Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor har du den rasen du har?


Grønn
 Share

Recommended Posts

Jeg har samojed.

Ønsket en polar brukshund som kan være med på tur sommer og vinter. Brukes til trekking på ski og sykkel, bære kløv osv. Planlegger å bruke hu til å trekke pulk og kjetting etter hvert også.

Vurderte Alaskan Malamute også men samboer syns de ble litt for store og sterke.

Positive sider: smart, sprek, jobber fint, bestemt, tøff 

Negative sider: bjeffing... Ekstrem høylytt skarp bjeffing. Virker også som det er en del stress i rasen. Og oversosiale ovenfor mennesker og andre hunder. Pelsen er ikke like god som andre polare raser.

Det blir nok ikke samojed neste gang. Det blir nok malamute, grønlandshund eller Sibirsk Husky. Eller kanskje en husky med god kvalitet på pelsen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Norsk buhund! ❤️ 

Da jeg akkurat hadde bestemt meg for at jeg skulle kjøpe hund, kom jeg over en artikkel om utrydningstruede norske dyrearter, og leste om de ulike hunderasene vi har. Beskrivelsen av buhunden gjorde meg veldig nysgjerrig på rasen, og rett etter dro jeg på Dogs4All og møtte dem. Falt pladask! 

Beste: Snill og vennlig, lettlært og ivrig, "goretex pels" (lukter ikke våt hund, lite som setter seg fast), liker å jobbe og trene og kan brukes til alt! De elsker også å kose på sofaen og klarer fint sløvedager. Lite sykdom, mentalt sterke, akkurat passe store og trenger akkurat passe mye fysisk/mentalt.  Lista er lang!

Verste: Lett for å varsle og har mye lyd - og bjeffinga er høy og skingrende! De er sta og har definitivt egen mening om mange saker - og krever dermed tålmodig og konsekvent (lettlærte, ja!) trening. Og så er det denne røytinga, da... Her finnes hår oppi kjelen som står inni skapet! ? 

En gammel beskrivelse av buhunden: "Uttapå hard og stri, innapå mjuk og blid" passer utrolig godt på denne rasen. Har riktignok hatt noen runder med utfordringer og oppgitthet - men har virkelig aldri angra ett sekund på at jeg valgte buhund!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor har jeg rasen jeg har, ja, det er et spørsmål jeg sjeldent tenker over :lol:

Første border collie kom da jeg som 18-åring bestemte meg for at jeg ville fortsette med hundesport, og da var det et 'naturlig valg'. Andre kom fordi jeg ble nysgjerrig på gjeterhundbiten, i tillegg til hundesport. Så ble det i grunnen bare slik. Nummer 3 og 4 er selvproduserte døtre av nummer 2, begge fordi jeg trenger ny generasjon arbeidshund.

Nummer 5 er under planlegging, og kommer også til å bli en border collie. Nummer 1 er avlivet, nummer 2 er snart 9 år og på vei til pensjonist. Nummer 3 fikk påvist spondylose, så hun blir trolig aldri alderspensjonist. Nummer 4 er solgt. Derfor er jeg nok en gang på jakt etter ny generasjon gjeterhund til gården og konkurranse, i tillegg til litt hundesport - da er valget innlysende. 

 

Beste: Det er hardbarka gjeterhunder

Værste: Det er hardbarka gjeterhunder

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en Lagotto Romagnolo. 

Denne rasen stammer fra Italia, og er også kjent som Italiensk vannhund og Italiensk trøffelhund. Lagotto en regnes faktisk som stammfaren til alle vannhunder! 

Den er "krøllete" i pelsen, som minner mer om menneskehår enn om pels. Det betyr at selv om den er en vannhund så tørker den ikke så veldig for etter å ha badet. 

Jeg valgte denne rasen fordi at den er veldig smart, loyal, god med barn, og passe størrelse. 

Nesa er forferdelig god, hvilket gjør dem perfekte til å finne trøfler. Hvis jeg er ute i kano, svømmer hunden bare på siden?

FANTASTISK RASE!!! ? 

_20210720_115513.JPG

Endret av Hundehviskeren
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kort sagt: Jeg har field spaniel, fordi jeg ønsket meg noe lignende blandingshunden jeg hadde (svart cockerblanding, se avataren), jaktcocker var det nærmeste utseendemessig men ble for krevende antok jeg, og så tilfeldigvis møtte jeg en field spaniel på utstilling en gang, og de var det perfekte alternativet. De hadde alt jeg så etter i en hund :) Utseende jeg liker (ensfarget, langhåret, lange myke ører, større enn blandingen jeg hadde), og som spaniel er de veldig gode allroundhunder! Jeg ønsker meg noe som kunne fungere til å prøve "alt" med, og som kan gå løs på tur.

Samt at jeg også ønsket meg noe som var veldig ukomplisert, noe jeg oppfatter spaniels som. Etter mange utfordringer med blandingen jeg hadde (separasjonsangst, aggresjon mot andre hunder, vanskelig å trene, sær), ville jeg bare ha noe mildt og enkelt, og noe som var tvers gjennom "hund". Jeg ville ha noe som likte enkle gleder som å leke med ball og som var matgal. Og noe som gikk overens med alt og alle. Og vil si jeg har fått det jeg ønsket meg! Skal sies at yngste ikke er så mild som jeg kanskje forestilte meg, hun er en skikkelig stabeis, og slett ikke så grei med alle andre hunder, har litt ressursforsvar og har ved flere anledninger vært skikkelig dritt mot valper og yngre hunder. Jeg håper det er noe hun vokser av seg. Eldste derimot er det yndigste som finnes. Finnes ikke noe aggresjon i henne. Hun er litt forsiktig av seg, og litt var for høye lyder, og usikker på barn, men ellers er hun den perfekte og mest ukompliserte hunden jeg vet om. ❤️ 

 

Beste med rasen er hvor greie og enkle de er synes jeg. De er med på alt, men tåler veldig greit noen rolige dager og. Og at de bjeffer veldig lite. Og selvsagt hvor ufattelig SØTE de er. 

Verste må vel bli røytingen, men den er langt fra så ille som på raser som labrador, buhund osv. Ellers er det jo synd at de er så sjeldne, for det gjør det vanskelig å finne oppdrettere, og navigere seg fram til en bra hund. Det er litt usikkerhet på rasen. 

Her er tråden jeg lagde om rasen:

 

 

Endret av Orca
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har engelsk springer spaniel. Vi valgte rasen på grunn av gemyttet. Alt vi leste og hørte om gemyttet var positivt. Kosete, knytter seg lett til mennesker, leken og kommer ofte godt overens med barn. Jeg likte spesielt at den hadde lite tendens til vokting og aggressivitet, at den ikke er særlig modig og derfor ofte går bak mennesket sitt hvis den oppfatter noe som farlig. De hundene jeg hadde truffet av rasen var veldig kose hunder.

Det var også viktig for oss at rasen ofte kan gå løs på tur og at den ikke ser veldig "skummel" ut, slik at andre blir skremt.

Vi har ham som familiehund, men kanskje det blir litt spor/jakt etterhvert.

Jeg kunne egentlig hatt en litt mindre rase med mindre pels, men fant ingen som passet oss like godt.

Er veldig fornøyd med valget:)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde en Beagle før, den historien ligger vel på forumet her et dusin ganger, men i korte trekk:
Jeg og mamma ville ha hund, min ganske så allergiske søster flyttet ut så det passet, og vi klarte etterhvert å overtale min far. Mamma vokste opp med engelsk settere og en schäfer her og der i nær familie så hun ville ha "skikkelig" hund. (Hva nå enn det er) Valget sto dermed mellom DSG, JRT og Beagle. Naboer hadde de to førstnevnte og begge var ganske bjeffete så de utgikk. Dermed ble det beagle. :Laugh: Imponerende nok ble han ganske så lydløs! Ikke uten en del trening dog. 
Beste med rasen?: Helt utrolig godlynte deilige hunder med nerver av stål! Og verdens mykeste ører. 
Værste med rasen: Hardbarka jakthunder, på godt og vondt. Enormt selvstendige og sta. Noe som jo er bra i en jakthund for all del, men som vår første hund var det ikke lett å jobbe med. 
Savner enda Rockulfen, lærte enormt mye av han og han kommer alltid til å ha en spesiell plass i hjertet. ❤️ 

Nåværende rase er Korthåret Collie. 
Vel for det første viste jeg jo veldig godt hva jeg IKKE ville ha i en hund, så da ble det lettere å selektere i jungelen av raser. Samtidig ville jeg også ha med meg det utrolig gode gemyttet jeg var vandt med i Rocky. Bare med mer førervarhet og trenbarhet. 
Hørte en god del historier om diverse raser her inne og vinglet litt frem og tilbake, men de siste årene ble jeg mer og mer trukket til Collien. Det var liksom ingen andre raser som hadde hele pakken av hva jeg så for meg som matchet meg like bra som collien så ut til å gjøre. Når et par oppdrettere her inne også var enig i at rasen hørtes ut til å passe meg så var valget lett. Sent i fjor/i år passet det endelig med hund i livet igjen og @Perfect Image skulle ha kull, og jeg var så heldig å få tilbud om ei tispe etter vakre gode Kenza. ❤️ 

Beste med rasen: Uten tvil gemyttet og arbeidsviljen! Bedre match tror jeg ikke jeg kunne fått! Hun har akkurat den energien jeg liker, ikke for myk, men overhode ikke for hard heller. Kjempegøy å trene med, uten å gå på veggen når det ikke skjer noe. 
Værste med rasen: Potensialet for lyd, jeg haaaater unødvendig bjeffing. Limit er foreløpig grei nok, men det er absolutt forbedringspotensial. Og jeg må være svært obs på å ikke belønne feil øyeblikk så det ikke blir forsterket. Det er jo også en balansegang ifht å ikke kjøre henne for mye opp i drift, da kommer det bjeff lettere f.eks. Vi snakker uansett ikke om gneldring, men jeg er veldig lydsensitiv, derfor jeg er veldig nøye på dette. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grunnene til at jeg vil ha russisk sort terrier er mange. I utgangspunktet så vil jeg ha en intelligent, lærenem, samarbeidsorientert og førbar hund. Jeg orker ikke mange repetisjoner før hunden forstår og utfører med høy sikkerhet, så  gruppe 1, 2 og 8 var utvalget. Retriever vil jeg ikke ha igjen, jeg orker ikke bademanien, så da er vi nede på gruppe 1 og 2. I de to utgikk mange raser i egenskap av å være way too much, enten det er energi eller vokterinstinkter. Andre utgikk pga lite tiltalende utseende, rett og slett. Etter å ha undersøkt, tenkt og vurdert lenge var jeg i konkluderende fase av undersøkelser av riesenschnauzere da rasen russisk sort terrier introduserte seg i et Google-søk og jeg falt pladask. Rasen er ikke best på noe enkelt område, og er ikke ansett som et godt valg for noen som vil hevde seg i noen hundesport, men summen av egenskaper i en typisk representant for rasen er helt klart hva jeg vil ha i en hund jeg skal leve livet sammen med: Den er intelligent og trenbar, men samtidig laid back og rolig. Rasens historie er kanskje skremmende, men hundene jeg har sett på virker veldig greie og ukompliserte, og de skandinaviske oppdretterene virker veldig fornuftige. Den vinner en knepen seier over schnauzeren på høyere goofball-faktor. Riesen ser så stramme og formelle ut ifht de mer goofy russerne. Jeg liker at jeg kan leve ut min indre frisør på hunden, og som gammel hestejente setter jeg pris på størrelsen. Prikken over i’en; den er en blanding av så mange raser at jeg føler jeg ærlig kan si: «Det er en doodleweiler,» om noen spør. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Vi har en Dobermann og det var nok litt tilfeldig, men en kort beskrivelse av vår hund:

Utrolig hengiven og glad i eierene
Lærenem
Fin turhund
Omgjengelig med andre hunder, ikkenoe tull.
Solid vakthund, trenger ikke alarm eller låse ytterdøra
Liker å ligge med hodet i fanget - hele tiden
Helt utrolig elegant og flott hund

Glad i å ligge i senga og er ett herk å avvendes fra å sove der
Stor, sterk og valpete lenge - noe som er slitsomt
Trenger mye mosjon
Trenger mye dressurtrening
Kan bli vel terroterial, vel, det er en vakthund

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har og har hatt flere perro de presa canario. Grunnen til at jeg valgte denne rasen i utgangspunktet var at jeg først ønsket meg en medium stor - stor hund som trengte minimalt med pelsstell, var loyal, og rolig inne men likte å være med på ting ute. Likte også veldig godt utseende på dem. Etter den første ble det fler fordi de også fungerer ganske bra til div hundesporter (om man finner rett individ), de er mentalt sterke og trygge i de aller fleste situasjoner og utrolig kjærlig og trofast med familien. 

Beste med rasen: lojaliteten og god av/på knapp og allsidighet. 

Verste med rasen: vil ikke si verste egentlig for jeg liker rasen akkurat som den er, men det mest utfordrende er at noen av dem kan være ganske skarpe, og ha en del vokt. Samt at dem ofte er samkjønnsaggressive. 

Så har jeg en hollandsk gjeterhund. Hun har jeg fordi jeg ønsker meg en hund jeg kunne trene IGP med, og synes det var en spennende og fin rase. Ønsker meg noe helt annet enn presaen så det ikke ble no sammenligning. 

Vanskelig å si hva som er best og verst med rasen da jeg ikke kjenner den like godt som presaen, men tar det utifra min egen 

Beste : enorm arbeidslyst og glede, lett å motivere

Verste : koker lett over og har litt for høyt stress i visse situasjoner. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Basenji.

Mistet en hund da den var 1.5 år gammel, og det var såpass vondt at vi klarte ikke rasen en gang til. Det var veldig traumatisk for oss, og jeg sliter med det mange år senere. Ville ha en annen rase for å slippe å føle på den angsten.

Det er ikke så lett å finne små hunder med kort pels som har få raserelaterte helseproblemer, og det var helse som gjorde at jeg "fant" basenjien. Sta, mye personlighet, selvstendig og ikke interessert i å glede eieren. Høres kanskje ille ut for mange, men for meg hørtes det ideelt ut.


Beste: God helse, ekstremt familiekjær, tar liten plass på fanget, foretrekker korte turer når været er dårlig, sover tungt og lar seg ikke forstyrre. Katteaktig renslighet, og de fleste holder seg langt unna alt som heter vanndammer og gjørmehull. Jodler. 

Verste: Separasjonsangst er ikke uvanlig, de kjent for å ødelegge og ule. Krever mild hånd og mye tålmodighet i oppdragelse og trening. Veldig sterkt jaktinnstinkt, og ofte gretne mot fremmede hunder. Kommer seg lett ut av hundeseler, over gjerder og opp på kjøkkenbenken. Basenjien er plassert på denne kloden for å drepe alle servietter og tørkepapir de kommer over.

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Søster min ville ha Sheltie og overbeviste de 2 andre at Sheltie var rett hund for familen.
Jeg var sikker på at jeg IKKE like Sheltie da jeg kjente 2 som hadde det og som jeg ikke likte i det hele tatt. Jeg ble nedstemt, og sånn fikk vi vår første Sheltie.

Sheltie nr 2 kom fordi Sheltie nr 1 beviste for meg at de Sheltiene jeg hadde møtt før ikke var normen og Sheltier faktisk var ganske kule og fine hunder. Gjennom han møtte jeg flere Sheltier som var med på å bevise det.
Nå kan jeg ikke tenke meg å ikke ha Sheltie.

Endret av Busann
Ikke prøv å skrive når du er trøtt
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutes ago, Busann said:

Søster min ville ha Sheltie og overbeviste de 2 andre at Sheltie var rett hund for familen.
Jeg var sikker på at jeg IKKE like Sheltie da jeg kjente 2 som hadde det og som jeg ikke likte i det hele tatt. Jeg ble nedstemt, og sånn fikk vi vår første Sheltie.

Sheltie nr 2 kom fordi Sheltie nr 1 beviste for meg at de Sheltiene jeg hadde møtt før ikke var normen og Sheltier faktisk var ganske kule og fine hunder. Gjennom han møtte jeg flere Sheltier som var med på å bevise det.
Nå kan jeg ikke tenke meg å ikke ha Sheltie.

Hvordan er den gjengse sheltie mener du vs slik du trodde de var? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 hours ago, Stjerneskinn said:

Hvordan er den gjengse sheltie mener du vs slik du trodde de var? 

Som sagt kjente jeg bare 2, men de var veldig reserverte (sånn ikke rør meg, ikke se på meg type), og den ene var veldig uoppdragen i tillegg. Det er jo ikke rasen, men påvirket synet mitt negativt uansett.

De fleste sheltiene jeg kjenner nå er ganske sosiale, spesielt når man treffer dem mer enn 1 gang. De er jo også samarbeidsvillige og lettrente og det er jo ett pluss synes jeg.

Det er jo ett ganske overflatisk blikk på en rase men...

Endret av Busann
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Vi har lenge hatt lyst på en hund som er stor nok til å trekke ordentlig på ski om vinteren og litt "allrounder" når det kommer til hundesport slik at vi kan holde på med litt av hvert. Etterhvert kom også ønsket om å kunne ha en hund å bruke på fuglejakt. Vi kikket lenge på vorsteh siden svigers har en og vi låner den mye, men jeg er ikke helt komfortabel med den enorme radiusen til hunden i skogen. Så kom vi over ungarsk vizsla som så ut til å oppfylle alle våre ønsker. 

Beste med rasen: elsker å være nærme - inntil i sofaen og aldri langt unna i skogen. 

Verste med rasen: litt pinglete.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har dachshunder nå, fordi jakt. Friske, enkle og ukompliserte hunder, tror ikke det finnes negativt med de individene jeg har (men disse er fra jaktlinjer da, showlinjer er ofte en heeelt annen greie når det gjelder mentalitet). 

Neste hund blir vel en fuglehund (igjen fordi jakt), men vingler fortsatt mellom et par raser.

32 minutes ago, bie said:

Vi har lenge hatt lyst på en hund som er stor nok til å trekke ordentlig på ski om vinteren og litt "allrounder" når det kommer til hundesport slik at vi kan holde på med litt av hvert. Etterhvert kom også ønsket om å kunne ha en hund å bruke på fuglejakt. Vi kikket lenge på vorsteh siden svigers har en og vi låner den mye, men jeg er ikke helt komfortabel med den enorme radiusen til hunden i skogen. Så kom vi over ungarsk vizsla som så ut til å oppfylle alle våre ønsker. 

Beste med rasen: elsker å være nærme - inntil i sofaen og aldri langt unna i skogen. 

Verste med rasen: litt pinglete.

Helt OT, men: hvordan er vizlaen deres på jakt? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutes ago, Tyttebæra said:

Helt OT, men: hvordan er vizlaen deres på jakt? :)

Han er bare 10 mnd og dette er hans første høst, så vi har ikke fått testet han så mye på jakt ennå. Jeg er veldig fersk med jakt selv, så jeg vil nok ikke være den beste til å vurdere han uansett ? Han finner fugl og tar stand, men søker nok litt for nært fører til at han er særlig brukanes i fjellet foreløpig. Men det kan jo hende det kommer etterhvert som han blir eldre og mer selvstendig også. Har inntrykk at at det er ganske varierende innad i rasen, litt avhengig av linjer, noen krever vesentlig mer jobb enn andre for å få gode fuglehunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, bie said:
Han er bare 10 mnd og dette er hans første høst, så vi har ikke fått testet han så mye på jakt ennå. Jeg er veldig fersk med jakt selv, så jeg vil nok ikke være den beste til å vurdere han uansett ? Han finner fugl og tar stand, men søker nok litt for nært fører til at han er særlig brukanes i fjellet foreløpig. Men det kan jo hende det kommer etterhvert som han blir eldre og mer selvstendig også. Har inntrykk at at det er ganske varierende innad i rasen, litt avhengig av linjer, noen krever vesentlig mer jobb enn andre for å få gode fuglehunder.

Ah, bare valpen fortsatt.  Virker jo lovende da og blir spennende å se hvordan han utvikler seg videre.  :)

Har også hørt det med at vizla visstnok er litt "vilkårlige" i hvor godt de fungerer. Kjenner ingen personlig som har rasen, så derfor måtte jeg spørre hvordan du opplever din hund. :)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde norsk lundehund fordi de har interessante personligheter, fint utseende og størrelse, er renslige (ingen sikkel eller lukt), og er funksjonelle i kroppen. Flotte turkamerater, og min kunne gå løs overalt. Brydde seg ikke om andre hunder eller dyr generelt. De er også utrydningstruet, og trenger flere som engasjerer seg i rasen. Norsk kulturminne! Det værste med min var helsen (hun fikk - og døde nesten av - IL/"lundehundsyndrom" da hun var 7 år, fikk kreft da hun var 11 og igjen da hun var 13). De er også ganske høylytte små typer med sterke meninger, og de har en del "urhund"-tendenser så de krever mye sosialisering.

 

Nå har vi labrador, mest fordi samboeren min vokste opp med de og hadde ønsket seg en i mange år. Det beste med henne er at hun er en utrolig glad og morsom hund, litt klovneaktig, og veldig kosete. Det værste er at hun bjeffer og girer seg veldig opp når vi passerer andre hunder, og hun er såpass stor og sterk at det er litt masete å holde styr på henne i slike situasjoner. Hun var valp i 5 år, og gikk deretter plutselig fra å være supergira på tur til å måtte dras avgårde (med påfølgende bekymrede eiere og veterinærbesøk!). Hun røyter noe helt vanvittig to ganger i året, og drar med seg sikkel rundt i hele stua når hun har drukket vann. Men alt i alt en veldig koselig hund altså! ??

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...