Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er det kjæreste du eier?


Artemis
 Share

Recommended Posts

  • Svar 92
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Skinnjakka mi (og skillsmissepapiret)

Leiligheten min! Skulle ønske alle kunne kjenne på den følelsen det er å komme hjem til sitt helt eget hjem og vite at alt der er deres

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sam

Jeg har et lite sølvskrin hvor det ligger et roseblad fra hver rose kjæresten har gitt meg.

:wub: Dere to, altså!

Jeg kasta det kjæreste jeg eide da jeg flytta fra Oslo og ut på rønna med Marianne og bøtteballetten, og jeg andrer fortsatt. Han het Kah og hadde fulgt meg gjennom hele livet. På slutten var han blind, stakkars. Han var tilogmed med meg på konfirmasjonsleir. Marius kasta han ut klokketårnet, så jeg valgte å banke han opp for ugjerningen (jeg var høy alt da).

Jeg er hun veldig blonde og trøtte. Når en ser den tapeten er det ikke så merkelig at en stakkar har blitt litt eksentrisk, kanskje...

8eba485e-ecc6-4d9b-a0c8-2a44d1c49157_zps

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg klarer faktisk ikke peke på en ting. Eneste tanken som slo meg er at jeg faktisk er totalt avhengig av bilen min for å både komme meg på jobb og drive med min hobby. Men den er forsikret og ikke uerstatelig.

Det fins ting jeg hadde vært trist/sur/sint for å miste, men under katagorien "kjæreste jeg eier" har jeg faktisk ikke noe som jeg kommer på i farten.

Som om jeg skulle ha skrevet det selv.

Mistenker dog at ved en brann (og alle folk og dyr var trygt ute av huset), ville jeg troligvis dratt med meg PC'n hvis jeg hadde "veien forbi", liksom.. Mye bilder og sånt på den (og den eksterne harddisken med backup på er jo i samme hus...).

Men jo, mitt barndoms-kosedyr (en shaggydogaktig sak, selvsagt) har fulgt meg fra 7 års alder - hadde nok fått være med ut av brannen han også..

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kjæreste jeg eier/har er dyrene og friheten min, og der stopper det. Jeg har mange ting som betyr mye for meg og som jeg koser meg med hele tiden. Jeg har ting som har stor affeksjonsverdi og mange minner ved. Ting jeg ikke vil miste, men når alt kommer til alt så er det ikke tingene som er en del av meg eller gjør meg komplett. Alt kan erstattes, og minner forblir minner uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en strikket kattebamse jeg fikk av oldefar når han lå for døden når jeg var typ 5 år gammel. Også har jeg et bilde fra jeg var liten hvor jeg lekte med collien vi den gang hadde.

Egentlig litt rart hvorfor sånne ting er verdt så mye. Ikke husker jeg stort av bikkja, og jeg husker ikke engang hvordan oldefar så ut. Husker faktisk damen på rommet ved siden av bedre, for hun ga meg alltid toblerone.

OG gitarene mine. Den perioden jeg gikk uten gitar nå ble jeg helt sinnsforvirret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utenom hunden? Jiseeez ..

tror det enten må være en fin fyr som har blitt sovet med fra alderen 0-10 ,som har blitt vasket så utallige mange ganger, spydd på osv. (Han sitter fortsatt i senga mi:p ) nemlig kose kaninen min med de lange ørene :D oppfinnsomheten var god da han fikk navnet langøre. Og han er rosa :D

Eller så må det være saueren min :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hum. Jeg klarer faktisk ikke å komme på noe. Først tenkte jeg på den store, slitte gamle tursekken min, fordi den er så fin og praktisk når man skal ut og reise. :P Men jeg driter jo egentlig i den, hvis det først skulle skje noe. Og så kom jeg på et smykke jeg har, som jeg er veldig glad i og som symboliserer mye for meg. Men om det forsvant hadde jeg bare gått i museumsbutikken og kjøpt makent, og så fletta en ny ullsnor.

Men så eier jeg heller ikke noe bilder å snakke om, og selv om bunaden min er fin, betyr den ikke mye for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer ikke på noe... Mac-en kanskje? Den brukes jo ganske mye, og ville vært et tap om den ble borte. Men den er samtidig ganske lett å erstatte, og har kun verdi som bruksting.

Nei, jeg vet ikke... er vel egentlig svært lite materialistisk, og får sjelden spesielle forhold til ting.

Eller kanskje, en ting jeg hadde blitt veldig lei meg om jeg mister, er en ring jeg fikk av morfar. Morfar var seilmann, styrmann, og hadde reist over store deler av verden. Denne ringen var kjøpt i et arabisk land. En gullring som består av flere deler, som kunne tas fra hverandre og settes sammen. Den er ikke verdt så enormt mye, selv om den er verdt sin verdi i gull, men en viss verdi som et minne over morfar har den.

EDIT: Men for å være helt ærlig, nå lurer jeg fælt på hvor den ringen befinner seg, så, så viktig kunne den vel ikke være... men har nok bare gjemt den på "et lurt sted".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig usikker, men tror det må være smykket typen har laget til meg. Skjært ut hjerte i tre, lakket det og svidd inn skrift med lighter og spiker :P Elsker det smykket, men har dog på meg et annet for tiden (fikk nytt til jul av han).

Og ellers må det være bilder, spesielt av Laika! Men har en del av de på face, så de vil jo ligge der selv om harddisken skulle forsvinne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm. Det må vel bli bildene mine som ligger på pc og harddisk. Ellers har jeg en fantastisk flott minnebok over Elwira (min første hund) som er laget av Japanphoto. 150 sider av skikkelig fotopapir med tusen bilder og minner av min største skatt. Den boka betyr mye!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i det siste, delvis fordi jeg akkurat har begynt i ny jobb, der jeg prater med mange mennesker om hva som er mest verdifullt for dem. Og vet du, det sies det samme stort sett overalt; tingene mine betyr ikke så mye, de kan lett erstattes.
Og ja, de kan det. Det er ikke så sabla viktig med akkurat den pc'en, eller akkurat den lampa, for du kan få igjen en ny og bedre pc på forsikringen, og den lampa... Vel, vi vet vel alle at den burde vært bytta ut for lengst. Men så har i gjengjeld de fleste en eller to ting som er helt uerstattelig. F.eks. bunaden gamle oldemor Ruth lagde i 1489, bare til deg. Eller det bilde av bestefar Ludvig, den trauste gampen Sorten og oppå hesteryggen der, med et stort smil om munnen; deg. I en alder av... Tja, la oss si 4 år. Den bunaden, eller det bildet; det er uerstattelig.

Hvordan ble vi så sykt opptatt av ting, når tingene faktisk ikke betyr noe?

Jeg kan kun prate for meg selv, men jeg er en skikkelig samler. Med det mener jeg ikke at jeg egentlig har så innmari mye, jeg har bare et ekstremt kjært forhold til ting. Ikke fordi at "Åh, pc'en min, I love you så mye at jeg aldri vil erstatte deg!", men heller fordi at ting er minner for meg. Jeg har hatt en crappy barndom, som jeg desverre/heldigvis ikke husker mye av. De få tingene jeg har igjen fra barndommen, som jeg knytter til gode minner, de er jeg glad i.

Eller feks den knøttlille kjøleskapsmagneten jeg har på kjøleskapet med et bilde av meg i. Det er ikke fordi det er et bilde av meg i den jeg er så glad i den, for tro meg, det bilde er virkelig ikke så bra at det gjør noe.. Men, akkurat den lille kjøleskapsmagneten hadde min bestefar på kjøleskapet sitt i sin tid. Det er en liten ramme, med et bilde inni. Den rammen er pyntet med golfsko, og andre golf-dingser. Jeg liker ikke golf, jeg liker ikke grønne ting, men jeg liker den lille magneten. Fordi den tilhørte verdens fineste bestefar, og den er så HAN.

Gud, det er alt for tidlig. Jeg skriver bare rotete nå.

Point being; jeg har mange små ting som jeg er veldig takknemlig for at jeg har. Også har jeg veldig mye jeg bare definerer som ting, som jeg kunne byttet ut når som helst.

Wow, det ga så utrolig lite mening.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Point being; jeg har mange små ting som jeg er veldig takknemlig for at jeg har. Også har jeg veldig mye jeg bare definerer som ting, som jeg kunne byttet ut når som helst.

Wow, det ga så utrolig lite mening.

Nei, det ga mye mening, skjønner akkurat hva du mener :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Jankaa

Jeg vet veldig godt hva du mener. Jeg har selv lenge vært en samler. Jeg har lenge slitt med at jeg blir altfor knyttet til materielle ting, på grunn av minnene. Mange ting assosierer jeg med en bestemt fase i livet, og når jeg kan ta på, se på, kjenne lukten av, disse tingene, så blir minnene om den tiden så mye sterkere. Det er nesten som en tidsreise.

Jeg beholdt de latterligste ting og bygget meg opp et lager av trivielle gjenstander. Men det førte også til at jeg stagnere litt, levde mer i fortiden og klarte ikke gi slipp.

Jeg har kommet meg forbi mye av det nå, har kastet mye og kjenner egentlig for det meste bare lettelse. Jeg vet det er en klisjè, men tingene holdt meg igjen. Så får jeg leve med tapet av de sterke minnene. (Joda, jeg har selvsagt minnene fortsatt, men de blir sterkere når jeg har et fysisk objekt fra den tiden. Og den styrken av de minnene har jeg mistet når jeg mister tingene).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner hva du mener @Jankaa og jeg misunner de som har det slik innimellom. Men jeg har absolutt ikke en eneste ting i huset mitt som jeg har arvet av noen. Ja, det ville vært kjipt å miste kokebøkene etter bestemor, mest fordi de er eldre enn meg og har morsomme oppskrifter ingen har hørt om i seg, men ikke fordi de kom fra hun. Jeg har aldri hatt et slikt forhold til familie, og da blir det litt sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skulle være lur og skrive hesten, men siden levende dyr ble utelukket må jeg vel si noe annet :P

Det får vel ratt bli det av mest verdi utenom, og det må bli hestehengeren + salene til hesten (og alt annet til hesten, haha.... :P ).

Har ikke mye av verdi sånn sett enda, enn så lenge går alt til hesten og hunden og har ingen spesielle eiendeler enda utenom. Blir vel mer når en får leilighet, hus osv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...