Maskot

Første som slår meg er parasitter eller stoffskifte. Om ikke hun har synlige parasitter av kjent type i avføringen, som kan fikses med en reseptfri markkur fra apoteket -> veterinær. Det er antakelig stoffskifte, om hun alltid har vært sånn. Ikke sikkert at mer energirikt for løser det, for det kan hende hun instinktivt vil spise mindre av det for å holde systemet sitt i balanse. Selv har jeg alltid vært så tynn at folk blir støtt av det og skinny shamer skamløst. Det er åpenbart hormoner. Sult og apetitt regulerer seg veldig annerledes enn hos de som sliter med motsatt problem. Det er vondt for meg å "overspise" ifht eget system, hva som er passende eller utilstrekkelig for andre Da jeg var gravid la jeg på meg "normalt" (mye, selv til gravid å være), men med hornonene ute av kroppen rant den vekten av igjen i en rasende fart selv om jeg fortsatt spiste mer enn tilstrekkelig for å skulle holde den, så hormoner, hornoner, hormoner. Om hunden ellers virker frisk og rask.. Hvilke(n) rase(r) er hun?

Du har ingen som vil passe hundene litt? Om du har en hund hjemme (lederen, om en av dem tydelig er det) og de andre ute, så er det antakelig mye lettere å få til, over tid. Det hender folk tilbyr gratis hundepass på Finn, bare fordi de elsker hunder, men ikke har lyst til å forplikte seg på fulltid. Om du ikke finner en annonse, så lag en. Sjansen for napp fra dyrevenner som ikke kan ha dyr selv er høy. Jeg anskaffet en hund nr 2 fordi den første ikke var interessert i sønnen min, og han var så såret av alle avvisningene, han måtte få sin "egen" i en alder av fire år. "Itte'no problem," tenkte jeg, som hadde sett andre med flere hunder. Eldste hundens umiddelbare respons på det nusselige lille nøstet av samme art var aggressiv knurring. Hadde heldigvis en god hundepasser som hunden kjente og trivdes hos, som tillot oss en smooth tilvenningsperiode med passende mengder samvær og alenetid, og innen noen uker hadde eldste adoptert den yngre som sin egen. Den fikk henge fra ørene og jage ham bort fra matskålen sin, og han hadde ikke hjerte til å nekte den noe. Han hadde en grenseløs kjærlighet til den nye lille vennen sin. ..etter en stund, men det startet altså med høy nakkebust, stiv hale og et virkelig aggressivt knurr, og kunne potensielt blitt stygt om vi ikke hadde kunnet pæmpre den eldste med masse one on one time, favorittaktivitene hans og koblet den lille med noe positivt. Jeg antar du har servert hundene det beste de vet som belønning for ethvert tilløp til ro og avslapning ifbm kattene?

Har du forsøkt med bare en hund alene med en kattunge? Jeg har heller ingen erfaring med dette, men fra å introdusere miniatyr valp til voksen mellomstor hund. Det tok litt tid før de var gode venner. Jeg ser for meg at kanskje senior alene med en kattunge i fanget..? Samtidig øker det jo stress veldig om den andre holder konsert i rommet ved siden av. Edit: Har du forsøkt kattungene i bur med hundene fri? Jeg husker det sjalusidrapet en rottweiler begikk på en toåring for noen år siden, hvor jeg er hellig overbevist om at måten de brukte buret på var en tungt medvirkende årsak. Når ungen kom på besøk ble hunden satt til side i bur i sitt eget hjem, i stua, mens mamsen dens ignorerte den og begikk kos og lek med ungen på gulvet og i sofaen rett foran den. Drapet ble begått en dag hunden var forvist til hagen mens ungen var inne med matmor og fikk forsyne seg selv fra fryseren midt i glaninga på hunden, hvorpå det bikket fullstendig over for den. Jeg tror ikke det var jakt, men ren sjalusi og ressursforsvar.

Riesenschnauzer krever ihvertfall ganske mye. Kanskje ned mot en time i uka som rent kjæledyr for å holde tovefri, korte poter, rent skjegg, ren stump og visuell sikt. En time høres lite ut, men det er et minimum, og plutselig mye om en er vant til stellfri pels. Skal en holde i korrekt utstillingspels kreves en del mer tid. Typisk rase en ikke skaffer seg om en tenker at den må friseres, men flott om en har en indre frisør som liker at den kan friseres. Profesjonellt utstillingsstell på riesen er kostbart fordi det er tidkrevende, men kan være verdt pengene om en bare skal stille noen få ganger. Ikke bare, bare å få til et jevnt og pent resultat.

Ja, Edeward er uvurderlig support. Super fornøyd med ham. Fordi han er krypt vil det aldri skuffe meg at han kanskje ikke engang er bygget til en Very Good (trang i fronten, en merkelig bue i ryggraden og keivete potestilling), men mentalt er han bare super. Vi har gode naboer også. Tror ikke jeg hadde taklet dette like bra om jeg bodde mer øde og alene. Han er en livsglad gutt som vet å ha det gøy

Liker å se gamle brukere savne aktivitet. Min første bruker fant sonen i 2010. 16 år, av og på, teller kanskje som gammel bruker jeg også Tror kanskje flere søker tilbake til forum etterhvert pga økende misnøye med Big Tech data harvesting. Selv er jeg i ferd med å ta spranget fra Android til et nisje operativsystem som er upraktisk fordi Vipps og BankID ikke fungerer — men det er privat. Storebror får ikke registrert hvor mye flatulens jeg har produsert for å beregne neste ukes klimakvote. Andre deler villig alt og kommer kanskje aldri tilbake fra Facebook, Google, Alexa, Copilot og Siri. Jeg var forøvrig ikke aktiv på sonen i den dramatiske perioden alle snakker om som en andre verdenskrig. Da jeg pauset pga livssituasjon var dette et av de mest aktive forumene på norsk internett. Høyt tempo, høy temperatur. Det var trist å returnere til en spøkelsesby lik Levanger sentrum etter Magneten ble bygget. Jeg blir like glad hver gang jeg ser aktivitet her, nær samme hva det dreier seg om, så vit at det gleder selv om det kanskje ikke kommer respons. Keep sonen alive🐾

Vurderer begynne oppdatere her igjen, etter en lang periode med så mye drama og alvor i privatlivet at jeg har "fått" autistisk burnout av det. Fullstendig ute av drift og knapt i stand til et absolutt minimum av nødvendigheter for overlevelse. Edeward har gått for lut og kaldt vann med kun pliktmosjon, pliktlek, sporadiske pliktturer, ytterst få opplevelser utenfor hagen og bare et absolutt minimum av stell. Han har tolerert det skremmende bra. Robust type. Så lenge han får kos, godbiter, leker å fly etter og hull å grave dem ned i er han tålelig fornøyd med livet. Mamsen hans er ikke like lett å glede. Sykdom fra forgiftninger og stress pga gjentatte innbrudd har ikke lettet den psykiske og emosjonelle byrden av samtidig alvorlig personkonflikt i nær relasjon. Forhistorien er for lang til å fortelle, men den er alvorlig nok til at jeg har riesen istedenfor dvergpuddel. Noe av det er så alvorlig, jeg tror det er direkte hensynsløst å påminne om at ting som foregår på skjerm og fremstår som en slags fiksjon i de flestes hverdag er harde realiteter for andre, som meg. Alle har lest om lastebil-Jonas, for å ta et eksempel. Sånne ting fortonet seg som en slags fiksjon for meg ihvertfall, all den tid jeg ikke var utsatt for liknende selv i min egen hverdag. En kan lese om iranske agenter og kjøkkenkjemi terrorister som skader seg selv og må ha hjelp, men skjermen skaper en betryggende følelse av at det er en slags fiksjon, selv om det er nyheter, for det skjer jo ikke her foran meg i mitt nabolag — helt til en mann med jaktrifle prøver klatre inn vinduet ens kl 05:30 på morgenen og en står der bak døren i bare trusa og venter på døden med en kjøkkenkniv i hånden, i håp om å i det minste klare merke fyren for drapsetterforskerne - og det som plager en mens en står der og rister av adrenalin er: "I'm not decent! Jeg skulle tatt på en t-skjorte. Jeg er uanstendig lite kledd for anledningen." Akkurat det plaget meg i den situasjonen. Han klarte forøvrig ikke komme seg inn gjennom det smale vinduet jeg hadde latt stå åpent, så jeg slapp med skrekken og unngikk ydmykelsen i bli sett, drept og funnet i bare trusa, hvilket også var en lettelse. En vet aldri hvordan en reagerer på ekstreme situasjoner før en er i dem. Jeg vet st jeg sover ikke uten noe på overkroppen igjen ^^ Det neste som virkelig plaget meg overraskende var at hans samboer og to barn måtte "feire" jul alene etter at politiet skjøt og drepte ham neste gang han la seg på hjul for å prøve drepe meg igjen, fordi han ble desperat og åpnet ild mot dem først. Jeg var veldig emosjonelt berørt av de stakkars etterlatte. Gnog meg hardt, lenge. ..men det der var i 2016, og er på deilig avstand nå. I løpet av året som har gått har jeg bare blitt kronisk blyforgiftet av at en gjøk med foil impressioned key har låst seg inn og ut av hjemmet mitt og stappet blypasta fra bilbatterier i vannrørene med ujevne mellomrom mens jeg har vært ute med Edeward, og også sprayet ALLE klær, håndklær og sengetøy med ufortynnet Karate Zeon CS 5. Blyet oppdaget jeg omsider ved kroppslige symptomer, som akutt diabetes, metallsmak og synlige partikler i vannet. Det ufortynnede landbrukskjemikaliet i klærne oppdaget jeg ikke før uker etter å endelig ha anskaffet boligalarm. Det hadde svidd og klødd intenst veldig lenge og jeg hadde "fått" en skremmende mengde føflekker og andre hudforandringer, men jeg hadde ingen anelse om hva som var årsaken før jeg begynte skylle klær med renset vann (omvendt osmose apparat) for å få ut hva jeg trodde var bly fra vannrørene. Klærne produserte et merkelig skum. Det skummet mer jo mer jeg skylte. Viste seg etter mye undersøking å være et heslig ekkelt insekticid laget for å SITTE på planter i regn og vind. Ikke før etter hydrolyse med ekstrem pH ville noe av det slippe fra tekstilene, og de mengdene med mikrokapsel debris som kommer ut av dem etter å ha brutt ned virkestoffet forteller en skremmende historie om gjentatt sprøyting om og om igjen over tid. Alle de "små" tingene. Drama og intriger i personlige relasjoner har allikevel tæret mer. Fra å ha vært en såkalt ressursterk, høytfungerende autist som maskerte godt nok til å passere som noenlunde nevrotypisk, så har jeg kollapset til et dysfunksjonelt nivå av autisme folk flest forbinder med ordet. Knapt evnet spise. Dusjet to ganger i uka. Tror jeg brukte de samme sokkene fire dager på rad en uke. Fullstendig ute av drift. Vekslet mellom apatiske shutdowns i time etter time med samme repetitive mobilspill for å unngå hysteriske panikkanfall meltdowns fra psykologiske triggere hvis rammer fort dersom jeg ikke holder intenst fokus på noe for å hindre tankene fra å vandre og uunngåelig påminne meg noe som utløser en kaskade av akkumulativt triggende minner. Det er sluttsummen på kassalappen som teller, mente Reitangruppen. Hver enkelt vare en plukker med seg på tur gjennom IKEA gir ingen stressrespons i seg selv. Forrige gang jeg hadde meltdowns var forøvrig i barndommen, før pubertet. Tror jeg egentlig var ganske robust jeg også. Som en abusive cluster b personlighet uttalte i irritasjon som gled over i sadistisk forventningsglede: "Sterke mennesker bøyer seg ikke, (men) de knekker (til slutt)." Årsaken til å velge skrive her igjen nå er at den verste biten, den alvorlige konflikten i nær relasjon, den er i praksis løst. Det kan ta lang tid før det ekstremt toksiske, interpersonlige dramaet er over, men selve problemet er løst. Det praktiske problemet er uskadeliggjort. Som en litt stereotypisk praktisk anlagt og materielt fokusert asperger (tidligere vellykket maskberger) tror jeg det å ha løst det praktiske og konkrete problemet som var kilden til hele konflikten automatisk fikser konflikten etterhvert også, så det ser ut som lys i enden av tunellen, selv om det fortsatt er mørkt her inne og jeg ikke vet hvor utgangen er ennå. Naboen dukket forøvrig opp sprell levende, Edeward har vært fin i magen hele året, ikke tisset inne igjen og tar det hele overraskende fint. En virkelig god gutt med de beste intensjoner. Jeg HÅPER vi snart har nok sjelefred og så lave blynivåer at jeg orker begynne gå turer og dele opplevelser med Edeward utenfor hagen igjen. Oppdaterer plutselig om situasjonen endrer seg så mye som jeg håper den gjør snart. Bilde hører med:

Som nevnt er det ikke bare bare å unngå gi mat, det kan være skadelig dersom en gjør det feil. Et måltid om dagen har gunstig effekt fordi insulin og mTOR er ute av omløp lenge nok til å igangsette autofagi, som er hele hensikten med å faste. Vektkontroll gjøres bedre med å kontrollere kaloriinntaket i daglig kosthold, ikke ved å faste og så fore på igjen. Ved mer enn 24 timers faste er det viktig å tilføre elektrolytter, ikke bare vann, og en må også være påpasselig med å ikke la det gå så langt at kroppen begynner bryte ned friske komponenter for næring. Det eneste som er gunstig er å faste lenge nok til at dysfunksjonelle mitokondrier, feilfoldede proteiner og andre ødelagte cellekomponenter er ryddet bort. Fjerning av dysfunksjonelle mitokondrier er spesielt viktig for å beskytte DNA. Dette skjer ikke uten aktivering av autofagi reseptorer, som inhiberes av mTOR, som er i omløp i mange timer etter at det har vært aminosyrer eller insulin i omløp. Autofagi øker med tiden mTOR ikke har vært i omløp, og targeter spesielt ødelagte cellekomponenter merket for autofagi, men som aldri blir tatt hånd om dersom det kontinuerlig er mTOR i omløp. Platå av autofagisk aktivitet nås mellom 24-48 timer i både rotter og mennesker. Selv tenker jeg at å bare gi ett måltid om dagen er vanskelig over tid. Det må være stort for å dekke energibehovet. Derfor ser jeg det som litt hypp som happ om en velger noen dager med ett måltid om dagen, eller to dagers faste med lengre mellomrom mellom. Ville ulver spiser typisk bare noen få ganger i uka. Feast and fast. Etter å ha felt et bytte går de typisk 1-3 dager etter å ha spist før de jakter igjen. Hunder har tilpasset seg mennesker mer ved enzymer som kan fordøye stivelse til en viss grad, men ellers er det jo tydelig at de nyter best av et kosthold som likner mest mulig på ulvens. Er du uenig i at kontrollert faste forbedrer helse og forlenger livsløp i mennesker også?

Det slo meg, mens jeg leste om forskning på faste for hunder, hvor mange sykdommer som enten kunne vært fullstendig unngått eller kraftig forbedret ved å "la" hundene faste regelmessig under kontrollerte forhold. Don't take my word for it, undersøk selv. Det gir mening, da. Regelmessige måltider flere ganger om dagen hver eneste dag og aldri noen dager uten, det er en veldig moderne og nymotens greie hundene ikke er evolusjonært tilpasset ennå, akkurat som vi heller ikke er godt tilpasset å aldri være sultne eller mangle mat i perioder. Helsefordelene ved å faste kontrollert innimellom, og de kumulative skadene av å aldri gjøre det, er verdens beste argument for å sette seg inn i hvordan gjennomføre faste for optimale helsefordeler fra det.

Frontfestet sele? Store prisforskjeller på de som er laget spesifikt for frontfeste, og på like funksjonelle, vanlige justerbare seler på Felleskjøpet og Dogman (billigst på Plantasjen), som ikke er spesifisert som frontfestede, men har en ring en kan klipse båndet i foran. Jeg har to stk sånne fra Trixie (M/L og L/XL) for billigsalg med brevpost, men de er ikke like justerbare i alle retninger som den fra Dogman, som antakelig tillater deg å feste båndet på ryggen og gå turer som vanlig, om du åpner den godt i halsen og korter kraftig inn under buken Edit: Denne. En ser knapt metallringen foran på dette bildet, men den er der. Tre ulike størrelser, som ligger hver for seg i menyen: https://plantasjen.no/no/p/h-sele-iris-svart-20mm-svart-517766

En skulle tro det ville være nødvendig at hunden påførte en faktisk skade langt verre enn et blåmerke for å bli begjært avlivet. Det burde holde med en bot til hundeeier for å ikke ha kontroll på den. Spesielt når det kommer til "bitt" er det for lav terskel. Et "bitt" er jo ikke et bitt. En hund kan klype med kontrollert styrke som et avstandsskapende signal uten å å påføre skader. Det tilsvarer å dytte bort en innpåsliten person som ikke respekterer verbal kommunikasjon om intimsoner. Hunden har ikke hender og bruker munnen istedenfor. Midlertidige fordypninger i huden og eventuelt bloduttredelser ved skjøre blodkar etter ett sånt klyp er ikke for skade å regne i mine øyne. Hvor skjøre har folk blitt? Noen tiår med kontorarbeid og folk synes et udramatisk blåmerke er en skade? Rifter i klær fra å ha hoppet opp for å hilse? Bot og erstatning. Å avlive en hund for sånne småting er som å gi mennesker 21 år for en bitchslap. Hunder er en så integrert del av kulturen vår at hunders kroppsspråk og adferd er naturlig å legge inn i læreplanen i grunnskolen, så tidlig som mulig. Hvorfor lærer ikke barn hundens språk og adferd på skolen? ..så har de det med seg i voksenlivet og slipper være hysterisk redde.

When Dickhead Awakes Kapittel 1 Planen var å vente til milepælen 'løfter beinet for å tisse' før neste entry. En annen milepæl fikk æren av å utløse trangen til terapeutisk hamring på tastaturet istedenfor. Sir Edeward har blitt mer og mer Eddie lately. Han enten hører ikke, eller later som han ikke hører, eller gjør et poeng av å ignorere. At hunder bare er distre og ikke også med overlegg tester grenser i puberteten er en myte. Han er distre, no doubt, men han tester også alle grenser han kjenner for tiden. Dette har pågått en stund og er ingen overraskelse. Hva som kom mer uforutsett, på tross av samme erfaring fra tidligere hund, var at han plutselig tisset inne, to dager på rad. Rager 76 cm på manken og veier over 40 kg nå. Dette er i en helt annen liga enn valp som tisser inne. Første tilfellet skjedde i går. Uheldig sammentreff mellom et massivt politioppbud utenfor pga en nabos mystiske og bekymringsverdige forsvinning, og Edes wake from sleep og potty time. Ikke en passende situasjon å ta ham med ut i, men må man så må man. Mens jeg tar på ham selen og han er supergira på å ut for å inspisere den uventede og uvanlige situasjonen han hører på utsiden, med banking og rop og prat i en emosjonell tone som ikke helt stemmer med de menneskelige interaksjonene han kjenner fra før, så velger han å bare tisse rett på gulvet ^^ Antakelig en kombinasjon av å ikke ha lyst til å sette seg ned sårbar og tisse foran masse fremmede i en sånn stemning, og en helmax plan om å ha gjort unna det ærendet der først, så han var klar til enhver action som potensielt kunne skje utenfor den døren. Det å miste turen ut fordi han fjernet motivet, medførte emo og pønkråkk vokal sutring, langt fra den myke Eddie Vedder vokalen jeg håper han modner til med tiden. Så skjedde det igjen i dag. Han så utover territoriet sitt gjennom vinduet, og markerte det på sengen inne -_- Mens vaskemaskinen går for fullt, og jeg er takknemlig for at den finnes og virker, så trøster jeg meg med at dette er en fase. Pubertal tissing inne har skjedd før, og det gikk fort over igjen. Om naboen blir funnet, og i hvilken tilstand, det er en større bekymring.

Det er masse ekle planter der ute. I områder med f.eks. borree (urt), hundegress eller boress (også gress) er det høyst sannsynlig noe plantemateriale som sitter fast i svelget. De nevnte gressartene har blader som kan forårsake skader, men det finnes mange flere gressarter som har frø med mothaker fra *******.

Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter. When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.

Lyden av ordet diary.. Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen. Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art. Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort. Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv.

Mitt forslag er å døyve smertene med en ny valp eller en voksen omplassering med en gang hun går, så slipper du ha det helt ****** alene. Jeg har prøvd begge deler. Det var mye bedre for meg å ha fokus på ny hund med en gang enn å få tid til å savne. De er jo alltid der i minnene og en savner dem, men en ny som krever oppmerksomheten tar den verste brodden ut av smertene. Personlig kunne jeg aldri hatt en ny som liknet for mye. Det blir awkward for meg. Andre velger samme homogene rase om og om igjen. Jeg synes ihvertfall det er langt bedre å ha ny hund å ta meg av med en gang, enn å være uten i lengre tid.

Min første.. er noe som hører med i en dagbok, og i dag er det Edes første diare som er tema -_- Stakkars gutt. Han har vært så snill og god gutt så lenge nå, han fortjener ikke det der. Så snill og god at han valgte gå på badet og ha diare der mens jeg sov. Like a sir. For å alltid se på den lyse siden av ting, å slippe vaske sofa og tepper og sånt er gull. Dette kunne vært meget verre.

Min første.. er noe som hører med i en dagbok, og i dag er det Edes første diare som er tema -_- Stakkars gutt. Han har vært så snill og god gutt så lenge nå, han fortjener ikke det der. Så snill og god at han valgte gå på badet og ha diare der mens jeg sov. Like a sir. For å alltid se på den lyse siden av ting, å slippe vaske sofa og tepper og sånt er gull. Dette kunne vært meget verre.

Jeg kan være med i klubben, med bruksrase hann på 8.5 mnd. ..men for tiden er min veldig snill og god gutt. Det vil antakelig endre seg snart.

Er de ikke alle ganske energiske og formbare? De individene av gjeterhunder jeg har sett som har vært passe rolige og greie er typisk raser som skal ha mye energi og være en håndfull, så det ligger antakelig mange år med mye trening bak.

Anektdotisk erfaring sier at individ er av større betydning enn rase, fordi så mange faktorer spiller inn. Miljø vel så viktig som genetikk. Jeg har hatt to typiske gneldreraser, hvis første egenskap folk forbinder med dem er bjeffing, og ingen av de to lagde lyd. Så har jeg hatt en nusselig liten cavalier som var den verste gneldrebikkja ever. Den jeg har nå skulle liksom med letthet kunne trenes til å halse bare til spesifikke oppgaver og ellers tie. Treningen går fremover, men noen lydighet- og bruks-stjerne blir han antagelig aldri med meg i andre enden av båndet, mest pga lyden, som jeg overhodet ikke har kontroll over av-og-på-knappen på. Har vokst opp med mange mynder i omgangskrets: afghansk, borzoi, irsk ulvehund, skotsk hjortehund og saluki. Disse går vel alle under ekstra store, men de var ekstra ålrighte også. Veldig lettvinte og greie hunder om en bare vil ha en for selskap, tur og kos, men noe upraktisk størrelse på dem alle. Golden og schæfer individer jeg vokste opp med var henholdsvis gjennomsnittlig bjeffete va nær taus, men jeg har hørt skrekkeksempler av masete gneldreschæfer uten sidestykke også. Life is like a box of chocolates?

Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem. Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når? Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.

Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang

Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det. Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig. Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.

Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden. Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund? Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er. Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer: Spin - også kjent som snurr rundt. Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet. 'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven. Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der. Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med. Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett