Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er det kjæreste du eier?


Artemis
 Share

Recommended Posts

  • Svar 92
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Skinnjakka mi (og skillsmissepapiret)

Leiligheten min! Skulle ønske alle kunne kjenne på den følelsen det er å komme hjem til sitt helt eget hjem og vite at alt der er deres

Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i det siste, delvis fordi jeg akkurat har begynt i ny jobb, der jeg prater med mange mennesker om hva som er mest verdifullt for dem. Og vet du, det sies det samm

Jeg har et lite sølvskrin hvor det ligger et roseblad fra hver rose kjæresten har gitt meg.

:wub: Dere to, altså!

Jeg kasta det kjæreste jeg eide da jeg flytta fra Oslo og ut på rønna med Marianne og bøtteballetten, og jeg andrer fortsatt. Han het Kah og hadde fulgt meg gjennom hele livet. På slutten var han blind, stakkars. Han var tilogmed med meg på konfirmasjonsleir. Marius kasta han ut klokketårnet, så jeg valgte å banke han opp for ugjerningen (jeg var høy alt da).

Jeg er hun veldig blonde og trøtte. Når en ser den tapeten er det ikke så merkelig at en stakkar har blitt litt eksentrisk, kanskje...

8eba485e-ecc6-4d9b-a0c8-2a44d1c49157_zps

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg klarer faktisk ikke peke på en ting. Eneste tanken som slo meg er at jeg faktisk er totalt avhengig av bilen min for å både komme meg på jobb og drive med min hobby. Men den er forsikret og ikke uerstatelig.

Det fins ting jeg hadde vært trist/sur/sint for å miste, men under katagorien "kjæreste jeg eier" har jeg faktisk ikke noe som jeg kommer på i farten.

Som om jeg skulle ha skrevet det selv.

Mistenker dog at ved en brann (og alle folk og dyr var trygt ute av huset), ville jeg troligvis dratt med meg PC'n hvis jeg hadde "veien forbi", liksom.. Mye bilder og sånt på den (og den eksterne harddisken med backup på er jo i samme hus...).

Men jo, mitt barndoms-kosedyr (en shaggydogaktig sak, selvsagt) har fulgt meg fra 7 års alder - hadde nok fått være med ut av brannen han også..

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kjæreste jeg eier/har er dyrene og friheten min, og der stopper det. Jeg har mange ting som betyr mye for meg og som jeg koser meg med hele tiden. Jeg har ting som har stor affeksjonsverdi og mange minner ved. Ting jeg ikke vil miste, men når alt kommer til alt så er det ikke tingene som er en del av meg eller gjør meg komplett. Alt kan erstattes, og minner forblir minner uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en strikket kattebamse jeg fikk av oldefar når han lå for døden når jeg var typ 5 år gammel. Også har jeg et bilde fra jeg var liten hvor jeg lekte med collien vi den gang hadde.

Egentlig litt rart hvorfor sånne ting er verdt så mye. Ikke husker jeg stort av bikkja, og jeg husker ikke engang hvordan oldefar så ut. Husker faktisk damen på rommet ved siden av bedre, for hun ga meg alltid toblerone.

OG gitarene mine. Den perioden jeg gikk uten gitar nå ble jeg helt sinnsforvirret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utenom hunden? Jiseeez ..

tror det enten må være en fin fyr som har blitt sovet med fra alderen 0-10 ,som har blitt vasket så utallige mange ganger, spydd på osv. (Han sitter fortsatt i senga mi:p ) nemlig kose kaninen min med de lange ørene :D oppfinnsomheten var god da han fikk navnet langøre. Og han er rosa :D

Eller så må det være saueren min :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hum. Jeg klarer faktisk ikke å komme på noe. Først tenkte jeg på den store, slitte gamle tursekken min, fordi den er så fin og praktisk når man skal ut og reise. :P Men jeg driter jo egentlig i den, hvis det først skulle skje noe. Og så kom jeg på et smykke jeg har, som jeg er veldig glad i og som symboliserer mye for meg. Men om det forsvant hadde jeg bare gått i museumsbutikken og kjøpt makent, og så fletta en ny ullsnor.

Men så eier jeg heller ikke noe bilder å snakke om, og selv om bunaden min er fin, betyr den ikke mye for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer ikke på noe... Mac-en kanskje? Den brukes jo ganske mye, og ville vært et tap om den ble borte. Men den er samtidig ganske lett å erstatte, og har kun verdi som bruksting.

Nei, jeg vet ikke... er vel egentlig svært lite materialistisk, og får sjelden spesielle forhold til ting.

Eller kanskje, en ting jeg hadde blitt veldig lei meg om jeg mister, er en ring jeg fikk av morfar. Morfar var seilmann, styrmann, og hadde reist over store deler av verden. Denne ringen var kjøpt i et arabisk land. En gullring som består av flere deler, som kunne tas fra hverandre og settes sammen. Den er ikke verdt så enormt mye, selv om den er verdt sin verdi i gull, men en viss verdi som et minne over morfar har den.

EDIT: Men for å være helt ærlig, nå lurer jeg fælt på hvor den ringen befinner seg, så, så viktig kunne den vel ikke være... men har nok bare gjemt den på "et lurt sted".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig usikker, men tror det må være smykket typen har laget til meg. Skjært ut hjerte i tre, lakket det og svidd inn skrift med lighter og spiker :P Elsker det smykket, men har dog på meg et annet for tiden (fikk nytt til jul av han).

Og ellers må det være bilder, spesielt av Laika! Men har en del av de på face, så de vil jo ligge der selv om harddisken skulle forsvinne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm. Det må vel bli bildene mine som ligger på pc og harddisk. Ellers har jeg en fantastisk flott minnebok over Elwira (min første hund) som er laget av Japanphoto. 150 sider av skikkelig fotopapir med tusen bilder og minner av min største skatt. Den boka betyr mye!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i det siste, delvis fordi jeg akkurat har begynt i ny jobb, der jeg prater med mange mennesker om hva som er mest verdifullt for dem. Og vet du, det sies det samme stort sett overalt; tingene mine betyr ikke så mye, de kan lett erstattes.
Og ja, de kan det. Det er ikke så sabla viktig med akkurat den pc'en, eller akkurat den lampa, for du kan få igjen en ny og bedre pc på forsikringen, og den lampa... Vel, vi vet vel alle at den burde vært bytta ut for lengst. Men så har i gjengjeld de fleste en eller to ting som er helt uerstattelig. F.eks. bunaden gamle oldemor Ruth lagde i 1489, bare til deg. Eller det bilde av bestefar Ludvig, den trauste gampen Sorten og oppå hesteryggen der, med et stort smil om munnen; deg. I en alder av... Tja, la oss si 4 år. Den bunaden, eller det bildet; det er uerstattelig.

Hvordan ble vi så sykt opptatt av ting, når tingene faktisk ikke betyr noe?

Jeg kan kun prate for meg selv, men jeg er en skikkelig samler. Med det mener jeg ikke at jeg egentlig har så innmari mye, jeg har bare et ekstremt kjært forhold til ting. Ikke fordi at "Åh, pc'en min, I love you så mye at jeg aldri vil erstatte deg!", men heller fordi at ting er minner for meg. Jeg har hatt en crappy barndom, som jeg desverre/heldigvis ikke husker mye av. De få tingene jeg har igjen fra barndommen, som jeg knytter til gode minner, de er jeg glad i.

Eller feks den knøttlille kjøleskapsmagneten jeg har på kjøleskapet med et bilde av meg i. Det er ikke fordi det er et bilde av meg i den jeg er så glad i den, for tro meg, det bilde er virkelig ikke så bra at det gjør noe.. Men, akkurat den lille kjøleskapsmagneten hadde min bestefar på kjøleskapet sitt i sin tid. Det er en liten ramme, med et bilde inni. Den rammen er pyntet med golfsko, og andre golf-dingser. Jeg liker ikke golf, jeg liker ikke grønne ting, men jeg liker den lille magneten. Fordi den tilhørte verdens fineste bestefar, og den er så HAN.

Gud, det er alt for tidlig. Jeg skriver bare rotete nå.

Point being; jeg har mange små ting som jeg er veldig takknemlig for at jeg har. Også har jeg veldig mye jeg bare definerer som ting, som jeg kunne byttet ut når som helst.

Wow, det ga så utrolig lite mening.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Point being; jeg har mange små ting som jeg er veldig takknemlig for at jeg har. Også har jeg veldig mye jeg bare definerer som ting, som jeg kunne byttet ut når som helst.

Wow, det ga så utrolig lite mening.

Nei, det ga mye mening, skjønner akkurat hva du mener :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Jankaa

Jeg vet veldig godt hva du mener. Jeg har selv lenge vært en samler. Jeg har lenge slitt med at jeg blir altfor knyttet til materielle ting, på grunn av minnene. Mange ting assosierer jeg med en bestemt fase i livet, og når jeg kan ta på, se på, kjenne lukten av, disse tingene, så blir minnene om den tiden så mye sterkere. Det er nesten som en tidsreise.

Jeg beholdt de latterligste ting og bygget meg opp et lager av trivielle gjenstander. Men det førte også til at jeg stagnere litt, levde mer i fortiden og klarte ikke gi slipp.

Jeg har kommet meg forbi mye av det nå, har kastet mye og kjenner egentlig for det meste bare lettelse. Jeg vet det er en klisjè, men tingene holdt meg igjen. Så får jeg leve med tapet av de sterke minnene. (Joda, jeg har selvsagt minnene fortsatt, men de blir sterkere når jeg har et fysisk objekt fra den tiden. Og den styrken av de minnene har jeg mistet når jeg mister tingene).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner hva du mener @Jankaa og jeg misunner de som har det slik innimellom. Men jeg har absolutt ikke en eneste ting i huset mitt som jeg har arvet av noen. Ja, det ville vært kjipt å miste kokebøkene etter bestemor, mest fordi de er eldre enn meg og har morsomme oppskrifter ingen har hørt om i seg, men ikke fordi de kom fra hun. Jeg har aldri hatt et slikt forhold til familie, og da blir det litt sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skulle være lur og skrive hesten, men siden levende dyr ble utelukket må jeg vel si noe annet :P

Det får vel ratt bli det av mest verdi utenom, og det må bli hestehengeren + salene til hesten (og alt annet til hesten, haha.... :P ).

Har ikke mye av verdi sånn sett enda, enn så lenge går alt til hesten og hunden og har ingen spesielle eiendeler enda utenom. Blir vel mer når en får leilighet, hus osv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...