Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby og barnetråden - 2015


Recommended Posts

Skrevet

Er du sikker på at dere må dusje babyen? Hos oss må man ikke dusje de aller minste, de er for det meste veldig rene uansett og det er som regel mange inntrykk ellers. Spør de om dere må dusje babyen :) Ellers er det supert å trene i dusjen hjemme. Både på lydene og å skru temperaturen litt ned om dere ikke allerede har gjort det (antar dere bader i 32-34 grader et sted) :)

Om to uker begynner babysvømmingen igjen her og jeg gleder meg. Spesielt til en helt ny gruppe med nyfødte babyer, det er så morsomt å få sånne foreldre på time. Spesielt pappaene. Sist var det en som utbrøt "Jeg tenkte dette ble stas, men ikke SÅ stas!", engasjerte pappaer er så koselig :ahappy:

Jeg skal spørre neste gang. Fikk nemlig beskjed om ar baby også måtte dusje før badet. Har lest og hørt flere steder at det ikke trengs.

Og så får vi trene litt hjemme på å dusje.

Vet ikke helt hva jeg hadde forventet men det var moro. Ekstra gøy å se at hun likte det også. Hun synes ikke det er så stas med bad hjemme. Men dette var jo annet og moro at mamma og pappa var med henne. Gleder meg til fortsettelsen.

  • Like 1
  • Svar 6.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Daaa hopper jeg inn i gravidklubben  Lille reka bosatte seg nesten med en gang, så er 12 uker i dag, nettopp vært hos legen og hørt hjertelyd  Var også på ultralyd for halvannen uke siden og da var og

I dag ble vi foreldre til verdens nydeligeste Kaisa Etter 38 timer med rier kom endelig frøkna på 50 cm og 3120 g til verden

I dag har vi vært på ultralyd, og det kommer en liten jente hit i mars/april (termin 2/4).  Såå koselig!

Posted Images

Skrevet

Jeg ser overhodet ikke ned på dem som går gjennom keisersnitt. De har jo gode grunner når de får det godkjent. Jeg snakket om dem som tror det er mer lettvindt enn å.føde normalt.

(Og jeg vet at det ikke er over i det sekundet babyen er ute altså! :)

Fødsel er skremmende og jeg gruer meg veldig, men tanken på keisersnitt skremmer meg enda mer.

Skrevet

Jeg ser overhodet ikke ned på dem som går gjennom keisersnitt. De har jo gode grunner når de får det godkjent. Jeg snakket om dem som tror det er mer lettvindt enn å.føde normalt.

(Og jeg vet at det ikke er over i det sekundet babyen er ute altså! :)

Fødsel er skremmende og jeg gruer meg veldig, men tanken på keisersnitt skremmer meg enda mer.

Jeg gleder meg veldig til fødselen. Veldig mange som er opptatt av å fortelle om de skumle historiene/"en jeg kjenner opplevde at ......" Etc, men glemmer å fortelle om de fødslene som gikk helt fint. Selv om E var syk, så har jeg gledet meg til neste fødsel fra dagen hun var ute. Aldri gruet meg. Tenker at det er så mye viktigere å få frem gode opplevelser av fødselen, enn å skremme alle som skal føde. Klart, det gjør jo vondt, men ikke på langt nær så vondt som jeg hadde forberedt meg på. "Alle" prøvde jo å skremme meg i forkant.
  • Like 2
Skrevet

Syns det er fint jeg, at de få som virkelig ønsker får mulighet til det. De fleste mennesker som ønsker dette har en god grunn, og man må gjennom samtaler for å få det godkjent. Syns heller det er en skremmende holdning å se ned på dem som har tatt den avgjørelsen om sin egen kropp. Det er veldig mye vi mennesker gjør i dag som er unaturlig - inkludert fødsel på sykehuset med smertelindring.

Det sies at risikoen er større for mor og barn ved keisersnitt, men disse tallene tar jo utgangspunkt i alle keisersnitt - også hastesnittene og snittene som gjøres pga sykt barn eller andre spesielle forhold. Det er risikoer knyttet til både vaginal fødsel og keisersnitt, og jeg mener mor - sammen med fagpersonell - må finne ut hva som er best for henne og barnet, enten det er varginal fødsel eller planlagt keisersnitt.

http://www.theguardian.com/politics/reality-check-with-polly-curtis/2011/nov/23/health#block-6

Det er selvfølgelig ikke slik at jeg ser ned på de som virkelig ønsker det, evt. trenger det av medisinske årsaker, det jeg syntes er skremmende er dersom holdningen endres slik at det blir normalisert å planlegge keisersnitt fordi man tror det er enklere.

  • Like 2
Skrevet

Det er selvfølgelig ikke slik at jeg ser ned på de som virkelig ønsker det, evt. trenger det av medisinske årsaker, det jeg syntes er skremmende er dersom holdningen endres slik at det blir normalisert å planlegge keisersnitt fordi man tror det er enklere.

Enig. Men jeg tror det er mindre vanlig og vanskeligere å få keisersnitt enn det kanskje kan virke på enkelte. Jeg spurte halvseriøst om keisersnitt med nr. 2 av ulike årsaker, og det skulle veldig mye til for å få det. Men mest av alt så tror jeg nok jordmødrene på sykehuset er såpass drevne at de ikke sier blankt "nei, det kan du bare glemme", men forsøker å komme frem til en fornuftig løsning sammen med den gravide. Og den fornuftige løsningen er jo som regel å føde naturlig.

  • Like 1
Skrevet

De aller fleste fødsler går jo helt greit, ikke glem det da folkens. Tenk om vi skulle grue oss til tannlegebesøk fordi vi fikk høre historien om fetteren til en på jobben som bedøvelsen ikke virket på, og så besvimte han av smerter. Sånne historier er det mange av når det gjelder fødsler, det er sjelden vi får dem servert når det gjelder andre lignende situasjoner.

Rett etter at jeg hadde født sønnen min så tenkte jeg "Jøss er han ute alt, var det ikke verre?". Jeg lå og ventet på at det skulle bli kjempetøft, og så kom han bare ploppende ut i stedet. Den andre gangen var bittelitt vondere, Sara var så nysgjerrig at hun kom tittende fram med hele ansiktet først, men det var ikke noen big deal det heller, det gikk fort og greit.

(På grunn av ansiktsfødselen hadde hun veldig stor og hoven overleppe. Det kom til å gå bort veldig raskt, sa jordmoren. Jeg tenkte mitt, svgerfaren min hadde nemlig sånn overleppe. :lol: ).

  • Like 1
Skrevet

Jeg har ikke tenkt så mye på at jeg skal gjennom en fødsel, det har vært så surrealistisk og langt frem i tid, helt til nå :P

Har gjort meg opp litt meninger rundt hvilke smertelindring jeg vil ha. Og det er det jeg har tenkt på til nå rundt selve fødselen.

Men jeg er skikkelig "redd" for om jeg kommer til å skjønne det når fødselen er i gang og når vi må ringe/dra på sykehuset :P

Skrevet

Vi diskuterte litt frem og tilbake om snitt, men ble enige om å gå for vaginal forløsning. Jeg gledet meg egentlig til det, spennende å "prøve noe nytt", tenkte jeg :teehe:

Nå ble det jo akuttsnitt istedenfor, men det var en fin opplevelse det også.
Ikke ble jeg særlig hemmet heller, var oppe og gikk samme kveld, og dagen etter ruslet jeg rundt på halve sykehuset.
Fem dager etter fødsel var jeg ute og gikk tur med hundene som vanlig :) Litt ømt og stivt å reise seg den første uka, men ikke noe problem :) (verste var å rape junior de første ukene, var ikke så godt når han satte beina i såret eller sparket meg :P )

Skrevet

Jeg har ikke tenkt så mye på at jeg skal gjennom en fødsel, det har vært så surrealistisk og langt frem i tid, helt til nå :P

Har gjort meg opp litt meninger rundt hvilke smertelindring jeg vil ha. Og det er det jeg har tenkt på til nå rundt selve fødselen.

Men jeg er skikkelig "redd" for om jeg kommer til å skjønne det når fødselen er i gang og når vi må ringe/dra på sykehuset :P

Jeg tipper du kommer til å skjønne det :)

Med nummer to brukte jeg et par timer på å forstå det :lol: Jeg var så skråsikker på at jeg skulle gå langt over tiden (igjen) og det var jo ikke så veldig vondt med rier, så det falt meg ikke inn at fødselen kunne være igang :icon_clapping: Med en times reisevei til sykehuset så burde jeg nok ha reagert litt før, for det ble litt travelt.

Men ang. smertelindring så ville jeg har ringt og spurt på sykehuset der du skal føde hva de tilbyr. Det er etterhvert færre sykehus som tilbyr lystgass - guds gave til fødekvinner - og det kan være en fordel å vite om på forhånd.

Skrevet

Det jeg husker fra min fødsel var at jeg ble så overrasket over at man ikke fikk vondt i magen. Jeg hadde forestilt med rier som et slags mageknip. Men jeg fikk jo bare ****** vondt i ryggen, som ekstreme mensensmerter...

Skrevet

Jeg tipper du kommer til å skjønne det :)

Med nummer to brukte jeg et par timer på å forstå det :lol: Jeg var så skråsikker på at jeg skulle gå langt over tiden (igjen) og det var jo ikke så veldig vondt med rier, så det falt meg ikke inn at fødselen kunne være igang :icon_clapping: Med en times reisevei til sykehuset så burde jeg nok ha reagert litt før, for det ble litt travelt.

Men ang. smertelindring så ville jeg har ringt og spurt på sykehuset der du skal føde hva de tilbyr. Det er etterhvert færre sykehus som tilbyr lystgass - guds gave til fødekvinner - og det kan være en fordel å vite om på forhånd.

Det sier de alle, at jeg kommer til å merke det, men jeg er skeptisk, vet jo ikke hvordan det kjennes ut :lol:

Var på omvisning i går, så fikk vite hva de tilbyr. Så satser på at det holder med lystgassen og badekar. Trenger jeg sterkere midler har de det der også. Men jeg er litt redd for slike ting :icon_redface:

  • Like 2
Skrevet

Det jeg husker fra min fødsel var at jeg ble så overrasket over at man ikke fikk vondt i magen. Jeg hadde forestilt med rier som et slags mageknip. Men jeg fikk jo bare ****** vondt i ryggen, som ekstreme mensensmerter...

Nettop, er noe sånn jeg også ser for meg. At hodet ubevist har dannet seg et bilde av hvordan det skal kjennes, også kjennes det ikke sånn ut :P

Skrevet

 . Det er etterhvert færre sykehus som tilbyr lystgass - guds gave til fødekvinner - og det kan være en fordel å vite om på forhånd.

Og jeg synes lystgass var grusomt. Hjalp meg på ingen måte, ble bare enda mer uvel.

:)

Skrevet

Var på kontroll i dag, hos indremedisiner. Møtte gynekologen som fulgte meg opp sist også i korridoren, og siden jeg ikke hadde time til ultralyd i dag så spurte han om hvordan det går. Jeg fortalte at jeg begynte på blodfortynnende for to uker siden pga notching på begge sider (økt motstand i blodkarene til livmoren), og han ble nesten sjokkert. Virket ikke som om det var spesielt vanlig å ha det på begge sider... Han sa han skulle følge nøye med på det de gangene jeg kommer til han, slik at vi kan sette i gang tiltak dersom vi ser tegn til at det ikke går så veldig bra.

Det er mange damer innom på svangerskapspoliklinikken, og han følger opp veldig mange av de. Likevel husker han navnet mitt og historien min hver gang, tar seg tid til å prate selv om jeg ikke har time hos han og det er travelt. Sånt setter jeg veldig pris på :)

  • Like 6
Skrevet

Det jeg husker fra min fødsel var at jeg ble så overrasket over at man ikke fikk vondt i magen. Jeg hadde forestilt med rier som et slags mageknip. Men jeg fikk jo bare ****** vondt i ryggen, som ekstreme mensensmerter...

Jeg fikk de nesten bare i lårene! Og litt i ryggen. Så tror det er veldig individuelt.

Skrevet

Jeg har ikke tenkt så mye på at jeg skal gjennom en fødsel, det har vært så surrealistisk og langt frem i tid, helt til nå :P

Har gjort meg opp litt meninger rundt hvilke smertelindring jeg vil ha. Og det er det jeg har tenkt på til nå rundt selve fødselen.

Men jeg er skikkelig "redd" for om jeg kommer til å skjønne det når fødselen er i gang og når vi må ringe/dra på sykehuset :P

:lol: det var jeg redd for og. Heldigvis gikk det fint. Men fikk beskjed om at nestegang så ringer jeg før. :lol:

Vi snakket ikke om fødselen på forhånd omtrent, jeg ville ikke, visste det var vondt og omtrent hvordan en fødsel foregår, det holdt synes jeg. Og rakk ikke den jmtimen som var satt av til snakk om det. Kom gjennom fødselen med akupunktur og i badekar.

  • Like 1
Skrevet

Jeg håper jeg får føde vaginalt. Kom akkurat på at det ikke er sikkert. Jeg har en sånn antistoffgreie som noen ganger gjør at de tar keisersnitt fordi tilstanden gir økt blødningsfare hos babyen. Noe trombocyttgreier, husker ikke hva det heter.

Skrevet

I mitt hode er jeg knapt gravid jeg, at jeg skal føde et barn er så fjernt at jeg er rent overrasket.

Jeg føler meg liksom et skritt nærmere for hver ting om kommer i orden, men tanken om fødsel føles allikevel like fjern. Selv når det sparker i magen sliter jeg liksom litt med å virkelig tro på at jeg er gravid.

Men jeg regner med at det kommer til å gå mer og mer opp for meg, særlig etter omvisning på sykehuset.

Skrevet

:lol: det var jeg redd for og. Heldigvis gikk det fint. Men fikk beskjed om at nestegang så ringer jeg før. :lol:

Vi snakket ikke om fødselen på forhånd omtrent, jeg ville ikke, visste det var vondt og omtrent hvordan en fødsel foregår, det holdt synes jeg. Og rakk ikke den jmtimen som var satt av til snakk om det. Kom gjennom fødselen med akupunktur og i badekar.

Kjenner meg godt igjen i det. Er litt den "taktikken" jeg har rundt dette også. Men skal til jordmor på tirsdag, og da er det vel litt fødselprat og sånn med henne.

Også litt badekar spørsmål, tenkte ikke på å spørre om det i går, men hva hadde du på deg i karet? Vil ikke sitte splitter naken men inbiller meg at man liksom må det :P

Skrevet

Kjenner meg godt igjen i det. Er litt den "taktikken" jeg har rundt dette også. Men skal til jordmor på tirsdag, og da er det vel litt fødselprat og sånn med henne.

Også litt badekar spørsmål, tenkte ikke på å spørre om det i går, men hva hadde du på deg i karet? Vil ikke sitte splitter naken men inbiller meg at man liksom må det :P

Var naken jeg, aner ikke hva som er standard. Jeg hadde ikke tenkt å føde i karet, men det ble nå slik da. Spør jm om det nestegang?

Skrevet

Var naken jeg, aner ikke hva som er standard. Jeg hadde ikke tenkt å føde i karet, men det ble nå slik da. Spør jm om det nestegang?

Ja, får høre med henne :) ser jo for meg at jeg ikke kommer til å tenke spesielt mye på akkurat det når det står på da :lol:

Skrevet

Jeg gruet meg ikke til fødselen.

Og selv om jeg fikk en litt kjip fødsel så hadde jeg ikke kastet bort mye tid på å grue meg om jeg skulle hatt en til heller.

Det er fort over liksom. Jeg mistet i hvertfall totalt begrep om tid og sted og skjønte ikke at fødselen tok så mange timer. Jeg trodde A var født morgenen 25, han ble født rett inn i 26 :lol:

Jeg tror det er verre for de som er med..

Skrevet

Mannen jobber overtid så jeg skal hente i barnehagen. Må skynde meg sakte og være ute i god tid ellers blir jeg hengede over do :P Jeg har gått ned 4 kg men allikevel får jeg ikke på buksa mi :o Jeg orker ikke gå i boden for å finne gravidklær nå. er det innafor å hente i joggebukse, eller skal jeg gå i jeans med knappen oppe?

Skrevet

Jeg lot som fødselen aldri kom jeg, og da den kom var jeg hellig overbevist at jeg skulle dø sv smerten..

Da vannet endelig gikk, så var jeg faktisk fornuftig nok til å ikke kjøre sjøl. Men det vsr kun pga det var rush. Og jeg fikk litt bedøvelse, men det var fordi de kom så tett, ikke fordi jeg holdt på å dø av smerte :P

Men det var veldig surrealistisk alt sammen.. Jeg hadde nemlig så god tid da vannet gikk st jeg luftet hundene skikkelig og sminka meg :lol:

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...