Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har et lite sølvskrin hvor det ligger et roseblad fra hver rose kjæresten har gitt meg.

:wub: Dere to, altså!

Jeg kasta det kjæreste jeg eide da jeg flytta fra Oslo og ut på rønna med Marianne og bøtteballetten, og jeg andrer fortsatt. Han het Kah og hadde fulgt meg gjennom hele livet. På slutten var han blind, stakkars. Han var tilogmed med meg på konfirmasjonsleir. Marius kasta han ut klokketårnet, så jeg valgte å banke han opp for ugjerningen (jeg var høy alt da).

Jeg er hun veldig blonde og trøtte. Når en ser den tapeten er det ikke så merkelig at en stakkar har blitt litt eksentrisk, kanskje...

8eba485e-ecc6-4d9b-a0c8-2a44d1c49157_zps

  • Like 1
  • Svar 90
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Leiligheten min! Skulle ønske alle kunne kjenne på den følelsen det er å komme hjem til sitt helt eget hjem og vite at alt der er deres

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sam

Han her har stor sentimental verdi for meg Han heter Apan og har fulgt meg hele livet. Fikk han vel når jeg var rundt 1 år. Han er blitt spydd på, vasket i maskin, sydd sammen her og der og bærer gen

Skrevet

Jeg klarer faktisk ikke peke på en ting. Eneste tanken som slo meg er at jeg faktisk er totalt avhengig av bilen min for å både komme meg på jobb og drive med min hobby. Men den er forsikret og ikke uerstatelig.

Det fins ting jeg hadde vært trist/sur/sint for å miste, men under katagorien "kjæreste jeg eier" har jeg faktisk ikke noe som jeg kommer på i farten.

Som om jeg skulle ha skrevet det selv.

Mistenker dog at ved en brann (og alle folk og dyr var trygt ute av huset), ville jeg troligvis dratt med meg PC'n hvis jeg hadde "veien forbi", liksom.. Mye bilder og sånt på den (og den eksterne harddisken med backup på er jo i samme hus...).

Men jo, mitt barndoms-kosedyr (en shaggydogaktig sak, selvsagt) har fulgt meg fra 7 års alder - hadde nok fått være med ut av brannen han også..

Susanne

Skrevet

Det kjæreste jeg eier/har er dyrene og friheten min, og der stopper det. Jeg har mange ting som betyr mye for meg og som jeg koser meg med hele tiden. Jeg har ting som har stor affeksjonsverdi og mange minner ved. Ting jeg ikke vil miste, men når alt kommer til alt så er det ikke tingene som er en del av meg eller gjør meg komplett. Alt kan erstattes, og minner forblir minner uansett.

Skrevet

Jeg har en strikket kattebamse jeg fikk av oldefar når han lå for døden når jeg var typ 5 år gammel. Også har jeg et bilde fra jeg var liten hvor jeg lekte med collien vi den gang hadde.

Egentlig litt rart hvorfor sånne ting er verdt så mye. Ikke husker jeg stort av bikkja, og jeg husker ikke engang hvordan oldefar så ut. Husker faktisk damen på rommet ved siden av bedre, for hun ga meg alltid toblerone.

OG gitarene mine. Den perioden jeg gikk uten gitar nå ble jeg helt sinnsforvirret.

Skrevet

Utenom hunden? Jiseeez ..

tror det enten må være en fin fyr som har blitt sovet med fra alderen 0-10 ,som har blitt vasket så utallige mange ganger, spydd på osv. (Han sitter fortsatt i senga mi:p ) nemlig kose kaninen min med de lange ørene :D oppfinnsomheten var god da han fikk navnet langøre. Og han er rosa :D

Eller så må det være saueren min :)

Skrevet

Hum. Jeg klarer faktisk ikke å komme på noe. Først tenkte jeg på den store, slitte gamle tursekken min, fordi den er så fin og praktisk når man skal ut og reise. :P Men jeg driter jo egentlig i den, hvis det først skulle skje noe. Og så kom jeg på et smykke jeg har, som jeg er veldig glad i og som symboliserer mye for meg. Men om det forsvant hadde jeg bare gått i museumsbutikken og kjøpt makent, og så fletta en ny ullsnor.

Men så eier jeg heller ikke noe bilder å snakke om, og selv om bunaden min er fin, betyr den ikke mye for meg.

Skrevet

Kommer ikke på noe... Mac-en kanskje? Den brukes jo ganske mye, og ville vært et tap om den ble borte. Men den er samtidig ganske lett å erstatte, og har kun verdi som bruksting.

Nei, jeg vet ikke... er vel egentlig svært lite materialistisk, og får sjelden spesielle forhold til ting.

Eller kanskje, en ting jeg hadde blitt veldig lei meg om jeg mister, er en ring jeg fikk av morfar. Morfar var seilmann, styrmann, og hadde reist over store deler av verden. Denne ringen var kjøpt i et arabisk land. En gullring som består av flere deler, som kunne tas fra hverandre og settes sammen. Den er ikke verdt så enormt mye, selv om den er verdt sin verdi i gull, men en viss verdi som et minne over morfar har den.

EDIT: Men for å være helt ærlig, nå lurer jeg fælt på hvor den ringen befinner seg, så, så viktig kunne den vel ikke være... men har nok bare gjemt den på "et lurt sted".

Skrevet

Veldig usikker, men tror det må være smykket typen har laget til meg. Skjært ut hjerte i tre, lakket det og svidd inn skrift med lighter og spiker :P Elsker det smykket, men har dog på meg et annet for tiden (fikk nytt til jul av han).

Og ellers må det være bilder, spesielt av Laika! Men har en del av de på face, så de vil jo ligge der selv om harddisken skulle forsvinne.

Skrevet

Hmm. Det må vel bli bildene mine som ligger på pc og harddisk. Ellers har jeg en fantastisk flott minnebok over Elwira (min første hund) som er laget av Japanphoto. 150 sider av skikkelig fotopapir med tusen bilder og minner av min største skatt. Den boka betyr mye!

Guest bikkje1
Skrevet

Smykket mitt som er formet som et kors, i hvitt gull. Fikk det av bestemoren min i konfirmasjonsgave. :heart:

Skrevet

Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i det siste, delvis fordi jeg akkurat har begynt i ny jobb, der jeg prater med mange mennesker om hva som er mest verdifullt for dem. Og vet du, det sies det samme stort sett overalt; tingene mine betyr ikke så mye, de kan lett erstattes.
Og ja, de kan det. Det er ikke så sabla viktig med akkurat den pc'en, eller akkurat den lampa, for du kan få igjen en ny og bedre pc på forsikringen, og den lampa... Vel, vi vet vel alle at den burde vært bytta ut for lengst. Men så har i gjengjeld de fleste en eller to ting som er helt uerstattelig. F.eks. bunaden gamle oldemor Ruth lagde i 1489, bare til deg. Eller det bilde av bestefar Ludvig, den trauste gampen Sorten og oppå hesteryggen der, med et stort smil om munnen; deg. I en alder av... Tja, la oss si 4 år. Den bunaden, eller det bildet; det er uerstattelig.

Hvordan ble vi så sykt opptatt av ting, når tingene faktisk ikke betyr noe?

Jeg kan kun prate for meg selv, men jeg er en skikkelig samler. Med det mener jeg ikke at jeg egentlig har så innmari mye, jeg har bare et ekstremt kjært forhold til ting. Ikke fordi at "Åh, pc'en min, I love you så mye at jeg aldri vil erstatte deg!", men heller fordi at ting er minner for meg. Jeg har hatt en crappy barndom, som jeg desverre/heldigvis ikke husker mye av. De få tingene jeg har igjen fra barndommen, som jeg knytter til gode minner, de er jeg glad i.

Eller feks den knøttlille kjøleskapsmagneten jeg har på kjøleskapet med et bilde av meg i. Det er ikke fordi det er et bilde av meg i den jeg er så glad i den, for tro meg, det bilde er virkelig ikke så bra at det gjør noe.. Men, akkurat den lille kjøleskapsmagneten hadde min bestefar på kjøleskapet sitt i sin tid. Det er en liten ramme, med et bilde inni. Den rammen er pyntet med golfsko, og andre golf-dingser. Jeg liker ikke golf, jeg liker ikke grønne ting, men jeg liker den lille magneten. Fordi den tilhørte verdens fineste bestefar, og den er så HAN.

Gud, det er alt for tidlig. Jeg skriver bare rotete nå.

Point being; jeg har mange små ting som jeg er veldig takknemlig for at jeg har. Også har jeg veldig mye jeg bare definerer som ting, som jeg kunne byttet ut når som helst.

Wow, det ga så utrolig lite mening.

  • Like 4
Skrevet

Point being; jeg har mange små ting som jeg er veldig takknemlig for at jeg har. Også har jeg veldig mye jeg bare definerer som ting, som jeg kunne byttet ut når som helst.

Wow, det ga så utrolig lite mening.

Nei, det ga mye mening, skjønner akkurat hva du mener :)

Skrevet

@Jankaa

Jeg vet veldig godt hva du mener. Jeg har selv lenge vært en samler. Jeg har lenge slitt med at jeg blir altfor knyttet til materielle ting, på grunn av minnene. Mange ting assosierer jeg med en bestemt fase i livet, og når jeg kan ta på, se på, kjenne lukten av, disse tingene, så blir minnene om den tiden så mye sterkere. Det er nesten som en tidsreise.

Jeg beholdt de latterligste ting og bygget meg opp et lager av trivielle gjenstander. Men det førte også til at jeg stagnere litt, levde mer i fortiden og klarte ikke gi slipp.

Jeg har kommet meg forbi mye av det nå, har kastet mye og kjenner egentlig for det meste bare lettelse. Jeg vet det er en klisjè, men tingene holdt meg igjen. Så får jeg leve med tapet av de sterke minnene. (Joda, jeg har selvsagt minnene fortsatt, men de blir sterkere når jeg har et fysisk objekt fra den tiden. Og den styrken av de minnene har jeg mistet når jeg mister tingene).

Skrevet

Jeg skjønner hva du mener @Jankaa og jeg misunner de som har det slik innimellom. Men jeg har absolutt ikke en eneste ting i huset mitt som jeg har arvet av noen. Ja, det ville vært kjipt å miste kokebøkene etter bestemor, mest fordi de er eldre enn meg og har morsomme oppskrifter ingen har hørt om i seg, men ikke fordi de kom fra hun. Jeg har aldri hatt et slikt forhold til familie, og da blir det litt sånn.

Skrevet

Skulle være lur og skrive hesten, men siden levende dyr ble utelukket må jeg vel si noe annet :P

Det får vel ratt bli det av mest verdi utenom, og det må bli hestehengeren + salene til hesten (og alt annet til hesten, haha.... :P ).

Har ikke mye av verdi sånn sett enda, enn så lenge går alt til hesten og hunden og har ingen spesielle eiendeler enda utenom. Blir vel mer når en får leilighet, hus osv :)

Skrevet

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sammensatt av farger jeg plukket ut, og hva hun mente passet min hudtone/hårfarge/øyefarge og ville ønsker en fjortiss måtte ha. Alt av broderi er gjort av min kjære mamma.

Det mange her inne ikke vet, er at min mor har svært skrantende helse.. Jeg bærer min bunad med en stolthet og glede, for jeg vet at min mamma har lagt ned kjærlighet i hvert eneste sting, og det er en ting jeg kan ha lenge etter hennes tid.

Så selvom det "bare er en bunad som kan erstattes" Så kan det aldri erstattes at det er mammaen min, som engang i fremtiden ikke er her mer som har laget den.

Beltespennen min kan heller ikke erstattes, den er laget av min oldefar. Det finnes like, men det er ingen som er som akkurat den, med de små bulkene i, hakkene som gjør at det "lyser" at den er håndlaget ned til minste detalj.

  • Like 5

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...