Gå til innhold
Hundesonen.no

Ville du rapportert familie eller venner?


Recommended Posts

Skrevet

Ville du meldt familie eller nære venner til Mattilsynet for dårlig dyrevelferd? Ville i så fall gjort det åpent eller anonymt? Hvorfor/hvorfor ikke på begge spørsmål.

Jeg personlig ville ikke nølt med å sende inn melding til MT på hvem det skulle være, om det så var min egen søster, som også er min beste venn. Min livsfilosofi sier at dyr trenger all hjelp og støtte de kan få, for de kan ikke snakke sin egen sak, mens folk får passe seg selv. Plager noen et dyr, så driter jeg i grunn om du så er kongen eller paven, meldt blir du av meg. Jeg ville gjort det helt åpent, av to grunner. For det første, så foretrekker jeg å spille med åpne kort, hemmeligheter er slitsomt. Og for det andre, så kan man bidra med langt mer i en sak dersom MT har navn og nummer. 

  • Svar 71
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg håper jeg kunne greid å påvirke vedkommede før det gikk så langt.

Dersom "du tar feil", er det null og niks som skjer, så det er ikke noe farlig å melde inn dersom man MISTENKER eller er BEKYMRET, man må ikke være 100% sikker. Når Mattilsynet får inn en bekymringsme

Det er faktisk så enkelt, jeg jobber nemlig med å skrive slike brev som sendes ut. Så langt jeg vet er det ingen som har tatt noen permanent skade av å få en kontroll av dyreholdet sitt - har man dyr

Skrevet
8 minutter siden, simira skrev:

Jeg håper jeg kunne greid å påvirke vedkommede før det gikk så langt.

Enig, men hadde jeg ikke klart det hadde jeg meldt i fra, og jeg hadde gjort det åpent. Tror ikke det hadde overrasket noen heller ;)

Skrevet

Selvfølgelig hadde jeg rapportert det, noe annet er da helt på trynet.  Dårlig dyrevelferd er dårlig dyrevelferd uansett om det gjelder mamma, sjefen eller han borti gata.  Ville selvfølgelig sagt ifra lenge før, men hadde de ikke hørt ville jeg meldt det inn uten å blunke. Uten å være anonym.   Hadde noen jeg kjenner behandlet dyr på en måte som fører til at jeg faktisk melder ifra til mattilsynet vil jeg uansett ikke ha noe med de å gjøre. 

Tror og håper at ingen her inne ville latt noe slikt skje uten å gjøre noe. 

  • Like 1
Skrevet
2 minutter siden, Ozzy skrev:

Selvfølgelig hadde jeg rapportert det, noe annet er da helt på trynet.  Dårlig dyrevelferd er dårlig dyrevelferd uansett om det gjelder mamma, sjefen eller han borti gata.  Ville selvfølgelig sagt ifra lenge før, men hadde de ikke hørt ville jeg meldt det inn uten å blunke. Uten å være anonym.   Hadde noen jeg kjenner behandlet dyr på en måte som fører til at jeg faktisk melder ifra til mattilsynet vil jeg uansett ikke ha noe med de å gjøre. 

Tror og håper at ingen her inne ville latt noe slikt skje uten å gjøre noe. 

Jo, man skulle jo tro det var en selvfølge, men i eldre tråder her på forumet, så sliter jo folk med å rapportere naboen, fordi de er redde for uvennskap og bråk. 

100% enig i den utheva setningen, btw.

Skrevet
22 minutter siden, 2ne skrev:

Jeg tror at sånt er mye enklere i teorien enn i praksis. 

Ja, det er det helt klart! Jeg hadde et menneskebarn jeg var bekymret for for noen år siden og jeg kan love at det ikke var lett å si i fra! Jeg måtte gå så mange runder med meg selv. For hva om jeg tok feil og gjorde bare vondt værre? Men hva om jeg faktisk hadde rett og ingen sa i fra? Jeg synes som med barn, så er vi pliktige til å melde i fra når vi er bekymret for dyr. Det er ikke vår oppgave å bevise at det skjer noe galt. Det heter bekymringsmelding av en grunn. Jeg mener også at det er bedre å melde i fra en gang for mye enn en gang for lite. Vi skylder faktisk de det gjelder å gjøre det, de kan jo ikke beskytte seg selv. Men ja, det er vanskelig og derfor viktig å snakke om og bevisstgjøre seg på.

  • Like 6
Skrevet
25 minutter siden, 2ne skrev:

Jeg tror at sånt er mye enklere i teorien enn i praksis. 

Det tror jeg også, det var derfor jeg startet tråden. For min egen del, så har jeg vært hårsbredder unna å måtte ta et sånt valg, som ikke med dyr å gjøre, men noe like ille, uten at jeg vil gå nærmere innpå detaljene. Heldigvis slapp jeg, men var fullt villig til og forberedt på å gå den lengden som ville vært nødvendig. 

Det er viktig å være ærlig med seg selv her. Kun da kan man forberede seg, og jobbe med seg selv, slik at den dagen man faktisk står der og må ta valget, så er jobben gjort på forhånd. 

@Poter Helt enig i at det er bedre å melde en gang for mye enn en gang for lite. Ja, man kan risikere å ta feil, og da kan noen få problemer etterpå, men når det er snakk om barn og dyr, så må voksne bare lide seg gjennom det. Og sette pris på at noen bryr seg, selv om det er vondt å bli mistenkt for noe grusomt. Det er det man bør fokusere på, å bry seg om. Jeg er ikke interessert i et samfunn der alle er så redde for å ta feil, eller redde for å selv havne i trøbbel, at vi lar alt slippe gjennom. 

Skrevet
Akkurat nå, Lene_S skrev:

 

@Poter Helt enig i at det er bedre å melde en gang for mye enn en gang for lite. Ja, man kan risikere å ta feil, og da kan noen få problemer etterpå, men når det er snakk om barn og dyr, så må voksne bare lide seg gjennom det. Og sette pris på at noen bryr seg, selv om det er vondt å bli mistenkt for noe grusomt. Det er det man bør fokusere på, å bry seg om. Jeg er ikke interessert i et samfunn der alle er så redde for å ta feil, eller redde for å selv havne i trøbbel, at vi lar alt slippe gjennom. 

Ja, det er jeg enig i. Man må tørre å bry seg og det er mye viktigere at man får hjulpet et barn eller et dyr ut av en fæl situasjon enn at man skal være redd for å trø de voksne på tærne. Man kan jo også melde anonymt og da får man ikke noen følger og blir heller ikke oppdatert i saken. Det kan jo gjøre det enklere for noen.

Skrevet

Jeg er jo helsepersonell og har derfor ganske strenge plikter rundt dette med barnevernsmeldinger, og både jeg og kolleger har kjent på den at det iblant er skikkelig guffent å melde. Men liker tilbakemeldingene jeg har fått fra jurister om det, at vurderingsbiten ligger hos barnevernet, ikke hos deg, og det må man aldri glemme. Er man bekymret, så melder man, så vil ansvarlig instans vurdere.

Jeg vil tro at ved venner og familie hadde jeg nok prøvd å snakke om det og påvirke det på andre måter, men jeg håper jeg hadde vært istand til å melde hvis situasjonen ble såpass.

  • Like 5
Skrevet

Håper jeg aldri blir nødt til å melde familie. Nå har jeg familie som jobber i MT med å nettopp sjekke opp meldinger som kommer inn så jeg er ganske sikker på at vi på en eller annen måte hadde klart å ta tak i ting på egenhånd om det skulle komme til det.

Venner har jeg meldt, og jeg har aldri angret. Når folk ikke skjønner problemet selv om det er flere som sier ifra gidder ikke jeg å begynne en krangel.

Sent fra min Nexus 5X via Tapatalk

Skrevet

Lurer litt på hva terskelen er jeg, hvor ille det skal være for at man melder? Kjenner at å melde hadde sittet langt inne hos meg, og det skulle stått om liv og helse for dyret, altså virkelig vanskjøtsel, og selv da hadde det neppe blitt gjort med lett hjerte. 

  • Like 3
Skrevet
4 minutter siden, Raksha skrev:

Lurer litt på hva terskelen er jeg, hvor ille det skal være for at man melder? Kjenner at å melde hadde sittet langt inne hos meg, og det skulle stått om liv og helse for dyret, altså virkelig vanskjøtsel, og selv da hadde det neppe blitt gjort med lett hjerte. 

Jeg hadde ikke hatt dårlig samvittighet eller skyldfølelse dersom jeg hadde ansett det som nødvendig å gå til det skrittet, så sånn sett hadde hjertet mitt vært lett. Men det hadde ikke vært et artig valg, eller et jeg hadde tatt lett. For selv om man ikke skal prioritere voksne folk følelser i sånne tilfeller, så lønner det seg å tenke seg om en gang ekstra, og gjerne snakke med noe andre, slik at man er helt sikker på at man gjør det rette. Det bør ikke være en impulsiv avgjørelse, med mindre det er krystallklart at dyret ikke vil være i live neste uke, eller man ser slag og spark. Generell vanskjøtsel er liksom mer ullent, og vanskeligere å sette en grense for. Der går det mer på case-by-case, for min del, på helhetsinntrykket. Slag og spark, eller annen type vold, er altså et absolutt nei-nei, og ikke noe jeg i det hele tatt ville prøvd å diskutere, verken med den det gjaldt eller noen andre. Ekstrem underernæring, likeså. Ellers er det vanskelig å sette en konkret grense. 

Søstra mi meldte en nå tidligere venninne, etter at hun så venninna gi sin lille pomme valium. De valiumene hadde ikke jenta fått på resept selv, for å si det sånn. Jenta hadde forøvrig tidligere blitt fratatt en hund. Det var over terskelen også i mine øyne. Heldigvis tok MT fra henne også denne hunden. Hva som skjedde videre, vet jeg ikke, for da hadde søs brutt med venninna, men jeg håper hun fikk et forbud mot å ha hund.

Skrevet

Jeg har "truet" med å melde nært familiemedlem. Jeg gav personen mulighet til å ordne opp i det som ikke var bra, hvilket denne da gjorde. H*n visste at jeg faktisk kom til å melde om det ikke ble endring.

Skrevet

Jeg har gjort det. Personen som eide dyrene var ikke helt enig i min avgjørelse, men jeg var ikke i tvil. Denne personen har ikke alltid vært like frisk psykisk, og har rett og slett ikke greid å se at ting ikke har vært helt optimalt. Det var en ganske enkel avgjørelse å ta (til tross for at jeg var bare 17-18 år gammel tror jeg), men ikke like enkelt at vedkommende ble litt sur på meg i etterkant og ikke kunne skjønne hvorfor det var nødvendig. 

 

Skrevet
3 timer siden, Lene_S skrev:

@Poter Helt enig i at det er bedre å melde en gang for mye enn en gang for lite. Ja, man kan risikere å ta feil, og da kan noen få problemer etterpå, men når det er snakk om barn og dyr, så må voksne bare lide seg gjennom det. Og sette pris på at noen bryr seg, selv om det er vondt å bli mistenkt for noe grusomt. Det er det man bør fokusere på, å bry seg om. Jeg er ikke interessert i et samfunn der alle er så redde for å ta feil, eller redde for å selv havne i trøbbel, at vi lar alt slippe gjennom. 

Dersom "du tar feil", er det null og niks som skjer, så det er ikke noe farlig å melde inn dersom man MISTENKER eller er BEKYMRET, man må ikke være 100% sikker. Når Mattilsynet får inn en bekymringsmelding, så ser de an alvorlighetsgraden - noen ganger drar Mattilsynet ut direkte, men i veldig mange kjæledyrsaker er det dyrevernnemda som blir sendt ut. Disse foretar et hjemmebesøk hos dyreeier, sjekker ståa, sjekker dyrets hold, pels, tenner, øyne, evt skader, at dyret får mat vann, hører angående lufterutiner, burbruk, aktivisering mm.

Dersom dyret blir vanskjøtt, dvs at dyreholdet bryter mot dyrevelferdsloven, så vil Mattilsynet gå videre inn i saken, fatte vedtak/hastevedtak, gi pålegg mm.

Dersom det ikke er noen funn, så sender dyrevernnemda en rapport til Mattilsynet. Funnene i rapporten blir registrert i Mattilsynets system, på dyreeier. Deretter blir det skrevet et brev til dyreeier, med hva Dyrevernnemda har observert, samt at Mattilsynet anser dyrets velferd som ivaretatt og avslutter saken. Av og til vil man få veiledning av nemda eller Mattilsynet, f. eks angående burbruk, aktivisering osv, men dette er ikke et vedtak/pålegg, kun veiledning.

Dyrevernnemda består forøvrig av vanlige folk med god kunnskap om dyr og med et godt moralsk kompass, og de utfører lekmannsskjønn.

2 timer siden, Raksha skrev:

Lurer litt på hva terskelen er jeg, hvor ille det skal være for at man melder? Kjenner at å melde hadde sittet langt inne hos meg, og det skulle stått om liv og helse for dyret, altså virkelig vanskjøtsel, og selv da hadde det neppe blitt gjort med lett hjerte. 

Hvorfor skal det sitte langt inne å melde fra dersom noen har det vondt? Det er mye bedre å melde fra for tidlig enn for sent, når det har gått for langt. Man kan melde helt anonymt og det vil aldri kobles til deg på noe vis. Det er IKKE sånn at man setter noen i en vanskelig situasjon - det har de gjort helt selv ved å ikke behandle dyret sitt bra. Og er alt i orden, så skjer det INGENTING, annet enn at man får et brev fra Mattilsynet der det står at saken er avsluttet. :)

  • Like 9
Skrevet

Jeg har ikke vært borti saker med dyr, men jeg har personlig erfaring med mennesker hvor det aldri ble meldt eller meldt altfor sent. (Meg selv kanskje også? Om enn det kanskje er en fryktelig vanskelig vurderingssak hos oss, ingenting fysisk, vold el, men det er ikke sikkert jeg hadde fått en psykisk sykdom om barnevernet hadde vært innom på et tidligere tidspunkt med familieterapaut el.)  
Alt jeg har å si er meld det, uansett hva det gjelder eller hvem det er, spesielt om det gjelder barn. Vold mot dyr er ofte første steg, og kan ofte tyde på manglende empati ellers. 


Jeg både håper og tror at jeg hadde klart å melde noen om det var nødvendig, selv nærmeste familie. 

  • Like 3
Skrevet

Jeg syns barn stiller i en annen klasse enn dyr, mange flere faktorer som spiller inn, og mye større konsekvenser både om man melder "feil" og ikke minst, om det ikke blir meldt. 

Men ja det ser kjempeenkelt ut slik mange skriver det, det er "bare å si fra, uansett, skader ikke den som blir meldt osv". Næh, ikke helt så enkelt syns jeg. Men det er meg. Jeg håper at om jeg noen gang står i en stiuasjon der det er riktig å melde fra, så vil jeg kjenne det, og gjøre det. Men jeg er rimelig sikker på at det kommer til å sitte langt inne. Veldig langt inne.

  • Like 2
Skrevet
7 timer siden, Raksha skrev:

Jeg syns barn stiller i en annen klasse enn dyr, mange flere faktorer som spiller inn, og mye større konsekvenser både om man melder "feil" og ikke minst, om det ikke blir meldt. 

Men ja det ser kjempeenkelt ut slik mange skriver det, det er "bare å si fra, uansett, skader ikke den som blir meldt osv". Næh, ikke helt så enkelt syns jeg. Men det er meg. Jeg håper at om jeg noen gang står i en stiuasjon der det er riktig å melde fra, så vil jeg kjenne det, og gjøre det. Men jeg er rimelig sikker på at det kommer til å sitte langt inne. Veldig langt inne.

Det er faktisk så enkelt, jeg jobber nemlig med å skrive slike brev som sendes ut. Så langt jeg vet er det ingen som har tatt noen permanent skade av å få en kontroll av dyreholdet sitt - har man dyr så er man pålagt å følge loven, og gjør man det, så er alt ok.

Detter er akkurat like "problematisk" som at Mattilsynet sjekker ut en restaurant dersom noen melder fra om at de ble syke etter å ha spist der. Er alt i orden, så er ingen skade skjedd - er det ikke i orden, så får restauranten pålegg om å fikse det som ikke er i orden - blir det i orden, så er det ok.

Ser man dyr som lider, så SKAL man melde fra, noe annet er rett og slett umoralsk! Vi har alle et ansvar for de rundt oss, både barn, dyr og andre som ikke kan si i fra selv. Om folk melder fra før det er "for sent", ville det ha vært langt færre alvorlige barnevernssaker, dyretragedier mm.

Nå snakker jeg selvfølgelig ikke de som melder inne at naboens hund bjeffer litt innimellom - det har forøvrig ikke Mattilsynet noe med i det hele tatt, det må man ta med politiet - men om dyr som ikke får mat og vann, dyr som er syke eller skadde og ikke får veterinærhjelp, dyr som blir mishandlet, dyr som ikke får stell, dyr som står ute uten å ha le eller tilstrekkelig pels, osv.

  • Like 9
Skrevet

Dette er kjempevanskelig tema. En ting er å tenke: ja det ville jeg, og en annen ting er når man faktisk står i det.  Hadde det vært ille, og jeg hadde sagt ifra til vedkomne og uten at ting hadde bedret seg, så ville jeg ha rapportert anonymt.  Risikoen er jo der for at de vil mistenke deg, men det kommer an på framgangsmåten. Jeg har selv meldt inn en nabo, det ble stor oppstandelse og styr da de fikk vite om det. De visste ikke at det var meg, heldigvis. Men det var ekkelt å gå rundt etterpå å lure på om de fikk vite at det var meg, fordi jeg er ikke så veldig tøff av meg, og dette var en veldig sterk personlighet med mye temperament.  Har også vært vitne til en tidligere nabo som ble meldt inn, og denne personen gjorde alt i sin makt for å jakte opp vedkomne som hadde rapportert inn. Litt ekkelt ja..

Jeg er veldig opptatt av dyrs velbefinnende, så min terskel for å melde inn er nok lavere enn hos hvermannsen.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har gjort det, meldt en vag slekting, der det virkelig trengtes tiltak. Dog ser det ikke ut som om det har skjedd noe i det hele tatt, og jeg blir skuffet over mattilsynet om de har vært der og bare latt det passere.

Skrevet

Ja jeg hadde rapportert. Hadde det vært snakk om venner så ville jeg gjort det åpent tror jeg. Hadde sikkert ødelagt vennskapet, men ser ikke det som et stort tap, mennesker som lar det gå så langt med dyra er ikke mine type folk i utgangspunktet. Litt vanskelig med familie, men det er et så utenkelig scenario at jeg ikke helt får til å reflektere over det.

Sent fra min SM-G903F via Tapatalk

Skrevet
2 timer siden, Djervekvinnen skrev:

Jeg har selv meldt inn en nabo, det ble stor oppstandelse og styr da de fikk vite om det. De visste ikke at det var meg, heldigvis. Men det var ekkelt å gå rundt etterpå å lure på om de fikk vite at det var meg, fordi jeg er ikke så veldig tøff av meg, og dette var en veldig sterk personlighet med mye temperament.  Har også vært vitne til en tidligere nabo som ble meldt inn, og denne personen gjorde alt i sin makt for å jakte opp vedkomne som hadde rapportert inn. Litt ekkelt ja..

Melder man anonymt er det ikke mulig for noen å finne ut hvem som har meldt inn, så det skal man være helt trygg på. :) Men dersom man melder med navn, er det mulighet for Mattilsynet å følge opp bedre, f. eks ved å kontakte deg senere og høre om ting har forbedret seg. :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...