Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjøpe hund sammen eller alene?


Ane
 Share

Recommended Posts

Jeg har etterhvert en del bekjente som som par kjøper hund sammen. Dvs. at begge står som eier.

Jeg tenkte litt og kom frem til at jeg(nå) aldri ville kjøpt hund sammen med en partner. Kjøper jeg hund skal den være min. Jeg vil ikke ende opp med å krangle og kanskje miste hunden ved eventuelt brudd. Nå eier jeg to, og samboer har lyst på en egen selv, med tiden. Vi er like på det punktet. Begge vil ha egne hunder i teorien, selv om de i praksis er begges.

Hva tenker dere? Kjøpe sammen eller alene? Hvorfor?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 79
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Kjøp alene. Selvom jeg har eid alle hundene. Ville vi splittet når Issi levde ville Issi gått med t f. Ex. Man er som regel såpass oppegående at man klarer å se hvem hunden er mest knyttet til og visa

Jeg kunne aldri deleid en hund. Hunder får man et veldig nært forhold til, og er dermed sårbar for uenigheter og konflikter med en eventuell medeier. Selv om man kjenner hverandre godt og er gode venn

Jeg synes at det lureste er at den ene parten eier og betaler for hunden, både valpepris og forsikring, mat, osv. Når man er i et forhold og har det bra så sliter man gjerne med å se for seg at de

Selvom Melvin er like mye begge to sin i hverdagen er det jeg som kjøpte han og jeg som betaler for løpende utgifter med han (mat, forsikring, utstyr osv.) og på papiret er han min. Det er jo ikke sånn at vi har planer om å gå fra hverandre, men OM det skulle skje så er hunden en ting som er greit å ha avklart på forhånd, tenker jeg.

Men nå var det også jeg som ville ha hund da, hvis begge ønsker det like sterkt og betaler halve kjøpesummen hver og deler på utgiftene til dyret blir det jo med en gang vanskeligere. Da sitter plutselig den ene igjen og har betalt i massevis for en hund uten å få noe tilbake. Så ja, det mener jeg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne aldri deleid en hund. Hunder får man et veldig nært forhold til, og er dermed sårbar for uenigheter og konflikter med en eventuell medeier. Selv om man kjenner hverandre godt og er gode venner så kan det oppstå uenigheter om noe som er så viktig for begge parter.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg henter valp om 4 uker og den skal jeg kjøpe selv. Og da være min på papiret.

For det første har ikke sambo noe erfaring med hunder og det er jeg som har mest lyst på hunden. For det andre ville jeg ikke risikert å mistet hunden om det skulle blitt slutt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg eier Oscar, men vi delte kjøpesummen. Går vi fra hverandre betaler jeg han ut, -1000 kr pr år vi har hatt han sammen. Det var det mest logiske for oss. Tror det viktigste er å ha snakket om dette på forhånd. Det er VÅR hund, men vi har en plan for hvordan vi skal takle det om vi ikke funker lengre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Deleie er overhodet ikke noe problem så lenge man tenker over hvem man kjøper sammen med :) ville ikke kjøpt med hvem som helst for å si det sånn, og det hadde kun vært aktuelt om avtalen er slik den jeg har med deleieren til ziva - hun bor hos meg og trenes av meg, men deleieren har avlsrett på et kull og skal ha hunden i forbindelse med det. Igjen - hvem deleieren er betyr veldig mye.

Edit: så nå at det dreide seg om par og da er jo dette svaret urelevant

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer nok litt an på, både forhold og hund, dvs i noen forhold så er det jo kanskje tydelig hvem som blir sittende med hunden om det skulle bli slutt, fordi kanskje bare den ene parten egentlig er interessert i det og/eller har mulighet, da spiller det jo ikke så stor rolle. Ellers så er jeg nok mest for å eie selv, både for å slippe å miste min hund ved brudd, men også fordi jeg stort sett kjøper hund for å trene og konkurrere og da er det min hund, slik jeg ser det, kanskje det hadde vært annerledes med en evt "maskott". Utover det forstår jeg ikke helt behovet for å stå sammen, så lenge man bor sammen så har jo begge hunden rundt seg og blir det slutt så må uansett en "trekke" seg, så da kan man jo heller bestemme slikt på forhånd og enten ha en hver eller sette hunden på den som evt blir å ta den med seg om det blir slutt. Utover det så er det ikke så himla viktig å stå på papiret, så om min sambo skulle kjøpt seg hund så hadde jeg ikke følt noe behov for å stå som deleier heller, selv om jeg sikkert er delaktig i hundens liv så lenge vi bor sammen.

Nå har jeg bare vært sammen med folk som ikke er spes interessert i hund, og jeg har hatt hundene før forholdet startet så slik sett har det alltid vært enkelt å greit i mitt tilfelle, mine hunder. Mulig jeg hadde sett annerledes på ting om min partner hadde hatt mer hundeinteresse, men igjen så har ihvertfall ikke jeg noe behov for å stå på alle hundene i heimen, så ser for meg det hadde blitt vær sin eller at hundene står på en av oss, selv om begge er delaktig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var lur å fikk begge i mitt navn når jeg og eksen fikk de. Når det ble slutt prøvde han seg å true med å komme å hente de siden det var hans hunder også.. Det var ingen god ide på noe tidspunkt så jeg er glad jeg kunne slå i bordet med at de hadde mitt navn som eier og at jeg ikke kom til å la han få de.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er vi litt mot resten. :P Vi kjøper hunden sammen, eier den sammen, og deler utgiftene. Samme hvem som betaler hva. Hunden er felles, som barn, hus og hjem. Hvem som hadde fått han ved ett evt brudd får vi ta der og da.

Regner ikke med at 50\50 på en hund er anbefalt. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er mine. Jeg hadde aldri kjøpt hund sammen med samboer. Om han vil ha, får han kjøpe seg egen.

Jeg betaler også alle utgiftene på hundene. Forsikring, mat, utstyr og står for betaling i forbindelse med hundegårder og hus. Jeg er opptatt at jeg ikke tar til meg flere hunder enn jeg vil klare å ha økonomisk om jeg var alene. Om det blir brudd vil jeg ikke komme i en situasjon der jeg ikke lenger har økonomi til de hundene jeg har tatt til meg.

EDIT: la til noe

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har eid alle hundene på papiret, men i praksis tar vi like mye ansvar. Det er tilfeldig at de står i mitt navn. Hvis det hadde vært et samlivsbrudd, så vet jeg at begge hadde valgt det beste alternativet for hundene. Sambo er minst like glad i hundene som meg, så det hadde aldri blitt noen krangel eller bitterhet over det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Er det faktisk lov å ha to eiere registrert på en hund lenger, da?

Min hund hadde jeg lenge før jeg gikk inn i forholdet så der er det ingen tvil, men ved neste hundekjøp kommer jeg også til å stå som eier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg står som eier på papiret og betalte hunden + betaler forsikring. I praksis er han like mye min og sambo sin og vi betaler omtrent like mye av mat, utstyr og veterinær. Sambo har ytret ønske om flere hunder, og da raser jeg ikke kunne tenke meg å ha selv, så da får han kjøpe en egen om han vil det. Hvis jeg skal ha flere hunder kommer vi til å gjøre det sånn da også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her står sambo som eier, men jeg tar hovedansvaret og utgiftene. Skikkelig bakvent egentlig, men slik har det bare blitt, og det er helt ok. Ved brudd vil jeg anta at Ico blir med meg, men det kommer nok og litt an på situasjonen der og da. Evt så blir han skilsmissebarn :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tanken var å eie den sammen, men så vidt jeg husker måtte en person stå som hovedeier da vi registrerte? Nå husker jeg faktisk ikke hva greia var, I alle fall endte det opp med at den ble registrert i mitt navn (nå ble jeg skikkelig usikker, faktisk).

I praksis er vi uansett to om ansvar og avgjørelser, og jeg føler ikke at han er mer min enn samboer sin.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes at det lureste er at den ene parten eier og betaler for hunden, både valpepris og forsikring, mat, osv.

Når man er i et forhold og har det bra så sliter man gjerne med å se for seg at det kan bli slutt, men faktum er at det ofte blir det. Den stødige og rasjonelle parneren man hadde er ikke nødvendigvis så grei å ha med å gjøre under et brudd, og da blir det mye lettere om ene parten på forhånd har et klart eierskap over hunden.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...