Gå til innhold
Hundesonen.no

Akkurat nå August


Tricolor
 Share

Recommended Posts

Bittelitt misunnelig på dere som ikke har båndtvang lenger. Her er det fremdeles sau i marka, og båndtvangen er vel til 15. oktober eller "naturlig beiteslutt". Hurra for inngjerdet jorde. :lol:

Båndtvangen over? Hæ? :teehe:

Her er det for varmt for jakttrening enda, så for oss er det null forskjell..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 4.1k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Måå bare dele! Se, pappa smiler!! Har ikke sett han smile siden før hjerneslaget for 5-6år siden!

Woho, jeg fikk drømmejobben!!!! :D :banana:

Ups, jeg skal gifte meg neste år jeg

Posted Images

Har en veldig god nyhet til dere som har lest og hørt om Nora sine problemer siden jeg hentet henne 8 uker gammel. Nora er nå, endelig, fire år gammel, med på fellestreninger med agilityklubben. Hun kan trene med masse folk og hunder ute. Mandag trente vi i tre baner på en fotballbane og Nora var med på lik linje som alle de anddre hundene. Jeg må være på henne, som i følge med og pipe med ball når hun fokuserer på løpende hund på nabobanen, men hun løp ikke fra meg en gang. Nora eeelsker agility, og jeg er kjempe glad for at jeg får trent henne litt mer også :) Jeg er heller ikke redd for at noe skjer om hun løper bort til en hund. Det er deilig å kunne ta det mer med ro :)

Imorgen debuterer jeg og Ida i agility på stevne. Går hopp og agility imorgen og lørdag. Håper feltene sitter! Gambling :P

Sent fra min E6553 via Tapatalk

  • Like 22
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På kort varsel skal jeg sannsynligvis (venter endelig bekreftelse) på en middag i morgen med gresk tema. Noen kreative sjeler som har forslag til antrekk som lar seg ordne i morgen tidlig, og som helst er litt mer spennende enn hvitt laken-toga? Tenker for harde livet :ermm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På kort varsel skal jeg sannsynligvis (venter endelig bekreftelse) på en middag i morgen med gresk tema. Noen kreative sjeler som har forslag til antrekk som lar seg ordne i morgen tidlig, og som helst er litt mer spennende enn hvitt laken-toga? Tenker for harde livet :ermm:

Og jeg som tenkte å foreslå toga :P
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk plutselig panikk for mating av nurket vårt tidligere. Dette blir første valpen jeg har hatt noe å si på kostholdet til som ikke blir fôret helrått. Jeg innså hvor utrolig lite jeg vet om tørrfôr og har brukt tre timer nå på å sette opp forskjellige forslag til fôrplaner. Litt nevrotisk, bare.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en veldig god nyhet til dere som har lest og hørt om Nora sine problemer siden jeg hentet henne 8 uker gammel. Nora er nå, endelig, fire år gammel, med på fellestreninger med agilityklubben. Hun kan trene med masse folk og hunder ute. Mandag trente vi i tre baner på en fotballbane og Nora var med på lik linje som alle de anddre hundene. Jeg må være på henne, som i følge med og pipe med ball når hun fokuserer på løpende hund på nabobanen, men hun løp ikke fra meg en gang. Nora eeelsker agility, og jeg er kjempe glad for at jeg får trent henne litt mer også :) Jeg er heller ikke redd for at noe skjer om hun løper bort til en hund. Det er deilig å kunne ta det mer med ro :)

Imorgen debuterer jeg og Ida i agility på stevne. Går hopp og agility imorgen og lørdag. Håper feltene sitter! Gambling :P

Sent fra min E6553 via Tapatalk

Gu så utrolig gøy å lese! Fine Nora<3
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Flinke Vegas!

Ja :D Jeg var litt nervøs pga en del folk osv, men Vegas så på meg med et blikk som sa "Slapp av muttern, jeg fikser dette!", også viste han seg fint frem :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg er sliten, kan jeg få rare syn - at jeg tror jeg ser noe, men når jeg blunker blir det borte igjen.

På kveldsturen i går trodde jeg at jeg så en ulv (jeg vet enda ikke hva det var, om det var noe). På kveldsturen i dag trodde jeg at jeg så en løpsk UFO (det viste seg å være to tenåringer som kjørte radiostyrte biler i skogen, med sterke frontlys...)

Da er det så deilig å komme hjem, og skravle på FB med ei venninne, hvor en kan diskutere helt seriøst hvorvidt en ringer psykologen eller viltnemda først den dagen en ser en rosa elefant :D

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg er sliten, kan jeg få rare syn - at jeg tror jeg ser noe, men når jeg blunker blir det borte igjen.

På kveldsturen i går trodde jeg at jeg så en ulv (jeg vet enda ikke hva det var, om det var noe). På kveldsturen i dag trodde jeg at jeg så en løpsk UFO (det viste seg å være to tenåringer som kjørte radiostyrte biler i skogen, med sterke frontlys...)

Da er det så deilig å komme hjem, og skravle på FB med ei venninne, hvor en kan diskutere helt seriøst hvorvidt en ringer psykologen eller viltnemda først den dagen en ser en rosa elefant :D

Ååh ulv og ufo høres kjekkere ut en min "hallusinasjon". Jeg ser nemlig edderkopper om jeg er veldig sliten og holder på å sovne eller våkne. Heldigvis er jeg ikke panisk redd edderkopper lenger så resulterer ikke i panikkhopping opp av senga og saumfare alle kriker og kroker etter edderkoppene som kravlet over hodeputa, i taket, på dyna... *grøss*

Jeg vil gjerne se rosa elefant da!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en veldig god nyhet til dere som har lest og hørt om Nora sine problemer siden jeg hentet henne 8 uker gammel. Nora er nå, endelig, fire år gammel, med på fellestreninger med agilityklubben. Hun kan trene med masse folk og hunder ute. Mandag trente vi i tre baner på en fotballbane og Nora var med på lik linje som alle de anddre hundene. Jeg må være på henne, som i følge med og pipe med ball når hun fokuserer på løpende hund på nabobanen, men hun løp ikke fra meg en gang. Nora eeelsker agility, og jeg er kjempe glad for at jeg får trent henne litt mer også :) Jeg er heller ikke redd for at noe skjer om hun løper bort til en hund. Det er deilig å kunne ta det mer med ro :)

Imorgen debuterer jeg og Ida i agility på stevne. Går hopp og agility imorgen og lørdag. Håper feltene sitter! Gambling :P

Så bra! Må føles veldig godt for deg at det går så bra med henne :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant?
På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ååh ulv og ufo høres kjekkere ut en min "hallusinasjon". Jeg ser nemlig edderkopper om jeg er veldig sliten og holder på å sovne eller våkne. Heldigvis er jeg ikke panisk redd edderkopper lenger så resulterer ikke i panikkhopping opp av senga og saumfare alle kriker og kroker etter edderkoppene som kravlet over hodeputa, i taket, på dyna... *grøss*

Jeg vil gjerne se rosa elefant da!

Når jeg får fobiske anfall ikke bare ser jeg hoggormer overalt, men jeg KJENNER de kravler i dynetrekket og under lakenet.

Apropos: Her om dagen kom Glam løpende inn fra hagen med ørene langt bak, sånn skremt valp-uttrykk. Min første innskytelse var at han hadde sett hoggorm i hagen (som var en naturlig konsekvens av at @JeanetteH rett før det tok og la ut bilde av en salamander i hagen - ekkel er ekkel, som kravler inn i hagene våre...), og jeg tittet forsiktig ut av verandadøra i fall hoggormen satt på trappa. Jupp, rasjonell fobi.

Og det viste seg at det bare var nabokatta som hadde hvest til Glam og skremt den pittelille valpen min :P

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant?

På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett.

Jeg synes det var veldig deilig hver gang jeg fikk en diagnose i løpet av de siste årene - det var en lettelse at det var noe, og at det kanskje var noe som en kunne gjøre noe med, og hvis ikke kunne jeg uansett forholde meg til noe konkret og tilpasse meg. For eksempel da ubestemmelige smerter i foten over ti år endelig ble diagnostisert til beinbrudd som har grodd galt og fått forkalkninger. Det suger svett balle at jeg for alltid vil ha vondt i den foten - men nå vet jeg hva det er, vi kunne behandle det noe, og lære meg både øvelser og forholdsregler så det i det minste ikke blir verre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant? 

På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett. 

Det er bra du endelig har fått en diagnose, og endelig får hjelp! Det gjør ganske mye for folk å vite at man endelig har fått svar selvom det er vanskelig!

Masse lykke til fremover! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ble noen timer på jobb i dag også, fint for meg at varene kommer sent slik at de trenger mer folk :P Og snilleste @rosinbolle plukket meg opp så jeg fikk med meg LP trening også - tusen takk skal du ha! :D:flowers:

Feiret slutten på båndtvangen på kveldsturen, og overså glatt det faktum at den fremdeles gjelder langs fortau etc :P Whatever, møtte ikke en sjel :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en veldig god nyhet til dere som har lest og hørt om Nora sine problemer siden jeg hentet henne 8 uker gammel. Nora er nå, endelig, fire år gammel, med på fellestreninger med agilityklubben. Hun kan trene med masse folk og hunder ute. Mandag trente vi i tre baner på en fotballbane og Nora var med på lik linje som alle de anddre hundene. Jeg må være på henne, som i følge med og pipe med ball når hun fokuserer på løpende hund på nabobanen, men hun løp ikke fra meg en gang. Nora eeelsker agility, og jeg er kjempe glad for at jeg får trent henne litt mer også :) Jeg er heller ikke redd for at noe skjer om hun løper bort til en hund. Det er deilig å kunne ta det mer med ro :) Imorgen debuterer jeg og Ida i agility på stevne. Går hopp og agility imorgen og lørdag. Håper feltene sitter! Gambling :P Sent fra min E6553 via Tapatalk

Synes hun viste fine takter på treningene før sommerferien jeg :)

Lykke til i helgen!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg får fobiske anfall ikke bare ser jeg hoggormer overalt, men jeg KJENNER de kravler i dynetrekket og under lakenet.

Apropos: Her om dagen kom Glam løpende inn fra hagen med ørene langt bak, sånn skremt valp-uttrykk. Min første innskytelse var at han hadde sett hoggorm i hagen (som var en naturlig konsekvens av at @JeanetteH rett før det tok og la ut bilde av en salamander i hagen - ekkel er ekkel, som kravler inn i hagene våre...), og jeg tittet forsiktig ut av verandadøra i fall hoggormen satt på trappa. Jupp, rasjonell fobi.

Og det viste seg at det bare var nabokatta som hadde hvest til Glam og skremt den pittelille valpen min :P

Jeg synes det var veldig deilig hver gang jeg fikk en diagnose i løpet av de siste årene - det var en lettelse at det var noe, og at det kanskje var noe som en kunne gjøre noe med, og hvis ikke kunne jeg uansett forholde meg til noe konkret og tilpasse meg. For eksempel da ubestemmelige smerter i foten over ti år endelig ble diagnostisert til beinbrudd som har grodd galt og fått forkalkninger. Det suger svett balle at jeg for alltid vil ha vondt i den foten - men nå vet jeg hva det er, vi kunne behandle det noe, og lære meg både øvelser og forholdsregler så det i det minste ikke blir verre.

Det er bra du endelig har fått en diagnose, og endelig får hjelp! Det gjør ganske mye for folk å vite at man endelig har fått svar selvom det er vanskelig!

Masse lykke til fremover! :)

Takk begge to, det hjelper veldig å få den diagnosen ja. Er ikke 100% satt enda, men mest sannsynlig. Regner med jeg får 100% svar på neste time. Fint å ha noe konkret å si når noen spør, å ha en forklaring på de dårlige dagene/timene. Ikke minst så er det en lettelse for familie å vite også, å ha noe konkret å forholde seg til. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant?

På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett.

Jeg fikk også diagnosen dystymi for mange år siden :) Veldig mye har skjedd siden den gang, da... Fint at du endelig kan få skikkelig hjelp :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk begge to, det hjelper veldig å få den diagnosen ja. Er ikke 100% satt enda, men mest sannsynlig. Regner med jeg får 100% svar på neste time. Fint å ha noe konkret å si når noen spør, å ha en forklaring på de dårlige dagene/timene. Ikke minst så er det en lettelse for familie å vite også, å ha noe konkret å forholde seg til. :)

:hug: Det er så deilig å ha en diagnose. Selvom det ikke gjør at man blir frisk så er eet lettere å forholde seg til sykdommen da. Både for deg og omgivelsene. Er enklere å akseptere at man ikke er frisk også når man har en diagnose å forholde seg til :)
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AN hører jeg på Dio - Holy Diver, drikker cowboyvin (vinglasset har bilde cowboysal og boots :P) og tenker at jeg elsker hundene mine over alt i verden. Sier det til dem med jevne mellomrom; "hva skulle mamsen/muttern gjort uten dere? Hadde ikke gått det!" :wub:
Fin fredag det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ikke godt å si :/ heldigvis kan mye hende på 20 år.. medisiner og andre ting kan komme på banen.. hvis du har lyst å snakke litt med en "likesinnet" er det bare å sende en pm :)

Er jo lov å håpe de enten finner ut av hva det er, og får behandlet det, eller at det kommer en behandling senere.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jo lov å håpe de enten finner ut av hva det er, og får behandlet det, eller at det kommer en behandling senere.

Har også en sykdom der det per nå ikke finnes noe som kan hjelpe. De har kanskje noe klart om 5-7 år men hvem vet :/ Det er uansett viktig med håp :) men man må samtidig være realistisk (mener no jeg), hvis ikke så kan man fort ende opp med å bli unødvendig mye skuffet.

Jeg prøver å ta hver dag som de kommer, og alltid finne fine ting hver dag. Det hjelper litt, spesielt på de tyngste dagene :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Apropos: Her om dagen kom Glam løpende inn fra hagen med ørene langt bak, sånn skremt valp-uttrykk. Min første innskytelse var at han hadde sett hoggorm i hagen (som var en naturlig konsekvens av at @JeanetteH rett før det tok og la ut bilde av en salamander i hagen - ekkel er ekkel, som kravler inn i hagene våre...), og jeg tittet forsiktig ut av verandadøra i fall hoggormen satt på trappa. Jupp, rasjonell fobi.

Og det viste seg at det bare var nabokatta som hadde hvest til Glam og skremt den pittelille valpen min :P

Åh! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg får fobiske anfall ikke bare ser jeg hoggormer overalt, men jeg KJENNER de kravler i dynetrekket og under lakenet.

Apropos: Her om dagen kom Glam løpende inn fra hagen med ørene langt bak, sånn skremt valp-uttrykk. Min første innskytelse var at han hadde sett hoggorm i hagen (som var en naturlig konsekvens av at @JeanetteH rett før det tok og la ut bilde av en salamander i hagen - ekkel er ekkel, som kravler inn i hagene våre...), og jeg tittet forsiktig ut av verandadøra i fall hoggormen satt på trappa. Jupp, rasjonell fobi.

Og det viste seg at det bare var nabokatta som hadde hvest til Glam og skremt den pittelille valpen min :P

Jeg synes det var veldig deilig hver gang jeg fikk en diagnose i løpet av de siste årene - det var en lettelse at det var noe, og at det kanskje var noe som en kunne gjøre noe med, og hvis ikke kunne jeg uansett forholde meg til noe konkret og tilpasse meg. For eksempel da ubestemmelige smerter i foten over ti år endelig ble diagnostisert til beinbrudd som har grodd galt og fått forkalkninger. Det suger svett balle at jeg for alltid vil ha vondt i den foten - men nå vet jeg hva det er, vi kunne behandle det noe, og lære meg både øvelser og forholdsregler så det i det minste ikke blir verre.

Åh grøss! Jeg kjenner dem ikke, men jeg "hører" at det kravler og krasler. Går heldigvis over når jeg "våkner" litt og slipper panikk lenger. Men skvetter noe grusomt enda.

Haha søteste Glam :wub:

Akkurat nå synes jeg det er fryktelig merkelig å ha sånn ca fått en diagnose. Ganske rart etter å ha fått høre i 9 år at det er jo "bare" å skjerpe seg. Det er jo "bare" å gjøre ditt eller datt, vist ikke er man jo bare lat? Ikke sant?

På en måte er det godt å ha et navn på det, på en annen måte så er det veldig tungt å få bekreftet at man faktisk er syk. Selvom det betyr at jeg nå faktisk får hjelp med dette her. Dystymi er det jeg har, min søster har det samme og det er ikke umulig at mamma også hadde det. Så det er nok en case av genetisk disposisjon rett og slett.

:hug: Diagnoser kan være litt godt, forklarende og gi litt svar. Selv om det samtidig aldri er kult å få diagnoser.

"Glemte" Isisen ute, så måtte ut på jakt i stad - utstyrt med kun mobillommelykt og ganske stort område han kan gå på, så så jeg for meg en lang letetur. Men neida, han stod i mellomgangen i fjøset og humret til meg og tittet ut i traktorgarasjen. Han syntes tydeligvis at det var på tide å komme inn til jentene. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg og min samboer ønsker oss veldig en pelskledd venn i vårt selskap, vi har følt oss klare til å skaffe oss en hund det siste halvåret. Vi har noen ønskelige krav når det kommer til hundens personlighet og atferd, men vi syntes det er vanskelig å finne den mest perfekte rasen for oss. Blant de kravene vi har er: - lite bjeffing. Dette er en grunn ved at vi bor i leilighet og ikke vil være til sjenanse for de andre beboerene.  - ikke en alt for aktiv hund. Vi har ikke hatt vår egen hund før, og er bekymret for om vi får gitt nok fysisk stimuli for rasen. Vi vil rett og slett ha en hund vi ikke er bundet til å måtte gå mer enn 2 timer om dagen med, fordi vi er usikre på vårt eget energinivå i denne sammenhengen.  - ikke et krav om å være mye ute i hagen. Vi bor i borettslag uten egen hage, men vi har et fellesområde med hage som vi kan benytte.  - vi trenger en hund som kan være alene hjemme. Vi er begge i 100% stilling i jobb på dagtid og hunden må være hjemme i opptil 8 timer alene på hverdagene. (utenom jobb er vi stort sett alltid hjemme). Som personer er vi veldig avslappet og rolige og ser etter en selskapshund som kan bli vår venn i hverdagen. Vi er ikke spesielt aktive av oss nå, men vi håper vi kan bli det med en hund i hus. Vi tar gjerne hunden med oss hvis vi skal bort, for å være mest mulig med hunden. Vi er i en familiekjær familie som vi er mye sammen med og ønsker å ha med oss hunden på besøk. Vi har ikke barn nå men vi ønsker oss det i fremtiden.    vi bor i en leilighet på 70 kvadratmeter på et boligfelt utenfor sentrum, med muligheter for både bading og skogsturer med voffsen.  selvom utseende på hunden ikke skal bestemme hvilken rase man skal velge så har vi noen ønsker til utseende. Vi ønsker en hund med en god pels å kose med, men som ikke krever noe særlig mer en pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken. Vi har mest lyst på en hund mellom 7-25 kilo +/- som kan trives i leilighet.   vi har lenge vært inne på tanken på en golden retriver, men er usikker med tanke på aktivitetsnivået og størrelsen.
    • Jeg har heller ikke lov å gjerde inne utenfor, så jeg har en hau kompostgrinder stående som jeg drar ut og bruker som gjerde når jeg vil. Funker gull og ikke noen som kan si noe på det. 😊 Dog er egen hage et must når jeg en gang flytter, firte på det kravet her fordi jeg fikk så mye annet jeg ville ha og jeg kan gjøre som jeg gjør nå med grindene. 
    • Foreslår som Simira, langline. Da jeg bodde i Trondheim hadde jeg heller inne inngjerdet hage. Den lydige hunden gikk løs, den ikke så lydige var i langline. Haha, nei, si det. Man blir vandt med det etterhvert. Men det er mange ganger hvor jeg teller etasjene for å motivere meg  I tillegg har jeg drømt om å på en eller annen måte kunne gå rett ut fra 4.etasje og ned på gress. Vi koser oss ekstra mye når vi er på hytten hvor vi kan ta to skritt fra soverommet, også er vi ute.
    • Bodde i blokk (med heis) med marka like utenfor døra og parker i nærheten og synes det fungerte helt fint med valp/hund. Selvsagt deilig med egen hage som vi har nå, men det er først og fremst en større fordel for oss tenker jeg (tror ikke hunden bryr seg nevneverdig om å være ute i egen hage eller sitte en rolig plass ute i nærheten, med mindre hunden liker å være mye ute i hagen også alene da, som ikke har gjeldt hundene jeg har hatt/den jeg har). 
    • Haha, jeg skjønner ikke at folk takler det. Hadde en venninne som bodde i 5. etg med valp, uten heis. Hvordan går det an, liksom? Vi bodde i leilighet med én trapp ned/ut da vi fikk Odin, med Kovu hadde vi hus og hage så døren stod stort sett åpen ut. Og uten mulighet for inngjerding hadde jeg ikke vurdert en gang. Selv om man kommer langt med langline da. Men å kunne ha hagedøra åpen og bare la hundene gå inn og ut som de vil er så deilig.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...