Kjøpe hund sammen eller alene?

[Ane]

Jeg har etterhvert en del bekjente som som par kjøper hund sammen. Dvs. at begge står som eier.

Jeg tenkte litt og kom frem til at jeg(nå) aldri ville kjøpt hund sammen med en partner. Kjøper jeg hund skal den være min. Jeg vil ikke ende opp med å krangle og kanskje miste hunden ved eventuelt brudd. Nå eier jeg to, og samboer har lyst på en egen selv, med tiden. Vi er like på det punktet. Begge vil ha egne hunder i teorien, selv om de i praksis er begges.

Hva tenker dere? Kjøpe sammen eller alene? Hvorfor?

[Kaja]

Kjøpe alene. Hos oss eier jeg Ymse på papiret og han eier Krutt.

[Guest lijenta]

Alene vilel jeg å kjøpt

[Anette]

Kjøp alene. Selvom jeg har eid alle hundene. Ville vi splittet når Issi levde ville Issi gått med t f. Ex. Man er som regel såpass oppegående at man klarer å se hvem hunden er mest knyttet til og visa versa.

[Gjest]

Selvom Melvin er like mye begge to sin i hverdagen er det jeg som kjøpte han og jeg som betaler for løpende utgifter med han (mat, forsikring, utstyr osv.) og på papiret er han min. Det er jo ikke sånn at vi har planer om å gå fra hverandre, men OM det skulle skje så er hunden en ting som er greit å ha avklart på forhånd, tenker jeg.

Men nå var det også jeg som ville ha hund da, hvis begge ønsker det like sterkt og betaler halve kjøpesummen hver og deler på utgiftene til dyret blir det jo med en gang vanskeligere. Da sitter plutselig den ene igjen og har betalt i massevis for en hund uten å få noe tilbake. Så ja, det mener jeg

[Tommy]

En hver?

Det mest skumle med et forhold er hva som skjer med alt anskaffet, levende eller ei, når bruddet kommer.

[Red Merle]

Jeg eier Jatzy.

Yoshi eier jeg sammen med samboeren. Om vi skulle gå i fra hverandre, tar jeg Jatzy og han Yoshi.

[Symra&Pippin]

Jeg kunne aldri deleid en hund. Hunder får man et veldig nært forhold til, og er dermed sårbar for uenigheter og konflikter med en eventuell medeier. Selv om man kjenner hverandre godt og er gode venner så kan det oppstå uenigheter om noe som er så viktig for begge parter.

[Henriettebah]

Jeg henter valp om 4 uker og den skal jeg kjøpe selv. Og da være min på papiret.

For det første har ikke sambo noe erfaring med hunder og det er jeg som har mest lyst på hunden. For det andre ville jeg ikke risikert å mistet hunden om det skulle blitt slutt.

[Trillian]

Jeg eier Oscar, men vi delte kjøpesummen. Går vi fra hverandre betaler jeg han ut, -1000 kr pr år vi har hatt han sammen. Det var det mest logiske for oss. Tror det viktigste er å ha snakket om dette på forhånd. Det er VÅR hund, men vi har en plan for hvordan vi skal takle det om vi ikke funker lengre.

[SiriEveline]

Mine, alle hunder kommer nok til å være det med mindre samboer får et ønske om egen.

Men jeg ville sett an hvilken hund som hørte hjemme hvor i et evt brudd, uavhengig av hva som står på et papir.

[MarieR]

Deleie er overhodet ikke noe problem så lenge man tenker over hvem man kjøper sammen med ville ikke kjøpt med hvem som helst for å si det sånn, og det hadde kun vært aktuelt om avtalen er slik den jeg har med deleieren til ziva - hun bor hos meg og trenes av meg, men deleieren har avlsrett på et kull og skal ha hunden i forbindelse med det. Igjen - hvem deleieren er betyr veldig mye.

Edit: så nå at det dreide seg om par og da er jo dette svaret urelevant

[Malamuten]

Det kommer nok litt an på, både forhold og hund, dvs i noen forhold så er det jo kanskje tydelig hvem som blir sittende med hunden om det skulle bli slutt, fordi kanskje bare den ene parten egentlig er interessert i det og/eller har mulighet, da spiller det jo ikke så stor rolle. Ellers så er jeg nok mest for å eie selv, både for å slippe å miste min hund ved brudd, men også fordi jeg stort sett kjøper hund for å trene og konkurrere og da er det min hund, slik jeg ser det, kanskje det hadde vært annerledes med en evt "maskott". Utover det forstår jeg ikke helt behovet for å stå sammen, så lenge man bor sammen så har jo begge hunden rundt seg og blir det slutt så må uansett en "trekke" seg, så da kan man jo heller bestemme slikt på forhånd og enten ha en hver eller sette hunden på den som evt blir å ta den med seg om det blir slutt. Utover det så er det ikke så himla viktig å stå på papiret, så om min sambo skulle kjøpt seg hund så hadde jeg ikke følt noe behov for å stå som deleier heller, selv om jeg sikkert er delaktig i hundens liv så lenge vi bor sammen.

Nå har jeg bare vært sammen med folk som ikke er spes interessert i hund, og jeg har hatt hundene før forholdet startet så slik sett har det alltid vært enkelt å greit i mitt tilfelle, mine hunder. Mulig jeg hadde sett annerledes på ting om min partner hadde hatt mer hundeinteresse, men igjen så har ihvertfall ikke jeg noe behov for å stå på alle hundene i heimen, så ser for meg det hadde blitt vær sin eller at hundene står på en av oss, selv om begge er delaktig.

[Aussieglis]

Jeg var lur å fikk begge i mitt navn når jeg og eksen fikk de. Når det ble slutt prøvde han seg å true med å komme å hente de siden det var hans hunder også.. Det var ingen god ide på noe tidspunkt så jeg er glad jeg kunne slå i bordet med at de hadde mitt navn som eier og at jeg ikke kom til å la han få de.

[Tinkafu]

Her er vi litt mot resten. Vi kjøper hunden sammen, eier den sammen, og deler utgiftene. Samme hvem som betaler hva. Hunden er felles, som barn, hus og hjem. Hvem som hadde fått han ved ett evt brudd får vi ta der og da.

Regner ikke med at 50\50 på en hund er anbefalt.

[Heidihj]

De er mine. Jeg hadde aldri kjøpt hund sammen med samboer. Om han vil ha, får han kjøpe seg egen.

Jeg betaler også alle utgiftene på hundene. Forsikring, mat, utstyr og står for betaling i forbindelse med hundegårder og hus. Jeg er opptatt at jeg ikke tar til meg flere hunder enn jeg vil klare å ha økonomisk om jeg var alene. Om det blir brudd vil jeg ikke komme i en situasjon der jeg ikke lenger har økonomi til de hundene jeg har tatt til meg.

EDIT: la til noe

[Ganzie]

Hundene er mine på papiret, og jeg betaler utgiftene på dem. Om det noen gang skulle bli brudd er det siste jeg ønsker å skulle krangle om hvem som eier hunden(e).

[:)Kine]

Jeg har eid alle hundene på papiret, men i praksis tar vi like mye ansvar. Det er tilfeldig at de står i mitt navn. Hvis det hadde vært et samlivsbrudd, så vet jeg at begge hadde valgt det beste alternativet for hundene. Sambo er minst like glad i hundene som meg, så det hadde aldri blitt noen krangel eller bitterhet over det.

[Lillekrapyl]

Vi har hver vår.

[Guest Yellow]

Er det faktisk lov å ha to eiere registrert på en hund lenger, da?

Min hund hadde jeg lenge før jeg gikk inn i forholdet så der er det ingen tvil, men ved neste hundekjøp kommer jeg også til å stå som eier.

[ingvildoline]

Jeg står som eier på papiret og betalte hunden + betaler forsikring. I praksis er han like mye min og sambo sin og vi betaler omtrent like mye av mat, utstyr og veterinær. Sambo har ytret ønske om flere hunder, og da raser jeg ikke kunne tenke meg å ha selv, så da får han kjøpe en egen om han vil det. Hvis jeg skal ha flere hunder kommer vi til å gjøre det sånn da også.

[Puttiva]

Her står sambo som eier, men jeg tar hovedansvaret og utgiftene. Skikkelig bakvent egentlig, men slik har det bare blitt, og det er helt ok. Ved brudd vil jeg anta at Ico blir med meg, men det kommer nok og litt an på situasjonen der og da. Evt så blir han skilsmissebarn

[Gjest]

JEG eier alle hundene her i huset. Ferdig med den saken

[skilpadde]

Tanken var å eie den sammen, men så vidt jeg husker måtte en person stå som hovedeier da vi registrerte? Nå husker jeg faktisk ikke hva greia var, I alle fall endte det opp med at den ble registrert i mitt navn (nå ble jeg skikkelig usikker, faktisk).

I praksis er vi uansett to om ansvar og avgjørelser, og jeg føler ikke at han er mer min enn samboer sin.

[Eloise]

Jeg synes at det lureste er at den ene parten eier og betaler for hunden, både valpepris og forsikring, mat, osv.

Når man er i et forhold og har det bra så sliter man gjerne med å se for seg at det kan bli slutt, men faktum er at det ofte blir det. Den stødige og rasjonelle parneren man hadde er ikke nødvendigvis så grei å ha med å gjøre under et brudd, og da blir det mye lettere om ene parten på forhånd har et klart eierskap over hunden.