Gå til innhold
Hundesonen.no

Akkurat nå august


Symra&Pippin
 Share

Recommended Posts

  • Svar 3.5k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Se på den søtsaken da!

Jeg er på vei hjem med valp  Han er bitteliten. Og veldig trøtt. 

Jeg har fått meg ny jobb! I Elverum! 

Posted Images

4 timer siden, Wednesday skrev:

Skal søke på noe hos Nav og ringer og spør hvilket skjema jeg skal bruke. Får svar om hvilket skjema som skal brukes og hvordan det fylles ut. Gjør så, sender inn, og får brev om at jeg har brukt feil skjema. 

Jeg mottok noen papirer fra NAV i sommer og sammen med mine papirer lå avslag på en søknad om økonomisk kompensasjon til en annen person. Der var det listet opp hva som var grunnlaget for søknaden til vedkommende og grunner til avslag, og selvfølgelig var det jo fullt navn og fødsels- og personnummer. Skremmende :|

I dag lå det en lapp i postkassen, hvor datteren til naboen beklaget det som skjedde og det hun sa i går. Hun lovet også å ha hunden i bånd, slik at det ikke skulle oppstå flere slike situasjoner som i går :)

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Har hatt en prat med gubben som sa han skjønte hva jeg mente men han syns nå ikke han selv var så ettergivende... så vi får se. Han er nå ihvertfall med på at sofa er forbudt område og at det holder med en advarsel før timeout. Senga er greit med sengeteppe på, han legger seg i den med en gang vi går ut. Men senga er forbudt om vi er i den, den er vår. Var ute på laang tur med Uno i halsbånd der jeg var nøye på at jeg skulle styre alt, han måtte gå store deler av turen pent ved siden av meg og det var jeg som bestemte når han fikk surre rundt og snuse/tisse. Han fikk avslutte med å løpe tulling etter en fotball, så han har vært sliten og fornøyd. Ny runde med knurring og biting da jeg skulle tørke labber etter turen dog, jeg holdt ham i skjegget og bare gjorde meg ferdig. Ellers prøvde han seg på det samme da jeg skulle flytte ham vekk fra nye Molly Mutt-senga for å flytte den, da bar det rett i buret. Dette kan bli noen lange måneder, håper virkelig han er blant dem som lærer kjapt... Men det er jo bare en konsekvens av vår egen udugelighet, så vi får bare tåle det.

AN er jeg skikkelig, skikkelig sliten. 5 brett rundstykker står til heving og Uno er klar for action etter å ha ligget på lading en stund, jeg er bare klar for å legge meg rett ut på sofaen. Men gubben er og griller hos sin bror så jeg må bare fungere til han kommer tilbake, snart fore tullingen og så tur. Kaffe...

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Red Merle skrev:

Heeeelg!

Helt vanlig at de speider etter meg når jeg kommer hjem fra jobb

14022228_10154178964440091_8286281474027

 

Skulle ha malt vinduslistene, men det regner jo mer enn det er opphold for tida :/ Jaja, får bruke helga på noe annet.

Baksetetrollet Tudor, much? :lol:

2 timer siden, AnnikenK skrev:

Jeg mottok noen papirer fra NAV i sommer og sammen med mine papirer lå avslag på en søknad om økonomisk kompensasjon til en annen person. Der var det listet opp hva som var grunnlaget for søknaden til vedkommende og grunner til avslag, og selvfølgelig var det jo fullt navn og fødsels- og personnummer. Skremmende :|

I dag lå det en lapp i postkassen, hvor datteren til naboen beklaget det som skjedde og det hun sa i går. Hun lovet også å ha hunden i bånd, slik at det ikke skulle oppstå flere slike situasjoner som i går :)

Jeg mottok også papirer for noen år tilbake fra et sykehus med full personalia til denne personen og alt. Tok kontakt med personen for å overlevere brevet selv og vi begge tok kontakt med sykehuset. Sånt skal _ikke_ skje!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Teserere skrev:

Høststemning :( i sommerferien min :icon_cry:Sitter under pleddet med kaffekoppen og stearinlys... Jeg skulle jo sittet ute i bikini jeg nå. August pleier jo å være finfin sommermåned :( 

Snart vinter, snøen har allerede komt på dei høgste fjelltoppane her :|

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

58 minutter siden, AnnikenK skrev:

Jeg mottok noen papirer fra NAV i sommer og sammen med mine papirer lå avslag på en søknad om økonomisk kompensasjon til en annen person. Der var det listet opp hva som var grunnlaget for søknaden til vedkommende og grunner til avslag, og selvfølgelig var det jo fullt navn og fødsels- og personnummer. Skremmende :|

I dag lå det en lapp i postkassen, hvor datteren til naboen beklaget det som skjedde og det hun sa i går. Hun lovet også å ha hunden i bånd, slik at det ikke skulle oppstå flere slike situasjoner som i går :)

Wow :o Det er ganske grovt. 

Så fint gjort av naboen! :flowers: 

---

Hvorfor skjelver valpen som et aspeløv hver gang han legger seg for å sove? Han slutter med en gang han sovner. Han kan ikke fryse, for han ligger alltid enten på fanget mitt eller i senga med teppe over. Skjelver aldri ellers. Rart! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

48 minutter siden, Pixie skrev:

Takk for svar. Har hatt en prat med gubben som sa han skjønte hva jeg mente men han syns nå ikke han selv var så ettergivende... så vi får se. Han er nå ihvertfall med på at sofa er forbudt område og at det holder med en advarsel før timeout. Senga er greit med sengeteppe på, han legger seg i den med en gang vi går ut. Men senga er forbudt om vi er i den, den er vår. Var ute på laang tur med Uno i halsbånd der jeg var nøye på at jeg skulle styre alt, han måtte gå store deler av turen pent ved siden av meg og det var jeg som bestemte når han fikk surre rundt og snuse/tisse. Han fikk avslutte med å løpe tulling etter en fotball, så han har vært sliten og fornøyd. Ny runde med knurring og biting da jeg skulle tørke labber etter turen dog, jeg holdt ham i skjegget og bare gjorde meg ferdig. Ellers prøvde han seg på det samme da jeg skulle flytte ham vekk fra nye Molly Mutt-senga for å flytte den, da bar det rett i buret. Dette kan bli noen lange måneder, håper virkelig han er blant dem som lærer kjapt... Men det er jo bare en konsekvens av vår egen udugelighet, så vi får bare tåle det.

AN er jeg skikkelig, skikkelig sliten. 5 brett rundstykker står til heving og Uno er klar for action etter å ha ligget på lading en stund, jeg er bare klar for å legge meg rett ut på sofaen. Men gubben er og griller hos sin bror så jeg må bare fungere til han kommer tilbake, snart fore tullingen og så tur. Kaffe...

Ser du har en hannhund på ca samme alder som vår FL. :) Jeg tenker at man bare må stå i det og så kommer resultatene etterhvert. De aller fleste har vel noen utforminger med sine hunder etterhvert som de vokser til. Og den fasen som min er i tenker jeg kan sammenlignes med en tenåring som går og slamrer med dørene fordi den ikke har fått viljen sin. :P

Hørte etter at vi fikk vår at de kan være en håndfull til de blir voksne og det har han jammen vært og fortsatt er. Vi har følt at vi har fått lite gratis, men vi er konsekvente i det vi gjør. Hjelper selvfølgelig at sambo er enig i hvordan man skal håndtere utfordringene. Det er ikke alltid like morsomt når du ser øynene nærmest står i kryss når han har kokt over, men stå i det! Du får nok ikke resultatene som du ønsker med en gang, men jeg vil tro du ser en bedring. Jeg har forøvrig troen på at når de blir 2 år så roer ting seg så lenge man har vært konsekvent. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnnikenK skrev:

Jeg mottok noen papirer fra NAV i sommer og sammen med mine papirer lå avslag på en søknad om økonomisk kompensasjon til en annen person. Der var det listet opp hva som var grunnlaget for søknaden til vedkommende og grunner til avslag, og selvfølgelig var det jo fullt navn og fødsels- og personnummer. Skremmende :|

Jeg fikk brev fra fastlegen min en gang for mange år siden - i konvolutten lå det også et brev til en annen person, med resultat av celleprøver... ikke et hyggelig resultat heller... det var også skremmende :blink:

Er jeg gjennomvåt av svette etter å ha vasket huset i kriker og kroker og mer til. Mye god trim  i husarbeid altså. Mon  tro om jeg har fortjent en is nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Bananen skrev:

Baksetetrollet Tudor, much? :lol:

*fnis*
Spanere dem to.

Jadda, 15 dager på rimadyl, nå to dager etter, og den tidvise haltinga er tilbake :( .. Er så redd for korsbåndskade, at jeg nesten håper det er snakk om spondylose eller noe annet som lettere lar seg fikse :/ Jaja, får bli veterinær igjen når lønna tikker inn igjen da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Endelig sofatid. En epoke i livet mitt er over, jeg er både  glad og litt lei meg. Etter nesten 19 år med hardt arbeid, lite søvn og mye uro (masse møter med barnehage og skole, PPT, BUP, Politi, habiliteringstjenesten, helseogvelferd, barneogfamilietjensten osv osv), gutten som i flere år ble erklært farlig av BUP, alle "spesialister" valgte å unngå han, slapp han som en varm potet (ressurssterk mor sjø...det straffer seg...). Jeg sov ikke i en periode på 3 år - livredd for hva som kunne skje med søsken om jeg sovnet.  Etter at jeg nesten mistet livet og ëne broren ble skadet, fikk jeg innvilget "avlastning" i institusjon i 2 mnd, da etter at jeg hadde "truet" med mediaoppslag "gutt tok livet av mor etter at barna-og-familietjenesten unnlot å hjelpe". Det funka dårlig - der var de redd han og han ble holdt innelukket på rommet sitt. Jeg orka ikke se på at han var så ulykkelig, og lovte han da han kom hjem å aldri mer sende han et slikt sted. Og siden BUP gav han opp (stygg historie, jeg vurderer å sende et brev til fylkelegen om det...)  tok jeg saken i egne hender da han var ca 13 - 14 år, tok fra han alle medisiner, slutta å jobbe og var hjemme på fulltid. Elendig økonomi, men gutten roa seg. Og fungerte på sin måte hjemme, men ingen andre steder. De jevnaldrende kompisene fra barneskolen forsvant - forståelig nok og veldig forventet.

Men resten av familien måtte ta hensyn. Ingen felles ferie for foreldre på mange år - jeg var hjemme og tok meg av gutten mens far ferierte med de andre barna. Å dra på tur med alle samlet var ikke mulig uten å kjøre stressnivået i taket, med dertil masse aggrsjon og utagering.
Ingen utenforstående evnet å se hva som var problemet, for som en lukket og dårlig fungerende autist, med reduserte evner på de fleste områder, men som kunne svare på spørsmål i vanlige påtvungne sosiale settinger, regnet omverdnen han som bare litt spesiell og sannsynligvis "Misforstått av familien sin". Skolen gav opp, og gadd ikke jobbe nok med han og gav helt opp å finne løsninger som fungerte. Selv om jeg satt i hundre møter og malte opp for dem HVA som måtte til.(Men hvorfor høre på mor når man er nyutdannet og vet best selv?) Alt var bare svart i mange år. Barne-og-familietjensten kan etter min mening legges ned i denne kommunen - de virker ikke likevel. 
Det snudde da han ble 18 år, kom over i voksentjensten  og han fikk en ny saksbehandler i helse-og-velferds-systemet. En eldre dame med masse erfaring, masse kunnskap og masse empati. Omsider skjedde det ting. Hun lyttet, tok til etterretning hva som kunne fungerte og sammen fikk vi på plass løsninger som så langt har ført gutten noen skritt fremover. Og en fantastisk dame i habiliteringstjenesten, eldre hun også, stor sekk med erfaring og kunnskap og evne til å se HVA som må til. Og for første gang LIKTE han en fremmed. Denen dama smilte han spontant til, snakket med og greidde å kommnisere med, sette ord på hva han mener om ting, hva han ønsker av livet sitt.
For min del har disse årene medført mye stress, ikke bare hjemme, men også i jobbsammenheng fordi jeg flere gg per uke ble oppringt fra skolen når gutten forsvant/stakk av og ingen fant han. Og jeg måtte forlate jobb og ut og lete etter han....(oppi det hele - skolen løy til meg i 2 år - jeg ble fortalt at han hadde personlig assistent og tett oppfølging - som han hadde vedtak på - noe skolen hadde droppa å gi han - midlene ble underslått og brukt på annet - da dette ble oppdaga ble rektor sparka - han hadde rota mye med "midler" viste det seg. Det hjalp ikke gutten min og meg noe særlig - da skoleopplegget med tett personlig oppfølging med spesielle rutiner var ment å skulle stabilisere han - jeg lurte mye på hvorfor han aldri ble roligere, hvorfor han alltid var like stressa og urolig....) 

I dag flytta han hjemmenfra. Inn i egen leilighet innvilget av kommunen. Med base ikke langt unna, der han har kontakperson som kjenner han og som følger han opp videre ift aktivitet og daglige gjøremål. Han skal lære å bo, lære å vaske, lære å huske på egen hånd å spise sunn middag og nok mat. Lære at det ikke er lov å isolere seg i et mørkt rom. Jeg er verge, men har fra i dag av ikke lenger det daglige ansvaret. Storebror har kjørt møblene hans og flyttelasset, og hengt opp persienner, lillesøster har redd seng og rydda for han før vi dro. Jeg har gjort det meste  - En smule bekymret ja - hønemor.

Denne uken har jeg ordna med kontoer, sendt søknader om økonomisk støtte til han (han må ha noe å leve av han også...) møblert, kjøpt inn, fått innstallert hjelpemidler, fyllt opp kjøleskap og kjøkkenskap. Og forlot i kveld leiligheten etter å ha satt inn siste posene med mat med guttens lettere irriterte stemme som sa "jaja, gå nå da!" Han ville spille i fred, og kose seg med sushi og eplejus...og ikke bli forstyrra av teite mamma...som i kveld skal sitte i sofen og prøve å ikke gruble for mye over de 19 årene som har gått...:faceless:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

58 minutter siden, Siri skrev:

Jeg fikk brev fra fastlegen min en gang for mange år siden - i konvolutten lå det også et brev til en annen person, med resultat av celleprøver... ikke et hyggelig resultat heller... det var også skremmende :blink:

Man mister jo bare tillitten når sånt skjer. Og hvert fall når responsen til NAV, da jeg ringte og fortalte hva de hadde gjort. De spurte om jeg kunne putte brevet i en konvolutt og sende til vedkommende. Det stod jo tross alt navn og adresse til personen i brevet. Det var liksom ikke noe stress at jeg satt med ganske personlige opplysninger på en annen person :shocked:

@enna En utrolig historie du deler. Høres ut som det har vært en lang og vond kamp, men nå ser det jo ut som du får igjen får alt du har ofret. Håper du klarer og lene deg tilbake og slappe litt av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

47 minutter siden, enna skrev:

*klipp*

Wow, for en historie! Håper du greier å slappe av og slippe taket.. litt i hvert fall :hug:

5 minutter siden, AnnikenK skrev:

Man mister jo bare tillitten når sånt skjer. Og hvert fall når responsen til NAV, da jeg ringte og fortalte hva de hadde gjort. De spurte om jeg kunne putte brevet i en konvolutt og sende til vedkommende. Det stod jo tross alt navn og adresse til personen i brevet. Det var liksom ikke noe stress at jeg satt med ganske personlige opplysninger på en annen person :shocked:

:o Den reaksjonen var jo nesten verre enn at de faktisk hadde gjort en feil i utgangspunktet :o 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en lekeplass rett utenfor hagen, og der er det nå to hundeeiere som mener at båndtvangen ikke gjelder der. Så to hunder løper galematias, og jeg venter.. for mine hunder trenger å tisse ute i hagen.

Kan ikke gå tur med de, da minsten just har lagt seg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva pokker? Det er som om noen har slått på en drittunge-bryter i Uno i dag. Nå klikka han i vinkel fordi jeg ba ham gå ned fra hundesenga han sto og tygde på. Jeg måtte bære en snerrende tulling bort og stappe ham i buret. Han var ikke i det hele tatt sånn i går eller tidligere i uka, her har visst alt slått ut i full blomst over natta...

Og jeg kjenner at jeg kommer til å klikke litt selv om ikke gubben tar dette alvorlig snart... Jeg reiste meg fra sofaen, Uno ser sjansen og hopper oppi så snart jeg er langt nok unna. Gubben sitter da i sofaen. Han ser på at Uno legger seg til rette, sukker og sier noe om at han var rask å ta plassen min. Jeg ser hardt på ham og spør om han ikke har tenkt å gjøre noe? Han ser på meg og spør hva jeg er sint for. Så ser han på Uno og koseprater "nå må du gå ned, gå ned da". Uno rører seg ikke. Først nå legger gubben i det hele tatt fra seg fjernkontrollen til tv-en. Jeg ber ham få hunden ned fra sofaen. Han sukker igjen, reiser seg, dytter litt på Uno og koseprater "må du gå ned nå". Uno reagerer ikke. Nå har jeg fått tatt ut rundstykkene fra ovnen og er på vei mot dem igjen, sannsynligvis med mord i blikket... Nå får endelig gubben hunden bort fra sofaen, ved å lokke ham over i den gamle sofaen med en leke...

Om det har tenkt å være sånn til han blir voksen kommer jeg til å bli lagt inn...

Edit: ny snerrerunde med biting da han kom inn fra tur og gubben skulle ta fra ham en ekkel plastpose han hadde fått tak i. Nå prøver han å grave hull i madrassen i buret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, enna skrev:

Endelig sofatid. En epoke i livet mitt er over, jeg er både  glad og litt lei meg. Etter nesten 19 år med hardt arbeid, lite søvn og mye uro (masse møter med barnehage og skole, PPT, BUP, Politi, habiliteringstjenesten, helseogvelferd, barneogfamilietjensten osv osv), gutten som i flere år ble erklært farlig av BUP, alle "spesialister" valgte å unngå han, slapp han som en varm potet (ressurssterk mor sjø...det straffer seg...). Jeg sov ikke i en periode på 3 år - livredd for hva som kunne skje med søsken om jeg sovnet.  Etter at jeg nesten mistet livet og ëne broren ble skadet, fikk jeg innvilget "avlastning" i institusjon i 2 mnd, da etter at jeg hadde "truet" med mediaoppslag "gutt tok livet av mor etter at barna-og-familietjenesten unnlot å hjelpe". Det funka dårlig - der var de redd han og han ble holdt innelukket på rommet sitt. Jeg orka ikke se på at han var så ulykkelig, og lovte han da han kom hjem å aldri mer sende han et slikt sted. Og siden BUP gav han opp (stygg historie, jeg vurderer å sende et brev til fylkelegen om det...)  tok jeg saken i egne hender da han var ca 13 - 14 år, tok fra han alle medisiner, slutta å jobbe og var hjemme på fulltid. Elendig økonomi, men gutten roa seg. Og fungerte på sin måte hjemme, men ingen andre steder. De jevnaldrende kompisene fra barneskolen forsvant - forståelig nok og veldig forventet.

Men resten av familien måtte ta hensyn. Ingen felles ferie for foreldre på mange år - jeg var hjemme og tok meg av gutten mens far ferierte med de andre barna. Å dra på tur med alle samlet var ikke mulig uten å kjøre stressnivået i taket, med dertil masse aggrsjon og utagering.
Ingen utenforstående evnet å se hva som var problemet, for som en lukket og dårlig fungerende autist, med reduserte evner på de fleste områder, men som kunne svare på spørsmål i vanlige påtvungne sosiale settinger, regnet omverdnen han som bare litt spesiell og sannsynligvis "Misforstått av familien sin". Skolen gav opp, og gadd ikke jobbe nok med han og gav helt opp å finne løsninger som fungerte. Selv om jeg satt i hundre møter og malte opp for dem HVA som måtte til.(Men hvorfor høre på mor når man er nyutdannet og vet best selv?) Alt var bare svart i mange år. Barne-og-familietjensten kan etter min mening legges ned i denne kommunen - de virker ikke likevel. 
Det snudde da han ble 18 år, kom over i voksentjensten  og han fikk en ny saksbehandler i helse-og-velferds-systemet. En eldre dame med masse erfaring, masse kunnskap og masse empati. Omsider skjedde det ting. Hun lyttet, tok til etterretning hva som kunne fungerte og sammen fikk vi på plass løsninger som så langt har ført gutten noen skritt fremover. Og en fantastisk dame i habiliteringstjenesten, eldre hun også, stor sekk med erfaring og kunnskap og evne til å se HVA som må til. Og for første gang LIKTE han en fremmed. Denen dama smilte han spontant til, snakket med og greidde å kommnisere med, sette ord på hva han mener om ting, hva han ønsker av livet sitt.
For min del har disse årene medført mye stress, ikke bare hjemme, men også i jobbsammenheng fordi jeg flere gg per uke ble oppringt fra skolen når gutten forsvant/stakk av og ingen fant han. Og jeg måtte forlate jobb og ut og lete etter han....(oppi det hele - skolen løy til meg i 2 år - jeg ble fortalt at han hadde personlig assistent og tett oppfølging - som han hadde vedtak på - noe skolen hadde droppa å gi han - midlene ble underslått og brukt på annet - da dette ble oppdaga ble rektor sparka - han hadde rota mye med "midler" viste det seg. Det hjalp ikke gutten min og meg noe særlig - da skoleopplegget med tett personlig oppfølging med spesielle rutiner var ment å skulle stabilisere han - jeg lurte mye på hvorfor han aldri ble roligere, hvorfor han alltid var like stressa og urolig....) 

I dag flytta han hjemmenfra. Inn i egen leilighet innvilget av kommunen. Med base ikke langt unna, der han har kontakperson som kjenner han og som følger han opp videre ift aktivitet og daglige gjøremål. Han skal lære å bo, lære å vaske, lære å huske på egen hånd å spise sunn middag og nok mat. Lære at det ikke er lov å isolere seg i et mørkt rom. Jeg er verge, men har fra i dag av ikke lenger det daglige ansvaret. Storebror har kjørt møblene hans og flyttelasset, og hengt opp persienner, lillesøster har redd seng og rydda for han før vi dro. Jeg har gjort det meste  - En smule bekymret ja - hønemor.

Denne uken har jeg ordna med kontoer, sendt søknader om økonomisk støtte til han (han må ha noe å leve av han også...) møblert, kjøpt inn, fått innstallert hjelpemidler, fyllt opp kjøleskap og kjøkkenskap. Og forlot i kveld leiligheten etter å ha satt inn siste posene med mat med guttens lettere irriterte stemme som sa "jaja, gå nå da!" Han ville spille i fred, og kose seg med sushi og eplejus...og ikke bli forstyrra av teite mamma...som i kveld skal sitte i sofen og prøve å ikke gruble for mye over de 19 årene som har gått...:faceless:

Litt av en historie! Varme gratulasjoner oversendes og lykke til med en "ny tid" Det står så uendelig mye respekt av hva dere som familie har stått i?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
14 minutter siden, Pixie skrev:

Hva pokker? Det er som om noen har slått på en drittunge-bryter i Uno i dag. Nå klikka han i vinkel fordi jeg ba ham gå ned fra hundesenga han sto og tygde på. Jeg måtte bære en snerrende tulling bort og stappe ham i buret. Han var ikke i det hele tatt sånn i går eller tidligere i uka, her har visst alt slått ut i full blomst over natta...

Og jeg kjenner at jeg kommer til å klikke litt selv om ikke gubben tar dette alvorlig snart... Jeg reiste meg fra sofaen, Uno ser sjansen og hopper oppi så snart jeg er langt nok unna. Gubben sitter da i sofaen. Han ser på at Uno legger seg til rette, sukker og sier noe om at han var rask å ta plassen min. Jeg ser hardt på ham og spør om han ikke har tenkt å gjøre noe? Han ser på meg og spør hva jeg er sint for. Så ser han på Uno og koseprater "nå må du gå ned, gå ned da". Uno rører seg ikke. Først nå legger gubben i det hele tatt fra seg fjernkontrollen til tv-en. Jeg ber ham få hunden ned fra sofaen. Han sukker igjen, reiser seg, dytter litt på Uno og koseprater "må du gå ned nå". Uno reagerer ikke. Nå har jeg fått tatt ut rundstykkene fra ovnen og er på vei mot dem igjen, sannsynligvis med mord i blikket... Nå får endelig gubben hunden bort fra sofaen, ved å lokke ham over i den gamle sofaen med en leke...

Om det har tenkt å være sånn til han blir voksen kommer jeg til å bli lagt inn...

Edit: ny snerrerunde med biting da han kom inn fra tur og gubben skulle ta fra ham en ekkel plastpose han hadde fått tak i. Nå prøver han å grave hull i madrassen i buret.

Du må slutte å være irritert og sur når du håndterer tenåringen din. Vær lugn, men bestemt (bestemt er ikke streng eller sur). Ikke hev stemmen, ikke snakk til han når du legger han i buret. Forøvrig så bør du la være å lage konflikt som involverer områder han skal ha tilgang til. Hundesenga er et av de stedene - går han dit og legger seg så MÅ det være greit selv om han tygger på den. 

Dersom det til slutt ikke finnes fristeder så vil bikkja bli superfrustrert. Velg kampene og begrens konfliktområder. 

Forøvrig  - neste gang han hopper opp i sofaen så står du ikke å krangler med gubben, da har bikkja vunnet - da går du bare bort og lemper bikkja ned, rolig og bestemt - og går å gjør det du hadde tenkt til. Du burde innse nå at han du bor med gir ****, så drit i han og ha fokus på å oppdra bikkja. Gubben er en lost case.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutter siden, Pixie skrev:

Hva pokker? Det er som om noen har slått på en drittunge-bryter i Uno i dag. Nå klikka han i vinkel fordi jeg ba ham gå ned fra hundesenga han sto og tygde på. Jeg måtte bære en snerrende tulling bort og stappe ham i buret. Han var ikke i det hele tatt sånn i går eller tidligere i uka, her har visst alt slått ut i full blomst over natta...

Og jeg kjenner at jeg kommer til å klikke litt selv om ikke gubben tar dette alvorlig snart... Jeg reiste meg fra sofaen, Uno ser sjansen og hopper oppi så snart jeg er langt nok unna. Gubben sitter da i sofaen. Han ser på at Uno legger seg til rette, sukker og sier noe om at han var rask å ta plassen min. Jeg ser hardt på ham og spør om han ikke har tenkt å gjøre noe? Han ser på meg og spør hva jeg er sint for. Så ser han på Uno og koseprater "nå må du gå ned, gå ned da". Uno rører seg ikke. Først nå legger gubben i det hele tatt fra seg fjernkontrollen til tv-en. Jeg ber ham få hunden ned fra sofaen. Han sukker igjen, reiser seg, dytter litt på Uno og koseprater "må du gå ned nå". Uno reagerer ikke. Nå har jeg fått tatt ut rundstykkene fra ovnen og er på vei mot dem igjen, sannsynligvis med mord i blikket... Nå får endelig gubben hunden bort fra sofaen, ved å lokke ham over i den gamle sofaen med en leke...

Om det har tenkt å være sånn til han blir voksen kommer jeg til å bli lagt inn...

Edit: ny snerrerunde med biting da han kom inn fra tur og gubben skulle ta fra ham en ekkel plastpose han hadde fått tak i. Nå prøver han å grave hull i madrassen i buret.

Hva om du lar han gå med et bånd inne. Da kan du ta tak i båndet og få ham ned dersom han er atal og ikke vil - uten at du trenger å ta i HAM. Evt kan du også binde ham fast et sted sånn at han ikke får sjansen til å komme opp i sofaen en periode. Fest ham der når du skal gå fra sofaen sånn at han ikke kommer opp (siden gubben åpenbart har sirup i ræva).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...