Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Bittelitt misunnelig på dere som ikke har båndtvang lenger. Her er det fremdeles sau i marka, og båndtvangen er vel til 15. oktober eller "naturlig beiteslutt". Hurra for inngjerdet jorde. :lol:

Båndtvangen over? Hæ? :teehe:

Her er det for varmt for jakttrening enda, så for oss er det null forskjell..

  • Svar 4.1k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Woho, jeg fikk drømmejobben!!!! :D :banana:

Måå bare dele! Se, pappa smiler!! Har ikke sett han smile siden før hjerneslaget for 5-6år siden!

Ups, jeg skal gifte meg neste år jeg

Posted Images

Skrevet

Har en veldig god nyhet til dere som har lest og hørt om Nora sine problemer siden jeg hentet henne 8 uker gammel. Nora er nå, endelig, fire år gammel, med på fellestreninger med agilityklubben. Hun kan trene med masse folk og hunder ute. Mandag trente vi i tre baner på en fotballbane og Nora var med på lik linje som alle de anddre hundene. Jeg må være på henne, som i følge med og pipe med ball når hun fokuserer på løpende hund på nabobanen, men hun løp ikke fra meg en gang. Nora eeelsker agility, og jeg er kjempe glad for at jeg får trent henne litt mer også :) Jeg er heller ikke redd for at noe skjer om hun løper bort til en hund. Det er deilig å kunne ta det mer med ro :)

Imorgen debuterer jeg og Ida i agility på stevne. Går hopp og agility imorgen og lørdag. Håper feltene sitter! Gambling :P

Sent fra min E6553 via Tapatalk

  • Like 21
Skrevet

På kort varsel skal jeg sannsynligvis (venter endelig bekreftelse) på en middag i morgen med gresk tema. Noen kreative sjeler som har forslag til antrekk som lar seg ordne i morgen tidlig, og som helst er litt mer spennende enn hvitt laken-toga? Tenker for harde livet :ermm:

Skrevet

På kort varsel skal jeg sannsynligvis (venter endelig bekreftelse) på en middag i morgen med gresk tema. Noen kreative sjeler som har forslag til antrekk som lar seg ordne i morgen tidlig, og som helst er litt mer spennende enn hvitt laken-toga? Tenker for harde livet :ermm:

Og jeg som tenkte å foreslå toga :P
Skrevet

Fikk plutselig panikk for mating av nurket vårt tidligere. Dette blir første valpen jeg har hatt noe å si på kostholdet til som ikke blir fôret helrått. Jeg innså hvor utrolig lite jeg vet om tørrfôr og har brukt tre timer nå på å sette opp forskjellige forslag til fôrplaner. Litt nevrotisk, bare.

  • Like 2
Skrevet

Har en veldig god nyhet til dere som har lest og hørt om Nora sine problemer siden jeg hentet henne 8 uker gammel. Nora er nå, endelig, fire år gammel, med på fellestreninger med agilityklubben. Hun kan trene med masse folk og hunder ute. Mandag trente vi i tre baner på en fotballbane og Nora var med på lik linje som alle de anddre hundene. Jeg må være på henne, som i følge med og pipe med ball når hun fokuserer på løpende hund på nabobanen, men hun løp ikke fra meg en gang. Nora eeelsker agility, og jeg er kjempe glad for at jeg får trent henne litt mer også :) Jeg er heller ikke redd for at noe skjer om hun løper bort til en hund. Det er deilig å kunne ta det mer med ro :)

Imorgen debuterer jeg og Ida i agility på stevne. Går hopp og agility imorgen og lørdag. Håper feltene sitter! Gambling :P

Sent fra min E6553 via Tapatalk

Gu så utrolig gøy å lese! Fine Nora<3
  • Like 1
Guest Christine
Skrevet

Flinke Vegas!

Ja :D Jeg var litt nervøs pga en del folk osv, men Vegas så på meg med et blikk som sa "Slapp av muttern, jeg fikser dette!", også viste han seg fint frem :ahappy:

Skrevet

Når jeg er sliten, kan jeg få rare syn - at jeg tror jeg ser noe, men når jeg blunker blir det borte igjen.

På kveldsturen i går trodde jeg at jeg så en ulv (jeg vet enda ikke hva det var, om det var noe). På kveldsturen i dag trodde jeg at jeg så en løpsk UFO (det viste seg å være to tenåringer som kjørte radiostyrte biler i skogen, med sterke frontlys...)

Da er det så deilig å komme hjem, og skravle på FB med ei venninne, hvor en kan diskutere helt seriøst hvorvidt en ringer psykologen eller viltnemda først den dagen en ser en rosa elefant :D

  • Like 5
Skrevet

Når jeg er sliten, kan jeg få rare syn - at jeg tror jeg ser noe, men når jeg blunker blir det borte igjen.

På kveldsturen i går trodde jeg at jeg så en ulv (jeg vet enda ikke hva det var, om det var noe). På kveldsturen i dag trodde jeg at jeg så en løpsk UFO (det viste seg å være to tenåringer som kjørte radiostyrte biler i skogen, med sterke frontlys...)

Da er det så deilig å komme hjem, og skravle på FB med ei venninne, hvor en kan diskutere helt seriøst hvorvidt en ringer psykologen eller viltnemda først den dagen en ser en rosa elefant :D

Ååh ulv og ufo høres kjekkere ut en min "hallusinasjon". Jeg ser nemlig edderkopper om jeg er veldig sliten og holder på å sovne eller våkne. Heldigvis er jeg ikke panisk redd edderkopper lenger så resulterer ikke i panikkhopping opp av senga og saumfare alle kriker og kroker etter edderkoppene som kravlet over hodeputa, i taket, på dyna... *grøss*

Jeg vil gjerne se rosa elefant da!

Skrevet

Imorgen skal slutten på båndtvangen feires med å tilbringe formiddagen og ettermiddagen i skogen! Gleder meg. :D

Skrevet

Har en veldig god nyhet til dere som har lest og hørt om Nora sine problemer siden jeg hentet henne 8 uker gammel. Nora er nå, endelig, fire år gammel, med på fellestreninger med agilityklubben. Hun kan trene med masse folk og hunder ute. Mandag trente vi i tre baner på en fotballbane og Nora var med på lik linje som alle de anddre hundene. Jeg må være på henne, som i følge med og pipe med ball når hun fokuserer på løpende hund på nabobanen, men hun løp ikke fra meg en gang. Nora eeelsker agility, og jeg er kjempe glad for at jeg får trent henne litt mer også :) Jeg er heller ikke redd for at noe skjer om hun løper bort til en hund. Det er deilig å kunne ta det mer med ro :)

Imorgen debuterer jeg og Ida i agility på stevne. Går hopp og agility imorgen og lørdag. Håper feltene sitter! Gambling :P

Så bra! Må føles veldig godt for deg at det går så bra med henne :ahappy:

Skrevet

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant?
På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett.

Skrevet

Ååh ulv og ufo høres kjekkere ut en min "hallusinasjon". Jeg ser nemlig edderkopper om jeg er veldig sliten og holder på å sovne eller våkne. Heldigvis er jeg ikke panisk redd edderkopper lenger så resulterer ikke i panikkhopping opp av senga og saumfare alle kriker og kroker etter edderkoppene som kravlet over hodeputa, i taket, på dyna... *grøss*

Jeg vil gjerne se rosa elefant da!

Når jeg får fobiske anfall ikke bare ser jeg hoggormer overalt, men jeg KJENNER de kravler i dynetrekket og under lakenet.

Apropos: Her om dagen kom Glam løpende inn fra hagen med ørene langt bak, sånn skremt valp-uttrykk. Min første innskytelse var at han hadde sett hoggorm i hagen (som var en naturlig konsekvens av at @JeanetteH rett før det tok og la ut bilde av en salamander i hagen - ekkel er ekkel, som kravler inn i hagene våre...), og jeg tittet forsiktig ut av verandadøra i fall hoggormen satt på trappa. Jupp, rasjonell fobi.

Og det viste seg at det bare var nabokatta som hadde hvest til Glam og skremt den pittelille valpen min :P

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant?

På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett.

Jeg synes det var veldig deilig hver gang jeg fikk en diagnose i løpet av de siste årene - det var en lettelse at det var noe, og at det kanskje var noe som en kunne gjøre noe med, og hvis ikke kunne jeg uansett forholde meg til noe konkret og tilpasse meg. For eksempel da ubestemmelige smerter i foten over ti år endelig ble diagnostisert til beinbrudd som har grodd galt og fått forkalkninger. Det suger svett balle at jeg for alltid vil ha vondt i den foten - men nå vet jeg hva det er, vi kunne behandle det noe, og lære meg både øvelser og forholdsregler så det i det minste ikke blir verre.

Skrevet

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant? 

På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett. 

Det er bra du endelig har fått en diagnose, og endelig får hjelp! Det gjør ganske mye for folk å vite at man endelig har fått svar selvom det er vanskelig!

Masse lykke til fremover! :)

Skrevet

Og jeg som tenkte å foreslå toga :P

Det er nok reserveplanen :P Sånn annet enn at jeg ikke eier et hvitt laken, så må eventuelt se om det kan skaffes rimelig et sted!
Skrevet

Ble noen timer på jobb i dag også, fint for meg at varene kommer sent slik at de trenger mer folk :P Og snilleste @rosinbolle plukket meg opp så jeg fikk med meg LP trening også - tusen takk skal du ha! :D:flowers:

Feiret slutten på båndtvangen på kveldsturen, og overså glatt det faktum at den fremdeles gjelder langs fortau etc :P Whatever, møtte ikke en sjel :)

  • Like 1
Skrevet

Har en veldig god nyhet til dere som har lest og hørt om Nora sine problemer siden jeg hentet henne 8 uker gammel. Nora er nå, endelig, fire år gammel, med på fellestreninger med agilityklubben. Hun kan trene med masse folk og hunder ute. Mandag trente vi i tre baner på en fotballbane og Nora var med på lik linje som alle de anddre hundene. Jeg må være på henne, som i følge med og pipe med ball når hun fokuserer på løpende hund på nabobanen, men hun løp ikke fra meg en gang. Nora eeelsker agility, og jeg er kjempe glad for at jeg får trent henne litt mer også :) Jeg er heller ikke redd for at noe skjer om hun løper bort til en hund. Det er deilig å kunne ta det mer med ro :) Imorgen debuterer jeg og Ida i agility på stevne. Går hopp og agility imorgen og lørdag. Håper feltene sitter! Gambling :P Sent fra min E6553 via Tapatalk

Synes hun viste fine takter på treningene før sommerferien jeg :)

Lykke til i helgen!

  • Like 1
Skrevet

Når jeg får fobiske anfall ikke bare ser jeg hoggormer overalt, men jeg KJENNER de kravler i dynetrekket og under lakenet.

Apropos: Her om dagen kom Glam løpende inn fra hagen med ørene langt bak, sånn skremt valp-uttrykk. Min første innskytelse var at han hadde sett hoggorm i hagen (som var en naturlig konsekvens av at @JeanetteH rett før det tok og la ut bilde av en salamander i hagen - ekkel er ekkel, som kravler inn i hagene våre...), og jeg tittet forsiktig ut av verandadøra i fall hoggormen satt på trappa. Jupp, rasjonell fobi.

Og det viste seg at det bare var nabokatta som hadde hvest til Glam og skremt den pittelille valpen min :P

Jeg synes det var veldig deilig hver gang jeg fikk en diagnose i løpet av de siste årene - det var en lettelse at det var noe, og at det kanskje var noe som en kunne gjøre noe med, og hvis ikke kunne jeg uansett forholde meg til noe konkret og tilpasse meg. For eksempel da ubestemmelige smerter i foten over ti år endelig ble diagnostisert til beinbrudd som har grodd galt og fått forkalkninger. Det suger svett balle at jeg for alltid vil ha vondt i den foten - men nå vet jeg hva det er, vi kunne behandle det noe, og lære meg både øvelser og forholdsregler så det i det minste ikke blir verre.

Det er bra du endelig har fått en diagnose, og endelig får hjelp! Det gjør ganske mye for folk å vite at man endelig har fått svar selvom det er vanskelig!

Masse lykke til fremover! :)

Takk begge to, det hjelper veldig å få den diagnosen ja. Er ikke 100% satt enda, men mest sannsynlig. Regner med jeg får 100% svar på neste time. Fint å ha noe konkret å si når noen spør, å ha en forklaring på de dårlige dagene/timene. Ikke minst så er det en lettelse for familie å vite også, å ha noe konkret å forholde seg til. :)

  • Like 2
Skrevet

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant?

På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett.

Jeg fikk også diagnosen dystymi for mange år siden :) Veldig mye har skjedd siden den gang, da... Fint at du endelig kan få skikkelig hjelp :)

  • Like 1
Skrevet

Takk begge to, det hjelper veldig å få den diagnosen ja. Er ikke 100% satt enda, men mest sannsynlig. Regner med jeg får 100% svar på neste time. Fint å ha noe konkret å si når noen spør, å ha en forklaring på de dårlige dagene/timene. Ikke minst så er det en lettelse for familie å vite også, å ha noe konkret å forholde seg til. :)

:hug: Det er så deilig å ha en diagnose. Selvom det ikke gjør at man blir frisk så er eet lettere å forholde seg til sykdommen da. Både for deg og omgivelsene. Er enklere å akseptere at man ikke er frisk også når man har en diagnose å forholde seg til :)
  • Like 1
Skrevet

AN hører jeg på Dio - Holy Diver, drikker cowboyvin (vinglasset har bilde cowboysal og boots :P) og tenker at jeg elsker hundene mine over alt i verden. Sier det til dem med jevne mellomrom; "hva skulle mamsen/muttern gjort uten dere? Hadde ikke gått det!" :wub:
Fin fredag det!

Skrevet

ikke godt å si :/ heldigvis kan mye hende på 20 år.. medisiner og andre ting kan komme på banen.. hvis du har lyst å snakke litt med en "likesinnet" er det bare å sende en pm :)

Er jo lov å håpe de enten finner ut av hva det er, og får behandlet det, eller at det kommer en behandling senere.
Skrevet

Er jo lov å håpe de enten finner ut av hva det er, og får behandlet det, eller at det kommer en behandling senere.

Har også en sykdom der det per nå ikke finnes noe som kan hjelpe. De har kanskje noe klart om 5-7 år men hvem vet :/ Det er uansett viktig med håp :) men man må samtidig være realistisk (mener no jeg), hvis ikke så kan man fort ende opp med å bli unødvendig mye skuffet.

Jeg prøver å ta hver dag som de kommer, og alltid finne fine ting hver dag. Det hjelper litt, spesielt på de tyngste dagene :)

  • Like 1
Skrevet

Apropos: Her om dagen kom Glam løpende inn fra hagen med ørene langt bak, sånn skremt valp-uttrykk. Min første innskytelse var at han hadde sett hoggorm i hagen (som var en naturlig konsekvens av at @JeanetteH rett før det tok og la ut bilde av en salamander i hagen - ekkel er ekkel, som kravler inn i hagene våre...), og jeg tittet forsiktig ut av verandadøra i fall hoggormen satt på trappa. Jupp, rasjonell fobi.

Og det viste seg at det bare var nabokatta som hadde hvest til Glam og skremt den pittelille valpen min :P

Åh! :wub:

Skrevet

Når jeg får fobiske anfall ikke bare ser jeg hoggormer overalt, men jeg KJENNER de kravler i dynetrekket og under lakenet.

Apropos: Her om dagen kom Glam løpende inn fra hagen med ørene langt bak, sånn skremt valp-uttrykk. Min første innskytelse var at han hadde sett hoggorm i hagen (som var en naturlig konsekvens av at @JeanetteH rett før det tok og la ut bilde av en salamander i hagen - ekkel er ekkel, som kravler inn i hagene våre...), og jeg tittet forsiktig ut av verandadøra i fall hoggormen satt på trappa. Jupp, rasjonell fobi.

Og det viste seg at det bare var nabokatta som hadde hvest til Glam og skremt den pittelille valpen min :P

Jeg synes det var veldig deilig hver gang jeg fikk en diagnose i løpet av de siste årene - det var en lettelse at det var noe, og at det kanskje var noe som en kunne gjøre noe med, og hvis ikke kunne jeg uansett forholde meg til noe konkret og tilpasse meg. For eksempel da ubestemmelige smerter i foten over ti år endelig ble diagnostisert til beinbrudd som har grodd galt og fått forkalkninger. Det suger svett balle at jeg for alltid vil ha vondt i den foten - men nå vet jeg hva det er, vi kunne behandle det noe, og lære meg både øvelser og forholdsregler så det i det minste ikke blir verre.

Åh grøss! Jeg kjenner dem ikke, men jeg "hører" at det kravler og krasler. Går heldigvis over når jeg "våkner" litt og slipper panikk lenger. Men skvetter noe grusomt enda.

Haha søteste Glam :wub:

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant?

På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett.

:hug: Diagnoser kan være litt godt, forklarende og gi litt svar. Selv om det samtidig aldri er kult å få diagnoser.

"Glemte" Isisen ute, så måtte ut på jakt i stad - utstyrt med kun mobillommelykt og ganske stort område han kan gå på, så så jeg for meg en lang letetur. Men neida, han stod i mellomgangen i fjøset og humret til meg og tittet ut i traktorgarasjen. Han syntes tydeligvis at det var på tide å komme inn til jentene. :lol:

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...