Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor fornuftige er vi egentlige når det kommer til kjøp av hund?


Recommended Posts

Skrevet
8 minutter siden, Krutsi skrev:

 

feks har jeg aldri møtt foreldrene til BC'n min eller vært hjemme hos oppdretter *host* 

Er det noe galt med det også, nå? (eldste hygenen bestillte jeg pr melding på fb. Nå har vi to fra samme oppdretter/tispe. Jeg har fortsatt ikke møtt noen av dem :P )

  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

*rekke opp hånda* Naboen fikk seg chihuahua. Jeg syntes at chihuahuaer var noe herk, masete små gneldrerotter uten oppdragelse. Men naboens lille nurk var nå veeeldig søt, da. Og så søt var han,

Er du frekk? Det tar ikke åtte år å planlegge hund... Det tar minst tyve! Jeg er heldig om jeg rekker å finne riktig oppdretter innen gikta tar meg, og såpass omstendige i hundevalget synes jeg faktis

Jeg har sagt jeg skal være fornuftig neste gang, men det kommer jeg ikke til å være 

Skrevet

Jeg synes igrunnen at jeg er ganske fornuftig. Jeg har bestemt at jeg aldri skal ha mer enn to hunder, men to vil jeg ha. Det har jeg holdt meg til hittil. Jeg er ikke veldig glad i pelsarbeid, så det er jo ganske ufornuftig å skaffe seg to eksemplarer av en av de mest krevende rasene når det gjelder pelsarbeid, men når det nå er den rasen jeg vil ha og vet at jeg skal fikse det, så er det innafor. Nemlig. :aww:

 

Skrevet

Å skaffe seg en cavalier blir vel aldri fornuftig akkurat, men det var langt i fra noe impulskjøp. Jeg hadde fulgt utviklingen på rasen og ulike i oppdrettere i alle fall 15 år, om ikke mer, før jeg bestemte meg for å ta sjansen og landet på den hunden jeg har nå. 

Og jeg synes i alle fall at jeg er kjempefornuftig som har droppet alle umiddelbare planer om en hund nummer to, selv om det "riv i hjertet" :P 

Skrevet

Jeg er nok litt utenfor normalen, for jeg har aldri kjøpt eller tenkt å kjøpe på impuls. Alt har vært nøye gjennomtenkt, og har jeg hatt mine minste tvil har jeg droppet det.

Skrevet
10 minutter siden, Pringlen skrev:

Er det noe galt med det også, nå? (eldste hygenen bestillte jeg pr melding på fb. Nå har vi to fra samme oppdretter/tispe. Jeg har fortsatt ikke møtt noen av dem :P )

Nesten samme nivå her :lol: jeg møtte oppdretteren på en bensinstasjon oppi her da jeg hentet valpen, for han skulle likevel videre for å rekke noe.. :lol: 

gjør som jeg sier og ikke gjør som keg gjør :lol: 

  • Like 1
Skrevet

Hund 1 var "impuls". Hadde lest litt om briard og synes de virket som kule hunder. Så på omplasseringssida jeg titta innom daglig på den tiden at de trengte krisehjem til en blanding med 75% briard i blodet. Tenkte at det hadde vært koslig å passe, og valpen kom hit. Tok 2 måneder før noen ville komme å se på henne. De fikk ikke komme hit for å si det sånn :lol: Hun skulle være her. Aldri angret, kunne aldri fått bedre hund. 

Hund nr 2 var mer planlagt. Lest mye om rasen, snakket med eiere men hilste ikke på mange individer (var få av dem på den tiden). Det virket som en rase som kunne passe meg. Valpen ble hentet etter å snakket med oppdretter siden parring. Det ble skuffende, og ikke en rase som passet meg. Så det blir ikke noe flere av den rasen. Likevel om jeg er glad i min hund.

Jeg kjenner jeg har tro på tilfeldigheter, ment to be og alt det der. Ingenting galt med god planlegging og vente på drømmevalpen! Men tror liksågreit at drømmehunden kan være noe du får "slengt i fanget" med vise forutsetninger om at det er en rase/miks/linjer du kunne tenkt deg. 

  • Like 1
Skrevet

Er det nå jeg skal være kjempekjedelig og si at mine hunder er veldig, veldig godt planlagt?:lol:
Selv da vi kjøpte vår aller første hund i 1999 var det mange år med planlegging, lesing av bøker, samt pass og trening av andres hunder før vi gikk til det skritt å kjøpe hund selv. Rasen var nok litt mer impuls, vi ville egentlig ha collie, men det var ikke plass til collie i bilen:lol: To voksne, tre barn og en sedan ble litt trangt innså vi, så da ble det den kokvaska versjonen:lol: Men det ble lest hauger av litteratur på rasen før vi bestemte oss. 
De øvrige hundene er resultat av eget oppdrett (Ganzie) og Inya og Miriel er resultat av årevis med studering av linjer, og mange år på valpeliste mens jeg ventet på rett individ. Miriel har jeg vel i grunn ventet på i nesten 10 år:lol: Fra første stund jeg så oldemoren hennes, Saeta, bestemte jeg meg for at jeg måtte ha valp etter henne. Men på grunn av ymse omstendigheter ble det ikke oppfylt før nå i år. (Og hun er veldig verd ventingen:wub:)

Men jeg har aldri vært på besøk hos oppdretterne til hverken Inya eller Miriel:lol: Hadde aldri møtt dem før vi møttes på flyplassen, både med Inya og Miriel, men det har vært mye korrespondanse via nett da:P

  • Like 1
Skrevet

Jeg synes jeg har vært fornuftig noen ganger. Første gang jeg skulle kjøpe helt egen hund skulle jeg ha rottweiler og hadde en på prøve. Takk og lov hadde jeg, til tross for mine 18 unge år, nok vett og fornuft til å innse at dette ville bli for mye hund for meg. Så da senket jeg kravene mange, mange hakk og endte opp med whippet :P Som passet meg godt den første tida, men jeg ønsket meg etterhvert noe mer å trene med, så så veldig fornuftig var jeg nok ikke da jeg takket ja til Felix, en whippet på1 år. Det var nok mye impuls ja, selv om jeg faktisk ønsket meg en hund til så var ikke timingen perfekt, og ikke rasen heller.

Sheltie ønsket jeg meg i mange år og studerte stamtavler like lenge før det faktisk ble aktuelt å skaffe seg en. Da jeg kom over kullet til Blaze hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle ha sheltie, så det var ikke så veldig impuls, men jeg hadde i utgangspunktet sett for meg valp fra foreldre med noe mer å vise til enn utstillingsresultater. Jeg besøkte valpene to ganger og fant ut at de hadde mye lekelyst og var sosiale, det samme med mor, så da var den saken avgjort.

Nå som jeg planlegger kelpie, som jeg også har siklet på i årevis, har jeg lest og undersøkt mye hittil og føler ikke at dette blir noe impulskjøp da det tidligst vil bli valp til neste år, kanskje senere også. Jeg kjenner allikevel på at ønsket blir sterkere og sterkere og nå som jeg har bestemt meg for å skaffe en så hadde det ikke gjort noe om den dukka opp sånn i grei tid, men det er bare å smøre seg med tålmodighet for jeg vil virkelig ha magefølelsen med meg når jeg først skal ha hund nr 3 i hus og som er av annet kaliber enn det jeg er vant til. 

Skrevet

Siste tilskudd er vell på en måte det minst planlagte, men det var likevel et valg jeg tok i det å ikke orke å gjøre så mye research selv denne gangen men heller bare stole på oppdretter (som jeg kjenner til og mener er fornuftig). Skulle egentlig ha annen rase og :P Jeg kan absolutt være impulsiv, jeg har en flust av raser jeg ønsker meg, noen til tross for at de har ting jeg egentlig ikke ønsker, feks pelsstell. Det er og raser med ganske stort sprik i væremåte og egenskaper. Likevel så vet jeg at jeg tar ansvar for det dyret jeg måtte finne på å skaffe meg og det er gjennomtenkt i den forstand at jeg vet hva det innebærer. Noe annet ligger ikke helt for meg kjenner jeg, selv om det er mye som kan friste. Jeg er for redd for sykdommer osv. De kan jo dukke opp uansett selvsagt, men jeg føler en viss trygghet i å ha kontroll på så mye som mulig av linjer og arv osv.

  • Like 1
Skrevet
6 timer siden, 2ne skrev:

Takk :ahappy: Hun er supersøt! Jeg antar det kommer til å bli et problem, hvordan oppdrar man en sånn liten fjert, liksom? :lol: 

Sitat

Oppdrar? Hva mener du? Sånne små nussedusse små sukkerklumper trenger da ikke oppdragelse vel.. De er jo bare søte og sjarmerende uansett! :wub:

 

 

Skrevet

Tja! Første hund var spontan, men min andre er veldig veldig veldig planlagt! Ikke bare rasemessig, men også mtp livssituasjon. Jeg vet nøyaktig hva jeg vil ha, og jeg gjør grundig research. Så hundesonen har forandret meg veldig :)

Skrevet

Brukte laaaang tid på å finne hund nummer en. Skulle ha chihuahua, og det var det veldig mange andre som også skulle ha på den tid.

Jeg skulle helst ha langhår, og iallefall ikke korthåret black and tan.

Endte opp med korthåret black and tan. Haha!

 

Skrevet

Tjaa det var vel litt spontant, men samtidig ikke. En bekjent ventet blandingskull. Jeg sa egentlig nei. Men så fikk vi hilse på de og jeg var solgt. Selvom alt inni meg skreik: NEI, ikke vær så dum. Du vet at mor er litt så som så.

Jeg hørte ikke på mine egne advarsler og det har jeg fått angre bittert på. Jeg tenkte at min hund, den kommer til å bli perfekt. Endte opp med en hund som har veldig mye redsler og problematferd. Jeg har periodevis grått meg i søvn og vært usikker på om jeg orker det mer. 

Neste gang blir det gjort litt mer research før neste valp blir kjøpt. Jeg elsker hunden min og ville aldri gitt henne opp, men jeg orker ikke dette en gang til altså:P

Skrevet

Jeg er vel litt sånn midt på treet impulsiv :P Rase er planlagt, men valpekjøp har vel tidvis vært litt i overkant av impulsivt. Schäferen hadde jo vært planlagt i årevis, men fikk ikke lov til å få schäfer hjemme. Så 2 mnd. etter jeg flytta hjemme i fra dukka det opp en schäfervalp i heimen. Som jeg fant på finn.no :lol: Men sjekka litt ut oppdretter og forhørte meg med jungeltelegrafen før jeg kjøpte da. Reiste og traff de da de var 6 uker gamle og valgte meg ut en favoritt. Sa at fikk jeg ikke den kunne det være det samme *ler* Heldigvis var det bare jeg som syntes hun var mest sjarmerende. 

Whippet 1 var rimelig nøye planlagt. Jeg venta på det kullet i over et halvt år før de ble født. Vil ikke si det var impuls. Whippet nr. 2 er ca. så impuls man får det. Jeg hadde nettopp mista schäferen og trodde hjerte skulle briste. Ville ha to hunder, men orka ikke tanken på schäfer der og da. Oppdretter til min første whippet hadde verpeklar tispe og hinta rimelig tydelig om at hun gjerne kunne tenke seg å gjøre sørlending av enda en whippettispe. En uke etter de var født så sa jeg ja til å ta en av tispene. Jeg hadde nok allerede bestemt meg for en stund siden, ville bare ikke innrømme det, for jeg hadde allerede bestemt navn og bestilt klær på til den på wish(er jo så lang leveringstid må vite!) før jeg faktisk sa ja :lol: Begge whipsene er forresten hentet på flyplassen 8 uker gamler, usett. Tror kanskje jeg har møtt en av foreldrene, ikke helt sikker :innocent:

Jeg angrer ikke egentlig på noen av kjøpene, men skulle nok kanskje ønske jeg hadde hatt _litt_ mer is i magen med whips nr. 2. Selv om jeg digger klovnebikkja og hun skal ingen steder, så hadde det nok ikke vært whippet jeg hadde kjøpt om ikke akkurat det kullet hadde vært tilgjengelig der og da. Men men, jeg hadde jo planer om å ha to whipser og en brukshund, såh. Da blir det tre hunder :P Jeg tok ikke med i beregningen at jeg skulle få en kjærest med en hund fra før som også vil ha en hund til...såeh...5 hunder da? 

  • Like 1
Skrevet

Jo eldre jeg har blitt og jo flere hunder jeg har hatt, jo mer planlegger jeg og jo mindre spontanitet er det over hundekjøp. Da jeg kjøpte min aller første hund, en labrador, var det ren impuls - jeg hadde ikke engang penger og måtte be min far betale for hunden... . Han var en kjekk kar, snill, lettrent, veeeeeldig glad i tisper og stakk ofte av hjemmenfra. HD grad C, ble 11 år gammel. 

De siste hundene har NESTEN alle vært godt planlagt, noen mye mer enn andre. Av de fire vi har i huset nå er ene planlagt i ett år, ene i 4 år, en i ca 6 mnd og ene flytta bare inn her uten noen form for planlegging.... :D:thumbs:

Skrevet

Både og. At jeg skulle ha hund hadde jeg planlagt i et par år. Visste jeg skulle ha spaniel. Men hadde egentlig slått fra meg rasen siden jeg synes de var stygg(utstillingsklipp).

En siste sjekk på de andre spanielene og oppdrettere på Canis, så dukket det opp en oppdretter i nærheten som skulle ha kull i veldig nær fremtid. Reiste på besøk, og moren var akkurat en spnn hund jeg ville ha. Trygg og sosial. Begge foreldre var helsetestet. 

Men jeg endte likevel opp med en hund med HD, en haug med allergier og usgabilt gemytt.

  • Like 1
Skrevet

Jeg følte meg fryktelig fornuftig for ett år siden i hvert fall. Bestemte meg for rase for flere år siden, valgte oppdretter for to år siden. Planla å skaffe meg hund nr 2 i friår etter bachelor, og da skulle jeg ha så så mye oppsparte penger og egnet sted å bo. Hva gjør jeg når oppdretter spør om jeg vil ha valp fra dette kullet (som ble født i sommer) før jeg engang er ferdig med første år på universitetet? Jeg takker nei fordi jeg er fornuftig (og ikke har mulighet til valp atm). :sleep: Så oppdretter (den sniken...) vifter med den som blir igjen lenger enn de andre og jeg ropte nærmest SOLGT! før jeg fikk tenkt meg om. 

Kanskje ikke best timing, men jeg vet at hvis jeg hadde takket nei hadde jeg angret noe sinnssykt de neste årene. :P

 

Skrevet

Alba er sånn semi-planlagt. Hun er mellompuddel fra riktig oppdrett, men kom ca. 8 måneder før vi planla og etter "feil" hund. Heldigvis ville tilfeldighetene det til at Malin hadde valper, og vi fikk komme å hilse. Vi forelsket oss totalt i både Malin og lille Hedvig (Alba), og da vi fikk tilbud om Alba var det ingen tvil! Tidspunktet ble perfekt for en liten valp og  hun er til nå fra det siste kullet fra oppdrettet før det kommer valper til neste år, så vi var rett og slett maks heldige med timing og hund!

Skrevet

Planlagt? Første var "planlagt", som i at jeg hadde planlagt å kjøpe hund. Joda, hun var så planlagt som det kan bli når man er 16 år og må ha valp som skal være leveringsklar i god tid før sommeren er over. Jeg hadde riktignok ringt klubbens valpeformidler og funnet de kullene som passet inn i tidsskjema og var geografisk innen rekkevidde (les, fylket). Men endte likevel opp med å ringe på en annonse i avisen. 

De andre har ikke vært spesielt planlagte. Den eneste valpen jeg planla fra før tispen løp, fikk jeg ikke (var ikke nok i kullet) :lol: Deretter har de liksom bare dukket opp. Siste ble bestilt via facebook her også. Ikke møtt oppdretter, ikke møtt foreldredyr, men jeg bare måtte ha etter den kombinasjonen. 

Skrevet
7 hours ago, QUEST said:

Oppdrar? Hva mener du? Sånne små nussedusse små sukkerklumper trenger da ikke oppdragelse vel.. De er jo bare søte og sjarmerende uansett! :wub:

Det er ikke alltid disse små nussedusse sukkerklumpene er søte når de mangler oppdragelse nei, jeg hadde ikke tenkt hun skulle bli sånn.. Til tross for navnet :teehe: 

Skrevet
2 timer siden, 2ne skrev:

Det er ikke alltid disse små nussedusse sukkerklumpene er søte når de mangler oppdragelse nei, jeg hadde ikke tenkt hun skulle bli sånn.. Til tross for navnet :teehe: 

Navnet ja..spørs om det var så fornuftig det navnevalget.. :D Du får bare håpe hun ikke lever opp til navnet menne..i så fall så,blir det jo ett bittelite søtt monster da:ahappy:

Skrevet
16 timer siden, Lene_S skrev:

voff kunne vi kjøpe, på den betingelsen at jeg utsatte kjøp av minigris, som var planlagt til året etter.

Minigris ja..jammen ikke rart kona gikk  med på at du fikk kjøpe hund! :D For mange år siden da dette med minigris ble en greie, så ville jo jeg også ha minigris! Det var i tillegg en oppdretter i nærheten, så alt lå liksom til rette. Heldigvis!! så traff jeg på en som hadde fått seg minigris og denne var da riktig søt og artig.. Da en trapp skulle forseres så ville ikke grisen gå i trappa, så eieren løftet den for å bære den opp trappa. Du milde..:blink: Hylene som grisen klemte utav seg var i glass-skjærer kategorien! Planen om minigris ble parkert, godt og grundig! :D

Skal du fortsatt ha minigris forresten? 

Skrevet
50 minutes ago, QUEST said:

Navnet ja..spørs om det var så fornuftig det navnevalget.. :D Du får bare håpe hun ikke lever opp til navnet menne..i så fall så,blir det jo ett bittelite søtt monster da:ahappy:

hehe.. Vel, jeg vil heller at hun skal bli et monster enn en sånn liten en som står og graver på beina til eieren og vil opp fordi den er for redd og uselvstendig til å stå på bakken alene :P Enn så lenge ser ikke det ut som et problem, snarere tvert i mot, hun har ingenting i mot å være alene litt hun, så i stad forsvant hun rundt feil hushjørne og gikk på tur alene mot naboen. Godt hun har korte bein, så hun ikke kommer seg så langt :teehe: 

Skrevet
1 time siden, QUEST skrev:

Minigris ja..jammen ikke rart kona gikk  med på at du fikk kjøpe hund! :D For mange år siden da dette med minigris ble en greie, så ville jo jeg også ha minigris! Det var i tillegg en oppdretter i nærheten, så alt lå liksom til rette. Heldigvis!! så traff jeg på en som hadde fått seg minigris og denne var da riktig søt og artig.. Da en trapp skulle forseres så ville ikke grisen gå i trappa, så eieren løftet den for å bære den opp trappa. Du milde..:blink: Hylene som grisen klemte utav seg var i glass-skjærer kategorien! Planen om minigris ble parkert, godt og grundig! :D

Skal du fortsatt ha minigris forresten? 

Minigris ja, den var mini i ca 6 mnd før han vokste ut av huset :lol: Og som han hylte når vi løftet han, når vi kjørte bil og når vi gjorde noe han ikke ville :aww: Han var definitivt ikke et fornuftig og vel planlagt kjøp, litt mer sånn herreguuuuuuud så nusselig!! :blissysmile:

Skrevet

det gikk egentlig gærent for sju år siden, da havna vi skikkelig utpå. Skulle kjøpe en valp for å gjøre seksspannet komplett. Kjøpte to. Nå har vi 15. 

 

(når det er sagt, valg av individer er fornuftig om jeg tør påstå det. Setter meg godt inn i linjer osv før vi velger valp)

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...