Gå til innhold
Hundesonen.no

Å velge farge på valpen/hunden


MonicaT
 Share

Recommended Posts

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spennende farger og herrreguuuuuuud jeg må bare ha meg en *insert rase* med sånn eller sånn farge når noen har fått seg ny hund, viser fram hunden sin - eller har valper? :lol:. Eller for å si det sånn - det blir jo alltid gjettekonkurranse om fargefordeling når soniser venter valpekull :lol:.

  • Like 17
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 160
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spenne

Jeg vet at det i Sverige bla finnes border collie oppdrettere som kun avler på fine farger, de har uregistrerte hunder som ikke har gjeterprøve og de selges som familiehunder i spesielle farger. De ka

Jeg kjøper bare hund fra dønn seriøse oppdrettere, så kravene mine når det gjelder foreldredyr vil være ivaretatt i utgangspunktet. Jeg liker tre av fire fargevarianter på bearded collie. Fawn er også

Posted Images

På min rase er det selvfølgelig helsvart eller "rød med sort maske" som er hovedvalgene. Hva som er rød er det litt forskjell på, noen er nesten gule og noen har forsvinnende liten maske. I tillegg er grå med sort maske også godkjent farge på terv. De er det færre av og har visstnok en tendens til å gjøre det dårligere på utstilling, for dem som er opptatt av det.

Jeg skjønner godt at noen foretrekker visse farger. Det er burde være lov å si at "hvis det ikke kommer en grå terv som passer meg, så venter jeg til neste kull". For andre er det helt likegyldig, og det er også greit. Selv hadde jeg sikkert firt på mine preferanser dersom valpen som passet best til oss var en gronne i et tervkull eller grå - jeg er ikke særlig opptatt av utstilling og hadde elsket den valpen likevel.

Men fargepreferanser er en egenskap det er lov å foretrekke på samme måte som ører og pelslengde, mener jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fargen vil jo alltid være i bakhodet, men erfaringsmessig så er det ikke fargen som betyr noe til sist. Vi fikk en blå mellompuddel som fargemessig ser ut som en blanding av dårlig svart og brun (noe jeg absolutt ikke ville hatt). Likevel, finere hund kunne jeg ikke bedt om! På en annen side ønsker jeg meg sølv neste gang, men når jeg hører om sonen-pudler i andre farger som skal avles på, så er det vanskelig å ikke si at man vil være fôrvert. Ikke så mye konstruktivt å si egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men om jeg skjønte greia i an rett, så var ikke "problemet" at man foretrekker en bestemt farge, men at det avles først og fremst på farge på en bestemt rase, ikke bruksevne på en bruksrase. (Ble avlet på, kunne blitt, jeg kjenner ikke omstendighetene)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spennende farger og herrreguuuuuuud jeg må bare ha meg en *insert rase* med sånn eller sånn farge når noen har fått seg ny hund, viser fram hunden sin - eller har valper? :lol:. Eller for å si det sånn - det blir jo alltid gjettekonkurranse om fargefordeling når soniser venter valpekull :lol:

Det er jo en ting å drømme, ønske seg osv og en helt annen å faktisk stå der å skulle kjøpe en hund da :P

Det jeg syntes er rart, er at jeg på feks driter helt i farge på en av rasene jeg vurderer, og på den andre rasen har jeg preferanser...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at det i Sverige bla finnes border collie oppdrettere som kun avler på fine farger, de har uregistrerte hunder som ikke har gjeterprøve og de selges som familiehunder i spesielle farger. De kan også ta forskjellig pris på forskjellige farger - sjeldne farger prises høyere bla.
Det er vel den type ting som man er negativ til

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer nok aldri til å synes at en oppdretter som kun avler blå staffer er seriøs, de som gjør det idag spyr ut valper for å dekke etterspørselen (fatter og begriper ikke hvorfor de er så etterspurte!) uten å tenke på helse, gemytt og utseende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at det i Sverige bla finnes border collie oppdrettere som kun avler på fine farger, de har uregistrerte hunder som ikke har gjeterprøve og de selges som familiehunder i spesielle farger. De kan også ta forskjellig pris på forskjellige farger - sjeldne farger prises høyere bla.

Det er vel den type ting som man er negativ til

Det finnes dessverre i Norge og..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Farger er gøy, ingen tvil. Og enkelt å prate om og veldig ufarlig.

Jeg ville helst ikke ha en sort pyrre, men det var fordi mange hunder reagerer på sorte hunder. Men deg har blitt ett veldig lite problem, merker ikke noe til det i det hele tatt. Men det er mye språk i Vipsa da. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig vanskelig, men helt essensiell forskjell på fargeavl og fargevalg.

Vesentlig forskjell, ja! Avl på spesifikke farger forekommer nærmest utelukkende innenfor selskapsraser/eksteriørlinjer av jakt/brukshunder. Ønsker man feks en dachshund med merle, brindle el, får man ingen jakthund. Fordi det ikke finnes på jaktlinjer, og ingen har heldigvis prøvd å avle det inn i jaktlinjer "bare fordi". Det er nok annet å ta hensyn til, om man ikke skal begynne å styre med farger også...

Skal man ha en brukbar bikkje, får man velge i de fargene som er i de aktuelle kull, rett og slett. Og på det nivået er det da helt greit å velge på farge. Det gjør jeg selv også, for å gjøre valget lettvindt. "Tric'en i hygenkullet, eller den mørkeste i strihårskullet" samme det, liksom :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg skulle ha belgisk fårehund så falt valget mellom groenendal (sort) og tervueren (rød m/sort maske)

Jeg valgte terv da jeg syntes de får et helt annet uttrykk i ansiktet enn de sorte.

Så kom kullet og jeg hadde preferanser om hvem jeg ville ha.

Og endte opp med den som sto sist på lista mi.

Og grunnen til at han sto sist var at jeg syntes han hadde mye hvitt i brystet.

Men oppdretter anbefalte han i henhold til hva jeg skulle bruke han til (LP, bruks, gjeting og litt utstilling)

Jeg valgte han og har aldri angret.

Han vokste seg til å bli den vakrest hannen i kullet, har gjordt det veldig bra på utstilling og er veldig bra både i gjeting, LP og bruks.

Nå som det kommer en valp til om 4 uker så vet jeg mer om rasen og denne gangen velger jeg utifra hvem som det er mest futt og arbeid i (så langt man kan se det)

Jeg har også hatt et ønske om å ha en grå terv. En skikkelig grå en.

Nå har de faktisk hevded seg i utstilling de siste årene så jeg har ingen motsetninger mot å kjøpe en grå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart jeg vil ha en eksakt farge! Men farge er en bonus for meg. Jeg velger ikke kombinasjon etter farge :-) ikke på de rasene jeg har hvertfall. Helse,gemytt og bruksegenskaper kommer først. Jeg kan gjerne fortelle oppdretter hvilken farge jeg foretrekker, samtidig understreker jeg at farge IKKE er det viktigste :-)

På dalmis hadde jeg ingen fargepreferanser. På Kelpie nr 1 ville jeg ha brun, svart kelpie var det siste jeg skulle ha. Ups, vips! Svart kelpie there is :-D Deretter var jeg forelska i svart og ville gjerne ha en svart en til. Vips, en brun. Og jeg er fornøyd jeg. Farge blir man vant til. Det viktigste er at hunden fungerer ellers... Min drøm er en black and tan eller red and tan kelpie, jeg synes de er nyyyydelige rett og slett. Men alt annet kommer før farge ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Neste BC skal helst ikke ha ticking sånn som Keiron har. De er litt irriterende. Men helse og gemytt er mye viktigere enn farge. Jeg merker jeg har mer preferanser for tegningene og hvor mye hvitt de har enn selve fargen. Jeg liker dem jo best svart og hvit, men jeg dauer ikke om jeg ender med merle, rød eller noe annet. Jeg liker dem ikke med mest hvitt bare, det vil jeg nok skygge litt unna - skal jeg ha hund med mye hvitt så får det bli en helhvit en liksom.

Så lenge man tenker på helse og gemytt også, hvorfor skal man ikke få lov å ønske seg en spesifikk farge som rasen kan ha?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg blir kontaktet av en valpekjøper som ønsker DEN fargen, og alt annet er uvesentlig, får de ikke den fargen så vil de ikke ha fra kullet. Så får de ikke stå på valpelisten min. Ferdig snakket.

Er de interessert i min avl så er det egenskaper og gemytt de er ute etter, er det pga jeg kommer til å få en spesiell farge de vil ha fra meg. Bare glem det.

De kan gjerne komme med ett ønske. Men jeg kommer aldri til å godta det som ett krav.

Jeg er så heldig jeg at jeg som oppdretter kan sette akkurat de kravene jeg vil til valpekjøpere også :D

sånn er jeg også. Jeg fargeavler ikke og ønsker kjøpere som ønsker hundene min for hvordan de er, ikke hvilken farge de har på pels og øyne.

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spennende farger og herrreguuuuuuud jeg må bare ha meg en *insert rase* med sånn eller sånn farge når noen har fått seg ny hund, viser fram hunden sin - eller har valper? :lol:. Eller for å si det sånn - det blir jo alltid gjettekonkurranse om fargefordeling når soniser venter valpekull :lol:.

Men farger er jo morsomt. Det er artig å tenke på hvilke farger som kan komme i et kull for så å sjekke med "fasiten" når de er født. Det sagt så er det ikke sånn at jeg sitter å håper på så og så mange av farge x og helst ingen av farge y ;)

Jeg vil også si at det er litt forskjell på å fargeavle på raser som er fargedelte (som GD), eller til og med dømmes som ulike raser på bakgrunn av farge (schnauzere) og det å fargeavle på en rase som min hvor alt er tillatt og ingen farge skal gis en preferanse i henhold til standarden.

Det ER jo folk som fargeavler Siberians. Mange av de avler først og fremst hunder som ikke blir brukt til hverken a eller b, noen andre rettferdiggjør sin fargeavl med at "men den gjør det jo sånn og sånn på arena a eller b også". Men som 2ne skriver, i det de velger partner utfra farge så vil noe annet måtte vike.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg ble fargen valgt først og så fant jeg en god oppdretter som hadde fokus på det jeg så på som viktig når jeg kjøpte valp. Sånn sett er det enklere med dverg/toy pudler - det er mange oppdrettere og stadig flere som avler på SAR farger.

Da jeg satte meg på liste hos denne kennelen var jeg ikke garantert sølv valp da det kunne komme blå og hvite pudler, men siden jeg fikk et så godt inntrykk av oppdretter hadde jeg sikkert kjøpt en blå/hvit valp om det kom i stedet. Så farge er ikke alt, men en god pekepinn på hvor jeg begynte å lete, den eneste grunnen til at jeg fant denne oppdretteren var at jeg så på sølvoppdrett i første omgang.

Neste hund skal ideelt være en rød dvergtispe med sort pigment - for det er så nydelig! Men jeg er i grunn mest åpen for en omplasseringshund og da spiller farge liten rolle - selv om jeg helst vil unngå sort og sølv siden det er så "nært" de hunden jeg har/hatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva i alle dager er galt med fargeavl på BC? Så lenge hundene er greie, og de fleste er jo knall hunder til gjeting, lydighet og agility osv. Hva er forskjellen på bevisst fargeavl kontra alle de BC eierne som parrer sin sort/hvite eller tricolour med nabobikkja. Generelt er det ett problem at det kryr av BC her i landet.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte valp basert på farge, jeg ville ikke ha en bleik sak omtrent uten sal. (Jeg var også 14år, så prioriteringene var nok ikke helt på topp) Så da plukket jeg den mørkeste hannvalpen. (Selvom jeg var rimelig forelska i den lyseste tispa i kullet :lol: men mamma nektet å ha tispe så da... :P )
Jeg hadde også foretrukket en hund uten "spots" også, iom jeg synes det gir et renere og penere intrykk. Men jeg har nå engang en flekkulf. :P

Om jeg hadde valgt valp basert på farge igjen? Tja, om jeg hadde valget mellom 2-3 valper og eneste som skilte dem var farge/markeringer. Så ja. Da hadde jeg valgt den mørkeste skygga sobelen (iom jeg foretrekker det over lys) eller den penest tegnede merlen. (Der kan jeg være kresen og jeg er ikke nødvendigvis enig i standaren om hva som er penest) Tric syns jeg er pene uansett. Nå er jeg så heldig at jeg liker igrunn alle 3 fargene i rasen jeg vil ha neste gang, så det er ingenting som er en absolutt no for meg. Ja, utenom sånne fargeavlede da, dobbeltmerler og lignende med hvite kropper og farge på hodet f.eks. Det hadde jeg aldri gått inn for å kjøpe, og hadde sakt blankt nei om en oppdretter ville selge meg en slik. Samme med veldig feilfarget hund, iom jeg har lyst å stille min neste hund.

På den andre rasen jeg har lyst på så er det jo klart farger og nyanser jeg liker bedre enn andre. Drømmen der må nok være en mininmal brindle med blå fawn farge og sorte pigmenter rundt øyne og snute. Eventuelt en dyp rødbrun brindle, med kritthvitt bliss og igjen, sorte pigmenter rundt øyune og nese. Jeg syns også både blå og sorte er pene, men jeg hadde ikke gått inn for å kjøpe det uten å ha stor tro på bygning og gemytt i kullet. Jeg har ikke lyst på krem/hvit, eller generelt hund med mye hvitt på, men hadde gått med på det også om kombinasjonen/den spesifikke valpen var viktig nok for meg. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En av mine tidligere raser ( groenendael ) er åpenbart avlet mye på farge og hårlaget.

En rase , fire varianter liksom.

Hadde det vært Faco tisper i kullet til Nico hadde jeg ikke hatt Nico. Da hadde jeg gått for faco med mindre de utmerket seg negativt ellers på noen måte.

Jeg prøver liksom litt å gå etter farge. Jeg har alltid sagt jeg ikke skal ha flere sorte hunder. Jeg har stort sett alltid en sort hund *sukk*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På så og si alle raser som kan være brindle, så foretrekker jeg det. Jo mer, jo bedre. Hvis oppdretter spør om jeg har fargepreferanser så sier jeg hva jeg liker, men jeg presiserer også at det ikke er så viktig. Hvis jeg får valp derifra så kommer den til å bli vakrest i verden uansett.

Unntaket er hvite, på grunn av hud/røyting/allergi, og avl på blå staff og den slags.

Det er litt morsomt, for noen over nevnte at på noen raser er fargevalg greit, mens andre raser avler man på helse, funksjon og egenskaper. I fransk bulldog miljøet er det frowned upon hos de fleste oppdrettere å lete etter valp med en bestemt farge. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fargepreferanser ja, men jeg har Mops. En selskapshund som brukes som turkompis type lette hverdagsturer og sofakompis.

Skulle jeg hatt en hund til feks lydighet hadde jeg nok spurt om den valpen oppdretter mente egnet seg til det. Uansett kjønn og farge.

Men, nå er det jo så at jeg foretrekker "blånde showdogs" :D så holder meg til det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er litt sånn.. Vanskelig. Jeg kan skjønne at noen har mest lyst på en spesiell farge men jeg klarer ikke å skjønne de som bare tenker farge og utseende. Det må heller bli et pluss, på en måte?

Jeg hadde helst lyst på en blue merle eller red merle da jeg skulle ha aussie. Når dagen kom kunne jeg velge imellom en blue merle, en black tricolor og en black bi. Valget falt på den sorte og hvite valpen rett og slett fordi hun føltes riktig. Hun hadde noe som gjorde at jeg ville ha HUN og ikke de to andre. Hun var så søtrar på sitt vis, liten og nett, og ei lita bølle :D Så da ble det My!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
    • Støtdempende innleggssåler i potesko er et alternativ for å redusere belastningen på leddene. Om du finner sokker eller sko som sitter godt og får til å feste sålene så de ikke sklir inni. Ulike materialer har ulik komfort å løpe på. Noen typer materialer absorberer all energi uten å gi noen bounce back. Gir en bedre treningsøkt, men er sikkert vanskeligere å få hunden til å akseptere fordi det føles rart og er mye tyngre å løpe med. Jeg kan lage såler av det beste som er av shock absorption per måleenhet, men for egen business vil jeg ikke si hva materialet er. Yttersålene fra to par gode maraton racingsko kan også forvandles til gode løpesko for hund, med litt kreativitet og fingernemhet. Lunar Lite såler fra Nike var en personlig favoritt å løpe på. Tynne, passe harde, perfekt balanse mellom støtdemping og feedback energi. ..for meg med min kroppsvekt. En må sikkert ta hensyn til at hunden legger mindre vekt i hvert steg. Racingsko for barn er kanskje et bedre alternativ for et upcycling prosjekt. 
    • Vi har hatt noen fine dager. Av bra ting kan nevnes flere lykketreff i sosialisering og miljøtrening, bl.a. en slags flashmob av studenter med ski og snowboard og bager i former og farger, med ulike språklyder, som plutselig rundet hjørnet og befolket bussholdeplassen med et tett kaos. Det var helt kewlt, men å entre støyete rushtidsbuss med sterke lukter av parfymer fra kælvete unge voksne i en læringsfase, det var han mer skeptisk til, og måtte bæres ombord for logistic flow. Der inne, mellom føtter og ski og bager og skrålete skrål av både lyd og lukt og visuelle inntrykk - en intens stank - der tok det nesten et halvt minutt før han ville ha mat igjen, etter å ha forsøkt redde oss to ut derfra da døren åpnet seg på neste holdeplass. Et whiff av frisk luft var den forsikringen han trengte for å slappe av med viten om at denne situasjonen ikke var evig, og snack tray åpnet seg for påfyll. Mange røy ut på en holdeplass et par minutter senere og vi benyttet anledningen til å bevege oss gjennom midtgangen til en annen dør med mer kaos. Avslappet og ok med det da, etter å ha blitt desensitivert for den sterke multi sensory stanken av unge homo sapiens i den mest intenste delen av parringssesongen. Hva de homoene ruller seg i for å frastøte potensielle partnere så de får studere i fred, det er en effektiv repellant ikke bare mot unge sapiens hunkjønn, men også mot Canis lupus familiaris. Den initielle aversjonen mot stanken ble allikevel overdøvet av glupskhet. Minner meg om et gammelt amerikansk visdomsord: — If Hitler had coke, there'd be jews in the bathroom with him. (Dennis Leary) Vi fikk også jackpot mens vi varmet oss litt i gangen på kjøpesenteret etter å ha fryst ute sammen med valpepasser mens muttern handlet mat. Der i den deilige varmen kom det en speedfreak (=amfetamin, med lukten av høyt adrenalin og mye bevegelse) som ville prate (mye og fort) og hilse på fysisk, og som plutselig kom tilbake inn døren med en diger, vilter og enda mer energisk rottweiler i puberteten, som kom rett opp i ansiktet på Ede for å snuse og sniffe og synes han var såååå nuskesnusk. I wow you ører og det 😍 blikket mens han sniffet og sniffet og sniffet seg høy på valpelukten av den lille krabaten som liknet hans tidligere og forsvunnede riesen bestekompis. Rottisen hadde adoptert Ede på flekken om han kunne. Ede var mer skeptisk. Den merkelige og utenfor normalområdet høye energien fra både hund og eier, plutselig inn i intimsonene - en helt ny og sterk opplevelse, den var gull å få for første gang nå, og ikke senere.  Ellers er pelsstell en interessekonflikt. Her må bare trenes og trenes og trenes om han ikke vil se ut som en forvokst labradoodle med samme lengde maskinklipp over det hele. Har ennå ikke vært oppi ansiktet hans med saks. Maskin på kinnet var helt i grenseland for han ville tolerere mens han gomlet. Veien til å kunne bruke begge hender mens han tålmodig står helt stille for å få refill av snacktray, den veien er LANG. Kanskje klarer vi catwalk stylish frisyre for å supporte de terrorutsatte deltakerne i Pride i juni, men til ski-VM-arrangementene som kommer snart får han bare stille som labradoodle imposter.  Ellers tror jeg han har tjuvlyttet til diskusjoner om IGP og ringsport. Muttern mener nemlig at C-arbeidet i IGP er både for kjedelig, for lite omfattende og av feil karakter for sin egen smak. Ring kunne muttern derimot gjerne trent, fordi det er mer omfattende, mer variert og mindre kjedelig, og hunden lærer mer selvkontroll. Jeg har ytret at jeg ikke gidder trene IGP C-arbeid, men er ivrig med dersom ring blir lovlig i Norge. Helgekurs med biting i drakt i Sverige og Danmark er jeg derimot motstander av. Det er farlig om en ikke trener det grundig. Som å lade et våpen uten sikring. Å trene med bitepølse istedenfor drakt eller arm her i Norge er en mulighet. Oppe til vurdering dersom noen byr på en regelmessig treningsgruppe i dugnadsånd. Ede må ha overhørt DELER AV samtalene, for han har begynt trene biting i drakt med determination og stolthet. Ikke har han fått med seg at det er kriminelt. Ikke har han fått med seg at ringtrening i hovedsak handler om å IKKE bite. Han gikk rett på den delen av treningen han oppfattet som essensen i sporten, for å gjøre muttern stolt av ham. Fjällräven-buksene mine i rollen som ring figurant bitedrakt, med muttern inni.. Rumpa, leggene, lårene - og fordi ros uteble ved de dype, gode, fulle grepene som skulle medført anerkjennende nikk og refill av snacktray for pen utførelse  - den tynne huden på baksiden av knærne mellom fortennene. Stakkaren skjønner ikke hvorfor muttern brøler og blir sint på ham og avviser ham når han bare gjør sitt ytterste for å leve opp til forventninger og krav og i tillegg er kreativ og tilbyr nye og innovative adferder for klikkertrening. Oh well. Snart fulladet, så muttern må fylle tanken for å klare nye eventyr. 
    • Å løpe så mye på asfalt er ganske belastende på kroppen til hunden, så ville først av alt prøvd å ha større prosent av turene på mykere underlag.    For å ellers unngå skader og overtrening er det lurt med en hviledag innimellom hvor dere går kortere tur eller gjør noe annet. Også er det viktig med oppvarming, nedtrapping og å gå over kroppen i ny og ne og følge med på at han ikke blir stiv ol.  jeg har ikke så peil på opptrening av trekkhund, men ville kanskje tenkt hviledag hver 4. dag isch? 😊 er sikkert noen her inne som har mer peil på trekkhunder enn meg. 
    • Bunnpris på Lade,Sirkus shopping og Valentinlyst senteret.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...