Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Recommended Posts

Skrevet

Mine to var gode venner så vidt jeg kan huske, unntatt den vanlige, delvis godmodige søskenkranglingen selvfølgelig. Men sønnen hadde sin helt egne måte å vise sin kjærlighet på. Husker for eksempel en gang han bant tau rundt Sara og satte seg på henne og prompa, jeg tror det var en kjærlighetserklæring, men vil ikke råde noen til å kopiere den. En annen gang hang han henne opp i et dørhåndtak så hun ikke klarte å røre seg.

  • Like 7
  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Skrevet

Mine to var gode venner så vidt jeg kan huske, unntatt den vanlige, delvis godmodige søskenkranglingen selvfølgelig. Men sønnen hadde sin helt egne måte å vise sin kjærlighet på. Husker for eksempel en gang han bant tau rundt Sara og satte seg på henne og prompa, jeg tror det var en kjærlighetserklæring, men vil ikke råde noen til å kopiere den. En annen gang hang han henne opp i et dørhåndtak så hun ikke klarte å røre seg.

:lol: :lol:

Skrevet

3,5 mellom meg og bror, og vi var veldig gode venner (selvsagt kranglet vi - men det gjør alle) frem til bror ble tenåring, da hadde vi en periode der vi ikke tålte trynet på hverandre, den varte til vi begge flyttet ut. Etter det har vi vært gode venner stort sett.

Men ser jo vennepar av mamma som vi hadde mye med å gjøre, gutt og jente med samme aldersforskjell, og der var det hat fra dag en. Vet ikke hvaslags forhold de har i dag da.

Ser jo svigersøstrene her og, de går ikke over ens, de har vel null kontakt med hverandre om de ikke tilfeldigvis er hjemme her samtidig. Der er det 3 år mellom.

Tror det er veldig avhengig av personligheter rett og slett. Og etterhvert livserfaring og verdisyn.

  • Like 1
Skrevet

Jeg pleide å smøre inn tannbørstene til søstrene mine med såpe. På lekeplassen en gang når jeg hang i stanga (for det gjør man) så kom hun og dro ned buksa og trusa mi, rett foran alle de andre barna. Jeg døde.

En gang stod jeg i andre etasje og tittet ned på min søster som satt i trappen og pratet i telefonen. Helt impulsivt spyttet jeg på hodet hennes. Jeg kastet en stor stein rett i bakhodet (!!) hennes en gang, helt uten provokasjon.

De to siste var med godsøster. Størstesøster turte jeg ikke gjøre så mye mot, hun var litt uforutsigbar. Jeg kalte henne hore en gang da, for det var det absolutt styggeste ordet jeg visste, og angret veldig, veldig fort.

  • Like 5
Skrevet

Jeg pleide å smøre inn tannbørstene til søstrene mine med såpe. På lekeplassen en gang når jeg hang i stanga (for det gjør man) så kom hun og dro ned buksa og trusa mi, rett foran alle de andre barna. Jeg døde.

En gang stod jeg i andre etasje og tittet ned på min søster som satt i trappen og pratet i telefonen. Helt impulsivt spyttet jeg på hodet hennes. Jeg kastet en stor stein rett i bakhodet (!) hennes en gang, helt uten provokasjon.

De to siste var med godsøster. Størstesøster turte jeg ikke gjøre så mye mot, hun var litt uforutsigbar. Jeg kalte henne hore en gang da, for det var det absolutt styggeste ordet jeg visste, og angret veldig, veldig fort.

:lol: Og allikevel maser alle i det uendelige om hvor mye søsken får ut av å ha hverandre (misforstå meg rett, jeg tror mange får det også, altså :P ).

  • Like 2
Skrevet

Jeg har en lillebror som er 19 mnd yngre enn meg. Vi hadde et veldig fint forhold :aww: "E ikke hent dukken min til meg! Den som ligger på kjøkkenet..." * E sprang alt han kunne for å hente den til meg* :whistle::whistle::thumbsup:

  • Like 4
Skrevet

Jeg og storesøster klarte kunststykket å være bitre uvenner fra jeg poppet ut av mamma ( kødder ikke, hun dyttet meg tilmed ned trappa når jeg var baby, heldigvis lå jeg i vogn :lol: ) til jeg flyttet ut 15 år senere :P

Det er et år i mellom oss. Stakkars mamma :lol:

Men vi lærte begge å kjempe for vår sak da. Det skal vi ha...

Jeg og lillesøs er bestevenner fortsatt. Vi skjønner hverandre bedre rett og slett.

Høres ut som meg og min storesøster (18mnd eldre). Bitre fiender helt til hun begynte på folkehøyskole, da snakket vi på tlf så ofte vi bare kunne. Husker pappa bare ristet på hodet og lurte på hva som hadde skjedd. :lol: Hun er min beste venninne den dag i dag. Hun ringte meg i går fordi det var så lenge siden vi hadde pratet.... det var lørdag :aww::)

  • Like 1
Skrevet

:lol: Og allikevel maser alle i det uendelige om hvor mye søsken får ut av å ha hverandre (misforstå meg rett, jeg tror mange får det også, altså :P ).

Jeg setter enorm pris på min ene søster. Hun har gjort en stor forskjell i livet mitt. Den andre har jeg så lite til felles med, og lite kontakt med, pluss at hun var ganske slem da jeg var liten. Jeg er glad i henne, det er ikke det, men jeg tror ikke vi tilfører livene til hverandre med så mye om du skjønner?

Jeg tror det er en crapshoot, så man bør bare få så mange unger som man klarer å betjene og har lyst på. :D

  • Like 2
Skrevet

Jeg har en lillebror som er 19 mnd yngre enn meg. Vi hadde et veldig fint forhold :aww: "E ikke hent dukken min til meg! Den som ligger på kjøkkenet..." * E sprang alt han kunne for å hente den til meg* :whistle::whistle::thumbsup:

Det klarer jeg virkelig ikke å se for meg :lol:

Jeg setter enorm pris på min ene søster. Hun har gjort en stor forskjell i livet mitt. Den andre har jeg så lite til felles med, og lite kontakt med, pluss at hun var ganske slem da jeg var liten. Jeg er glad i henne, det er ikke det, men jeg tror ikke vi tilfører livene til hverandre med så mye om du skjønner?

Jeg tror det er en crapshoot, så man bør bare få så mange unger som man klarer å betjene og har lyst på. :D

Ja, jeg skjønner veldig godt. Og jeg kan ikke se for meg at det er noe annet enn tilfeldigheter hele greia, hva slags barn man får med hvilken personlighet. Noen ganger klaffer det, andre ikke.

  • Like 2
Skrevet

OT, men crapshoot? Jeg er ikke så inne i engelske formuleringer og sånt jeg. :ahappy:

Å kaste terninger. :)

Den der engelsken er en ordentlig uvane jeg har. Har prøvd å kvitte meg med den i mange herrans år, men det er fortsatt under arbeid. (Jeg hadde SÅ lyst til å skrive work in progress der, du aner ikke! :lol: )

  • Like 3
Skrevet

Kan forresten si at tråden inspirerte meg til å ringe min søster og fortelle henne hvilken forskjell hun gjorde i livet mitt. Alt var fryktelig tungt, jeg var for liten til å ha noen verktøy og jeg trengte noen som mest så var det bare hun som var der. Fikk skravla i en god time vi nå! Takk for det, jenter. :)

  • Like 10
Skrevet

:lol: Og allikevel maser alle i det uendelige om hvor mye søsken får ut av å ha hverandre (misforstå meg rett, jeg tror mange får det også, altså :P ).

Tenker jeg også. Jeg tror det viktigste er å føle hva man selv vil og ikke presset fra omverden om at en må ha søsken.

Jeg har et godt forhold til broren min.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har et veldig godt forhold til min lillebror (8 år yngre) selvom vi ikke har så mye kontakt. De to eldre har jeg av å på godt forholdt til :P ( 7år og 12 år eldre).

Skrevet

Tenker jeg også. Jeg tror det viktigste er å føle hva man selv vil og ikke presset fra omverden om at en må ha søsken.

Jeg har et godt forhold til broren min.

Helt enig. Det aller, aller viktigste må da uansett være at folk ikke får flere unger enn de har kapasitet til å følge opp og gi det de trenger her i verden.

Skrevet

Angående søsken så er dette litt morsomt, jeg kan ikke HUSKE min søster fra jeg var liten (hun er 7 år eldre enn meg) Hun eksisterte liksom bare ikke :lol: Altså, jeg husker jo at hun VAR der, men ikke noe mellom oss. Mens min bror var HELTEN over alle HELTER, selvsagt, når jeg var 12-13 og han 17-18, kranglet vi så busta føk men vi ble alltid venner igjen.. Jeg kan ikke huske noen gode opplevelser med min søster før jeg var 15-16 :lol: Vi hadde bare ikke interesse for hverandre i det heletatt. Hun syns jeg var en bebrillet liten bollete drittunge av en attpåklatt, og jeg syns hun var en utgammal kjip kjerring :lol:

Jeg kan huske at jeg alltid heiet på broderen når de slåss.. Og en gang kastet han henne ned trappen så hun fikk hjernerystelse og bristet håndleddet..(det var litt fortjent, siden hun bet han i låret så han blødde som en sil) Da heiet jeg på broderen, og lappet sammen søs når broderen ikke så det :lol:

Den dag idag snakker jeg mest med min søster, men det har nok mye å si med at vi begge har hund. Har ett godt forhold til broderen også, men ikke på samme nivå.. Noe som er forståelig, siden søs og jeg har samme interesse.

  • Like 1
Skrevet

Hver gang A maser etter søsken tenker jeg på meg og storesøster *plystre*

Etter første uken med en redusert mor utviklet ungen seg til å bli så atal at jeg nesten fikk fnatt. Det er jo helt normalt, mamma var ikke seg selv og mamma klarte ikke å følge opp oppdragelsen. A innehar jo noen fantastiske egenskaper for sin egen del ( jernvilje, for å si det mildt... ) , men det gjør det jo noget mer strevsomt å oppdra han. Nei, han kan ikke avledes. Nei, det hjelper ikke å finne på noe morsomt og å være søt og snill og hyggelig. Flere har prøvd , alle har feilet grovt og sett forundret på at ungen viser de fingeren ( ikke bokstavelig da..) .

Han er bare ikke sånn alltid søt og snill og grei unge, han må ha tydelige regler og ting må ha konsekvenser som følges opp. Hvis ikke eskalerer det kjapt og han gir seg ALDRI!

I hvertfall : jeg så jo at det sklei ut ( når ungen ut av det blå spytter på deg og kaller deg for bæsjemamma og bare ler når du blir sint skjønner man fort det) og satte meg ned og forbedte han på at uansett hvor sliten jeg er så er det slutt på sånt NÅ! Ethvert tilløp til stygge ord, slag etc mot meg eller andre vil bli straffet med time out eller fjerning av goder.

Uten unntak.

Og vet dere hva? Det virket? Helt siden den samtalen har det gått greit! Ingen store krangler, bare et slag ( med et flagg som ble konfiskert på sekundet) , han har ikke kalt meg dum en gang :|

Bare etter å ha forberedt han på det liksom? Wtf! Han vokser!

  • Like 7
Skrevet

Så koselig å lese om søskenmimring :) Jeg og lillebror (4 års mellomrom) hadde mye glede i hverandre mens vi var små. Altså, vi krangla så busta føyk stort sett hver eneste dag, men jeg husker mest av de studene hvor vi lekte sammen, hadde overnatting på hverandres rom, så filmer sammen når vi var syke og hjemme fra skolen osv.

I dag er vi 23 og 19 år gamle og jeg setter bare enormt pris på broren min, kranglingen stoppet et par år før jeg flyttet hjemmefra :teehe:

Som jeg sa i konfimasjonstalen til han: "Når vi spurte mamma hva hun ønsket seg til jul og bursdag når vi var yngre var svaret ALLTID "Snille barn." Nå de siste par åra har hun faktisk begynt å ønskse seg ting, det kan ikke bety noe annet enn at vi har blitt snille barn!"

Skrevet

"We thougt we were giving him a playmate, but what we gave him was an Arch enemy." :ahappy:

Jeg og søsteren min beit hverandre, klorte hverandre, helte melk i hodet på hverandre osv. Men hadde også noen fantastiske rolleleker innimellom. Men jeg bestemte at det var bare min bamse som kunne fly :lol:
Et år imellom så vi hadde også noen felles venner. Tror noen ganger feilen ble at vi gikk litt for mye oppå hverandre, begge gikk på ridning, kor osv sammen. Åhh det verste som kunne skje; trøtt og forsovet seg, har dårlig tid, du tar i baddøren som er stengt, også er det hun som er der inne! *grøss*


Brødrene mine er endel yngre og de har alltid vært best i hele verden. :wub:


Skrevet

Plutselig sov ungen 2.5 timer i strekk! I vogn! Mamman får jo angst og hjertebank og alt som er og måtte ut og sjekke at alt var bra og til slutt sette vogna i gangen for å ha kortere vei. Når ungen MAKS sover 30 min alene/stillestående vogn, så blir 2,5 timer veeeeeeeeeeldig lenge. :lol:

  • Like 1
Skrevet

Jeg har to storebrødre som er 5 og 8 år eldre enn meg. Før jeg ble født, så hadde min eldste bror fått seg rattkjelke, som han yngste ville prøve. Det var greit sa han eldste, men han måtte vente litt. Han minste hadde bare et rumpeakebrett eller noe annet lite. Da de hadde kommet nederst i bakken fikk yngstemann låne akebrettet. Opp bakken, bare. På toppen ville eldstemann ha det tilbake og akte ned igjen, også gjentok de det noen ganger.. Han yngste fikk ikke låne rattkjelken ned, men dro det opp (ganske tungt for en på rundt 4 år), mens eldstemann bar med seg det lille akebrettet... :lol:

  • Like 1
Skrevet

Veldig interessant å lese søskendiskusjonen her. Jeg tror at søsken som kjenner deg ut og inn er blant de menneskene som har muligheten til å stå deg nærmest, samtidig som de har muligheten til å såre deg dypest. Nettopp fordi de (som oftest) kjenner deg så godt.

  • Like 2
Skrevet

Bror (11 år eldre) var den kuleste, beste, morsomste og mest fantastiske personen jeg visste om da jeg var yngre. Han har alltid vært skikkelig flink med barn (det speiler seg enormt i Pernille bl.a.), og tok meg med på masse hele tiden. Om det så var å gå eller kjøre en tur bare for å gå eller kjøre, gå på jakt, begynne med konkurranseskyting, jeg var med på alt. Ingen var bedre enn han :D Og jeg er fortsatt veldig veldig glad i han, selv om vi nå er ganske så ulike i flere grunnleggende ting. Han bor i eget hus på gården til mamma og pappa, så vi sees jo ganske så ofte.

Søster (8 år eldre) hadde jeg ikke noe godt forhold til før..tja.. 15årsalderen kanskje? Nå er vi veldig gode venner og har ofte kontakt, finner på mye sammen når vi først møtes og sånn :) Jeg er glad jeg ikke ble gutt da, for hun sa til mamma mens hun gikk gravid med meg at om jeg ble en gutt så skulle jeg sendes til Afrika :lol: Bare synd jeg ble en guttejente hun manipulerte og kranglet med konstant i 15 år :P Hadde ikke forundret meg om mamma vurderte å gi oss bort et par ganger :lol:

Skrevet

H var med en kompis hjem fra barnehagen i dag for første gang. I helgen hadde han ordentlig kompisovernatting også for første gang. Helt rart hvor stor han har blitt. De gjør så store hopp føler jeg. Poof! Og plutselig er et kapittel av livet lagt bak ham som vi aldri får tilbake. Fint og trist.

  • Like 4
Skrevet

Jeg trodde jeg var relativt aktiv og grei form gjennom svangerskapet med tanke på muskler og slikt.. Men kjenner jo nå at kroppen er jo helt ødelagt :P blir jo stiv og støl av "ingenting" :P

Ingen fortalte meg om den siden heller :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 3
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...