Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjøpe hund sammen eller alene?


Ane
 Share

Recommended Posts

Jeg har etterhvert en del bekjente som som par kjøper hund sammen. Dvs. at begge står som eier.

Jeg tenkte litt og kom frem til at jeg(nå) aldri ville kjøpt hund sammen med en partner. Kjøper jeg hund skal den være min. Jeg vil ikke ende opp med å krangle og kanskje miste hunden ved eventuelt brudd. Nå eier jeg to, og samboer har lyst på en egen selv, med tiden. Vi er like på det punktet. Begge vil ha egne hunder i teorien, selv om de i praksis er begges.

Hva tenker dere? Kjøpe sammen eller alene? Hvorfor?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 79
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Kjøp alene. Selvom jeg har eid alle hundene. Ville vi splittet når Issi levde ville Issi gått med t f. Ex. Man er som regel såpass oppegående at man klarer å se hvem hunden er mest knyttet til og visa

Jeg kunne aldri deleid en hund. Hunder får man et veldig nært forhold til, og er dermed sårbar for uenigheter og konflikter med en eventuell medeier. Selv om man kjenner hverandre godt og er gode venn

Jeg synes at det lureste er at den ene parten eier og betaler for hunden, både valpepris og forsikring, mat, osv. Når man er i et forhold og har det bra så sliter man gjerne med å se for seg at de

Selvom Melvin er like mye begge to sin i hverdagen er det jeg som kjøpte han og jeg som betaler for løpende utgifter med han (mat, forsikring, utstyr osv.) og på papiret er han min. Det er jo ikke sånn at vi har planer om å gå fra hverandre, men OM det skulle skje så er hunden en ting som er greit å ha avklart på forhånd, tenker jeg.

Men nå var det også jeg som ville ha hund da, hvis begge ønsker det like sterkt og betaler halve kjøpesummen hver og deler på utgiftene til dyret blir det jo med en gang vanskeligere. Da sitter plutselig den ene igjen og har betalt i massevis for en hund uten å få noe tilbake. Så ja, det mener jeg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne aldri deleid en hund. Hunder får man et veldig nært forhold til, og er dermed sårbar for uenigheter og konflikter med en eventuell medeier. Selv om man kjenner hverandre godt og er gode venner så kan det oppstå uenigheter om noe som er så viktig for begge parter.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg henter valp om 4 uker og den skal jeg kjøpe selv. Og da være min på papiret.

For det første har ikke sambo noe erfaring med hunder og det er jeg som har mest lyst på hunden. For det andre ville jeg ikke risikert å mistet hunden om det skulle blitt slutt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg eier Oscar, men vi delte kjøpesummen. Går vi fra hverandre betaler jeg han ut, -1000 kr pr år vi har hatt han sammen. Det var det mest logiske for oss. Tror det viktigste er å ha snakket om dette på forhånd. Det er VÅR hund, men vi har en plan for hvordan vi skal takle det om vi ikke funker lengre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Deleie er overhodet ikke noe problem så lenge man tenker over hvem man kjøper sammen med :) ville ikke kjøpt med hvem som helst for å si det sånn, og det hadde kun vært aktuelt om avtalen er slik den jeg har med deleieren til ziva - hun bor hos meg og trenes av meg, men deleieren har avlsrett på et kull og skal ha hunden i forbindelse med det. Igjen - hvem deleieren er betyr veldig mye.

Edit: så nå at det dreide seg om par og da er jo dette svaret urelevant

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer nok litt an på, både forhold og hund, dvs i noen forhold så er det jo kanskje tydelig hvem som blir sittende med hunden om det skulle bli slutt, fordi kanskje bare den ene parten egentlig er interessert i det og/eller har mulighet, da spiller det jo ikke så stor rolle. Ellers så er jeg nok mest for å eie selv, både for å slippe å miste min hund ved brudd, men også fordi jeg stort sett kjøper hund for å trene og konkurrere og da er det min hund, slik jeg ser det, kanskje det hadde vært annerledes med en evt "maskott". Utover det forstår jeg ikke helt behovet for å stå sammen, så lenge man bor sammen så har jo begge hunden rundt seg og blir det slutt så må uansett en "trekke" seg, så da kan man jo heller bestemme slikt på forhånd og enten ha en hver eller sette hunden på den som evt blir å ta den med seg om det blir slutt. Utover det så er det ikke så himla viktig å stå på papiret, så om min sambo skulle kjøpt seg hund så hadde jeg ikke følt noe behov for å stå som deleier heller, selv om jeg sikkert er delaktig i hundens liv så lenge vi bor sammen.

Nå har jeg bare vært sammen med folk som ikke er spes interessert i hund, og jeg har hatt hundene før forholdet startet så slik sett har det alltid vært enkelt å greit i mitt tilfelle, mine hunder. Mulig jeg hadde sett annerledes på ting om min partner hadde hatt mer hundeinteresse, men igjen så har ihvertfall ikke jeg noe behov for å stå på alle hundene i heimen, så ser for meg det hadde blitt vær sin eller at hundene står på en av oss, selv om begge er delaktig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var lur å fikk begge i mitt navn når jeg og eksen fikk de. Når det ble slutt prøvde han seg å true med å komme å hente de siden det var hans hunder også.. Det var ingen god ide på noe tidspunkt så jeg er glad jeg kunne slå i bordet med at de hadde mitt navn som eier og at jeg ikke kom til å la han få de.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er vi litt mot resten. :P Vi kjøper hunden sammen, eier den sammen, og deler utgiftene. Samme hvem som betaler hva. Hunden er felles, som barn, hus og hjem. Hvem som hadde fått han ved ett evt brudd får vi ta der og da.

Regner ikke med at 50\50 på en hund er anbefalt. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er mine. Jeg hadde aldri kjøpt hund sammen med samboer. Om han vil ha, får han kjøpe seg egen.

Jeg betaler også alle utgiftene på hundene. Forsikring, mat, utstyr og står for betaling i forbindelse med hundegårder og hus. Jeg er opptatt at jeg ikke tar til meg flere hunder enn jeg vil klare å ha økonomisk om jeg var alene. Om det blir brudd vil jeg ikke komme i en situasjon der jeg ikke lenger har økonomi til de hundene jeg har tatt til meg.

EDIT: la til noe

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har eid alle hundene på papiret, men i praksis tar vi like mye ansvar. Det er tilfeldig at de står i mitt navn. Hvis det hadde vært et samlivsbrudd, så vet jeg at begge hadde valgt det beste alternativet for hundene. Sambo er minst like glad i hundene som meg, så det hadde aldri blitt noen krangel eller bitterhet over det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Er det faktisk lov å ha to eiere registrert på en hund lenger, da?

Min hund hadde jeg lenge før jeg gikk inn i forholdet så der er det ingen tvil, men ved neste hundekjøp kommer jeg også til å stå som eier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg står som eier på papiret og betalte hunden + betaler forsikring. I praksis er han like mye min og sambo sin og vi betaler omtrent like mye av mat, utstyr og veterinær. Sambo har ytret ønske om flere hunder, og da raser jeg ikke kunne tenke meg å ha selv, så da får han kjøpe en egen om han vil det. Hvis jeg skal ha flere hunder kommer vi til å gjøre det sånn da også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her står sambo som eier, men jeg tar hovedansvaret og utgiftene. Skikkelig bakvent egentlig, men slik har det bare blitt, og det er helt ok. Ved brudd vil jeg anta at Ico blir med meg, men det kommer nok og litt an på situasjonen der og da. Evt så blir han skilsmissebarn :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tanken var å eie den sammen, men så vidt jeg husker måtte en person stå som hovedeier da vi registrerte? Nå husker jeg faktisk ikke hva greia var, I alle fall endte det opp med at den ble registrert i mitt navn (nå ble jeg skikkelig usikker, faktisk).

I praksis er vi uansett to om ansvar og avgjørelser, og jeg føler ikke at han er mer min enn samboer sin.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes at det lureste er at den ene parten eier og betaler for hunden, både valpepris og forsikring, mat, osv.

Når man er i et forhold og har det bra så sliter man gjerne med å se for seg at det kan bli slutt, men faktum er at det ofte blir det. Den stødige og rasjonelle parneren man hadde er ikke nødvendigvis så grei å ha med å gjøre under et brudd, og da blir det mye lettere om ene parten på forhånd har et klart eierskap over hunden.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...