kan han ihvertfall få høre informasjonen fra en lege.

Og om det går an å legge egg på frys, så ville jeg kanskje gått for det, om så bare for at du skal kunne slappe av Ikke godt med stress/uro i kroppen på noen måte

Og så vil jeg bare gi deg en god klem!

Ja, tenker ta han med. Kanskje han får et annet syn på det Ja, skal spørre om det går an, for tror det hadde hjulpet mye på psyken min!

Takk, og takk igjen for mange gode innspill Og masse lykke til de neste ukene! 26. april er forøvrig en greit dato å komme på, just sayin'

[Gjest]

Håper du får mulighet til å ta ut egg Er absolutt noe jeg selv vil gjøre om tilstanden forverrer seg hos meg etterhvert, og jeg får mulighet til det. Aner ikke hvilke regler som er rundt slikt, men man får vel fryst egg/sperm når man får kreft som rammer reproduksjonsorganene f.eks? Og PCOS kan jo være like ødeleggende for fertiliteten hos noen, så man burde jo virkelig få den muligheten om man ønsker den synes jeg. Koster vel kanskje noe å oppbevare? Men det er vel mer enn verdt det for de det er aktuelt for uansett.

Jeg er ikke helt sikker, ikke lest meg opp så mye rundt det ennå. Men håper at legen vil forstå mitt ønske og prøve ihvertfall å få det til

[Ganzie]

@Absolute Entertainer jeg forstår veldig godt dine tanker og at du er stresset.

For å bli veldig personlig på et åpent forum, jeg fikk sjokk da jeg i en alder av 28 år fikk beskjed om at jeg var nesten tom for egg og var i ferd med å komme i overgangsalderen.
Vi hadde prøvd i over ett år på egenhånd uten å lykkes, og siden vi hadde hatt to "ups" før selv med prevensjon begynte jeg å ane ugler i mosen. (forøvrig endte det med en sen SA på den første og dødfødsel på den andre) Barneønsket var veldig sterkt, så jeg kontaktet lege som henviste oss til fertilitetsklinikk. Det viste prøvene at jeg som sagt var nesten tom for egg. Fikk beskjed om at dersom vi ville bli foreldre så måtte vi sette i gang med homonbehandlig og egguttak NÅ, og selv da kunne de ikke garantere at de fikk ut egg.

Heldigvis for oss så klaffet det på første innsett, og gullet er straks åtte måneder og gjør mamma'n sin svett med sine påfunn

Men det jeg skulle frem til er at det kan kanskje være en god ide å snakke med legen din, og eventuelt få henvisning til fertilitetsklinikk hvor dere kan legge en litt mer langsiktig plan, om feks fryse ned egg i påvente av at dere skal bli klare