Gå til innhold
Hundesonen.no

Bymenneske?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Er du ett bymenneske? I så fall hva legger man i ordet bymenneske egentlig? Min søster sier at hun er et bymenneske. Hun sier at hun hadde DØDD hvis hun hadde bodd der jeg bor (langt ute på landet).

Så da lurer jeg på, hva er det som gjør at man er et bymenneske? Er det å ha liv å røre (bråk), masse folk rundt seg hele tiden? Masse aktiviteter å velge i (aldri kjede seg)? Eller er det det at din omgangskrets er der?
Hadde vært moro å hørt noen bymennesker fortelle hvorfor de er det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er overhode ikke bymenneske. Jeg hater støy og folk rundt meg hele tiden. klarer meg lenge med en bytur hver 3. Mnd eller så ?

Kjæresten er bymenneske. Han hater at det er stille rundt han og langt til naboene(er ca 100m til nermeste nabo her).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er et bymenneske, men jeg trenger også å ha tilgang til natur med jevne mellomrom. Men natur trenger ikke å være villmark og fjellvidder - en dag ved sjøen eller et par timer i marka holder for meg. I den byen jeg bor i nå (Glasgow) er ikke naturopplevelsene like tilgjengelige som i Oslo (selv om byene er omtrent like store i folkemengde), og det merker jeg at jeg savner litt.

Hva som gjør meg til et bymenneske: Jeg liker å ha et godt tilbud av uteliv, kultur og shopping i nærheten. Selv om jeg ikke nødvendigvis benytter meg av alt dette hele tiden, er det noe med det å ha muligheten. Det ligger der ute hvis jeg vil ha det, jeg trenger bare å gå ut døra. Jeg liker å ha gang- og sykkelavstand til alt jeg trenger. Jeg liker friheten med å ikke være avhengig av bil. Jeg liker å ha passiv kontakt med andre mennesker - å se mennesker gjøre sitt ute i byen og vite at de har sine liv rett i nærheten av meg og mitt. Jeg liker å være omgitt av mangfold.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke bymenneske, men ikke slik at jeg vil bo ute i ødemarken fordet (så kanskje en bitteliten andel bymenneske :lol: ), en viss nærhet er greit lell. Slik jeg har det nå med ca 20-35 minutter kjøring til sentrumet er egentlig akkurat passe. Kafe, kino, annen kultur bruker jeg ikke så ofte at jeg ikke klarer å gjøre det med litt planlegging, er mer glad i å ha plass rundt meg, og trives greit på småsteder uansett :) Har bodd endel år i by, både sentrumsnært og litt lengre unna, og det går jo helt fint det og, men jeg trenger det jo ikke :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er et bymenneske, men jeg trenger også å ha tilgang til natur med jevne mellomrom. Men natur trenger ikke å være villmark og fjellvidder - en dag ved sjøen eller et par timer i marka holder for meg. I den byen jeg bor i nå (Glasgow) er ikke naturopplevelsene like tilgjengelige som i Oslo (selv om byene er omtrent like store i folkemengde), og det merker jeg at jeg savner litt.

Hva som gjør meg til et bymenneske: Jeg liker å ha et godt tilbud av uteliv, kultur og shopping i nærheten. Selv om jeg ikke nødvendigvis benytter meg av alt dette hele tiden, er det noe med det å ha muligheten. Det ligger der ute hvis jeg vil ha det, jeg trenger bare å gå ut døra. Jeg liker å ha gang- og sykkelavstand til alt jeg trenger. Jeg liker friheten med å ikke være avhengig av bil. Jeg liker å ha passiv kontakt med andre mennesker - å se mennesker gjøre sitt ute i byen og vite at de har sine liv rett i nærheten av meg og mitt. Jeg liker å være omgitt av mangfold.

Det Ingvild sa!

Jeg er veldig fornøyd med å jobbe midt i Oslo sentrum og å bo 8 km utenfor (18 min med banen) like ved Østmarka. Helt perfekt for meg. Jeg er definitivt et bymenneske. MEN å ha marka i nærheten er jeg helt avhengig av. Så New York-style er ikke helt meg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bodd både øde og sentralt og begge deler går helt greit, men jeg har funnet ut at jeg er såpass makelig anlagt at jeg foretrekker å bo i nærheten av alt jeg trenger, ha kort vei til jobb og samtidig en grei avstand til naturen. Jeg kan akseptere å måtte kjøre litt for å komme til fjells eller til sjøs, men ikke i det daglige. Da holder det med en halvtime på bussen for å komme på jobb.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er delvis by-menneske... Selv om jeg er omtrent verdens mest usosiale menneske som sjeldent gjør noe spesielt. Men det er noe med MULIGHETEN, å vite at man kan gå 10minutter også er man i sentrum og finner alt man kunne trenge. Og ikke bare det, man har flere valgmuligheter. Tilbudet på alt er så mye bedre. 4minutter til buss-holdeplassen. Buss hvert 15. minutt, og man er ikke avhengig av bil.. Man finner små spesialbutikker for alt som er koselige å snoke i, og man har ordentlig gågate. ^_^ Man kan ta toget til hovedstaden om det er konserter man vil få med seg, man har flere muligheter til å drive med hobbyen sin (for min del; foto) og ja..

By har sine pluss :) Men jeg skal flytte ut av byen igjen etterhvert, skal bare fore by-mennesket i meg i noen år til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke et bymenneske, men ville ikke bodd langt ute på landsbygda heller.

Nå bor vi nærmest i fjæra, med skogen på andre siden av veien.

Og vi bor landlig.

Men 15 minutter kjøring, så står vi midt i sentrum.

Synes det er perfekt.

Merker når vi er lenge i storbyer på feriereiser at jeg blir grusomt lei bystøy.

Men det er jo kjekt å bo sentralt deler av ferien liksom, men restauranter og severdigheter innen gangavstand.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er oppvokst veldig sentralt, har alltid hatt gangavstand til skole og sentrum o.l. Men jeg har bodd tre år på landet nå i mitt "voksne" liv, så vil ikke kalle med et utprega bymenneske, trives godt med begge deler. Trives kanskje hakket bedre på landet faktisk, for jeg liker å ha det rolig rundt meg. Men jeg vill ikke bodd mer enn 20 min fra byen.

Men ville tro at de som er bymennesker liker at det skjer litt ting rundt dem, liker å bo sentralt, altså nærme butikker og uteliv. Liker å ha mennesker rundt seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror jeg er bymenneske, egentlig. Siden jeg stortrives med å bo midt i sentrum, med offentlig transport overalt, gangavstand til det meste, å kunne henge ut på cafe rett rundt hjørnet og masse spennende steder å spise overalt. Alle mulighetene på fritidsfronten gir en fin frihetsfølelse.

Jeg liker også følelsen av at alle menneskene rundt meg er fremmede (eller at de fleste er det i minste), som ikke bryr seg om hvem jeg er eller hvem jeg er sammen med. I kontrast til bygdelivet hvor alle kjenner alle, som jeg syns er litt klaustrofobisk.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke bymenneske, men som andre trives jeg nær småbyer eller tettsteder. Altså liker jeg stillheten ved å bo landlig til, samtidig som jeg liker å ha god internettforbindelse, matbutikker i gåavstand, og muligheten til å dra på kino/restaurant/shopping uten å måtte kjøre en time til og fra. At utvalget er mindre gjør meg ikke så mye.

Hvis folk forteller meg at de er et bymenneske, så tenker jeg med en gang på Oslo. Jeg føler liksom ikke at de andre norske byene er ordentlige byer, ikke på et internasjonalt nivå. Jeg tror jeg kunne klart meg fint i de fleste norske byene, til tross for at jeg ikke er bymenneske. De føles egentlig bare som litt større tettsteder. Men i Oslo ville jeg visnet og dødd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er utpreget landsmenneske. Mistrives i by. Er oppvokst og har bodd mesteparten av livet mitt i by. Da jeg flyttet til landet, havnet jeg i en bygd som var ganske tett bygd og jeg syns det ble for mange folk rundt meg. Så flyttet jeg lengere ut på landet, her jeg bor nå. I bygda bor det 25 stykker og jeg kunne bodd enda mer øde. Ville bodd helt for meg selv egentlig :P De som er med i serien: "der ingen skulle tru nokon kunne bu", det er helt etter min smak. :) Men samtidig må jeg ha mine nærmeste i nærheten. Det er viktig! Og heldigvis har jeg de boende ikke så langt unna meg. Og internett! ! Det MÅ jeg ha :D

Men klart, her er man jo avhengig av å klare seg selv. Det går 1 buss om dagen og nærmeste lille butikk er 20 min med bil. Nærmeste lille by er 3 timer. Så bil må man ha. Og mye planlegging må man gjøre.

Det jeg savner med byen er å ha flere valgmuligheter innen butikker. At man kan kjøpe ting på tilbud og slikt og slipper å kjøre i timesvis (hater å kjøre langt!) . Men jeg klarer meg med en dagstur til byen, så er jeg mettet. Er vel i byen rundt om 4 ganger i året. (hvis det ikke er noe spesielt)

Jeg er utrolig glad i uberørt natur, og ego som jeg er, så vil jeg ha alt for meg selv. :P Jeg føler meg trygg her, og heldig som har det så fint rundt meg. Det er ikke mange steder i verden man har det så fritt og fint egentlig.

Mitt største mareritt er høyblokk i storby, fog, køer av mennesker og biler.

Jeg er nok litt spesiell. De fleste liker nok best å bo i byen og jeg forstår deres argumenter for det :)

Fint å høres deres synspunkter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trodde jeg var et bymenneske - helt til jeg flytta inn i 10. etasje i blokk. Fytti katta så jeg mistrivdes. Følte jeg hadde null privatliv og null plass rundt meg. Så jeg kan gjerne bo i by om jeg slipper naboer over, under og på hver side. :lol: Ikke er jeg noe voldsomt glad i å gå i butikker og sånt heller, så nei, jeg trives vel egentlig ganske greit langt utig gokk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er moderat bymenneske :P

Jeg liker å ha muligheten til kulturliv og handling hvis jeg ønsker og trenger det, og jeg liker å ha folk rundt meg til en viss grad. Så jeg liker å bo i utkanten av storby, slik jeg gjør nå. Men sånn egentlig kunne jeg tenkt meg å bodd litt mer for oss selv enn vi gjør. Enebolig i et felt med 20 meter til neste nabo hadde vært perfekt. Men helst ikke lenger unna sentrum enn 20 min. Nå bor jeg i tett boligfelt 7 min fra sentrum, med marka og sjøen i gangavstand.

Ideelt tror jeg vi hadde bodd ved Jonsvatnet/Stokkanhaugen eller litt oppi Malvik et sted :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Har prøvd begge deler. Trives med noe midt i mellom bygda og midt i byen.

Nå bor jeg 12 km fra nærmeste by, 10 mil fra Oslo. Matbutikken er det 1 mil til, og der kjører jeg rett forbi døra til og fra jobb hver dag.

Har èn nabo den nærmeste kilometeren, ingen gatelys, så når det er mørkt, er det virkelig mørkt.

Etter 7 år her, så trives jeg, men kunne nok ideellt sett tenkt meg noe flere folk rundt meg.

Men, jeg kunne nok ikke tenkt meg å bo i blokk igjen, det blir for klaustrofobisk for meg nå etter mange år i stor enebolig med god plass på alle kanter, stor hage osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker meg best på landet. Sitter i skrivende stund og ser på Severin og drømmer om å bo slik. :lol: Elsker "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu".

Har kikket litt på ny bopæl i det siste, og kjenner at jeg blir litt dårlig av tanken på å flytte inn i leilighet igjen. Jeg liker ikke å ha folk rundt meg, med unntak av familie da. Irriterer meg over trafikkstøy, barn som leker, stemmer og musikk fra naboer osv. Føler at jeg ikke klarer å slappe av. Jeg bruker ikke fritiden min på å gå på kafé eller kjøpesentre, og bylivet er ikke et savn. Altfor mange mennesker.

Drømmen er egen gård. Må ha nok avstand til naboene så de ikke irriterer seg over hanen som galer. :P Trenger ikke å være slik at det tar dagevis å komme seg til nærmeste bygd eller by, men uten nære naboer og med vakker natur rundt meg. :ahappy:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er midt i mellom. Liker best å bo i en småby/ tettsted fordi da er det ikke kjempemørkt ute siden jeg er veldig mørkeredd. Liker at ikke alle kjenner alle. Liker anonymitet jeg. Også er jeg så redd for innbrudd og sånn at da føler jeg at det er litt tryggere å ha naboer rundt og ikke bo uendelig langt til nærmeste nabo sånn at ingen hører om jeg skriker og hyler etter hjelp. Redd jeg skal bli dårlig og besvime midt på vinteren og å fryse ihjel fordi ingen ser det eller er der. Også er jeg redd for storm og sånn og hvis man hadde bodd langt utpå landet så hadde det kanskje vært mere vind. Er også redd om huset knirker eller hører det uler utenfor. Eller at man snør ned og ikke kommer ut av ytterdøra fordi det er for mye snø. Jeg er veldig redd og engstelig og nervøs av meg for alt mulig og det er ganske slitsomt å ha det sånn men sånn er det da. Også er jeg redd hvis jeg skulle bo i ødemarka at jeg hadde vært enda mere ensom og alene enn det jeg allerede er fra før av. Jeg har ingen venner pga. Angst og sliter å få kontakt med andre. Liker å være på kjøpesentre i småbyer fordi da er jeg alene samtidig som jeg ser litt folk og liv rundt meg uten at jeg må prate med noen. Også liker jeg å tusle rundt på kjøpesentre. Vil også bo i nærheten til skogen sånn at hundene kan løpe fritt i skogen og sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil helst ha småbruk innafor ring 2, jeg. :sleep:

Liker byen og alt som hører med av mennesker, kulturtilbud, kollektivtrafikk og liv, men er dessverre litt dårlig plass til hage og åker her. For ikke å snakke om boligprisene i sentrum. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merkelig nok tror jeg at jeg fint kunne bodd i by dersom jeg ikke hadde hatt hunder, men med hunder foretrekker jeg å bo akkurat slik jeg bor nå. Det er nesten perfekt faktisk. Småbruk med utrolig god plass og inngjerdet hestebeite der det er finfint å trene hunder og la dem løpe om de vil. Grusveier som er perfekt for sykling/sparking med hundene, og "bare" ca 20 km inn til Hamar eller Elverum :). Den eneste støyen som er her, er fuglekvitter om morgenen - og jeg kan av og til vagt høre at flyene passerer over hodet. Det hender jo også at det kjører en og annen bil forbi, men det er jo ikke akkurat stor trafikk :lol:.

Nå føler jeg sjelden behov for å spise ute, gå på kino eller benytte meg av andre slike kulturelle tilbud.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er perfekt å bo 10 km fra Trondheim sentrum. Her er det veldig stille. Hører toget og en og annen bil, men ofte er fuglekvitter den eneste lyden. Samtidig kan jeg dure inn til byen og møte venner og familie på kafé eller gå på teater etc. Bruker byens mange tilbud en del, men ikke så mye at jeg trenger å bo helt sentralt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...