Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har etterhvert en del bekjente som som par kjøper hund sammen. Dvs. at begge står som eier.

Jeg tenkte litt og kom frem til at jeg(nå) aldri ville kjøpt hund sammen med en partner. Kjøper jeg hund skal den være min. Jeg vil ikke ende opp med å krangle og kanskje miste hunden ved eventuelt brudd. Nå eier jeg to, og samboer har lyst på en egen selv, med tiden. Vi er like på det punktet. Begge vil ha egne hunder i teorien, selv om de i praksis er begges.

Hva tenker dere? Kjøpe sammen eller alene? Hvorfor?

  • Svar 78
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Kjøp alene. Selvom jeg har eid alle hundene. Ville vi splittet når Issi levde ville Issi gått med t f. Ex. Man er som regel såpass oppegående at man klarer å se hvem hunden er mest knyttet til og visa

Jeg kunne aldri deleid en hund. Hunder får man et veldig nært forhold til, og er dermed sårbar for uenigheter og konflikter med en eventuell medeier. Selv om man kjenner hverandre godt og er gode venn

Jeg synes at det lureste er at den ene parten eier og betaler for hunden, både valpepris og forsikring, mat, osv. Når man er i et forhold og har det bra så sliter man gjerne med å se for seg at de

Skrevet

Kjøp alene. Selvom jeg har eid alle hundene. Ville vi splittet når Issi levde ville Issi gått med t f. Ex. Man er som regel såpass oppegående at man klarer å se hvem hunden er mest knyttet til og visa versa.

  • Like 5
Skrevet

Selvom Melvin er like mye begge to sin i hverdagen er det jeg som kjøpte han og jeg som betaler for løpende utgifter med han (mat, forsikring, utstyr osv.) og på papiret er han min. Det er jo ikke sånn at vi har planer om å gå fra hverandre, men OM det skulle skje så er hunden en ting som er greit å ha avklart på forhånd, tenker jeg.

Men nå var det også jeg som ville ha hund da, hvis begge ønsker det like sterkt og betaler halve kjøpesummen hver og deler på utgiftene til dyret blir det jo med en gang vanskeligere. Da sitter plutselig den ene igjen og har betalt i massevis for en hund uten å få noe tilbake. Så ja, det mener jeg :P

Skrevet

Jeg kunne aldri deleid en hund. Hunder får man et veldig nært forhold til, og er dermed sårbar for uenigheter og konflikter med en eventuell medeier. Selv om man kjenner hverandre godt og er gode venner så kan det oppstå uenigheter om noe som er så viktig for begge parter.

  • Like 2
Skrevet

Jeg henter valp om 4 uker og den skal jeg kjøpe selv. Og da være min på papiret.

For det første har ikke sambo noe erfaring med hunder og det er jeg som har mest lyst på hunden. For det andre ville jeg ikke risikert å mistet hunden om det skulle blitt slutt.

Skrevet

Jeg eier Oscar, men vi delte kjøpesummen. Går vi fra hverandre betaler jeg han ut, -1000 kr pr år vi har hatt han sammen. Det var det mest logiske for oss. Tror det viktigste er å ha snakket om dette på forhånd. Det er VÅR hund, men vi har en plan for hvordan vi skal takle det om vi ikke funker lengre.

Skrevet

Mine, alle hunder kommer nok til å være det med mindre samboer får et ønske om egen.

Men jeg ville sett an hvilken hund som hørte hjemme hvor i et evt brudd, uavhengig av hva som står på et papir.

  • Like 1
Skrevet

Deleie er overhodet ikke noe problem så lenge man tenker over hvem man kjøper sammen med :) ville ikke kjøpt med hvem som helst for å si det sånn, og det hadde kun vært aktuelt om avtalen er slik den jeg har med deleieren til ziva - hun bor hos meg og trenes av meg, men deleieren har avlsrett på et kull og skal ha hunden i forbindelse med det. Igjen - hvem deleieren er betyr veldig mye.

Edit: så nå at det dreide seg om par og da er jo dette svaret urelevant

  • Like 1
Skrevet

Det kommer nok litt an på, både forhold og hund, dvs i noen forhold så er det jo kanskje tydelig hvem som blir sittende med hunden om det skulle bli slutt, fordi kanskje bare den ene parten egentlig er interessert i det og/eller har mulighet, da spiller det jo ikke så stor rolle. Ellers så er jeg nok mest for å eie selv, både for å slippe å miste min hund ved brudd, men også fordi jeg stort sett kjøper hund for å trene og konkurrere og da er det min hund, slik jeg ser det, kanskje det hadde vært annerledes med en evt "maskott". Utover det forstår jeg ikke helt behovet for å stå sammen, så lenge man bor sammen så har jo begge hunden rundt seg og blir det slutt så må uansett en "trekke" seg, så da kan man jo heller bestemme slikt på forhånd og enten ha en hver eller sette hunden på den som evt blir å ta den med seg om det blir slutt. Utover det så er det ikke så himla viktig å stå på papiret, så om min sambo skulle kjøpt seg hund så hadde jeg ikke følt noe behov for å stå som deleier heller, selv om jeg sikkert er delaktig i hundens liv så lenge vi bor sammen.

Nå har jeg bare vært sammen med folk som ikke er spes interessert i hund, og jeg har hatt hundene før forholdet startet så slik sett har det alltid vært enkelt å greit i mitt tilfelle, mine hunder. Mulig jeg hadde sett annerledes på ting om min partner hadde hatt mer hundeinteresse, men igjen så har ihvertfall ikke jeg noe behov for å stå på alle hundene i heimen, så ser for meg det hadde blitt vær sin eller at hundene står på en av oss, selv om begge er delaktig.

Skrevet

Jeg var lur å fikk begge i mitt navn når jeg og eksen fikk de. Når det ble slutt prøvde han seg å true med å komme å hente de siden det var hans hunder også.. Det var ingen god ide på noe tidspunkt så jeg er glad jeg kunne slå i bordet med at de hadde mitt navn som eier og at jeg ikke kom til å la han få de.

Skrevet

Her er vi litt mot resten. :P Vi kjøper hunden sammen, eier den sammen, og deler utgiftene. Samme hvem som betaler hva. Hunden er felles, som barn, hus og hjem. Hvem som hadde fått han ved ett evt brudd får vi ta der og da.

Regner ikke med at 50\50 på en hund er anbefalt. :P

Skrevet

De er mine. Jeg hadde aldri kjøpt hund sammen med samboer. Om han vil ha, får han kjøpe seg egen.

Jeg betaler også alle utgiftene på hundene. Forsikring, mat, utstyr og står for betaling i forbindelse med hundegårder og hus. Jeg er opptatt at jeg ikke tar til meg flere hunder enn jeg vil klare å ha økonomisk om jeg var alene. Om det blir brudd vil jeg ikke komme i en situasjon der jeg ikke lenger har økonomi til de hundene jeg har tatt til meg.

EDIT: la til noe

  • Like 1
Skrevet

Hundene er mine på papiret, og jeg betaler utgiftene på dem. Om det noen gang skulle bli brudd er det siste jeg ønsker å skulle krangle om hvem som eier hunden(e).

Skrevet

Jeg har eid alle hundene på papiret, men i praksis tar vi like mye ansvar. Det er tilfeldig at de står i mitt navn. Hvis det hadde vært et samlivsbrudd, så vet jeg at begge hadde valgt det beste alternativet for hundene. Sambo er minst like glad i hundene som meg, så det hadde aldri blitt noen krangel eller bitterhet over det.

Guest Yellow
Skrevet

Er det faktisk lov å ha to eiere registrert på en hund lenger, da?

Min hund hadde jeg lenge før jeg gikk inn i forholdet så der er det ingen tvil, men ved neste hundekjøp kommer jeg også til å stå som eier.

Skrevet

Jeg står som eier på papiret og betalte hunden + betaler forsikring. I praksis er han like mye min og sambo sin og vi betaler omtrent like mye av mat, utstyr og veterinær. Sambo har ytret ønske om flere hunder, og da raser jeg ikke kunne tenke meg å ha selv, så da får han kjøpe en egen om han vil det. Hvis jeg skal ha flere hunder kommer vi til å gjøre det sånn da også.

Skrevet

Her står sambo som eier, men jeg tar hovedansvaret og utgiftene. Skikkelig bakvent egentlig, men slik har det bare blitt, og det er helt ok. Ved brudd vil jeg anta at Ico blir med meg, men det kommer nok og litt an på situasjonen der og da. Evt så blir han skilsmissebarn :P

Skrevet

Tanken var å eie den sammen, men så vidt jeg husker måtte en person stå som hovedeier da vi registrerte? Nå husker jeg faktisk ikke hva greia var, I alle fall endte det opp med at den ble registrert i mitt navn (nå ble jeg skikkelig usikker, faktisk).

I praksis er vi uansett to om ansvar og avgjørelser, og jeg føler ikke at han er mer min enn samboer sin.

Skrevet

Jeg synes at det lureste er at den ene parten eier og betaler for hunden, både valpepris og forsikring, mat, osv.

Når man er i et forhold og har det bra så sliter man gjerne med å se for seg at det kan bli slutt, men faktum er at det ofte blir det. Den stødige og rasjonelle parneren man hadde er ikke nødvendigvis så grei å ha med å gjøre under et brudd, og da blir det mye lettere om ene parten på forhånd har et klart eierskap over hunden.

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...