Gå til innhold
Hundesonen.no

Bymenneske?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Er du ett bymenneske? I så fall hva legger man i ordet bymenneske egentlig? Min søster sier at hun er et bymenneske. Hun sier at hun hadde DØDD hvis hun hadde bodd der jeg bor (langt ute på landet).

Så da lurer jeg på, hva er det som gjør at man er et bymenneske? Er det å ha liv å røre (bråk), masse folk rundt seg hele tiden? Masse aktiviteter å velge i (aldri kjede seg)? Eller er det det at din omgangskrets er der?
Hadde vært moro å hørt noen bymennesker fortelle hvorfor de er det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er overhode ikke bymenneske. Jeg hater støy og folk rundt meg hele tiden. klarer meg lenge med en bytur hver 3. Mnd eller så ?

Kjæresten er bymenneske. Han hater at det er stille rundt han og langt til naboene(er ca 100m til nermeste nabo her).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er et bymenneske, men jeg trenger også å ha tilgang til natur med jevne mellomrom. Men natur trenger ikke å være villmark og fjellvidder - en dag ved sjøen eller et par timer i marka holder for meg. I den byen jeg bor i nå (Glasgow) er ikke naturopplevelsene like tilgjengelige som i Oslo (selv om byene er omtrent like store i folkemengde), og det merker jeg at jeg savner litt.

Hva som gjør meg til et bymenneske: Jeg liker å ha et godt tilbud av uteliv, kultur og shopping i nærheten. Selv om jeg ikke nødvendigvis benytter meg av alt dette hele tiden, er det noe med det å ha muligheten. Det ligger der ute hvis jeg vil ha det, jeg trenger bare å gå ut døra. Jeg liker å ha gang- og sykkelavstand til alt jeg trenger. Jeg liker friheten med å ikke være avhengig av bil. Jeg liker å ha passiv kontakt med andre mennesker - å se mennesker gjøre sitt ute i byen og vite at de har sine liv rett i nærheten av meg og mitt. Jeg liker å være omgitt av mangfold.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke bymenneske, men ikke slik at jeg vil bo ute i ødemarken fordet (så kanskje en bitteliten andel bymenneske :lol: ), en viss nærhet er greit lell. Slik jeg har det nå med ca 20-35 minutter kjøring til sentrumet er egentlig akkurat passe. Kafe, kino, annen kultur bruker jeg ikke så ofte at jeg ikke klarer å gjøre det med litt planlegging, er mer glad i å ha plass rundt meg, og trives greit på småsteder uansett :) Har bodd endel år i by, både sentrumsnært og litt lengre unna, og det går jo helt fint det og, men jeg trenger det jo ikke :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er et bymenneske, men jeg trenger også å ha tilgang til natur med jevne mellomrom. Men natur trenger ikke å være villmark og fjellvidder - en dag ved sjøen eller et par timer i marka holder for meg. I den byen jeg bor i nå (Glasgow) er ikke naturopplevelsene like tilgjengelige som i Oslo (selv om byene er omtrent like store i folkemengde), og det merker jeg at jeg savner litt.

Hva som gjør meg til et bymenneske: Jeg liker å ha et godt tilbud av uteliv, kultur og shopping i nærheten. Selv om jeg ikke nødvendigvis benytter meg av alt dette hele tiden, er det noe med det å ha muligheten. Det ligger der ute hvis jeg vil ha det, jeg trenger bare å gå ut døra. Jeg liker å ha gang- og sykkelavstand til alt jeg trenger. Jeg liker friheten med å ikke være avhengig av bil. Jeg liker å ha passiv kontakt med andre mennesker - å se mennesker gjøre sitt ute i byen og vite at de har sine liv rett i nærheten av meg og mitt. Jeg liker å være omgitt av mangfold.

Det Ingvild sa!

Jeg er veldig fornøyd med å jobbe midt i Oslo sentrum og å bo 8 km utenfor (18 min med banen) like ved Østmarka. Helt perfekt for meg. Jeg er definitivt et bymenneske. MEN å ha marka i nærheten er jeg helt avhengig av. Så New York-style er ikke helt meg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bodd både øde og sentralt og begge deler går helt greit, men jeg har funnet ut at jeg er såpass makelig anlagt at jeg foretrekker å bo i nærheten av alt jeg trenger, ha kort vei til jobb og samtidig en grei avstand til naturen. Jeg kan akseptere å måtte kjøre litt for å komme til fjells eller til sjøs, men ikke i det daglige. Da holder det med en halvtime på bussen for å komme på jobb.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er delvis by-menneske... Selv om jeg er omtrent verdens mest usosiale menneske som sjeldent gjør noe spesielt. Men det er noe med MULIGHETEN, å vite at man kan gå 10minutter også er man i sentrum og finner alt man kunne trenge. Og ikke bare det, man har flere valgmuligheter. Tilbudet på alt er så mye bedre. 4minutter til buss-holdeplassen. Buss hvert 15. minutt, og man er ikke avhengig av bil.. Man finner små spesialbutikker for alt som er koselige å snoke i, og man har ordentlig gågate. ^_^ Man kan ta toget til hovedstaden om det er konserter man vil få med seg, man har flere muligheter til å drive med hobbyen sin (for min del; foto) og ja..

By har sine pluss :) Men jeg skal flytte ut av byen igjen etterhvert, skal bare fore by-mennesket i meg i noen år til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke et bymenneske, men ville ikke bodd langt ute på landsbygda heller.

Nå bor vi nærmest i fjæra, med skogen på andre siden av veien.

Og vi bor landlig.

Men 15 minutter kjøring, så står vi midt i sentrum.

Synes det er perfekt.

Merker når vi er lenge i storbyer på feriereiser at jeg blir grusomt lei bystøy.

Men det er jo kjekt å bo sentralt deler av ferien liksom, men restauranter og severdigheter innen gangavstand.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er oppvokst veldig sentralt, har alltid hatt gangavstand til skole og sentrum o.l. Men jeg har bodd tre år på landet nå i mitt "voksne" liv, så vil ikke kalle med et utprega bymenneske, trives godt med begge deler. Trives kanskje hakket bedre på landet faktisk, for jeg liker å ha det rolig rundt meg. Men jeg vill ikke bodd mer enn 20 min fra byen.

Men ville tro at de som er bymennesker liker at det skjer litt ting rundt dem, liker å bo sentralt, altså nærme butikker og uteliv. Liker å ha mennesker rundt seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror jeg er bymenneske, egentlig. Siden jeg stortrives med å bo midt i sentrum, med offentlig transport overalt, gangavstand til det meste, å kunne henge ut på cafe rett rundt hjørnet og masse spennende steder å spise overalt. Alle mulighetene på fritidsfronten gir en fin frihetsfølelse.

Jeg liker også følelsen av at alle menneskene rundt meg er fremmede (eller at de fleste er det i minste), som ikke bryr seg om hvem jeg er eller hvem jeg er sammen med. I kontrast til bygdelivet hvor alle kjenner alle, som jeg syns er litt klaustrofobisk.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke bymenneske, men som andre trives jeg nær småbyer eller tettsteder. Altså liker jeg stillheten ved å bo landlig til, samtidig som jeg liker å ha god internettforbindelse, matbutikker i gåavstand, og muligheten til å dra på kino/restaurant/shopping uten å måtte kjøre en time til og fra. At utvalget er mindre gjør meg ikke så mye.

Hvis folk forteller meg at de er et bymenneske, så tenker jeg med en gang på Oslo. Jeg føler liksom ikke at de andre norske byene er ordentlige byer, ikke på et internasjonalt nivå. Jeg tror jeg kunne klart meg fint i de fleste norske byene, til tross for at jeg ikke er bymenneske. De føles egentlig bare som litt større tettsteder. Men i Oslo ville jeg visnet og dødd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er utpreget landsmenneske. Mistrives i by. Er oppvokst og har bodd mesteparten av livet mitt i by. Da jeg flyttet til landet, havnet jeg i en bygd som var ganske tett bygd og jeg syns det ble for mange folk rundt meg. Så flyttet jeg lengere ut på landet, her jeg bor nå. I bygda bor det 25 stykker og jeg kunne bodd enda mer øde. Ville bodd helt for meg selv egentlig :P De som er med i serien: "der ingen skulle tru nokon kunne bu", det er helt etter min smak. :) Men samtidig må jeg ha mine nærmeste i nærheten. Det er viktig! Og heldigvis har jeg de boende ikke så langt unna meg. Og internett! ! Det MÅ jeg ha :D

Men klart, her er man jo avhengig av å klare seg selv. Det går 1 buss om dagen og nærmeste lille butikk er 20 min med bil. Nærmeste lille by er 3 timer. Så bil må man ha. Og mye planlegging må man gjøre.

Det jeg savner med byen er å ha flere valgmuligheter innen butikker. At man kan kjøpe ting på tilbud og slikt og slipper å kjøre i timesvis (hater å kjøre langt!) . Men jeg klarer meg med en dagstur til byen, så er jeg mettet. Er vel i byen rundt om 4 ganger i året. (hvis det ikke er noe spesielt)

Jeg er utrolig glad i uberørt natur, og ego som jeg er, så vil jeg ha alt for meg selv. :P Jeg føler meg trygg her, og heldig som har det så fint rundt meg. Det er ikke mange steder i verden man har det så fritt og fint egentlig.

Mitt største mareritt er høyblokk i storby, fog, køer av mennesker og biler.

Jeg er nok litt spesiell. De fleste liker nok best å bo i byen og jeg forstår deres argumenter for det :)

Fint å høres deres synspunkter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trodde jeg var et bymenneske - helt til jeg flytta inn i 10. etasje i blokk. Fytti katta så jeg mistrivdes. Følte jeg hadde null privatliv og null plass rundt meg. Så jeg kan gjerne bo i by om jeg slipper naboer over, under og på hver side. :lol: Ikke er jeg noe voldsomt glad i å gå i butikker og sånt heller, så nei, jeg trives vel egentlig ganske greit langt utig gokk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er moderat bymenneske :P

Jeg liker å ha muligheten til kulturliv og handling hvis jeg ønsker og trenger det, og jeg liker å ha folk rundt meg til en viss grad. Så jeg liker å bo i utkanten av storby, slik jeg gjør nå. Men sånn egentlig kunne jeg tenkt meg å bodd litt mer for oss selv enn vi gjør. Enebolig i et felt med 20 meter til neste nabo hadde vært perfekt. Men helst ikke lenger unna sentrum enn 20 min. Nå bor jeg i tett boligfelt 7 min fra sentrum, med marka og sjøen i gangavstand.

Ideelt tror jeg vi hadde bodd ved Jonsvatnet/Stokkanhaugen eller litt oppi Malvik et sted :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Har prøvd begge deler. Trives med noe midt i mellom bygda og midt i byen.

Nå bor jeg 12 km fra nærmeste by, 10 mil fra Oslo. Matbutikken er det 1 mil til, og der kjører jeg rett forbi døra til og fra jobb hver dag.

Har èn nabo den nærmeste kilometeren, ingen gatelys, så når det er mørkt, er det virkelig mørkt.

Etter 7 år her, så trives jeg, men kunne nok ideellt sett tenkt meg noe flere folk rundt meg.

Men, jeg kunne nok ikke tenkt meg å bo i blokk igjen, det blir for klaustrofobisk for meg nå etter mange år i stor enebolig med god plass på alle kanter, stor hage osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker meg best på landet. Sitter i skrivende stund og ser på Severin og drømmer om å bo slik. :lol: Elsker "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu".

Har kikket litt på ny bopæl i det siste, og kjenner at jeg blir litt dårlig av tanken på å flytte inn i leilighet igjen. Jeg liker ikke å ha folk rundt meg, med unntak av familie da. Irriterer meg over trafikkstøy, barn som leker, stemmer og musikk fra naboer osv. Føler at jeg ikke klarer å slappe av. Jeg bruker ikke fritiden min på å gå på kafé eller kjøpesentre, og bylivet er ikke et savn. Altfor mange mennesker.

Drømmen er egen gård. Må ha nok avstand til naboene så de ikke irriterer seg over hanen som galer. :P Trenger ikke å være slik at det tar dagevis å komme seg til nærmeste bygd eller by, men uten nære naboer og med vakker natur rundt meg. :ahappy:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er midt i mellom. Liker best å bo i en småby/ tettsted fordi da er det ikke kjempemørkt ute siden jeg er veldig mørkeredd. Liker at ikke alle kjenner alle. Liker anonymitet jeg. Også er jeg så redd for innbrudd og sånn at da føler jeg at det er litt tryggere å ha naboer rundt og ikke bo uendelig langt til nærmeste nabo sånn at ingen hører om jeg skriker og hyler etter hjelp. Redd jeg skal bli dårlig og besvime midt på vinteren og å fryse ihjel fordi ingen ser det eller er der. Også er jeg redd for storm og sånn og hvis man hadde bodd langt utpå landet så hadde det kanskje vært mere vind. Er også redd om huset knirker eller hører det uler utenfor. Eller at man snør ned og ikke kommer ut av ytterdøra fordi det er for mye snø. Jeg er veldig redd og engstelig og nervøs av meg for alt mulig og det er ganske slitsomt å ha det sånn men sånn er det da. Også er jeg redd hvis jeg skulle bo i ødemarka at jeg hadde vært enda mere ensom og alene enn det jeg allerede er fra før av. Jeg har ingen venner pga. Angst og sliter å få kontakt med andre. Liker å være på kjøpesentre i småbyer fordi da er jeg alene samtidig som jeg ser litt folk og liv rundt meg uten at jeg må prate med noen. Også liker jeg å tusle rundt på kjøpesentre. Vil også bo i nærheten til skogen sånn at hundene kan løpe fritt i skogen og sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil helst ha småbruk innafor ring 2, jeg. :sleep:

Liker byen og alt som hører med av mennesker, kulturtilbud, kollektivtrafikk og liv, men er dessverre litt dårlig plass til hage og åker her. For ikke å snakke om boligprisene i sentrum. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merkelig nok tror jeg at jeg fint kunne bodd i by dersom jeg ikke hadde hatt hunder, men med hunder foretrekker jeg å bo akkurat slik jeg bor nå. Det er nesten perfekt faktisk. Småbruk med utrolig god plass og inngjerdet hestebeite der det er finfint å trene hunder og la dem løpe om de vil. Grusveier som er perfekt for sykling/sparking med hundene, og "bare" ca 20 km inn til Hamar eller Elverum :). Den eneste støyen som er her, er fuglekvitter om morgenen - og jeg kan av og til vagt høre at flyene passerer over hodet. Det hender jo også at det kjører en og annen bil forbi, men det er jo ikke akkurat stor trafikk :lol:.

Nå føler jeg sjelden behov for å spise ute, gå på kino eller benytte meg av andre slike kulturelle tilbud.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er perfekt å bo 10 km fra Trondheim sentrum. Her er det veldig stille. Hører toget og en og annen bil, men ofte er fuglekvitter den eneste lyden. Samtidig kan jeg dure inn til byen og møte venner og familie på kafé eller gå på teater etc. Bruker byens mange tilbud en del, men ikke så mye at jeg trenger å bo helt sentralt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...