Er dere selvopptatte- og hva legger dere i ordet?

[Debbie]

Jeg begynte å tenke etter en sitat i AN tråden.

Det var om at Kathrine Sørland i sitt program hadde gått ut uten sminke, og synes det var helt forferdelig.

Jeg har også sett episodene på NRK.no og fjernsyn og reporteren som sjekker ut forskjellige måter å blir perfekt på.

Prosjekt Perfekt

http://p3.no/prosjektperfekt/

En veldig spennende serie.

Og jeg ser jo at jo mer opptatt hun bli av sitt utseende og av å være perfekt hun blir, jo mer usikker og selvopptatt av sitt eget utseende blir hun. Det synes for meg å være en nedadgående spiral av usikkerhet, og redsel for å ikke passe inn.

Så hva synes dere?

Hva tenker dere om dette?

[Malamuten]

Nei, egentlig ikke. Det er fint og føle seg fin liksom, men og sminke meg hver dag, før jeg skal på tur eller i butikken etc er ikke en prioritering eller noe jeg føler at jeg må eller bør bruke tid på. Jeg pynter meg om jeg skal ut i sosiale lag/festligheter, om jeg skal en tur til byen etc, men ellers sjeldent, og havner jeg i en slik situasjon som ikke var planlagt, som forrige helg hvor jeg skulle gå tur med ei venninde som jeg ikke har sett på lenge (hun bor ikke her lenger) også avsluttet vi turen ved solsiden og bestemte at vi ville sette oss på en kafe litt før vi sa hade og gikk vært til vårt igjen, iført turklær, usminket og halvshabby på håret, gjør meg ingen ting.

Jeg synes selvfølgelig ikke det er galt og sminke seg være opptatt av det ytre, men jeg synes det kan bli litt for mye noen ganger, når det blir, som nevnt, at man dekker over en usikkerhet, når man knapt nok tør gå ut døra, uten nystrøkne fine klær og et lass med sminke, uansett hva man skal, da synes jeg det har gått for langt. Man skal tørre og være seg sjæl, synes jeg.

[Tabris]

Interessant - da jeg leste overskriften så hadde jeg en helt annen tolkning av ordet "selvopptatt" i hodet.

Men når det kommer til ting som sminke, mote og forsøke å leve opp til det som anses som "riktig" eller "perfekt" i dagens samfunn, så er jeg svært lite selvopptatt. Jeg kan selvsagt også være forfengelig, og liker å ordne hår, sminke og klær om jeg skal noe spesielt. Og vil gjerne også gå med klær som ser ok ut sammen hvis jeg skal ut av huset.

Men jeg har alltid himlet med øynene til folk som ikke kan gå i postkassen uten å dykke hele hodet nedi malingsspannet, eller som må bruke en halvtime på å finne klær for å gå tur i skogen. Slikt har jeg svært lite tålmodighet med.

Å være ren og velstelt liker jeg selvsagt. Men ellers synes jeg det er trist å se hvor mye tid av livet sitt enkelte bruker på noe som til syvende og sist er så utrolig ubetydelig.

[Wachita]

Jeg tenker at alle må akseptere hva en hver person ønsker å gjøre.

Hele denne greia har jo blitt til fordi det er så mange som mener at "nei, du er ikke pen nok når du ikke har sminke" eller lignende.

Selv kunne jeg ikke brydd meg i det hele tatt!

Jeg går ut døren uten sminke og håret i en dult på hodet, om jeg skal på butikken, har et ærend i sentrum eller hva det måtte være.

Eneste gangene jeg sminker meg er om jeg kjeder meg og ønsker å prøve noe nytt, eller om jeg skal ut på byen og selv ønsker å gjøre noe. Men jeg sminker meg veldig forskjellig for hver gang jeg går ut. Noen ganger har jeg bare en eyeliner og øyenskygge, andre dager går jeg all inn med foundation, øyenskygge, eyeliner, mascara, blush, fikser bryna etc. Men det kommer helt på dagsformen og hva jeg selv ønsker å gjøre. Hva folk sier om mitt utseende, og min kropp tenker jeg som så at da har de så lite selvtillit at det må hakke på andre for å føle seg selv bedre. Hvorfor kan ikke bare folk gjøre som de vil, og ikke bry seg om hva andre gjør? Alle er forskjellige, og alle er penge på hver sin måte.

Og ang avataren min om noen skulle lure litt på det, så er det fra en fotoshoot. Ei venninne av meg hadde sminkekurs og jeg var modell. Det er fra en skoleoppgave ;p

Ønsker også å legge til en link jeg så på side2.no

http://www.side2.no/catwalk/article3689869.ece

edit:

Legger til denne videoen også.

http://tvh.no/utseendet-er-viktig/31429 Min søster er med i denne, det er hun som står i speilet og sminker seg, og som har sminken med seg.

Hun har blitt mobbet av sine aller beste venner, de har støtt henne ut, ledd av henne, kalt henne monster etc rett foran henne. De har støtt henne ut fordi hun har større pupper en dem, og regelrett ser mye finere ut en dem, og deretter har mer kontakt med gutter en dem...

[Maria]

Jeg er veldig opptatt av eget ytre, jeg. Sminker meg stort sett alltid før jeg skal ut blant folk, men ikke om jeg skal gå tur i skauen. Jeg er opptatt av mote og trender, elsker sminke, hår, neglelakk osv, og er alltid sånn at jeg streber etter å se så bra ut som jeg kan. Derfor er jeg også veldig opptatt av egen vekt. Om det betyr at jeg er selvopptatt - nja, nei. Ikke slik jeg definerer det. Å være selvopptatt er, slik jeg ser det, et negativt ladet uttrykk som viser til at man bryr seg mer om seg selv enn om sine medmennesker slik at det merkes i negativ forstand (men hva den "godkjente" forklaringen på det er veit jeg ikke). Noen av mine "greier" er jo myntet på usikkerhet. At man er usikker på seg selv og eget ytre er jo ikke akkurat noe nytt fenomen. Men det betyr ikke at jeg sminker meg eller kler meg allright fordi jeg er usikker. Det er en kombinasjon i det hele. I utgangspunktet ordner jeg meg når jeg skal ut blant folk fordi det gir MEG en god følelse når jeg er "den beste jeg kan være", for å sitere Jan Thomas

Hjemme går jeg i joggedress og med håret i en ball stort sett hver eneste kveld. Ute blant folk er jeg stort sett kledd etter anledningen og sminket etter anledningen. Naturlig når jeg er på hundestevne, svart eyeliner og mer sminke når jeg er på byen. Relativt normalt, vil jeg tro. Jeg føler meg ikke bra uten sminke. Årsaken er at jeg er penere MED sminke. Hallo - så lenge man kan sminke seg så det ser naturlig ut (altså ikke maleskrin-sminke,om dere skjønner), så vet i alle fall jeg om få mennesker som faktisk er penere helt uten sminke enn med litt som fresher opp looken. Så at K. Sørland føler seg ufresh uten sminke kan jeg godt forstå. Det går jo på hva man er vant til. Og på hvilke forutsetninger man har. Selv har jeg ofte små, røde prikker i ansiktet (notorisk kvise-klemmer) som lett kan dekkes til - da gjør jeg selvsagt det. At det er forfengelighet, helt klart. Men jeg tenker at - er det så farlig?

Jeg vet ikke helt hva ellers jeg skal kommentere i tråden, da den har litt flere utgangspunkter akkurat nå. Men at det ofte er slik at jo mer man er bevisst egne "feil og mangler", dess mer blir man misfornøyd med seg selv, det tror jeg så visst. Samtidig tror jeg ikke man skal problematisere at hverken menn eller kvinner liker å føle seg bra ed utseendet sitt. Sånn har vi liksom alltid vært, gjennom alle tider. Selv om skjønnhetsidealet har forandret seg gjennom årene.

[Anette]

Jeg ehm,eier sminke

[Ingvild]

Å være selvopptatt er for meg noe annet enn å være opptatt av utseendet sitt. Ordet selvopptatt forbinder jeg med noe mer egoistisk, selvhevdende og at man i stor grad setter seg selv foran andre (gjerne på bekostning av andre). Å ikke kunne gå ut uten sminke på og å ha et nesten fiksert forhold til hvordan man ser ut blir for meg noe annet - mer relatert til selvtillitt, selvbilde og det å bry seg om hvordan andre oppfatter deg.

Jeg kan være selvopptatt i noen sammenhenger - jeg vil gjerne hevde meg i skolesammenheng, for eksempel. Men jeg finnes ikke utseendefiksert. (Sminker meg bare når jeg skal pynte meg, går i Stormberg-fleece eller sliten flanellskjorte på skolen, bruker ufattelig lite tid, penger og energi på shopping, sminke osv (selv om jeg egentlig syns det kan være temmelig gøy!).) Jeg tror det har litt å gjøre med miljøet jeg er i - på universitetet hvor jeg studerer er det fullstendig akseptert å komme på skolen usminket med slapp hestehale og friluftsklær, for å si det sånn. Også har det nok en del å gjøre med at jeg er trygg på meg selv og vet hvor jeg har meg selv. Jeg syns sminke og pene klær er artig, men det er ikke noe jeg føler behov for å gjøre noe utav sånn til hverdags. Men så består ikke min hverdag av å bli filmet og tatt bilder av og være en person i offentligheten - hadde jeg vært det, så hadde jeg nok også brydd meg mer om hvordan jeg tok meg ut. Når jeg kommer ut i arbeid og skal være en person som representerer kommunen eller firmaet jeg jobber for, vil jeg nok også være litt mer bevisst på hva jeg kler på meg og hvordan håret mitt ser ut.

[Maria]

Å være selvopptatt er for meg noe annet enn å være opptatt av utseendet sitt. Ordet selvopptatt forbinder jeg med noe mer egoistisk, selvhevdende og at man i stor grad setter seg selv foran andre (gjerne på bekostning av andre). Å ikke kunne gå ut uten sminke på og å ha et nesten fiksert forhold til hvordan man ser ut blir for meg noe annet - mer relatert til selvtillitt, selvbilde og det å bry seg om hvordan andre oppfatter deg.

Jeg kan være selvopptatt i noen sammenhenger - jeg vil gjerne hevde meg i skolesammenheng, for eksempel. Men jeg finnes ikke utseendefiksert. (Sminker meg bare når jeg skal pynte meg, går i Stormberg-fleece eller sliten flanellskjorte på skolen, bruker ufattelig lite tid, penger og energi på shopping, sminke osv (selv om jeg egentlig syns det kan være temmelig gøy!).) Jeg tror det har litt å gjøre med miljøet jeg er i - på universitetet hvor jeg studerer er det fullstendig akseptert å komme på skolen usminket med slapp hestehale og friluftsklær, for å si det sånn. Også har det nok en del å gjøre med at jeg er trygg på meg selv og vet hvor jeg har meg selv. Jeg syns sminke og pene klær er artig, men det er ikke noe jeg føler behov for å gjøre noe utav sånn til hverdags. Men så består ikke min hverdag av å bli filmet og tatt bilder av og være en person i offentligheten - hadde jeg vært det, så hadde jeg nok også brydd meg mer om hvordan jeg tok meg ut. Når jeg kommer ut i arbeid og skal være en person som representerer kommunen eller firmaet jeg jobber for, vil jeg nok også være litt mer bevisst på hva jeg kler på meg og hvordan håret mitt ser ut

Da definerer vi nok det å være selvopptatt ganske så likt

Også må jeg fnise litt.. For jeg kjenner jo Ås ganske godt etterhvert, og det ER sånn at man faktisk kan "være seg sjæl" der uten å få skråblikk eller å være venneløs. I vår klasse har vi hele tiden skilt oss litt ut. Vi er en jentegjeng der som er ganske forfengelige. Ikke typisk Ås, men vi blir godtatt akkurat like mye som andre, heldig vis

[tulip]

Å være selvopptatt er for meg noe annet enn å være opptatt av utseendet sitt. Ordet selvopptatt forbinder jeg med noe mer egoistisk, selvhevdende og at man i stor grad setter seg selv foran andre (gjerne på bekostning av andre).

Ditto. Og jeg ække så veldig selvopptatt, men egoistisk er jeg.

[xxx12345]

Jeg tenker at alle må akseptere hva en hver person ønsker å gjøre.

Hele denne greia har jo blitt til fordi det er så mange som mener at "nei, du er ikke pen nok når du ikke har sminke" eller lignende.

Ikke egentlig - det er tillært av reklame.

[MegaMarie]

Jeg er enig med Ingvild om ordet selvopptatt.

Jeg anser ikke meg selv som selvopptatt, men jeg er veldig opptatt av utseendet. I det siste har det gått så langt at jeg ikke har følt meg som meg selv de dagene jeg ikke går med sminke. Om jeg ser meg selv i speilet da, så føler jeg ikke at det er meg. Jeg sminker meg hver dag jeg skal på jobb, eller ut i offentlighet, med mindre det er en kort tur på butikken, hundetrening eller tur. Men jeg sminker meg veldig naturlig. Det er nok ingen som får sjokk om jeg tar av meg sminken. Det er det jeg er mest opptatt av når det kommer til sminke. Så lenge man sminker seg naturlig, så syns jeg man kan sminke seg hver dag om man vil Jeg syns kanskje de som sminker seg såpass mye at man nesten ikke kjenner igjen personen uten sminke er å ta det for langt.

Men jeg syns det er veldig synd at jeg ikke føler meg som meg selv uten sminke. Jeg syns det er synd at det er så mye fokus på utseende i verden, og at jeg er en del av det.

[Khela]

Jeg er egentlig akkurat sånn som Maria beskriver. Ser ikke på meg selv som selvopptatt, men ja - jeg er opptatt av utseendet mitt og glad i sminke, moter, neglelakk, hår, osvosvosv. Er også notorisk kviseklemmer, så prikkene/sårene må dekkes til når jeg skal ut blant folk. Hvor nøye jeg er kommer an på anledningen og hvem jeg er med.

[KristinR]

Helt enig med Ingvild her. Jeg skulle først gå inn i tråden for å svare på startinnlegget, men lot være da jeg så at det egentlig ikke handlet om det jeg trodde.

Men nå er jeg her og kan svare likevel. Jeg er opptatt av eget utseende. Mer og mer jo eldre jeg blir faktisk. Syns egentlig det er lite trivelig å bli eldre ha ha Jeg går sjelden uten sminke. Det er et must iallefall på jobb og i sosiale sammenhenger. Jeg kan til nød svippe innom bensinstasjonen sent på kvelden usminket, men da håper jeg alltid på at jeg ikke treffer noen kjente.

Jeg bryr meg ikke så mye om å være moteriktig. Syns det er vanskelig å henge med på hva som er in og jeg hater slike kvinneblader. Men får jo med meg litt om hva som er helt UT når det kommer til klær via nett og butikker. Jeg bruker ikke dyr sminke, klarer meg godt med H&M liksom. Samme med klær. Har aldri kjøpt sykt dyre klær.

Men jeg liker å pynte meg og få komplimenter for det. Da blir dagen straks så mye bedre

[Maria]

Jeg er egentlig akkurat sånn som Maria beskriver. Ser ikke på meg selv som selvopptatt, men ja - jeg er opptatt av utseendet mitt og glad i sminke, moter, neglelakk, hår, osvosvosv. Er også notorisk kviseklemmer, så prikkene/sårene må dekkes til når jeg skal ut blant folk. Hvor nøye jeg er kommer an på anledningen og hvem jeg er med.

OG vi har samme rase??! AT ikke vi er bestevenner, liksom!?

Haha. Sorry, jeg måtte bare Vi BØR jo egentlig treffes synes jeg.

[Khela]

OG vi har samme rase??! AT ikke vi er bestevenner, liksom!?

Haha. Sorry, jeg måtte bare Vi BØR jo egentlig treffes synes jeg.

Jeg tenkte det samme når jeg skrev innlegget OG bikkjene er skummelt like

D4A! Jeg tar turen med mindre noe kommer i veien, og da blir Khela med

*sry TS, OT *

[Mardina]

Nei, vil ikke si at jeg er selvopptatt. Jeg er ikke så opptatt av sminke, men mest fordi jeg ikke gidder å bruke tid på det hver dag. Eneste jeg bruker er mascara. Jeg sminker meg innimellom, hvis jeg vil pynte meg litt ekstra. Men en sånn boks med sminke kan jeg ha leeeenge....

Det eneste som opptar meg litt er hår. Jeg liker å bruke hårpynt, bruke rettetang på det og jeg farger det innimellom Og jeg blir jo veldig glad når folk kommenterer at jeg er fin på håret eller har noen fine klær på meg.

Moter har jeg heller aldri vært opptatt av. Jeg går med de klærne jeg synes er behagelige. Dessuten har jeg dessverre ikke økonomi til å shoppe klær og sminke så ofte.

[puddellover]

Etter at jeg begynte på høgskole har jeg sminket meg hver dag, utelukkende fordi jeg synes det er ganske gøy. Hvorfor skal jeg ikke kunne sminke meg og føle meg vel hver dag?

Må innrømme at jeg har høyere terskel nå enn tidligere for å gå ut uten sminke, men det plager meg ikke liksom. Jeg er også opptatt av hvordan jeg kler meg og hvordan jeg er på håret fordi det er hyggelig å ikke se ut som at jeg sto opp for to minutter siden. Hva andre velger å gjøre er for meg revnende likegyldig, men for MEG er det viktig å ta noen grep som gjør at jeg føler meg vel. For som Maria skriver, jeg blir faktisk penere

[Nowisclee]

Jeg kan godt putte på meg littegrann foundation (ID minerals, da) og pyttelitt rouge og kaaanskje litt maskara hvis vi skal noe sted på besøk til folk hvis jeg har tid og ork før vi drar.

På jobben skal vi ikke bruke sminke pga smitte og evt blodsøl, det er mindre smittefare når man ikke har sminke i ansiktet som "hindrer" deg i å vaske fjeset, samt at bakteriene setter seg lettere i sminken. (På samme måte som at lange negler, og spesielt! neglelakk er VELDIG fyfy på jobben. Og smykker)

I tillegg har jeg en samboer som ikke liker sminke. Han synes det er juks og sånn. Han synes forøvrig at eyeliner og maskara er ok, det er "litt" sminke i følge ham, mens foundation/pudder/whatever er juks og fanteri, det sier han han rett og slett synes er STYGT. :/

Dette frustrerer såklart meg fordi jeg HATER eyliner (jeg får den aldri til å bli riktig, uten 3 timers jobb på badet!), og forsåvidt maskara, for jeg glemmer alltid at jeg har det på og klør meg i øyet eller noe.

Samtidig føler jeg meg "penere" med litt sminke når jeg dekker over kviser, røde prikker etter utklemte kviser osv. Jeg er like selvsikker uansett, men jeg føler meg litt penere når jeg dekker over ujevnheter i huden. Selv om det er "juks".

Så, om jeg vil føle meg litt ekstra pen, uten å bruke 3 timer på badet, så synes sambo at jeg er stygg.

Om jeg vil føle meg litt pen, og at sambo skal synes det, så må jeg krangle med en eyliner.

Eller så må jeg bare innse at jeg har tapt, droppe all form for sminke og fortsette å jobbe med leiremaske og peeling for å få finere hud..

I tillegg er det jo håret mitt, som jeg egentlig bare hater. Det går ikke an å gjøre noe med det, annet enn å rette det med rettetang i helgene. Det er nå blitt for langt å ha løst og rettet med rettetang på jobb, sånn mtp hygiene og det praktiske. Det er LITT kort å ha i strikk, så det er alltid noen fjoner som smetter ut. Og det er liksom det. Jeg gleder meg til det blir lengre!!

Edit: klær så prøver jeg å se ordentlig ut for anledningen. Men har stort sett ikke noe penere enn en fin dongeri og en fin topp, unntatt 1-2 skjørt til jul og sånn. Må skaffe meg noe nye utstillingsklær.

Puh. Dagens utblåsning.

[simira]

Ja, jeg er selvopptatt. Jeg er opptatt av at jeg selv skal få de fordelene og tilbudene jeg har "rett" på, jeg er opptatt av at jeg skal bli tatt hensyn til som en del av mange grupper og opptatt av at jeg skal kunne gjøre ting jeg har lyst til, og ha det bra.

JEG synes/mener ikke at jeg er egoistisk og selvhevdende (vel, til en viss grad selvhevdende men ikke i den grad at det går ut over andre) av den grunn, da jeg er minst like opptatt av at andre skal ha de samme tingene som meg selv.

Jeg er minimalt opptatt av hvordan jeg ser ut og hvordan andre ser på meg. Jeg går mindre i joggedress og mer i dongeri og en "ordentlig" genser/overdel etter at jeg begynte å jobbe i Advokatforeningen framfor et kontor der jeg stort sett var alene, så noe bryr jeg meg visst. Jeg bruker maskara på jobb, men sminker meg sjelden mer enn det med unntak av til selskaper og litt finere anledninger. Jeg har begynt å bry meg litt mer om å kle meg pent iblant, men mest for min egen del, litt for mannens del, og null for kollegaer, naboer og venners del (eller Jan Thomas'...).

[Poter]

Prøvde å finne definisjonen på "selvopptatt", bla i Store norske leksikon, men ble ikke så veldig mye klokere. Eller rettere sagt, jeg synes ikke helt det klaffet:

PSYKIATRI dramatiserende personlighetsforstyrrelse

selvopptatthet, selvmedlidenhet, mangel på hensyn til andre, lett sårbare følelser, og vedholdende søking etter anerkjennelse, underholdning og oppmerksomhet. Årsaken Årsaken til dramatiserende personlighetsforstyrrelse er dels knyttet til psykologiske og sosiale forhold

LEKSIKOGRAFI egotisme

selvdyrkelse, selvopptatthet, selviskhet; opprinnelig brukt av den franske forfatteren Stendhal for å betegne en forfatters psykologiske studium av sin egen personlighet.

EDIT: Fant også denne:

Individs tendens til å forholde seg alt til seg selv, i ringeakt for andres interesser.

Endret 8. Oktober 2013 av Poter

[ingvildoline]

Utseendemessig sett vil jeg ikke kalle meg selv for selvopptatt. Bevisst, ja, men ikke til en såpass ekstrem grad som man finner hos enkelte (kan ikke bli sett av andre uten å sminke seg, pynte seg i klesveien, fikse håret osv.). Jeg går gjerne på skolen i mindre pene klær, uten sminke og med håret i en dott, dersom det er det jeg føler for den dagen. Samtidig kan jeg gå på skolen i kjole og med sminke, dersom det var det jeg følte for den dagen.

Det kan sies at jeg eier svært lite klær som kan kategoriseres som "sløve-klær" f.eks. Jeg har en joggebukse og en treningstights, ingen turklær. Har et par joggesko, men de er bare sånn passelig behagelige. Jeg går veldig ofte i trange jeans og pene bomullstrøyer, med høye converse og store skjerf, eller korte skjørt med stretch, eller bomullskjoler. Det er plagg jeg synes er mye mer komfortabelt enn joggesko og hettegenser f.eks.

Når jeg sminker meg er det kun pudder (dempe glans i ansiktshuden), mascara og kanskje eyeliner. Jeg er så lys i huden og på øyenbryn/øyenvipper at jeg ikke kan sminke meg særlig mer uten å se ut som en dukke. Er også så heldig at jeg har ren, relativt jevn hud, med naturlige roser i kinnene og litt fregner. Så jeg trenger ikke dekke til noe, kviser for eksempel er en sjeldenhet.

Jeg har dog allerede begynt å tenke på hva jeg skal ha på meg når jeg skal på utstilling med hunden en gang i fremtiden... I enkelte situasjoner er det viktig for meg å se pen ut. Jeg gikk med dressjakke, skjorte og mørke jeans da jeg var i møte i Kunnskapsdepartementet f.eks. Og drar sjelden på middagsbesøk til noen med uflidd hår og en gammel flanellskjorte.

Dog forbinder jeg ordet "selvopptatt" mer med å være en kjiping som bryr seg mer om seg selv enn andre. Som vil være bedre enn andre, vinne over andre etc. I denne forståelsen av uttrykket er jeg nok litt selvopptatt. Jeg vil være best, jeg vil vinne, og i svært mange tilfeller setter jeg meg selv over andre mennesker.

[SandyEyeCandy]

Jeg tenker heller ikke på sjølopptatthet som det samme som det å være jålete eller forfengelig. Jeg er overhodet ikke forfengelig, noe som kanskje virker paradoksalt all den tid jeg farger håret hver måned og stort sett har på mascara, men jeg vil nok hevde at jeg er veldig ujålete og uhøytidelig sammenligna med svært mange andre jenter.

Jeg vil derimot i aller høyeste grad påstå at jeg er sjølopptatt. Men for meg, i mitt liv, så er ikke det negativt konnotert (sjøl om jeg selvsagt er kjent med den gjengse oppfattelsen av ordet), men det er en nødvendighet i den prosessen jeg har vært inne i de siste årene. Jeg er sjølopptatt i den forstand at jeg bruker mye tid på "indre arbeid" for å bli mer til stede for andre, være tryggere på hvem jeg og hvem jeg vil være for menneskene jeg omgås både privat og profesjonelt. Det betyr at jeg tenker en hel del på meg og mitt, og er lite opptatt av hva andre måtte mene om mine veivalg eller holdninger til ting. Men jeg trur ikke det er så farlig sånn i det store og det hele, for jeg er ganske altruistisk av natur.

[Nirm]

Jeg har også et annet forhold til ordet selvopptatt. At det er mennesker som setter seg selv foran andre uansett bekostning, som har liten interesse for andre mennesker og jeg putter også inn folk under den kategorien som får et hver tema til å omhandle seg selv, ikke evner til å lytte til andre og har null interesse for andre mennesker overhode.

Egoisme trur jeg de fleste av oss har i større eller mindre grad. Egoisme har vel også blitt definert litt forskjellig i filosfien, om jeg ikke husker helt feil også. Men å sette seg og sine interesser først, er vel noe de aller fleste av oss gjør. Og mange hevder også at det ikke finnes fullstendige altruistiske handlinger.

Å være utseendefiksert er ikke nødvendigvis å være selvopptatt for min del. Det er et stykke mellom å ville sminke seg for å gå til postkassa, til å la det gå utover andre. Om det gjør at barna dine ikke får frokost før de skal på skole eller i barnehage, fordi du er så opptatt av utseende at du bruker hele morgenen på det, så ja, da vil jeg si at vedkommende er selvopptatt.

Nå bruker jeg jo av naturlige årsaker lite sminke da, selv om det er fler og fler menn som bruker sminke i disse dager. Men jeg liker nå å både se pen og ren ut i klærne, ha klær som sitter bra på meg, la det lille håret jeg har igjen se bra ut (dvs at det ligger sånn fra 2mm - 10 mm). Akkurat nå har jeg ikke klær som sitter bra på meg, men det er noe jeg får leve med en stund framover. Og jeg gleder meg skikkelig til å kunne få et større utvalg i klær etter hvert nå, og kunne se rett og slett bedre ut klesveien. Ikke minst SE bedre ut, med tanke på å ikke være overvektig noe mer etter hvert.

[Aya]

Jeg er også en av de som er opptatt av sminke og utseende. Jeg føler meg så mye mer vel med sminke enn uten, og det er en helt naturlig del av hverdagen min å slenge på litt mascara - det trenger ikke være så mye mer enn det. Jeg er veldig glad i behagelige klær, men også litt opptatt av å ikke bare la samboeren se meg i joggebukse eller treningstøy Jeg liker å føle meg vel, og jeg føler meg mest vel med litt sminke og hår som har sett en hårbørste. Det handler ikke for meg så mye om forventninger fra andre, men hva jeg føler selv. Klær og sminke gjør mye med humøret mitt :=)

EDIT: Men selv om jeg er jålete er jeg også veldig uhøytidlig og lite jålete samtidig! Jeg synes det er helt topp å være ute i skogen, på jakt eller i stallen, bli skitten, våt og svett, og det gjør meg ingenting å vise meg sånn for folk heller. Jeg har også et veldig avslappet forhold til kropp og utseende i den forstand at jeg godt kan finne på å labbe gjennom stua i mitt lekre knallrosa superundertøy med gulf foran samboers kompiser (han er jo veldig fornøyd med sånne påfunn :P), men jeg kommer nok til å ha på litt maskara allikevel

[Malamuten]

Fikk ikke med meg hele spørsmålet tydeligvis. Selvopptatt, ordet i seg selv tatt ut av sammenheng så tenker jeg mennesker som tenker på seg selv, som er egoistiske og mer opptatt av seg selv enn andre. Men jeg synes ikke det blir feil og bruke det i en slik setting heller, for det betyr jo strengt tatt bare at man er opptatt av seg selv, og det kan jo like gjerne gjelde opptatt av og se bra ut etc.