Gå til innhold
Hundesonen.no

Å velge farge på valpen/hunden


MonicaT
 Share

Recommended Posts

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spennende farger og herrreguuuuuuud jeg må bare ha meg en *insert rase* med sånn eller sånn farge når noen har fått seg ny hund, viser fram hunden sin - eller har valper? :lol:. Eller for å si det sånn - det blir jo alltid gjettekonkurranse om fargefordeling når soniser venter valpekull :lol:.

  • Like 17
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 160
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spenne

Jeg vet at det i Sverige bla finnes border collie oppdrettere som kun avler på fine farger, de har uregistrerte hunder som ikke har gjeterprøve og de selges som familiehunder i spesielle farger. De ka

Jeg kjøper bare hund fra dønn seriøse oppdrettere, så kravene mine når det gjelder foreldredyr vil være ivaretatt i utgangspunktet. Jeg liker tre av fire fargevarianter på bearded collie. Fawn er også

Posted Images

På min rase er det selvfølgelig helsvart eller "rød med sort maske" som er hovedvalgene. Hva som er rød er det litt forskjell på, noen er nesten gule og noen har forsvinnende liten maske. I tillegg er grå med sort maske også godkjent farge på terv. De er det færre av og har visstnok en tendens til å gjøre det dårligere på utstilling, for dem som er opptatt av det.

Jeg skjønner godt at noen foretrekker visse farger. Det er burde være lov å si at "hvis det ikke kommer en grå terv som passer meg, så venter jeg til neste kull". For andre er det helt likegyldig, og det er også greit. Selv hadde jeg sikkert firt på mine preferanser dersom valpen som passet best til oss var en gronne i et tervkull eller grå - jeg er ikke særlig opptatt av utstilling og hadde elsket den valpen likevel.

Men fargepreferanser er en egenskap det er lov å foretrekke på samme måte som ører og pelslengde, mener jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fargen vil jo alltid være i bakhodet, men erfaringsmessig så er det ikke fargen som betyr noe til sist. Vi fikk en blå mellompuddel som fargemessig ser ut som en blanding av dårlig svart og brun (noe jeg absolutt ikke ville hatt). Likevel, finere hund kunne jeg ikke bedt om! På en annen side ønsker jeg meg sølv neste gang, men når jeg hører om sonen-pudler i andre farger som skal avles på, så er det vanskelig å ikke si at man vil være fôrvert. Ikke så mye konstruktivt å si egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men om jeg skjønte greia i an rett, så var ikke "problemet" at man foretrekker en bestemt farge, men at det avles først og fremst på farge på en bestemt rase, ikke bruksevne på en bruksrase. (Ble avlet på, kunne blitt, jeg kjenner ikke omstendighetene)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spennende farger og herrreguuuuuuud jeg må bare ha meg en *insert rase* med sånn eller sånn farge når noen har fått seg ny hund, viser fram hunden sin - eller har valper? :lol:. Eller for å si det sånn - det blir jo alltid gjettekonkurranse om fargefordeling når soniser venter valpekull :lol:

Det er jo en ting å drømme, ønske seg osv og en helt annen å faktisk stå der å skulle kjøpe en hund da :P

Det jeg syntes er rart, er at jeg på feks driter helt i farge på en av rasene jeg vurderer, og på den andre rasen har jeg preferanser...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at det i Sverige bla finnes border collie oppdrettere som kun avler på fine farger, de har uregistrerte hunder som ikke har gjeterprøve og de selges som familiehunder i spesielle farger. De kan også ta forskjellig pris på forskjellige farger - sjeldne farger prises høyere bla.
Det er vel den type ting som man er negativ til

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer nok aldri til å synes at en oppdretter som kun avler blå staffer er seriøs, de som gjør det idag spyr ut valper for å dekke etterspørselen (fatter og begriper ikke hvorfor de er så etterspurte!) uten å tenke på helse, gemytt og utseende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at det i Sverige bla finnes border collie oppdrettere som kun avler på fine farger, de har uregistrerte hunder som ikke har gjeterprøve og de selges som familiehunder i spesielle farger. De kan også ta forskjellig pris på forskjellige farger - sjeldne farger prises høyere bla.

Det er vel den type ting som man er negativ til

Det finnes dessverre i Norge og..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Farger er gøy, ingen tvil. Og enkelt å prate om og veldig ufarlig.

Jeg ville helst ikke ha en sort pyrre, men det var fordi mange hunder reagerer på sorte hunder. Men deg har blitt ett veldig lite problem, merker ikke noe til det i det hele tatt. Men det er mye språk i Vipsa da. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig vanskelig, men helt essensiell forskjell på fargeavl og fargevalg.

Vesentlig forskjell, ja! Avl på spesifikke farger forekommer nærmest utelukkende innenfor selskapsraser/eksteriørlinjer av jakt/brukshunder. Ønsker man feks en dachshund med merle, brindle el, får man ingen jakthund. Fordi det ikke finnes på jaktlinjer, og ingen har heldigvis prøvd å avle det inn i jaktlinjer "bare fordi". Det er nok annet å ta hensyn til, om man ikke skal begynne å styre med farger også...

Skal man ha en brukbar bikkje, får man velge i de fargene som er i de aktuelle kull, rett og slett. Og på det nivået er det da helt greit å velge på farge. Det gjør jeg selv også, for å gjøre valget lettvindt. "Tric'en i hygenkullet, eller den mørkeste i strihårskullet" samme det, liksom :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg skulle ha belgisk fårehund så falt valget mellom groenendal (sort) og tervueren (rød m/sort maske)

Jeg valgte terv da jeg syntes de får et helt annet uttrykk i ansiktet enn de sorte.

Så kom kullet og jeg hadde preferanser om hvem jeg ville ha.

Og endte opp med den som sto sist på lista mi.

Og grunnen til at han sto sist var at jeg syntes han hadde mye hvitt i brystet.

Men oppdretter anbefalte han i henhold til hva jeg skulle bruke han til (LP, bruks, gjeting og litt utstilling)

Jeg valgte han og har aldri angret.

Han vokste seg til å bli den vakrest hannen i kullet, har gjordt det veldig bra på utstilling og er veldig bra både i gjeting, LP og bruks.

Nå som det kommer en valp til om 4 uker så vet jeg mer om rasen og denne gangen velger jeg utifra hvem som det er mest futt og arbeid i (så langt man kan se det)

Jeg har også hatt et ønske om å ha en grå terv. En skikkelig grå en.

Nå har de faktisk hevded seg i utstilling de siste årene så jeg har ingen motsetninger mot å kjøpe en grå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart jeg vil ha en eksakt farge! Men farge er en bonus for meg. Jeg velger ikke kombinasjon etter farge :-) ikke på de rasene jeg har hvertfall. Helse,gemytt og bruksegenskaper kommer først. Jeg kan gjerne fortelle oppdretter hvilken farge jeg foretrekker, samtidig understreker jeg at farge IKKE er det viktigste :-)

På dalmis hadde jeg ingen fargepreferanser. På Kelpie nr 1 ville jeg ha brun, svart kelpie var det siste jeg skulle ha. Ups, vips! Svart kelpie there is :-D Deretter var jeg forelska i svart og ville gjerne ha en svart en til. Vips, en brun. Og jeg er fornøyd jeg. Farge blir man vant til. Det viktigste er at hunden fungerer ellers... Min drøm er en black and tan eller red and tan kelpie, jeg synes de er nyyyydelige rett og slett. Men alt annet kommer før farge ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Neste BC skal helst ikke ha ticking sånn som Keiron har. De er litt irriterende. Men helse og gemytt er mye viktigere enn farge. Jeg merker jeg har mer preferanser for tegningene og hvor mye hvitt de har enn selve fargen. Jeg liker dem jo best svart og hvit, men jeg dauer ikke om jeg ender med merle, rød eller noe annet. Jeg liker dem ikke med mest hvitt bare, det vil jeg nok skygge litt unna - skal jeg ha hund med mye hvitt så får det bli en helhvit en liksom.

Så lenge man tenker på helse og gemytt også, hvorfor skal man ikke få lov å ønske seg en spesifikk farge som rasen kan ha?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg blir kontaktet av en valpekjøper som ønsker DEN fargen, og alt annet er uvesentlig, får de ikke den fargen så vil de ikke ha fra kullet. Så får de ikke stå på valpelisten min. Ferdig snakket.

Er de interessert i min avl så er det egenskaper og gemytt de er ute etter, er det pga jeg kommer til å få en spesiell farge de vil ha fra meg. Bare glem det.

De kan gjerne komme med ett ønske. Men jeg kommer aldri til å godta det som ett krav.

Jeg er så heldig jeg at jeg som oppdretter kan sette akkurat de kravene jeg vil til valpekjøpere også :D

sånn er jeg også. Jeg fargeavler ikke og ønsker kjøpere som ønsker hundene min for hvordan de er, ikke hvilken farge de har på pels og øyne.

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spennende farger og herrreguuuuuuud jeg må bare ha meg en *insert rase* med sånn eller sånn farge når noen har fått seg ny hund, viser fram hunden sin - eller har valper? :lol:. Eller for å si det sånn - det blir jo alltid gjettekonkurranse om fargefordeling når soniser venter valpekull :lol:.

Men farger er jo morsomt. Det er artig å tenke på hvilke farger som kan komme i et kull for så å sjekke med "fasiten" når de er født. Det sagt så er det ikke sånn at jeg sitter å håper på så og så mange av farge x og helst ingen av farge y ;)

Jeg vil også si at det er litt forskjell på å fargeavle på raser som er fargedelte (som GD), eller til og med dømmes som ulike raser på bakgrunn av farge (schnauzere) og det å fargeavle på en rase som min hvor alt er tillatt og ingen farge skal gis en preferanse i henhold til standarden.

Det ER jo folk som fargeavler Siberians. Mange av de avler først og fremst hunder som ikke blir brukt til hverken a eller b, noen andre rettferdiggjør sin fargeavl med at "men den gjør det jo sånn og sånn på arena a eller b også". Men som 2ne skriver, i det de velger partner utfra farge så vil noe annet måtte vike.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg ble fargen valgt først og så fant jeg en god oppdretter som hadde fokus på det jeg så på som viktig når jeg kjøpte valp. Sånn sett er det enklere med dverg/toy pudler - det er mange oppdrettere og stadig flere som avler på SAR farger.

Da jeg satte meg på liste hos denne kennelen var jeg ikke garantert sølv valp da det kunne komme blå og hvite pudler, men siden jeg fikk et så godt inntrykk av oppdretter hadde jeg sikkert kjøpt en blå/hvit valp om det kom i stedet. Så farge er ikke alt, men en god pekepinn på hvor jeg begynte å lete, den eneste grunnen til at jeg fant denne oppdretteren var at jeg så på sølvoppdrett i første omgang.

Neste hund skal ideelt være en rød dvergtispe med sort pigment - for det er så nydelig! Men jeg er i grunn mest åpen for en omplasseringshund og da spiller farge liten rolle - selv om jeg helst vil unngå sort og sølv siden det er så "nært" de hunden jeg har/hatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva i alle dager er galt med fargeavl på BC? Så lenge hundene er greie, og de fleste er jo knall hunder til gjeting, lydighet og agility osv. Hva er forskjellen på bevisst fargeavl kontra alle de BC eierne som parrer sin sort/hvite eller tricolour med nabobikkja. Generelt er det ett problem at det kryr av BC her i landet.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte valp basert på farge, jeg ville ikke ha en bleik sak omtrent uten sal. (Jeg var også 14år, så prioriteringene var nok ikke helt på topp) Så da plukket jeg den mørkeste hannvalpen. (Selvom jeg var rimelig forelska i den lyseste tispa i kullet :lol: men mamma nektet å ha tispe så da... :P )
Jeg hadde også foretrukket en hund uten "spots" også, iom jeg synes det gir et renere og penere intrykk. Men jeg har nå engang en flekkulf. :P

Om jeg hadde valgt valp basert på farge igjen? Tja, om jeg hadde valget mellom 2-3 valper og eneste som skilte dem var farge/markeringer. Så ja. Da hadde jeg valgt den mørkeste skygga sobelen (iom jeg foretrekker det over lys) eller den penest tegnede merlen. (Der kan jeg være kresen og jeg er ikke nødvendigvis enig i standaren om hva som er penest) Tric syns jeg er pene uansett. Nå er jeg så heldig at jeg liker igrunn alle 3 fargene i rasen jeg vil ha neste gang, så det er ingenting som er en absolutt no for meg. Ja, utenom sånne fargeavlede da, dobbeltmerler og lignende med hvite kropper og farge på hodet f.eks. Det hadde jeg aldri gått inn for å kjøpe, og hadde sakt blankt nei om en oppdretter ville selge meg en slik. Samme med veldig feilfarget hund, iom jeg har lyst å stille min neste hund.

På den andre rasen jeg har lyst på så er det jo klart farger og nyanser jeg liker bedre enn andre. Drømmen der må nok være en mininmal brindle med blå fawn farge og sorte pigmenter rundt øyne og snute. Eventuelt en dyp rødbrun brindle, med kritthvitt bliss og igjen, sorte pigmenter rundt øyune og nese. Jeg syns også både blå og sorte er pene, men jeg hadde ikke gått inn for å kjøpe det uten å ha stor tro på bygning og gemytt i kullet. Jeg har ikke lyst på krem/hvit, eller generelt hund med mye hvitt på, men hadde gått med på det også om kombinasjonen/den spesifikke valpen var viktig nok for meg. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En av mine tidligere raser ( groenendael ) er åpenbart avlet mye på farge og hårlaget.

En rase , fire varianter liksom.

Hadde det vært Faco tisper i kullet til Nico hadde jeg ikke hatt Nico. Da hadde jeg gått for faco med mindre de utmerket seg negativt ellers på noen måte.

Jeg prøver liksom litt å gå etter farge. Jeg har alltid sagt jeg ikke skal ha flere sorte hunder. Jeg har stort sett alltid en sort hund *sukk*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På så og si alle raser som kan være brindle, så foretrekker jeg det. Jo mer, jo bedre. Hvis oppdretter spør om jeg har fargepreferanser så sier jeg hva jeg liker, men jeg presiserer også at det ikke er så viktig. Hvis jeg får valp derifra så kommer den til å bli vakrest i verden uansett.

Unntaket er hvite, på grunn av hud/røyting/allergi, og avl på blå staff og den slags.

Det er litt morsomt, for noen over nevnte at på noen raser er fargevalg greit, mens andre raser avler man på helse, funksjon og egenskaper. I fransk bulldog miljøet er det frowned upon hos de fleste oppdrettere å lete etter valp med en bestemt farge. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fargepreferanser ja, men jeg har Mops. En selskapshund som brukes som turkompis type lette hverdagsturer og sofakompis.

Skulle jeg hatt en hund til feks lydighet hadde jeg nok spurt om den valpen oppdretter mente egnet seg til det. Uansett kjønn og farge.

Men, nå er det jo så at jeg foretrekker "blånde showdogs" :D så holder meg til det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er litt sånn.. Vanskelig. Jeg kan skjønne at noen har mest lyst på en spesiell farge men jeg klarer ikke å skjønne de som bare tenker farge og utseende. Det må heller bli et pluss, på en måte?

Jeg hadde helst lyst på en blue merle eller red merle da jeg skulle ha aussie. Når dagen kom kunne jeg velge imellom en blue merle, en black tricolor og en black bi. Valget falt på den sorte og hvite valpen rett og slett fordi hun føltes riktig. Hun hadde noe som gjorde at jeg ville ha HUN og ikke de to andre. Hun var så søtrar på sitt vis, liten og nett, og ei lita bølle :D Så da ble det My!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...