Gå til innhold
Hundesonen.no

Akkurat nå August


Tricolor
 Share

Recommended Posts

Bittelitt misunnelig på dere som ikke har båndtvang lenger. Her er det fremdeles sau i marka, og båndtvangen er vel til 15. oktober eller "naturlig beiteslutt". Hurra for inngjerdet jorde. :lol:

Båndtvangen over? Hæ? :teehe:

Her er det for varmt for jakttrening enda, så for oss er det null forskjell..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 4.1k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Måå bare dele! Se, pappa smiler!! Har ikke sett han smile siden før hjerneslaget for 5-6år siden!

Woho, jeg fikk drømmejobben!!!! :D :banana:

Ups, jeg skal gifte meg neste år jeg

Posted Images

Har en veldig god nyhet til dere som har lest og hørt om Nora sine problemer siden jeg hentet henne 8 uker gammel. Nora er nå, endelig, fire år gammel, med på fellestreninger med agilityklubben. Hun kan trene med masse folk og hunder ute. Mandag trente vi i tre baner på en fotballbane og Nora var med på lik linje som alle de anddre hundene. Jeg må være på henne, som i følge med og pipe med ball når hun fokuserer på løpende hund på nabobanen, men hun løp ikke fra meg en gang. Nora eeelsker agility, og jeg er kjempe glad for at jeg får trent henne litt mer også :) Jeg er heller ikke redd for at noe skjer om hun løper bort til en hund. Det er deilig å kunne ta det mer med ro :)

Imorgen debuterer jeg og Ida i agility på stevne. Går hopp og agility imorgen og lørdag. Håper feltene sitter! Gambling :P

Sent fra min E6553 via Tapatalk

  • Like 22
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På kort varsel skal jeg sannsynligvis (venter endelig bekreftelse) på en middag i morgen med gresk tema. Noen kreative sjeler som har forslag til antrekk som lar seg ordne i morgen tidlig, og som helst er litt mer spennende enn hvitt laken-toga? Tenker for harde livet :ermm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På kort varsel skal jeg sannsynligvis (venter endelig bekreftelse) på en middag i morgen med gresk tema. Noen kreative sjeler som har forslag til antrekk som lar seg ordne i morgen tidlig, og som helst er litt mer spennende enn hvitt laken-toga? Tenker for harde livet :ermm:

Og jeg som tenkte å foreslå toga :P
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk plutselig panikk for mating av nurket vårt tidligere. Dette blir første valpen jeg har hatt noe å si på kostholdet til som ikke blir fôret helrått. Jeg innså hvor utrolig lite jeg vet om tørrfôr og har brukt tre timer nå på å sette opp forskjellige forslag til fôrplaner. Litt nevrotisk, bare.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en veldig god nyhet til dere som har lest og hørt om Nora sine problemer siden jeg hentet henne 8 uker gammel. Nora er nå, endelig, fire år gammel, med på fellestreninger med agilityklubben. Hun kan trene med masse folk og hunder ute. Mandag trente vi i tre baner på en fotballbane og Nora var med på lik linje som alle de anddre hundene. Jeg må være på henne, som i følge med og pipe med ball når hun fokuserer på løpende hund på nabobanen, men hun løp ikke fra meg en gang. Nora eeelsker agility, og jeg er kjempe glad for at jeg får trent henne litt mer også :) Jeg er heller ikke redd for at noe skjer om hun løper bort til en hund. Det er deilig å kunne ta det mer med ro :)

Imorgen debuterer jeg og Ida i agility på stevne. Går hopp og agility imorgen og lørdag. Håper feltene sitter! Gambling :P

Sent fra min E6553 via Tapatalk

Gu så utrolig gøy å lese! Fine Nora<3
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Flinke Vegas!

Ja :D Jeg var litt nervøs pga en del folk osv, men Vegas så på meg med et blikk som sa "Slapp av muttern, jeg fikser dette!", også viste han seg fint frem :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg er sliten, kan jeg få rare syn - at jeg tror jeg ser noe, men når jeg blunker blir det borte igjen.

På kveldsturen i går trodde jeg at jeg så en ulv (jeg vet enda ikke hva det var, om det var noe). På kveldsturen i dag trodde jeg at jeg så en løpsk UFO (det viste seg å være to tenåringer som kjørte radiostyrte biler i skogen, med sterke frontlys...)

Da er det så deilig å komme hjem, og skravle på FB med ei venninne, hvor en kan diskutere helt seriøst hvorvidt en ringer psykologen eller viltnemda først den dagen en ser en rosa elefant :D

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg er sliten, kan jeg få rare syn - at jeg tror jeg ser noe, men når jeg blunker blir det borte igjen.

På kveldsturen i går trodde jeg at jeg så en ulv (jeg vet enda ikke hva det var, om det var noe). På kveldsturen i dag trodde jeg at jeg så en løpsk UFO (det viste seg å være to tenåringer som kjørte radiostyrte biler i skogen, med sterke frontlys...)

Da er det så deilig å komme hjem, og skravle på FB med ei venninne, hvor en kan diskutere helt seriøst hvorvidt en ringer psykologen eller viltnemda først den dagen en ser en rosa elefant :D

Ååh ulv og ufo høres kjekkere ut en min "hallusinasjon". Jeg ser nemlig edderkopper om jeg er veldig sliten og holder på å sovne eller våkne. Heldigvis er jeg ikke panisk redd edderkopper lenger så resulterer ikke i panikkhopping opp av senga og saumfare alle kriker og kroker etter edderkoppene som kravlet over hodeputa, i taket, på dyna... *grøss*

Jeg vil gjerne se rosa elefant da!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en veldig god nyhet til dere som har lest og hørt om Nora sine problemer siden jeg hentet henne 8 uker gammel. Nora er nå, endelig, fire år gammel, med på fellestreninger med agilityklubben. Hun kan trene med masse folk og hunder ute. Mandag trente vi i tre baner på en fotballbane og Nora var med på lik linje som alle de anddre hundene. Jeg må være på henne, som i følge med og pipe med ball når hun fokuserer på løpende hund på nabobanen, men hun løp ikke fra meg en gang. Nora eeelsker agility, og jeg er kjempe glad for at jeg får trent henne litt mer også :) Jeg er heller ikke redd for at noe skjer om hun løper bort til en hund. Det er deilig å kunne ta det mer med ro :)

Imorgen debuterer jeg og Ida i agility på stevne. Går hopp og agility imorgen og lørdag. Håper feltene sitter! Gambling :P

Så bra! Må føles veldig godt for deg at det går så bra med henne :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant?
På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ååh ulv og ufo høres kjekkere ut en min "hallusinasjon". Jeg ser nemlig edderkopper om jeg er veldig sliten og holder på å sovne eller våkne. Heldigvis er jeg ikke panisk redd edderkopper lenger så resulterer ikke i panikkhopping opp av senga og saumfare alle kriker og kroker etter edderkoppene som kravlet over hodeputa, i taket, på dyna... *grøss*

Jeg vil gjerne se rosa elefant da!

Når jeg får fobiske anfall ikke bare ser jeg hoggormer overalt, men jeg KJENNER de kravler i dynetrekket og under lakenet.

Apropos: Her om dagen kom Glam løpende inn fra hagen med ørene langt bak, sånn skremt valp-uttrykk. Min første innskytelse var at han hadde sett hoggorm i hagen (som var en naturlig konsekvens av at @JeanetteH rett før det tok og la ut bilde av en salamander i hagen - ekkel er ekkel, som kravler inn i hagene våre...), og jeg tittet forsiktig ut av verandadøra i fall hoggormen satt på trappa. Jupp, rasjonell fobi.

Og det viste seg at det bare var nabokatta som hadde hvest til Glam og skremt den pittelille valpen min :P

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant?

På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett.

Jeg synes det var veldig deilig hver gang jeg fikk en diagnose i løpet av de siste årene - det var en lettelse at det var noe, og at det kanskje var noe som en kunne gjøre noe med, og hvis ikke kunne jeg uansett forholde meg til noe konkret og tilpasse meg. For eksempel da ubestemmelige smerter i foten over ti år endelig ble diagnostisert til beinbrudd som har grodd galt og fått forkalkninger. Det suger svett balle at jeg for alltid vil ha vondt i den foten - men nå vet jeg hva det er, vi kunne behandle det noe, og lære meg både øvelser og forholdsregler så det i det minste ikke blir verre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant? 

På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett. 

Det er bra du endelig har fått en diagnose, og endelig får hjelp! Det gjør ganske mye for folk å vite at man endelig har fått svar selvom det er vanskelig!

Masse lykke til fremover! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ble noen timer på jobb i dag også, fint for meg at varene kommer sent slik at de trenger mer folk :P Og snilleste @rosinbolle plukket meg opp så jeg fikk med meg LP trening også - tusen takk skal du ha! :D:flowers:

Feiret slutten på båndtvangen på kveldsturen, og overså glatt det faktum at den fremdeles gjelder langs fortau etc :P Whatever, møtte ikke en sjel :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en veldig god nyhet til dere som har lest og hørt om Nora sine problemer siden jeg hentet henne 8 uker gammel. Nora er nå, endelig, fire år gammel, med på fellestreninger med agilityklubben. Hun kan trene med masse folk og hunder ute. Mandag trente vi i tre baner på en fotballbane og Nora var med på lik linje som alle de anddre hundene. Jeg må være på henne, som i følge med og pipe med ball når hun fokuserer på løpende hund på nabobanen, men hun løp ikke fra meg en gang. Nora eeelsker agility, og jeg er kjempe glad for at jeg får trent henne litt mer også :) Jeg er heller ikke redd for at noe skjer om hun løper bort til en hund. Det er deilig å kunne ta det mer med ro :) Imorgen debuterer jeg og Ida i agility på stevne. Går hopp og agility imorgen og lørdag. Håper feltene sitter! Gambling :P Sent fra min E6553 via Tapatalk

Synes hun viste fine takter på treningene før sommerferien jeg :)

Lykke til i helgen!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg får fobiske anfall ikke bare ser jeg hoggormer overalt, men jeg KJENNER de kravler i dynetrekket og under lakenet.

Apropos: Her om dagen kom Glam løpende inn fra hagen med ørene langt bak, sånn skremt valp-uttrykk. Min første innskytelse var at han hadde sett hoggorm i hagen (som var en naturlig konsekvens av at @JeanetteH rett før det tok og la ut bilde av en salamander i hagen - ekkel er ekkel, som kravler inn i hagene våre...), og jeg tittet forsiktig ut av verandadøra i fall hoggormen satt på trappa. Jupp, rasjonell fobi.

Og det viste seg at det bare var nabokatta som hadde hvest til Glam og skremt den pittelille valpen min :P

Jeg synes det var veldig deilig hver gang jeg fikk en diagnose i løpet av de siste årene - det var en lettelse at det var noe, og at det kanskje var noe som en kunne gjøre noe med, og hvis ikke kunne jeg uansett forholde meg til noe konkret og tilpasse meg. For eksempel da ubestemmelige smerter i foten over ti år endelig ble diagnostisert til beinbrudd som har grodd galt og fått forkalkninger. Det suger svett balle at jeg for alltid vil ha vondt i den foten - men nå vet jeg hva det er, vi kunne behandle det noe, og lære meg både øvelser og forholdsregler så det i det minste ikke blir verre.

Det er bra du endelig har fått en diagnose, og endelig får hjelp! Det gjør ganske mye for folk å vite at man endelig har fått svar selvom det er vanskelig!

Masse lykke til fremover! :)

Takk begge to, det hjelper veldig å få den diagnosen ja. Er ikke 100% satt enda, men mest sannsynlig. Regner med jeg får 100% svar på neste time. Fint å ha noe konkret å si når noen spør, å ha en forklaring på de dårlige dagene/timene. Ikke minst så er det en lettelse for familie å vite også, å ha noe konkret å forholde seg til. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant?

På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett.

Jeg fikk også diagnosen dystymi for mange år siden :) Veldig mye har skjedd siden den gang, da... Fint at du endelig kan få skikkelig hjelp :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk begge to, det hjelper veldig å få den diagnosen ja. Er ikke 100% satt enda, men mest sannsynlig. Regner med jeg får 100% svar på neste time. Fint å ha noe konkret å si når noen spør, å ha en forklaring på de dårlige dagene/timene. Ikke minst så er det en lettelse for familie å vite også, å ha noe konkret å forholde seg til. :)

:hug: Det er så deilig å ha en diagnose. Selvom det ikke gjør at man blir frisk så er eet lettere å forholde seg til sykdommen da. Både for deg og omgivelsene. Er enklere å akseptere at man ikke er frisk også når man har en diagnose å forholde seg til :)
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AN hører jeg på Dio - Holy Diver, drikker cowboyvin (vinglasset har bilde cowboysal og boots :P) og tenker at jeg elsker hundene mine over alt i verden. Sier det til dem med jevne mellomrom; "hva skulle mamsen/muttern gjort uten dere? Hadde ikke gått det!" :wub:
Fin fredag det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ikke godt å si :/ heldigvis kan mye hende på 20 år.. medisiner og andre ting kan komme på banen.. hvis du har lyst å snakke litt med en "likesinnet" er det bare å sende en pm :)

Er jo lov å håpe de enten finner ut av hva det er, og får behandlet det, eller at det kommer en behandling senere.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jo lov å håpe de enten finner ut av hva det er, og får behandlet det, eller at det kommer en behandling senere.

Har også en sykdom der det per nå ikke finnes noe som kan hjelpe. De har kanskje noe klart om 5-7 år men hvem vet :/ Det er uansett viktig med håp :) men man må samtidig være realistisk (mener no jeg), hvis ikke så kan man fort ende opp med å bli unødvendig mye skuffet.

Jeg prøver å ta hver dag som de kommer, og alltid finne fine ting hver dag. Det hjelper litt, spesielt på de tyngste dagene :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Apropos: Her om dagen kom Glam løpende inn fra hagen med ørene langt bak, sånn skremt valp-uttrykk. Min første innskytelse var at han hadde sett hoggorm i hagen (som var en naturlig konsekvens av at @JeanetteH rett før det tok og la ut bilde av en salamander i hagen - ekkel er ekkel, som kravler inn i hagene våre...), og jeg tittet forsiktig ut av verandadøra i fall hoggormen satt på trappa. Jupp, rasjonell fobi.

Og det viste seg at det bare var nabokatta som hadde hvest til Glam og skremt den pittelille valpen min :P

Åh! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg får fobiske anfall ikke bare ser jeg hoggormer overalt, men jeg KJENNER de kravler i dynetrekket og under lakenet.

Apropos: Her om dagen kom Glam løpende inn fra hagen med ørene langt bak, sånn skremt valp-uttrykk. Min første innskytelse var at han hadde sett hoggorm i hagen (som var en naturlig konsekvens av at @JeanetteH rett før det tok og la ut bilde av en salamander i hagen - ekkel er ekkel, som kravler inn i hagene våre...), og jeg tittet forsiktig ut av verandadøra i fall hoggormen satt på trappa. Jupp, rasjonell fobi.

Og det viste seg at det bare var nabokatta som hadde hvest til Glam og skremt den pittelille valpen min :P

Jeg synes det var veldig deilig hver gang jeg fikk en diagnose i løpet av de siste årene - det var en lettelse at det var noe, og at det kanskje var noe som en kunne gjøre noe med, og hvis ikke kunne jeg uansett forholde meg til noe konkret og tilpasse meg. For eksempel da ubestemmelige smerter i foten over ti år endelig ble diagnostisert til beinbrudd som har grodd galt og fått forkalkninger. Det suger svett balle at jeg for alltid vil ha vondt i den foten - men nå vet jeg hva det er, vi kunne behandle det noe, og lære meg både øvelser og forholdsregler så det i det minste ikke blir verre.

Åh grøss! Jeg kjenner dem ikke, men jeg "hører" at det kravler og krasler. Går heldigvis over når jeg "våkner" litt og slipper panikk lenger. Men skvetter noe grusomt enda.

Haha søteste Glam :wub:

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant?

På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett.

:hug: Diagnoser kan være litt godt, forklarende og gi litt svar. Selv om det samtidig aldri er kult å få diagnoser.

"Glemte" Isisen ute, så måtte ut på jakt i stad - utstyrt med kun mobillommelykt og ganske stort område han kan gå på, så så jeg for meg en lang letetur. Men neida, han stod i mellomgangen i fjøset og humret til meg og tittet ut i traktorgarasjen. Han syntes tydeligvis at det var på tide å komme inn til jentene. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...