Hva gjør du når du ser folk med samme rase som du har?

[Guest Michellus]

Jeg blir litt fangirl inni meg og må spørre om hvor hunden kommer fra så jeg kan sjekke det ut senere.  

[ida]

Bedlingtonterriere må hilses på. En gang stoppet en dame bilen sin midt i veien og løp over til buss-stoppet, der jeg sto med Bimbo. "Ååååå, vi hadde bedlington før, jeg bare måååå hilse!" Det er en fantastisk elskelig rase og må bare koses på og prates om  

Med tollerne er det litt anderledes. Min eldste datter begynner enda å gråte når hun ser en toller. Solo var hunden i hennes liv og hun går litt i stykker når hun blir minnet på at hun er borte. Jeg kan sitte og klappe en tilfeldig røfpels og prate med eieren og så kommer det et blikk eller en greie jeg kjenner så godt igjen og så sitter jeg plutselig å stortuter  Stakkars tollereiere som møter oss, sier jeg. Vi må jo virke klin sprø. Men tolleren er og blir hunden i mitt hjerte. Det finnes ikke maken til hund. Jeg orker bare ikke flere. Ikke nå. 

[Wilhelmina]

Jeg unngår normalt andre hunder, bortsett fra min egen rase. Da blir jeg hun gale hilsedama 

[tonjek]

Jeg blir helt uttafor hver gang jeg ser en bc [emoji28] Vi har én på feltet her, men møter dem aldri, så får aldri spurt om den, og ellers ser jeg noen en sjelden gang, men alltid mens jeg selv kjører bil.

Ser egentlig veldig få bordere her i området med tanke på hvor mange det er i landet...

[SandyEyeCandy]

50 minutter siden, *Marianne* skrev:

Edit; Ser at @SandyEyeCandy beskrev det egentlig veldig bra, hvordan det er å ha en "sjelden" rase. Akkurat sånn er det?

Vi var ute og gikk med en shibakompis og mennesket hans på Tøyen, og rundt hjørnet kom en kooiker! Jentene blei helt overlykkelige, og hunden fikk sånn høy kjekkashale og var veldig interessert. "De har kjent en veldig fin kooikergutt og er veldig glade i kooikere pga det, skjønner du!" måtte jeg fortelle eieren, som forfjamsa så hunden sin bli rundslikka og bop'a på hodet av to glade, røde farer. "Jøss, det hører en ikke så ofte!" kom det fra han.

[*Marianne*]

7 minutter siden, SandyEyeCandy skrev:

Vi var ute og gikk med en shibakompis og mennesket hans på Tøyen, og rundt hjørnet kom en kooiker! Jentene blei helt overlykkelige, og hunden fikk sånn høy kjekkashale og var veldig interessert. "De har kjent en veldig fin kooikergutt og er veldig glade i kooikere pga det, skjønner du!" måtte jeg fortelle eieren, som forfjamsa så hunden sin bli rundslikka og bop'a på hodet av to glade, røde farer. "Jøss, det hører en ikke så ofte!" kom det fra han.

Haha! Tenker det var én sjokkert kooiker? (og automatisk begynner jeg å gruble på hvem det kunne være?)

Må fortsatt hilse på kooikere og eiere, men nå er det med litt klump i halsen...

[Grim]

Vil absolutt prate med de jeg treffer med belger - det er jo ikke så ofte. De fleste har vært interessert i å slå av en prat. De som ikke er det møter jeg uansett med et stort smil.  Har tatt noen omveier/snarveier for å treffe på et par. 

[Sagaa]

Blir passe smågal når jeg møter på en leonberger eller finsk lapphund, og er muligens litt for frempå, men jeg prøver å unngå stalking. 

Husker moren min stoppet bilen for å snakke litt med ei som hadde pomeranian, og da ble jeg passelig småflau (joda, moren min gjør meg flau selv i voksen alder..), ikke en sjelden rase akkurat, og området det skjedde i er passelig folksomt. 

[Rottisembla]

Treffer eg andre med rottweiler krysser eg vegen og holder avstand.... Min erfaring er at de av rottweiler eigere som er interressert i å stoppe og prate/hilse har enten uoppdragne tenårings hannhunder de vil embla skal oppdra, eller så har de samkjønnsaggrive tisper og 0 innsikt i hva de har for hånd! Ja eg er rasist mot rottweilere eg ikkje kjenner.... Og har i 90 % av tilfellene desverre rett. 

[MerlePerle]

Jeg har faktisk aldri møtt en annen eurasier på tur... Men den dagen det skjer så vil jeg nok bli passe vill av glede  Det som er litt kjipt er når jeg møter en pomeranian på tur og har med meg eurasieren og ikke pommen For da får jeg jo ikke samme responsen tilbake om at "oi hun har samme hund som meg" som jeg gjør når jeg møter en pomeranian mens jeg går med min mini

Andre raser holder jeg meg laaangt unna. Dersom vi må passere plasserer jeg min i veikanten og tar frem godbiter og får oppmerksomheten hennes for å signalisere "vi trener på dette, vi vil ikke hilse". Det blir som regel respektert.

[Mud]

Husky = smilognikk. 

Puli = WTF? ?? Vil jeg tro. Har ikke skjedd enda. Vi møtte en i Holmestrand (uten Nico ) og det ble overfall og puliprat selvfølgelig.  Men jeg har møtt den før ( på jobben av alle ting ).

En helt tilfeldig puli når man er på tur... Jeg hadde blitt så slitsom.  

[mara]

Pleide å stoppe og skravle med whippeteiere, men nå som rasen bare representerer et stort savn (og har blitt langt vanligere), så later jeg som ingenting.

Labrador, som jeg faktisk har, blir oversett.

[Eloise]

Jeg blir den gale hundedama, ja! Har stoppet bilen bare for å hilse på, og en gang så jeg en boxer når jeg kom kjørende uten at jeg fikk mulighet til å stoppe, så da la jeg om tur-ruta de neste ukene og tilfeldigvis gikk forbi samme stedet jeg så dem i tilfelle jeg traff dem igjen. Passet på å legge turene til det tidspunktet jeg så dem også, men jeg så dem aldri igjen.

Det gjelder i all hovedsak boxer og fransk bulldog, disse MÅ jeg hilse på, men jeg har en rekke andre raser jeg veldig gjerne hilser på dersom jeg får muligheten. Ville nok ikke stoppet bilen bare for å slå av en prat med eierne, da!

[Djervekvinnen]

Treffer ingen greys så skjer det så slipper jeg alt jeg har og løper etter.  gikk forbi en lurcher i Sandefjord en gang og da snudde jeg og måtte stoppe dem og hilse.  Også hvis jeg går forbi andre store mynder som IW og de mer sjeldne. Da må jeg og hilse på. Er jo veldig interessert i dem og lite å se av dem,så da blir det ekstra artig å møte på noen.

[Minutt]

Er jeg uten hund sier jeg "så fin hund, er det en [rasen]?" Er det staff så blir som regel med det, eventuelt hilsing om eier er mottagelig.... Er det dogo eller presa er jeg nok mer frempå.

Går jeg med hundene kan jeg kanskje si "fin hund!" på avstand, for så å bruke de neste 10 minuttene av turen til å snakke med hundene mine om hvilken flott hund vi nettopp møtte.... *kleint*

[Snøfrost]

Er vel litt oftere jeg slår av en prat med noen som har Siberian, men egentlig synes jeg det er ennå morsommere og møte raser jeg sjelden skjer. Er det folk jeg kjenner stopper jeg selvsagt. Har jeg med egne hunder og vi er på tur så stopper jeg sjelden uansett hva det er. Mine hunder får stort sett aldri hilse, så da er det greiest å bare nikke, smile, og ture forbi.
Blir ekstra nysgjerrig når jeg møter en Siberian, spesielt hvis det er en som ser fin ut.

[Feline]

På 25.3.2016 at 4:06 PM, Lola Pagola skrev:

I dag så jeg en dalmatiner på tur, det er ikke ofte jeg ser andre enn min egen,  og da fikk jeg som vanlig høy puls og en uimotståelig trang til å hilse på både hund og mennesker. 

Jeg liker best naturlige møter, så undertrykker som regel trangen med å være veldig synlig interessert. I dag var det slik at de gikk i motsatt retning, og skulle jeg tatt dem igjen måtte jeg ha løpt. Veldig ukult. Så da spurtet jeg heller over en parkeringsplass, gjennom en diger komposthaug, over et jernbanespor og en liten skog, for å kunne avskjære dem og møte dem naturlig. Dessverre feilberegnet jeg litt, og kom ut på deres gate etter de hadde passert. De så at jeg hadde samme rase som meg, fordi de snudde seg et par ganger, men fortsatte bare å gå. Det kan ikke ha vært noen raseentusiaster akkurat *fnys*.

Strek i regninga. Men uansett, det fikk meg til å tenke på om det er normalt å være så psyko?

 

Blir eiere av mer vanlige raser slik som retrieverne, settere, staffer osv.  like oppjagede når de møter folk med samme rase? Bør jeg søke hjelp?

Tror kanskje det er noe spesielt med oss dalamtinereiere...  Her jeg bor er det omtrent kun min dalmatiner, så når vi treffer en annen er det stor stas (som regel gjengjeldt av den andre hunden og eieren også)

En ting som er krise er om jeg er ute og går tur UTEN min hund, og DA skulle treffe på en annen dalmatiner! Det er kjipt da!

[Elita2005]

Jeg blir gal hilsedame om jeg ser en kooiker. Kooikerfolk er sprø, har opplevd at passerende bil ved slottsparken rullet ned vinduene og skrek "KOOIKEEEER!!!????" til oss ? Men jeg blir like sprø når jeg møter dem. Det er en liten del av dem i Oslo, men vet hvem mange er?

[Kristiin]

Stopper stort sett om jeg ser briarder

Aldri møt noen på gata/tur med pyrre, om det skjer stopper jeg de  Men jeg har liksom styring på alle pyrrene i Trondheim, så blir veldig overrasket om jeg treffer en "ukjent" en.

 

[JTT]

Mamma er instruert til å sende bilde + kennelnavnet om hun møter på noen med min rase uansett hvor i verden hun er  Selv klarer jeg iblant å ikke oppsøke de med min rase jeg møter i utlandet, men her i Norge..... Men jeg føler at jeg ikke er verre enn gjennomsnittet av de med rasen - er ikke uvanlig at biler/folk stopper og forteller om sin utgave og vil kose med mine. For noen år siden kom en av norges mer kjente skuespillere rett bort og kosemoste min eldste, intensiv kyssing i ansiktet hans og kalte han for navnet til sin tidligere hund - bikkja skjønte ingenting og det tok meg litt tid før jeg skjønte hvem det var og sammenhengen 

 

Endret 27. Mars 2016 av JTT
Skrivefeil

[Maren-Noctua]

Nikker og hilser til den som er ute med de to som bor i nærheten når vi går forbi hverandre på tur. Men jeg er teit/nervøs og tørr egentlig ikke stoppe for å snakke, dumt nok XD Ellers kan jeg ikke huske at jeg har truffet noen andre som har kelpie når vi er ute.

[Heidihj]

Alt av malamuter må jeg bare ta på, se på og ikke minst bombardere eier med spørsmål

[rosinbolle]

Jeg har selvsagt lyst til å slå av en prat når jeg ser noen med belger. Må jo vite hvor den er fra osv! Jeg har gått en ekstra sving eller to for å treffe på folk "naturlig", jeg også, men jeg løper ikke etter folk med terv

[Eloise]

12 timer siden, Maren&Bunyip skrev:

Nikker og hilser til den som er ute med de to som bor i nærheten når vi går forbi hverandre på tur. Men jeg er teit/nervøs og tørr egentlig ikke stoppe for å snakke, dumt nok XD Ellers kan jeg ikke huske at jeg har truffet noen andre som har kelpie når vi er ute.

Jeg har sosialangst, men min hundeinteresse tar tydeligvis rotta på angsten og gjør meg like hilsegal som rasen min.

[Aslan]

Jeg pleier ikke å jakte de ned i ren Lola-stil, men hilser gjerne om situasjonen ligger an til det  Spør gjerne hvor den er fra og sånn, og blir også sjokkert når folk ikke veeet  Kennelnavn er jo basic kunnskap jo