Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Fikk en ny valp i går men hvordan forteller jeg om valpen til foreldra mine? Jeg er godt voksen. Foreldra mine kommer helt sikkert til å bli sinte siden jeg har fått enda en. De liker ikke at jeg har dyr i det hele tatt. Gruer meg veldig til å fortelle dem siden jeg vet at de kommer til å bli sinte og kjefte på meg. Hvordan forteller dere at dere har fått ny valp? Jeg er snart 40 år og foreldra mine tror nok ennå jeg er 10 år.

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mamma: hvorfor skal du ha en til hund? (Nr 2) Meg: hvorfor har du 4 unger? *stillhet*

Folkens, jeg synes det kan være greit å tenke litt gjennom HVORFOR folk rundt "bryr" seg med hvor mange hunder en har, jeg. Om det er fordi de bare ikke liker hunder og ikke skjønner hva en "skal" med

Og jeg tenker wtf?! Hvorfor skal foreldre legge seg borti hvor mange dyr man har? Med mindre jeg var dyresamler eller stadig dumpa hunden/hundene på dem må det vel være revnende likegyldig for foreld

Skrevet

Jeg skaffet meg jo hund #2 som 19, og foreldrene mine synes jo at jeg var sprø :P

Jeg fortalte det til pappa en gang da vi kjørte bil. Det var noen andre hundefolk som spurte meg om jeg hadde fått valpen min enda, så da måtte jeg bare innrømme det. Han tok det faktisk overraskende bra. Jeg "fortalte" det på facebook til mamma, for jeg tok en del bilder av valpen da hun var liten. Tror hun tok hintet da jeg kom på familieselskap med begge dyra :P

Hadde jeg vært deg, altså godt voksen og etablert, så hadde jeg bare proklamert at "Hei, jeg har fått meg en valp. Deal with it."

Det er ditt liv, de har ingenting med det om du skaffer deg en hund til eller ikke :)

Skrevet

Hadde sagt en stund at jeg så etter en hund til, men de synes jeg var gal. Så kom jeg med bikkja og de synes jeg var enda galere. Tror ikke oppfattelsen har endret seg enda. :P Tror de trodde først det var en spøk.

Skrevet

Hadde bare sagt det jeg. Og begrunnet med at jeg er voksen, og det er på tide at de innser det. Så får de bare bli sure, det er ikke dem som skal leve med hunden uansett - så lenge du har flyttet hjemmefra da.

  • Like 3
Skrevet

Jeg hentet hund nummer to sommeren jeg fylte 18år. Nå har jeg delt familie, kun min mor visste om valpen siden vi bor 1300km fra resten av familien, de andre var sterkt i mot at jeg fikk en til.

Reiser ofte hjem, da alltid med min andre hund. Noen hadde sikkert plukket det opp på FB allerede, de andre fikk vite det når vi landet flyet og ut kom der en gul valp fra buret. "Dette er min hund Keo, han er en liten border collie-valp som skal bli gammel og grå sammen med meg". Jeg tror den lille fleeceballen vant de over for meg, bortsett fra besteforeldrene mine som trengte å høre at dette var mitt valg, ferdig snakka.

Det er du som bor med dyra dine, så lenge man er i stand til å ta vare på dem alle så er det opp til en selv. Mitt forslag er å bare ta med seg valpen på besøk eller invitere dem over til deg, så får de møte den på samme tid du forteller at du har fått deg valp :)

Skrevet

Mamma har ikke ringt meg etter jeg la ut bilder av valpen på facebook. Så jeg antar når hun har Internett og har sett at telefonen går varm :aww: mye meninger selvom det ikke angår henne :P

  • Like 3
Skrevet

Mamma har ikke ringt meg etter jeg la ut bilder av valpen på facebook. Så jeg antar når hun har Internett og har sett at telefonen går varm :aww: mye meninger selvom det ikke angår henne :P

Litt OT, men hva har skjedd med Pi?

Skrevet

Mamma har ikke ringt meg etter jeg la ut bilder av valpen på facebook. Så jeg antar når hun har Internett og har sett at telefonen går varm :aww: mye meninger selvom det ikke angår henne :P

Dette skjønte jeg ikke helt? Hvordan kan hun vite at telefonen går varm, hvis hun ikke ringer? Hvorfor skulle den gått varm? Ble litt nysgjerrig nå :lol: gratulerer med valp!

Til trådstarter: bare si det neste gang du snakker med foreldrene dine. Så får de mene det de vil om saken, de har jo absolutt ingenting med den å gjøre egentlig. Blir de sinte og sure så gå/sleng på røret.

Skrevet

Vell :-P mine foreldre ekke imot hund og dyr, men tidspunktet jeg kjøpte nr 1. Deretter nevnte jeg at jeg skulle ha en til og de bare "Trenger du en til? Er det ikke nok med 1 :-O " og sååå... Nr 3, vell de har nå godtatt at jeh bestemmer selv og at de faktisk ikke har mye de skulle ha sagt :-P de ekke sure ds, de bare kommer med noen kommentarer av og til.

Hundegalskapen lenge leve :-D

Skrevet

Tja, jeg synes det kommer helt an på. Om du bor hos dem, eller helt nært, og de kanskje hjelper deg med hundepass og slikt, og det dermed også vil påvirke dem, så synes jeg helt klart det spiller en rolle hva de mener.

Skrevet

Jeg hadde ikke brydd meg døyten om hva de mener. Hadde mine foreldre vært totalt uinteressert er det ikke engang sikkert jeg hadde giddet å fortelle dem om det.

  • Like 2
Skrevet

Jeg har flyttet hjemmefra for mange år siden. Foreldra mine passer aldri på hundene og jeg spør de heller ikke siden de er så i mot at jeg har flere hunder enn gjennomsnittet.

Hvor mange hunder har du?

Men uansett, da er det jo helt irrelevant hva de skulle mene om saken, da får de bare bli sure tenker jeg.

Skrevet

Litt OT, men hva har skjedd med Pi?

Pi bor hos svigers, ryggsmerter og vårt liv ble for aktivt. Fungerer ypperlig å bo der :)

Dette skjønte jeg ikke helt? Hvordan kan hun vite at telefonen går varm, hvis hun ikke ringer? Hvorfor skulle den gått varm? Ble litt nysgjerrig nå :lol: gratulerer med valp!

Når mamma får internett (er på ferie :P ) og ser på facebook, så tipper jeg at telefonen min går en kule varm :P

Evnt så har hun sett det,er sur og ikke vil prate med meg :P alt er mulig :lol:

Skrevet

Da jeg kjøpte med hund nr 2 for første gang ga jeg pappa (han som blir sinna, mamma blir bare veldig oppgitt, men støtter) en flaske vin der jeg limte på et bilde av valpen som 6 uker gammel. Han skjønte først ingen ting før jeg ja "den henter jeg om et par dager. Hun heter Mayah og er en malamute". Han ble helt stum han :lol: Da malamute nr to kom så sa jeg det bare. Han ble sint, men han var jo klar over at det ikke var noe å gjøre med det. EDIT: Må jo fortelle hvordan jeg fortalte mamma om malamutevalpen for første gang også. Jeg ringte henne og fortalte at jeg vurderte valp, og lurte på om hun ville være med til en oppdretter å se på rasen. Hun var ikke happy, svært skeptisk, men som den snille og støttende mammaen hun er ble hun med. Da hun kom inn på en kennel med 20 store og viltre malamuter ble hun helt blek :lol: Tror hun syns rasevalget var en særdeles dårlig idé. Men i dag elsker hun hundene og rasen! Både hun og pappa er på flyttefot, og begge ser etter leiligheter som malamutene kan komme og være i :wub:

  • Like 3
Skrevet

Jeg henta min første helt egen valp da jeg var 19, hadde da en voksen fra før som jeg fikk av foreldrene mine mens jeg bodde hjemme. Foreldrene mine var IKKE fornøyde med valpekjøpet og mamma var fæl på å kritisere. Så ille at vi ikke snakket sammen på flere måneder. Jeg henta nr. 2 for en mnd. siden og da fortalte jeg det til foreldrene mine ganske lenge i forveien. De har skjønt at de ikke har noe de skulle ha sagt, så nå gleda de seg heller sammen med meg i stedet for å være kritiske. Nå elsker de jo begge hundene mine og jeg kommer nok ikke til å få noe særlig mer kritikk. De vet jeg kan ta vare på hundene og at de har det godt.

Skrevet

Siden du ikke bor hjemme, klarer å ta vare på de dyrene du tar til deg og har fra før ser jeg ikke problemet :) En venninne (tro hun faktisk har bruker her inne også) holdt en ekstra hest sjult for foreldrene i flere år, og de tok det fint når de fikk vite det :lol: Jeg blir nok å skaffe en hund til etterhvert. Akkurat når vet jeg ikke men så lenge jeg bor hjemme en del på sommeren er det greit at foreldrene mine er ok med flere hunder. Utenom det hadde jeg ikke brydd men om hva de hadde sakt om jeg skaffet meg en, to eller tre til :) Sent fra min D6603 via Tapatalk

  • Like 1
Skrevet

Folkens, jeg synes det kan være greit å tenke litt gjennom HVORFOR folk rundt "bryr" seg med hvor mange hunder en har, jeg. Om det er fordi de bare ikke liker hunder og ikke skjønner hva en "skal" med en til, så er det jo ikke noe å ta innover seg. Men om det bunner ut i omsorg, og personen det gjelder trenger en del oppfølging sjøl enten av emosjonell eller praktisk art, så skjønner jeg godt at foreldre eller andre nære har noen tanker om hvor lurt det er å skaffe enda en valp. Selvsagt også dersom det påvirker familieliv.

Og tenk litt på dyrevelferden: Hvor mange enkeltpersoner (som ikke driver med hundekjøring :P) klarer å gi en haug med hunder det hver enkelt fortjener? Det er lett å begynne å hamstre dyr om en ikke er på det beste stedet i livet sjøl...

  • Like 13
Skrevet

Så lenge man bor for seg selv og klarer å ta vare på seg selv og dyra tenker jeg at verken foreldre eller andre har en døyt med hvor mange hunder man har eller ikke har. :) Og dersom de bryr seg likevel så hadde jeg glatt oversett det. Bor man hjemme eller er avhengig av hjelp på andre måter, så skjønner jeg at de kan blande seg inn, men med mindre det er tilfelle så hadde jeg ikke tenkt noe over det. :)

  • Like 1
Skrevet

Jeg møtte veldig mye motstand når jeg skulle kjøpe Kuma. Jeg fortalte de at jeg skulle ha hund en gamg de besøkte meg i Budapest - det ble en lang kveld med mye frustrasjon og irritasjon fra alle parter. De bekymret seg mye, men jeg vet jo hvor gjennomtenkt det var og kunne legge fram budsjett og det ene og det andre. Deres eneste argument etterhvert ble "men det er jo så mye jobb".

Et år etter og fram til i dag så får jeg melding fra modern om at "nå sku jeg hatt Kuma i Tromsø så jeg kunne gådd mer på ski" og det var hun som foreslo at han skulle komme opp noen uker før meg for å slippe unna pollenet.

Når jeg sku få nr 2 var det mer "jeg skal få en hund til". De hadde samme bekymringer som forrige gang, men det er jo jobben deres å bekymre seg for meg (sånn litt på spissen) og motstanden var mye svakere enn forrige gang. Vi er ingen hundefamilie, så trur egentøig de bare trengte å se at det ikke er så mye jobb som de trudde.

Også tenkte jeg at jeg er da f meg voksen og trenger jo ikke deres "blessing" foe slike ting

Skrevet

Haha, må innrømme at det er litt greit å se at det er flere med foreldre som bryr seg/legger seg opp i hundeholdet selv om man er voksen. De bryr seg jo bare og de fleste er jo bare bekymret for om vi klarer det/om det blir for mye, etc. :) Jeg bare sier det når vi skal ha ny hund. Som regel fører det til mange bekymra kommentarer, men de pleier bli glade i hundene her allikevel. Og som voksen og med mitt eget liv så er det faktisk mitt valg. Så jeg har valgt å tenke det er fint at de bryr seg om meg.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har samme greia, men her går det også litt på rase. Sitter jeg og ser på valper av små raser, så er mamma fornøyd og pappa skeptisk. Ser jeg på hunder av store raser, er mamma skeptisk og pappa fornøyd :lol:

Men sist jeg gjorde litt mer alvor av det og faktisk sto på valpeliste(sheltie), var begge veldig spente og håpte på at det ble valp :P

Skrevet

Jeg skjønner at jeg er heldig. Familien min har alltid støttet meg selv om jeg vet de til tider nok har vært litt oppgitt. Hundene er alltid velkomne overalt med unntak hos min farmor, der er det ikke lov med andre enn Venus. Hun er veldig glad i hundene og har alltid med seg noe godt til dem når hun besøker meg, men hun orker ikke sikkel og så mye hår i sitt eget hjem og det er helt ok. Nye firbeinte familiemedlemmer er alltid blitt mottatt med begeistring og gratulasjoner.

Men. Uansett hva andre måtte mene og si, så er mitt hundehold mitt valg, mitt liv, min avgjørelse. Hadde ikke familien min akseptert hundene så hadde jeg nok blitt ganske muggen.

Skrevet

Folkens, jeg synes det kan være greit å tenke litt gjennom HVORFOR folk rundt "bryr" seg med hvor mange hunder en har, jeg. Om det er fordi de bare ikke liker hunder og ikke skjønner hva en "skal" med en til, så er det jo ikke noe å ta innover seg. Men om det bunner ut i omsorg, og personen det gjelder trenger en del oppfølging sjøl enten av emosjonell eller praktisk art, så skjønner jeg godt at foreldre eller andre nære har noen tanker om hvor lurt det er å skaffe enda en valp. Selvsagt også dersom det påvirker familieliv.

Og tenk litt på dyrevelferden: Hvor mange enkeltpersoner (som ikke driver med hundekjøring :P) klarer å gi en haug med hunder det hver enkelt fortjener? Det er lett å begynne å hamstre dyr om en ikke er på det beste stedet i livet sjøl...

Jeg er helt enig med deg. Og faktisk kunne jeg hverken hatt like mange hunder eller et kull nå i sommer om det ikke var for at kjærestemannen hjelper til og alltid er hjemme. Eller jeg KUNNE, men jeg hadde nok valgt å stoppe på 6 hunder av diverse årsaker. 6 hunder er mange det også, men når man skal kjøre et lite spann (6 er fortsatt et lite spann) så trenger man jo noen hunder. Hadde vårt liv dreid seg om fest og moro hadde vi heller ikke hatt så mange hunder. Og selv om de på ingen måte er erstatning for barn, så tviler jeg på at vi hadde valgt liten baby/unge og 2-3 valper samtidig.

Her er familien mest bekymret for det økonomiske, de spiser jo opp hundrelapper må vite ;) (i fôrkostnader)

Kanskje ikke skal rope så høyt om hva den sleden og firhjulingen jeg ønsker meg koster? :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...