Jump to content
Hundesonen.no

Fortelle om ny valp.


Angelina
 Share

Recommended Posts

Fikk en ny valp i går men hvordan forteller jeg om valpen til foreldra mine? Jeg er godt voksen. Foreldra mine kommer helt sikkert til å bli sinte siden jeg har fått enda en. De liker ikke at jeg har dyr i det hele tatt. Gruer meg veldig til å fortelle dem siden jeg vet at de kommer til å bli sinte og kjefte på meg. Hvordan forteller dere at dere har fått ny valp? Jeg er snart 40 år og foreldra mine tror nok ennå jeg er 10 år.

Link to comment
Share on other sites

  • Replies 59
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mamma: hvorfor skal du ha en til hund? (Nr 2) Meg: hvorfor har du 4 unger? *stillhet*

Folkens, jeg synes det kan være greit å tenke litt gjennom HVORFOR folk rundt "bryr" seg med hvor mange hunder en har, jeg. Om det er fordi de bare ikke liker hunder og ikke skjønner hva en "skal" med

Og jeg tenker wtf?! Hvorfor skal foreldre legge seg borti hvor mange dyr man har? Med mindre jeg var dyresamler eller stadig dumpa hunden/hundene på dem må det vel være revnende likegyldig for foreld

Jeg skaffet meg jo hund #2 som 19, og foreldrene mine synes jo at jeg var sprø :P

Jeg fortalte det til pappa en gang da vi kjørte bil. Det var noen andre hundefolk som spurte meg om jeg hadde fått valpen min enda, så da måtte jeg bare innrømme det. Han tok det faktisk overraskende bra. Jeg "fortalte" det på facebook til mamma, for jeg tok en del bilder av valpen da hun var liten. Tror hun tok hintet da jeg kom på familieselskap med begge dyra :P

Hadde jeg vært deg, altså godt voksen og etablert, så hadde jeg bare proklamert at "Hei, jeg har fått meg en valp. Deal with it."

Det er ditt liv, de har ingenting med det om du skaffer deg en hund til eller ikke :)

Link to comment
Share on other sites

Hadde sagt en stund at jeg så etter en hund til, men de synes jeg var gal. Så kom jeg med bikkja og de synes jeg var enda galere. Tror ikke oppfattelsen har endret seg enda. :P Tror de trodde først det var en spøk.

Link to comment
Share on other sites

Jeg hentet hund nummer to sommeren jeg fylte 18år. Nå har jeg delt familie, kun min mor visste om valpen siden vi bor 1300km fra resten av familien, de andre var sterkt i mot at jeg fikk en til.

Reiser ofte hjem, da alltid med min andre hund. Noen hadde sikkert plukket det opp på FB allerede, de andre fikk vite det når vi landet flyet og ut kom der en gul valp fra buret. "Dette er min hund Keo, han er en liten border collie-valp som skal bli gammel og grå sammen med meg". Jeg tror den lille fleeceballen vant de over for meg, bortsett fra besteforeldrene mine som trengte å høre at dette var mitt valg, ferdig snakka.

Det er du som bor med dyra dine, så lenge man er i stand til å ta vare på dem alle så er det opp til en selv. Mitt forslag er å bare ta med seg valpen på besøk eller invitere dem over til deg, så får de møte den på samme tid du forteller at du har fått deg valp :)

Link to comment
Share on other sites

Mamma har ikke ringt meg etter jeg la ut bilder av valpen på facebook. Så jeg antar når hun har Internett og har sett at telefonen går varm :aww: mye meninger selvom det ikke angår henne :P

Litt OT, men hva har skjedd med Pi?

Link to comment
Share on other sites

Mamma har ikke ringt meg etter jeg la ut bilder av valpen på facebook. Så jeg antar når hun har Internett og har sett at telefonen går varm :aww: mye meninger selvom det ikke angår henne :P

Dette skjønte jeg ikke helt? Hvordan kan hun vite at telefonen går varm, hvis hun ikke ringer? Hvorfor skulle den gått varm? Ble litt nysgjerrig nå :lol: gratulerer med valp!

Til trådstarter: bare si det neste gang du snakker med foreldrene dine. Så får de mene det de vil om saken, de har jo absolutt ingenting med den å gjøre egentlig. Blir de sinte og sure så gå/sleng på røret.

Link to comment
Share on other sites

Vell :-P mine foreldre ekke imot hund og dyr, men tidspunktet jeg kjøpte nr 1. Deretter nevnte jeg at jeg skulle ha en til og de bare "Trenger du en til? Er det ikke nok med 1 :-O " og sååå... Nr 3, vell de har nå godtatt at jeh bestemmer selv og at de faktisk ikke har mye de skulle ha sagt :-P de ekke sure ds, de bare kommer med noen kommentarer av og til.

Hundegalskapen lenge leve :-D

Link to comment
Share on other sites

Tja, jeg synes det kommer helt an på. Om du bor hos dem, eller helt nært, og de kanskje hjelper deg med hundepass og slikt, og det dermed også vil påvirke dem, så synes jeg helt klart det spiller en rolle hva de mener.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har flyttet hjemmefra for mange år siden. Foreldra mine passer aldri på hundene og jeg spør de heller ikke siden de er så i mot at jeg har flere hunder enn gjennomsnittet.

Hvor mange hunder har du?

Men uansett, da er det jo helt irrelevant hva de skulle mene om saken, da får de bare bli sure tenker jeg.

Link to comment
Share on other sites

Litt OT, men hva har skjedd med Pi?

Pi bor hos svigers, ryggsmerter og vårt liv ble for aktivt. Fungerer ypperlig å bo der :)

Dette skjønte jeg ikke helt? Hvordan kan hun vite at telefonen går varm, hvis hun ikke ringer? Hvorfor skulle den gått varm? Ble litt nysgjerrig nå :lol: gratulerer med valp!

Når mamma får internett (er på ferie :P ) og ser på facebook, så tipper jeg at telefonen min går en kule varm :P

Evnt så har hun sett det,er sur og ikke vil prate med meg :P alt er mulig :lol:

Link to comment
Share on other sites

Da jeg kjøpte med hund nr 2 for første gang ga jeg pappa (han som blir sinna, mamma blir bare veldig oppgitt, men støtter) en flaske vin der jeg limte på et bilde av valpen som 6 uker gammel. Han skjønte først ingen ting før jeg ja "den henter jeg om et par dager. Hun heter Mayah og er en malamute". Han ble helt stum han :lol: Da malamute nr to kom så sa jeg det bare. Han ble sint, men han var jo klar over at det ikke var noe å gjøre med det. EDIT: Må jo fortelle hvordan jeg fortalte mamma om malamutevalpen for første gang også. Jeg ringte henne og fortalte at jeg vurderte valp, og lurte på om hun ville være med til en oppdretter å se på rasen. Hun var ikke happy, svært skeptisk, men som den snille og støttende mammaen hun er ble hun med. Da hun kom inn på en kennel med 20 store og viltre malamuter ble hun helt blek :lol: Tror hun syns rasevalget var en særdeles dårlig idé. Men i dag elsker hun hundene og rasen! Både hun og pappa er på flyttefot, og begge ser etter leiligheter som malamutene kan komme og være i :wub:

  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

Jeg henta min første helt egen valp da jeg var 19, hadde da en voksen fra før som jeg fikk av foreldrene mine mens jeg bodde hjemme. Foreldrene mine var IKKE fornøyde med valpekjøpet og mamma var fæl på å kritisere. Så ille at vi ikke snakket sammen på flere måneder. Jeg henta nr. 2 for en mnd. siden og da fortalte jeg det til foreldrene mine ganske lenge i forveien. De har skjønt at de ikke har noe de skulle ha sagt, så nå gleda de seg heller sammen med meg i stedet for å være kritiske. Nå elsker de jo begge hundene mine og jeg kommer nok ikke til å få noe særlig mer kritikk. De vet jeg kan ta vare på hundene og at de har det godt.

Link to comment
Share on other sites

Siden du ikke bor hjemme, klarer å ta vare på de dyrene du tar til deg og har fra før ser jeg ikke problemet :) En venninne (tro hun faktisk har bruker her inne også) holdt en ekstra hest sjult for foreldrene i flere år, og de tok det fint når de fikk vite det :lol: Jeg blir nok å skaffe en hund til etterhvert. Akkurat når vet jeg ikke men så lenge jeg bor hjemme en del på sommeren er det greit at foreldrene mine er ok med flere hunder. Utenom det hadde jeg ikke brydd men om hva de hadde sakt om jeg skaffet meg en, to eller tre til :) Sent fra min D6603 via Tapatalk

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Folkens, jeg synes det kan være greit å tenke litt gjennom HVORFOR folk rundt "bryr" seg med hvor mange hunder en har, jeg. Om det er fordi de bare ikke liker hunder og ikke skjønner hva en "skal" med en til, så er det jo ikke noe å ta innover seg. Men om det bunner ut i omsorg, og personen det gjelder trenger en del oppfølging sjøl enten av emosjonell eller praktisk art, så skjønner jeg godt at foreldre eller andre nære har noen tanker om hvor lurt det er å skaffe enda en valp. Selvsagt også dersom det påvirker familieliv.

Og tenk litt på dyrevelferden: Hvor mange enkeltpersoner (som ikke driver med hundekjøring :P) klarer å gi en haug med hunder det hver enkelt fortjener? Det er lett å begynne å hamstre dyr om en ikke er på det beste stedet i livet sjøl...

  • Like 13
Link to comment
Share on other sites

Så lenge man bor for seg selv og klarer å ta vare på seg selv og dyra tenker jeg at verken foreldre eller andre har en døyt med hvor mange hunder man har eller ikke har. :) Og dersom de bryr seg likevel så hadde jeg glatt oversett det. Bor man hjemme eller er avhengig av hjelp på andre måter, så skjønner jeg at de kan blande seg inn, men med mindre det er tilfelle så hadde jeg ikke tenkt noe over det. :)

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Jeg møtte veldig mye motstand når jeg skulle kjøpe Kuma. Jeg fortalte de at jeg skulle ha hund en gamg de besøkte meg i Budapest - det ble en lang kveld med mye frustrasjon og irritasjon fra alle parter. De bekymret seg mye, men jeg vet jo hvor gjennomtenkt det var og kunne legge fram budsjett og det ene og det andre. Deres eneste argument etterhvert ble "men det er jo så mye jobb".

Et år etter og fram til i dag så får jeg melding fra modern om at "nå sku jeg hatt Kuma i Tromsø så jeg kunne gådd mer på ski" og det var hun som foreslo at han skulle komme opp noen uker før meg for å slippe unna pollenet.

Når jeg sku få nr 2 var det mer "jeg skal få en hund til". De hadde samme bekymringer som forrige gang, men det er jo jobben deres å bekymre seg for meg (sånn litt på spissen) og motstanden var mye svakere enn forrige gang. Vi er ingen hundefamilie, så trur egentøig de bare trengte å se at det ikke er så mye jobb som de trudde.

Også tenkte jeg at jeg er da f meg voksen og trenger jo ikke deres "blessing" foe slike ting

Link to comment
Share on other sites

Haha, må innrømme at det er litt greit å se at det er flere med foreldre som bryr seg/legger seg opp i hundeholdet selv om man er voksen. De bryr seg jo bare og de fleste er jo bare bekymret for om vi klarer det/om det blir for mye, etc. :) Jeg bare sier det når vi skal ha ny hund. Som regel fører det til mange bekymra kommentarer, men de pleier bli glade i hundene her allikevel. Og som voksen og med mitt eget liv så er det faktisk mitt valg. Så jeg har valgt å tenke det er fint at de bryr seg om meg.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Jeg har samme greia, men her går det også litt på rase. Sitter jeg og ser på valper av små raser, så er mamma fornøyd og pappa skeptisk. Ser jeg på hunder av store raser, er mamma skeptisk og pappa fornøyd :lol:

Men sist jeg gjorde litt mer alvor av det og faktisk sto på valpeliste(sheltie), var begge veldig spente og håpte på at det ble valp :P

Link to comment
Share on other sites

Jeg skjønner at jeg er heldig. Familien min har alltid støttet meg selv om jeg vet de til tider nok har vært litt oppgitt. Hundene er alltid velkomne overalt med unntak hos min farmor, der er det ikke lov med andre enn Venus. Hun er veldig glad i hundene og har alltid med seg noe godt til dem når hun besøker meg, men hun orker ikke sikkel og så mye hår i sitt eget hjem og det er helt ok. Nye firbeinte familiemedlemmer er alltid blitt mottatt med begeistring og gratulasjoner.

Men. Uansett hva andre måtte mene og si, så er mitt hundehold mitt valg, mitt liv, min avgjørelse. Hadde ikke familien min akseptert hundene så hadde jeg nok blitt ganske muggen.

Link to comment
Share on other sites

Folkens, jeg synes det kan være greit å tenke litt gjennom HVORFOR folk rundt "bryr" seg med hvor mange hunder en har, jeg. Om det er fordi de bare ikke liker hunder og ikke skjønner hva en "skal" med en til, så er det jo ikke noe å ta innover seg. Men om det bunner ut i omsorg, og personen det gjelder trenger en del oppfølging sjøl enten av emosjonell eller praktisk art, så skjønner jeg godt at foreldre eller andre nære har noen tanker om hvor lurt det er å skaffe enda en valp. Selvsagt også dersom det påvirker familieliv.

Og tenk litt på dyrevelferden: Hvor mange enkeltpersoner (som ikke driver med hundekjøring :P) klarer å gi en haug med hunder det hver enkelt fortjener? Det er lett å begynne å hamstre dyr om en ikke er på det beste stedet i livet sjøl...

Jeg er helt enig med deg. Og faktisk kunne jeg hverken hatt like mange hunder eller et kull nå i sommer om det ikke var for at kjærestemannen hjelper til og alltid er hjemme. Eller jeg KUNNE, men jeg hadde nok valgt å stoppe på 6 hunder av diverse årsaker. 6 hunder er mange det også, men når man skal kjøre et lite spann (6 er fortsatt et lite spann) så trenger man jo noen hunder. Hadde vårt liv dreid seg om fest og moro hadde vi heller ikke hatt så mange hunder. Og selv om de på ingen måte er erstatning for barn, så tviler jeg på at vi hadde valgt liten baby/unge og 2-3 valper samtidig.

Her er familien mest bekymret for det økonomiske, de spiser jo opp hundrelapper må vite ;) (i fôrkostnader)

Kanskje ikke skal rope så høyt om hva den sleden og firhjulingen jeg ønsker meg koster? :P

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Fikk meg nettopp en liten støkk av den 12 uker "lille" riesenschnauzer valpen. Han hadde så fin bitehemming fra morens harde korrigeringer i valpekassen. Ikke noe trykk, bare la tennene på armen. Forrige hunden min, vi hadde en greie der hun gjorde det når hun ville ha kos og nærhet. Bare holdt hånden min forsiktig i munnen. Det var koselig. Jeg har derfor latt Ede få tanne på meg, fordi han ikke brukte noe press, bare berørte forsiktig. Det har kommet gradvis mer trykk på, though, hvor jeg har avgitt uærlige smertehyl der jeg synes det har blitt for mye trykk ifht bare berøring. Han har sluppet hver gang, men mulig han har gjennomskuet uærligheten min? At det ikke egentlig gjorde vondt, jeg bare latet som og løy om det. Han beit plutselig såpass hardt nå at det gjorde faktisk vondt, og ikke bare en gang. Han ga seg ikke da jeg hylte, repeatedly. Dette ble nytt. Bad dream come true. Valpehyl har alltid fungert for meg på alle valper unntatt en som ble tent av det og gikk hardere på. Jeg har siden fryktet en ny sånn, fordi det er så mye mer tidkrevende og vanskelig å få den til å slutte.  Shit just got real again. Så mange har så lenge snakket så mye om at positive metoder ikke strekker til på "den typen hund". Det er en riesenschnauzer, ikke en spaniel.  Påvirket av alle som er kritiske til rene positive metoder og vissheten om at adferd som potensielt kan bli farlig og forvolde skader på folk eller fe må tas med en gang. Faktisk. Men hvordan? Ikke bare de forholdsvis erfarne og ganske lærde, de faktiske ekspertene strides. De virkelig erfarne er uenige. Det er et dilemma for en som er mindre erfaren enn de er. Hvem av dem skal en lytte til når de er like erfarne og har samme nivå av suksess, men er rykende uenige om enkelte prinsipper? ..og nå har jeg "en sånn type hund." I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke mye. En må handle.  Klynkehylene mine virket ikke, så jeg BRØLTE til Ede fordi den bittstyrken der var langt over grensen for akseptabel tanning fra en stor valp. Det tente ham, ga ham et fandenivoldsk uttrykk og han gikk i dominans maktkamp med meg. Stirret meg i øynene og bet hardere. Jeg brølte høyere, sintere og mer skingrende. Ubehagelig nok til at han slapp, men så gikk det en jævel i han og gikk på meg igjen, oppsatt på å vinne. Jeg tuller ikke. Ikke noen italiensk mynde. Søte og snille og myke lille valpen var plutselig en skikkelig røff gruppe 2 dominant hannhund - på bare 12 uker - og mot MEG!  Ubehagelig høye og skingrende brøl hadde altså ikke ønsket effekt det heller, han ble tent av det og ville virkelig sloss. I øyeblikkets hete valgte jeg lytte til den andre gruppen eksperter - de bøse og harde - som HAR suksess og meritter å vise til de også - i likhet med den skolen jeg kommer fra - som er 100% positiv. To ulike verdener av grunnleggende prinsipper, men også en generell trend av like ulike raser de trener og jobber med.  I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke twice, en må handle når det kommer til fullstendig uakseptabel adferd som kan bli farlig. Jeg valgte vike fullstendig fra alle mine tidligere valgte prinsipper, holde ham igjen over snuten med makt, stirre han inn i øynene, løfte leppa og knurre alvorlig til ham, hvorpå han absolutt ikke backet ned slik de bøse og harde fra den skolen der, de med den typen hund mener burde skje. Dette tente ham nemlig bare enda mer. Han var like sint og oppsatt på å stadfeste sjefsrollen som jeg var.  Så tok jeg råd fra en (annen) oppdretter om å vri armen min så leppa ble dratt over tennene hans, så han bet seg selv. Den sved. Den fungerte. ..der og da. Oppnådde en midlertidig pause i bitinga, men han var ikke blid. Fandenivoldsk uttrykk i ansiktet. Knurret sint. Alvorlig, ikke lek. Den holdningen han satte opp og hans vilje til å ta en dominans maktkamp med MEG?! NÅ? Kan bli festlig i puberteten hans ^^   Quick change of scenes med å forflytte oss i rommet og han var myke lille søte valpen igjen. Pustet lettet ut for now og roste og berørte ham behagelig. Samlet alle tyggeleker foran ham, men han hadde allerede glemt og så ikke noen sammenheng i det, var bare glad til for å sitte der og eie en haug med sine egne greier som han straks tok til å tygge på.  Etter å ha fått noen minutter til gjennomgang og analyse av situasjonen, så beveger jeg meg tilbake til positive og hjemmebrente metoder igjen. Den hjemmebrente delen av strategien er å vise at jeg er SÅRET og besviken. Vise at jeg er virkelig lei meg og skuffa. Ikke lest eller hørt noen fortelle at de bruker den der, så jeg kaller den hjemmebrent. Den bøse leiren av trenere med den typen hund kommer sikkert til å skjelle meg ut for å vise svakhet og underdanighet. Skal forklare hvorfor jeg velger det lenger ned. Den andre delen av metoden er textbook negativ straff. Forlate rommet eller trekke meg opp i loftssengen utenfor rekkevidde, med all godisen og alle tyggeleker og gjøre det klart at han kan få vinne den kampen der mot meg med tennene, men det har den typen kjipe konsekvenser at godterisjappa og tivoliet stenger. Hvorfor velger jeg vise at jeg er såret og skuffet og lei meg? Det er å vise svakhet. - Hunden kommer til å fullstendig overkjøre deg! Du gir hunden alfa posisjon og mister lederskapet. Du mister kontroll! Vel, noen fysisk dominans maktkamp med den typen hund fører IKKE frem. Den vinner jo lett om jeg går i duell med den på den måten. Det er en situasjon jeg ikke er tjent med.  Heldigvis har jeg pløyet gjennom det som ble gitt ut på Canis Forlag og mer innen samme skole og har erfaring med at det virker, så jeg trenger bare minne meg selv om at ekspertene faktisk er uenige. Jeg kan velge å ha tillit til meg selv angående hvem av dem jeg skal lytte til og hvilke metoder jeg har tillit til og er komfortabel med å bruke. Å lytte til de bøse old school om: "Men med denne typen hund..", det blir helt feil for meg med nettopp denne typen hund, fordi den er ASSERTIVE og den vil ikke backe ned om jeg går i sånne konflikter med den på den måten, det vil bare ødelegge relasjonen mellom oss og forsure hele hundeholdet med dårlig stemning, høye skuldre og endeløse maktkamper. Det er ikke sånn en best håndterer store dyr.  Tenker de bøse machofolka burde få prøve seg på løver og elefanter, eller selv hester, der enkelte kan være veldig assertive. Hva gjør du når det oppstår en interessekonflikt med en assertive hest eller elefant? Myke dyr, men prøv å dominere den med truende ansikt og kroppsspråk og fysisk makt og se hvordan det går, ikke bare der og da, men over tid.  Positive metoder for the win. Quick reminder to self om å gå med bitepølsa på lomma innendørs også.  Bite this instead.   
    • Mm, #metoo har en sånn "den typen hund". Gruppe 2. Hopper over til dagboken i Min Hund subforumet for å fortelle noe om akkurat det, fordi det blir en avsporing her. 
    • Jeg har veldig respekt for hunden jeg har og ser selv at jeg ikke har noen cocker spaniel. Hun har en enorm styrke og ser at hun er kapabel til å forårsake skade dersom hun virkelig hadde ønsket det. Hun har jo et driv og en intensitet fra disse rasene hun er blandet med. Hun er en drøm å ha inne. Her ligger hun stort sett i hundesenga og snorker, eller kryper opp til meg for kos.  Som du skriver. Jeg tar ikke noe sjanse på å gå med henne løs. De to gangene jeg har hatt henne løs var inngjerdet barnehage hvor hun kunne være litt hund.  Jeg vil ikke være den som har en "skummel" hund, eller skape en unødvendig ubehagelig situasjon. Jeg vil ha full kontroll på henne til enhver tid.  Jeg er også typen som undersøker dersom jeg er usikker på noe. Det er derfor jeg poster her. Jeg tar hundeholdet veldig seriøst. Jeg er heller ikke redd for å be om hjelp dersom jeg trenger det. 
    • Kanskje ikke så dumt. ..men det enkle er ofte det beste og billigste. Av den blandingen der ville jeg selv antatt at den plutselig en dag kan finne på å skade eller drepe en annen hund, tilsynelatende uten av det blå, selv om hun er snill og trygg overfor en mengde hunder i mange år. Det har skjedd eiere av "den typen hund" før, og alle er like sjokkerte hver gang, fordi hunden ikke viste noen tegn til annet enn å være super godmodig og snill. Selv hunder som bor sammen og er bestevenner kan plutselig en dag brake sammen i en kamp på liv og død over en tilsynelatende fillesak de ikke har brydd seg om før. Skjedde med ei her på forumet for mange år siden, tispe og hannhund på liv og død.  Det smalt plutselig over en interessekonflikt som skulle vært en bagatell for de to. Genetikk er genetikk.  Virker som du har god kontroll og evner forhindre at sånt skjer med en fremmed forbipasserende da. Selv hadde jeg ikke turt ha hunden løs utenom inngjerdet område med full kontroll, fordi jeg selv har mistet kontrollen på løs hund jeg trodde hadde sikker innkalling og det KUNNE gått ille gærnt. 
    • Ja, vi unngår hilsing i bånd. Det skaper unødig ekstra stress og som du sier ikke noe hun bør forholde seg til. Jeg har heller ikke behov for å hilse på fremmede hunder i gata.  Jeg skulle gjerne visst intensjonen hennes bak disse to møtene. Hun har som sagt ikke skadet noen, men bare bykset mot, nesten for å skremme de litt vekk. Det ser mer ut som et ønske om avstand enn noe annet. Når jeg da har holdt henne igjen er hun helt rolig igjen og kan fortsette turen. Hun blir fort ferdig med ting. Eieren til den lille hunden var heldigvis forståelsesfull og spurte tilogmed om de skulle hilse i etterkant da de hadde roet seg, men da sa jeg nei.  Det hadde kanskje vært fornuftig å få noen som har mer ekspertise til å se på dette. Jeg får følge med på utviklingen. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...